KYROS

(Kỵros).

Perserrikets grunnlegger og Babylons erobrer. Han blir kalt «Kyros den store» og blir på den måten skilt ut fra sin farfar, Kyros I.

I det kileskriftdokumentet som blir kalt Kyros’ sylinder, blir følgende ord tillagt Kyros etter at han hadde erobret det babylonske rike: «Jeg er Kyros, verdens konge, stor konge, rettmessig konge, konge av Babylon, konge av Sumer og Akkad, konge over de fire (verdens)hjørner, sønn av Kambyses (Ka-am-bu-zi-ia), stor konge, konge av Anshan, sønnesønn av Kyros [I], . . . etterkommer av Teispes . . . av en slekt (som) alltid (har utøvd) kongemakt.» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 316.) Det som står her, viser således at Kyros nedstammet fra kongene i Anshan, en by (eller et landområde) hvis beliggenhet det rår en viss usikkerhet om. De fleste mener nå at Anshan har ligget øst for Elam. Den kongeslekten det her er tale om, blir kalt akemenidene, etter Akhaimenes, Teispes’ far.

Det er ikke så mye man vet om den første delen av Kyros IIs liv. Man er i høy grad henvist til temmelig fantasifulle beretninger skrevet av Herodot (en gresk historieskriver som levde på 400-tallet f.v.t.) og Xenofon (en annen gresk historieskriver, som levde ca. 50 år senere). Kyros var imidlertid ifølge begge disse sønn av den persiske herskeren Kambyses og hans hustru Mandane, som var datter av mederkongen Astyages. (Herodots historie I, 107, 108; Xenofons Cyropaedia, I, ii, 1) Men ifølge Ktesias, en annen gresk historieskriver som levde i denne perioden, var Kyros ikke beslektet med mederne ved blodets bånd. Ktesias hevder i stedet at Kyros ble Astyages’ svigersønn ved å gifte seg med hans datter Amytis.

Kyros etterfulgte sin far, Kambyses I, som konge over Anshan, som da var underlagt den mediske kongen Astyages’ overherredømme. Diodoros (som levde i det første århundre f.v.t.) tidfester begynnelsen på Kyros’ regjeringstid til det første året av den 55. olympiade, dvs. 560/559 f.v.t. Herodot forteller at Kyros gjorde opprør mot det mediske overherredømme, og at han, fordi de mediske styrker sviktet Astyages, vant en lett seier og inntok medernes hovedstad, Ekbatana. Nabonids krønike forteller at kong Ishtumegu (Astyages) «samlet sine styrker og drog mot Kyros, Anshans konge, for å mø[te ham i et slag]. Ishtumegus hær gjorde opprør mot ham og over[gav ham] i lenker til Kyros». (Ancient Near Eastern Texts, s. 305) Kyros klarte å vinne medernes lojalitet, og mederne og perserne kjempet deretter i forening under hans lederskap. I løpet av de etterfølgende årene rykket Kyros fram for å underlegge seg den vestlige delen av medernes rike og trengte helt fram til det lydiske rikes østgrense ved elven Halys i Lilleasia.

Deretter slo Kyros den rike kong Kroisos (Krøsus) i Lydia og inntok byen Sardes. Han underla seg så de joniske byene og la hele Lilleasia under Perserrikets herredømme. I løpet av få år var Kyros således blitt Babylons og dets konges, Nabonids, største rival.

Erobringen av Babylon. Kyros gjorde seg nå klar til en konfrontasjon med det mektige Babylon, og det er især fra dette tidspunkt av at han spiller en rolle i forbindelse med oppfyllelsen av bibelske profetier. I Jesajas inspirerte gjenopprettelsesprofeti om byen Jerusalem og dens tempel var denne persiske herskeren blitt nevnt som den som Jehova Gud hadde utpekt til å omstyrte Babylon og sette de landflyktige jødene der fri. (Jes 44: 26 til 45: 7) Selv om denne profetien var blitt nedskrevet mer enn halvannet århundre før Kyros stod fram, og Juda tydeligvis var blitt lagt øde allerede før Kyros var født, erklærte Jehova at Kyros ville opptre som hans «hyrde» til gagn for det jødiske folk. (Jes 44: 28; jf. Ro 4: 17.) Fordi Kyros således var utpekt på forhånd, ble han kalt Jehovas «salvede» (hebr. masjịach, messias; gr. khristọs, kristus). (Jes 45: 1) Det at Gud på dette tidlige tidspunkt ’kalte ham ved hans navn’ (Jes 45: 4), betydde ikke at han gav Kyros dette navnet da han ble født, men at han på forhånd visste at en mann med dette navnet ville stå fram, og at han ikke kalte en ikke navngitt mann, men en mann som han uttrykkelig identifiserte ved navns nevnelse.

Uten at Kyros, som sannsynligvis var en tilhenger av zoroastrismen, var klar over det, hadde Jehova Gud billedlig talt ’grepet hans høyre hånd’ for å lede eller styrke ham, spenne hans belte om ham og berede og jevne veien foran ham, slik at han kunne fullbyrde den guddommelige hensikt – erobringen av Babylon. (Jes 45: 1, 2, 5) Som den som «fra begynnelsen forteller om enden, og fra fordums tid om de ting som ikke er gjort», hadde Den Allmektige Gud latt forholdene på jorden få utvikle seg slik at hans råd, hans hensikt, kunne bli fullbyrdet. Han hadde tilkalt Kyros «fra soloppgangen», fra Persia (øst for Babylon), hvor Kyros’ foretrukne residensby, Pasargadae, lå, og Kyros skulle være som en «rovfugl» som hurtig slo ned på Babylon. (Jes 46: 10, 11) Det er interessant å merke seg at «perserne bar en ørn som var festet til den ene enden av en lanse, og at solen, som de betraktet som sin guddom, også var representert på deres faner, som . . . ble voktet med den største nidkjærhet av hærens tapreste menn». – The Encyclopædia Britannica (1910, bd. X, s. 454).

Hvordan ledet Kyros bort vannet i Eufrat?

I Bibelens profetier om Kyros’ erobring av Babylon ble det forutsagt at elvene skulle bli uttørket, og at portene ikke skulle være stengt, at byen skulle bli invadert plutselig, og at Babylons krigere ikke skulle gjøre motstand. (Jes 44: 27; 45: 1, 2; Jer 50: 35–38; 51: 30–32) Herodot forteller at Babylon var omgitt av en dyp og bred vollgrav, og at man kom inn i byen gjennom en rekke porter av bronse (eller kobber) i de indre murene langs elven Eufrat, som delte byen i to deler. I sin beskrivelse av hvordan beleiringen fant sted, sier Herodot om Kyros: «Han førte elven ved en kanal inn i sumpsjøen [den kunstige sjøen som etter sigende var anlagt av dronning Nitokris] og gjorde på den måten det gamle elveleie grunt, da jo elven fikk en annen retning. Da som en følge av dette vannet var sunket såpass at det bare rakk en mann opp på låret, trengte perserne som jo var oppstilt med dette for øye, inn i Babylon gjennom elveleiet. Dersom babylonerne hadde hatt noen anelse om dette eller hadde fått vite hva Kyros drev på med, hadde de ikke rolig sett på at perserne rykket inn i byen, men hadde gitt dem en ynkelig død. For hadde de bare lukket alle porter som førte ned til elven og selv gått opp på murvollene som var oppført langs elvebreddene, kunne de ha fanget perserne som i en fiskeruse. Men nå innfant perserne seg helt uventet. For etter hva de som bor der sier, er byen så stor at da de ytre deler av byen ble erobret, merket ikke engang de som bor midt i byen at det var ute med dem; men da de nettopp feiret en fest, drev de på med å danse og hygge seg – helt til de på brutaleste måte ble gjort klar over situasjonen. [Jf. Da 5: 1–4, 30; Jer 50: 24; 51: 31, 32.] Slik ble Babylon erobret første gang.» – Herodots historie, I, 191, 192.

Xenofons beretning stemmer i hovedtrekkene overens med Herodots, men avviker litt fra den når det gjelder visse detaljer. Xenofon sier at Kyros betraktet det som nærmest umulig å storme Babylons veldige murer og forteller så om hvordan han beleiret byen og ledet vannet i Eufrat bort ved hjelp av grøfter, og hvordan han mens byen festet, sendte sine tropper opp langs elveleiet forbi byens murer. Under ledelse av Gobryas og Gadatas overrasket troppene vaktene og trengte fram til palasset gjennom dets porter. På én natt ble «byen inntatt og kongen drept», og de babylonske soldatene som befant seg i citadellene, overgav seg følgende morgen. – Cyropaedia, VII, v, 33; jf. Jer 51: 30.

Den jødiske historieskriveren Josefus gjengir en beretning om Kyros’ erobring skrevet av den babylonske presten Berossos (som levde på 200-tallet f.v.t.) på følgende måte: «I det 17. året av hans [Nabonids] regjering kom Kyros fra Persia med en stor hær, og etter at han hadde erobret resten av riket, rykket han fram mot Babylonia. Da Nabonnedus [Nabonid] ble underrettet om at han var underveis, førte han sin hær ut mot ham og kjempet, men ble slått og flyktet deretter sammen med noen få ledsagere og lukket seg inne i byen Borsippa [Babylons tvillingby]. Kyros inntok Babylon, og etter at han hadde gitt ordre om at byens yttermurer skulle rives på grunn av deres fryktinngytende utseende, fortsatte han til Borsippa for å beleire Nabonnedus. Da Nabonnedus overgav seg uten å vente på å bli beleiret, ble han vennlig behandlet av Kyros, som sendte ham bort fra Babylonia og lot ham bosette seg i Karmania. Der tilbrakte Nabonnedus resten av sitt liv, og der døde han.» (Against Apion, I, 150–153 [20]) Denne beretningen skiller seg hovedsakelig ut fra de andre ved opplysningene om hva Nabonid gjorde, og hvordan Kyros behandlet ham. Men den stemmer med den bibelske beretningen om at det var Belsasar og ikke Nabonid som var den kongen som ble drept den natten Babylon falt. – Se BELSASAR.

De kileskrifttavlene som er funnet av arkeologene, bekrefter at Babylon falt plutselig for Kyros, selv om de ikke inneholder noen detaljer om nøyaktig hvordan erobringen fant sted. Nabonids krønike forteller at Kyros i måneden tisjri (september/oktober) i det som skulle bli Nabonids siste regjeringsår (539 f.v.t.), angrep de babylonske styrker ved Opis og beseiret dem. Den sier videre: «Den 14. dagen ble Sippar inntatt uten kamp. Nabonid flyktet. Den 16. dagen rykket Gobryas (Ugbaru), Gutiums stattholder, og Kyros’ hær inn i Babylon uten kamp. Senere ble Nabonid tatt til fange i Babylon da han vendte tilbake . . . I måneden arahsjamnu [marhesjvan (oktober/⁠november)], på den tredje dagen, drog Kyros inn i Babylon.» (Ancient Near Eastern Texts, s. 306) Ved hjelp av denne innskriften kan Babylons fall tidfestes til den 16. tisjri i 539 f.v.t. og Kyros’ inntog til den 3. marhesjvan, 17 dager senere.

Et arisk verdensrike blir grunnlagt. Ved denne seieren brakte Kyros det semittiske herredømme i Mesopotamia og Midtøsten til opphør og grunnla det første verdensrike av arisk opprinnelse. Av Kyros’ sylinder – et kileskriftdokument med et sterkt religiøst innhold som historikerne mener ble laget med tanke på at det skulle offentliggjøres i Babylon – ser det ut til at Kyros tilskriver Marduk, Babylons øverste guddom, æren for sin seier: «Han [Marduk] speidet ut over og gjennomsøkte alle landene for å finne en rettferdig hersker som var beredt til å lede ham . . . (i den årlige prosesjonen). (Så) uttalte han navnet Kyros (Ku-ra-as), konge av Anshan, og utropte ham (bokst.: uttalte [hans] navn) til å væ(re) hersker over hele verden. . . . Marduk, den store herre, en beskytter av sitt folk / sine tilbedere, så med velbehag på hans (dvs. Kyros’) gode gjerninger og hans oppriktige sinn (bokst.: hjerte) (og) gav ham (derfor) befaling om å dra mot sin by Babylon (Ká.dingir.ra). Han fikk ham til å begi seg ut på veien til Babylon (DIN.TIR^ki) og gikk ved hans side som en virkelig venn. Hans vidt utspredte tropper – det er like umulig å angi deres tall som det er å angi mengden av en elvs vann – skred fram ved hans side uten å bruke sine våpen. Uten kamp fikk han ham til å gå inn i sin by Babylon (Su.an.na) og sparte Babylon (Kádingir.ra^ki) for ulykke.» – Ancient Near Eastern Texts, s. 315.

Hvorfor forklarer Kyros’ sylinder Babylons fall på en annen måte enn Bibelen?

I motsetning til denne hedenske fortolkningen av begivenhetene viser Bibelen at Kyros i sitt dekret som gav de landflyktige jødene lov til å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge templet der, kom med denne erkjennelsen: «Alle jordens riker har Jehova, himlenes Gud, gitt meg, og han har selv gitt meg i oppdrag å bygge et hus for ham i Jerusalem, som er i Juda.» (Esr 1: 1, 2) Dette betyr naturligvis ikke at Kyros gikk over til jødedommen, men ganske enkelt at han kjente den bibelske bakgrunnen for sin seier. I betraktning av den høye administrative stillingen som Daniel hadde, både før og etter Babylons fall (Da 5: 29; 6: 1–3, 28), er det høyst usannsynlig at Kyros ikke skulle ha blitt orientert om de profetiene som Jehovas profeter hadde nedskrevet og uttalt, deriblant den profetien hos Jesaja som til og med nevnte Kyros’ navn. Med hensyn til Kyros’ sylinder, som det ovenstående utdraget er hentet fra, er man klar over at andre enn kongen kan ha vært med på utformingen av dette kileskriftdokumentet. I boken Biblical Archaeology skriver G. Ernest Wright (1962, s. 203) om «kongen, eller det kontor som utformet dokumentet» (jf. framgangsmåten ved Dareios’ hoff i Da 6: 6–9), mens dr. Emil G. Kraeling (Rand McNally Bible Atlas, 1966, s. 328) kaller Kyros’ sylinder «et propagandaskrift som er satt sammen av de babylonske prestene». Det er ikke usannsynlig at teksten ble til under innflytelse av de babylonske prestene (Ancient Near Eastern Texts, s. 315, fotn. 1) i et forsøk på å bortforklare hvorfor Marduk (også kjent som Bel) og de andre babylonske gudene ikke maktet å frelse byen, og at man da gikk så langt at man tilskrev Marduk de hendelser som Jehova stod bak. – Jf. Jes 46: 1, 2; 47: 11–15.

Kyros’ dekret om frigivelsen av de landflyktige. Da Kyros utstedte det dekretet som gjorde ende på jødenes landflyktighet i Babylon, oppfylte han det oppdraget som han hadde fått som Jehovas ’salvede hyrde’ for Israel. (2Kr 36: 22, 23; Esr 1: 1–4) Kunngjøringen ble gitt «i perserkongen Kyros’ første år», det vil si hans første år som hersker over det erobrede Babylon. I den bibelske beretningen i Daniel 9: 1 tales det om ’Dareios’ første år’, som kan ha vært året mellom Babylons fall og «Kyros’ første år» over Babylon. Hvis det er tilfellet, kan Kyros’ første år, slik skribenten så det, ha begynt sent på året i 538 f.v.t. Og selv om man betrakter Dareios som visekonge over Babylon, slik at han regjerte samtidig med Kyros, vil Kyros’ første regjeringsår ifølge babylonsk skikk likevel strekke seg fra nisan i år 538 til nisan i år 537.

På bakgrunn av det Bibelen sier, ser det ut til at Kyros’ dekret om jødenes frigivelse ble utstedt enten i slutten av år 538 eller i begynnelsen av år 537. Dette ville gi de landflyktige jødene tid nok til å forberede avreisen fra Babylon og dra den lange veien til Juda og Jerusalem (en reise som ifølge Esr 7: 9 kunne ta fire måneder) og rekke å ha bosatt seg «i sine byer» i Juda innen «den sjuende måneden» (tisjri) i år 537. (Esr 3: 1, 6) Dette markerte avslutningen på de forutsagte 70 årene da Juda skulle ligge øde, en periode som begynte i den samme måneden, tisjri, i 607 f.v.t. – 2Kg 25: 22–26; 2Kr 36: 20, 21.

Den måten Kyros samarbeidet med jødene på, stod i sterk kontrast til den behandling de hadde fått av tidligere hedenske herskere. Han lot dem få tilbake de kostbare tempelredskapene som Nebukadnesar II hadde ført bort til Babylon, gav dem kongelig tillatelse til å importere sedertømmer fra Libanon og sørget for at omkostningene i forbindelse med byggingen av templet ble dekket av midler fra kongens hus. (Esr 1: 7–11; 3: 7; 6: 3–5) Ifølge innskriften på Kyros’ sylinder (BILDE: bd. 2, s. 332) var perserkongen i det store og hele human og tolerant i sin behandling av de undertvungne folkene i sitt rike. Ifølge innskriften sier han: «Jeg lot [noen tidligere nevnte] hellige byer på den andre siden av Tigris, hvis helligdommer hadde ligget i ruiner i lang tid, få tilbake de bilder som (pleide) å være der, og grunnla permanente helligdommer for dem. Jeg samlet (også) alle deres (tidligere) innbyggere og lot (dem) få sine boliger tilbake.» – Ancient Near Eastern Texts, s. 316.

Foruten den kongelige kunngjøringen som er sitert i Esra 1: 1–4, omtaler Bibelen enda et dokument som skriver seg fra Kyros, et «memorandum», som ble plassert i arkivet i Ekbatana i Media og ble funnet der i perserkongen Dareios’ regjeringstid. (Esr 5: 13–17; 6: 1–5) Angående dette dokumentet sier professor G. Ernest Wright: «[Det] blir uttrykkelig kalt et dikrona, en offisiell arameisk betegnelse for et memorandum som inneholdt et notat om en muntlig bestemmelse fra kongen eller en embetsmann, og som satte det administrative apparat i gang. Det var aldri meningen at det skulle offentliggjøres; var utelukkende beregnet på den rette embetsmanns øyne og ble så lagt i de offentlige arkiver.» – Biblical Archaeology, s. 203.

Hans død og profetiske betydning. Man mener at Kyros falt i et slag i år 530 f.v.t., men de nærmere omstendigheter er noe uklare. Før hans død var hans sønn Kambyses II tydeligvis blitt hans medregent, og etter farens død besteg han den persiske trone som enehersker.

Profetiene om det symbolske Babylon den stores plutselige fall, som står nedtegnet i Åpenbaringen, danner i viktige henseender en parallell til beskrivelsen av Kyros’ erobring av det bokstavelige Babylon. (Sml. Åp 16: 12; 18: 7, 8 med Jes 44: 27, 28; 47: 8, 9.) Den kongen som leder de mektige hærstyrker som blir beskrevet like etter beretningen om det symbolske Babylons fall, er imidlertid ikke noen jordisk konge, men det himmelske «Guds Ord», Jehovas sanne salvede Hyrde, Kristus Jesus. – Åp 19: 1–3, 11–16.