JERUSALEM

(Jerụsalem) [i besittelse av dobbelt fred; dobbelt freds grunnvoll].

Det gamle Israels hovedstad fra 1070 f.v.t. og framover. Etter at riket ble delt (997 f.v.t.), fortsatte Jerusalem å være hovedstad i Juda, det sørlige riket. Byen blir omtalt ved navnet Jerusalem over 800 ganger i Bibelen.

Byens navn. Det eldste navnet på byen som forekommer i noen skriftlig kilde, er «Salem». (1Mo 14: 18) Noen forsøker å knytte navnet Jerusalem til en vestsemittisk gud som ble kalt Sjalem, men apostelen Paulus viser at betydningen av den siste delen av navnet er «fred». (He 7: 2) Den hebraiske stavemåten av denne delen av navnet kan tyde på at den står i dualis, eller totallsform, og at betydningen derfor er «dobbelt fred; tofoldig fred». I akkadiske (assyrisk-babylonske) tekster ble byen kalt Urusalim (eller Ur-sa-li-im-mu). Noen språkforskere mener på denne bakgrunn at byens navn betyr «fredens by». Men den hebraiske formen av navnet, som det logisk nok bør legges størst vekt på, betyr etter alt å dømme «i besittelse av dobbelt fred; dobbelt freds grunnvoll».

I Bibelen blir det også brukt mange andre betegnelser på byen. Salmisten bruker ved en anledning det gamle navnet «Salem». (Sl 76: 2) Den blir også kalt «Jehovas by» (Jes 60: 14), «Den Store Konges by» (Sl 48: 2; jf. Mt 5: 35), «Rettferdighetens stad» og «Den trofaste by» (Jes 1: 26), «Sion» (Jes 33: 20) og «den hellige by» (Ne 11: 1; Jes 48: 2; 52: 1; Mt 4: 5). På arabisk blir byen fremdeles kalt «al-Quds», som betyr «den hellige [by]». På israelske kart i vår tid kalles byen «Yerushalayim».

Beliggenhet. Jerusalem grenset til en tørr ødemark (Juda-ødemarken) og hadde derfor begrenset tilgang til vann. Byen lå forholdsvis langt fra viktige internasjonale handelsveier, men to lokale handelsveier krysset hverandre i nærheten av den. Den ene gikk i nord-sørlig retning langs toppen av den fjellryggen som går gjennom Palestina. Denne veien forbandt byer som Dotan, Sikem, Betel, Betlehem, Hebron og Be’er-Sjeba med hverandre. Den andre veien gikk i øst-vestlig retning fra Rabba (nå Amman) gjennom elvedalene til Jordandalen og deretter opp langs de bratte fjellsidene i Judea før den snodde seg nedover de vestlige fjellsidene mot middelhavskysten og havnebyen Joppe. Jerusalem hadde en sentral beliggenhet i det lovte land og passet derfor godt som sete for statsadministrasjonen.

Jerusalem ligger 55 km fra Middelhavet og 25 km rett vest for nordenden av Dødehavet. Byen er omgitt av fjell og høydedrag som tilhører landets sentrale fjellmassiv. (Jf. Sl 125: 2.) Med en høyde over havet på omkring 750 m var den en av de høyest beliggende hovedsteder i datidens verden. Dens «høyde» er nevnt i Bibelen, og tilreisende måtte ’dra opp’ fra kystslettene for å komme til byen. (Sl 48: 2; 122: 3, 4) Klimaet er behagelig. Nettene er svale, og den årlige middeltemperaturen er 17 °C. Gjennomsnittlig årlig nedbørmengde er ca. 630 mm, og det meste av regnet faller mellom november og april.

På tross av sin høye beliggenhet rager Jerusalem ikke opp over det omkringliggende landskapet. Folk som reiser hit, får først det fulle overblikk over byen når de kommer på ganske nært hold. Øst for byen ligger Oljeberget, som er 800 m høyt. Nord for Oljeberget ligger det 820 m høye Scopus-fjellet, og toppene mot sør og vest er opptil 835 m høye. Fra disse høydene kan man få et godt overblikk over tempelfjellet (ca. 740 m over havet).

Man skulle tro at denne beliggenheten ville være svært ugunstig i en krigssituasjon. Men på den annen side var byen på tre kanter omgitt av daler med bratte skrenter – Kedron-elvedalen i øst og Hinnoms dal i sør og vest – og dette oppveide ulempene. Det var også en dalsenkning midt i byen som delte byområdet i et østlig og et vestlig høydedrag. Det var øyensynlig denne dalen Josefus kalte Tyropoion-dalen (eller «Ostemakernes dal»). (Den jødiske krig, København 1997, 5. bok, kap. 4, pkt. 1 [s. 305, 306]) Den er i århundrenes løp blitt fylt opp ganske mye, men folk som går fra den ene delen av byen til den andre, må fremdeles gå nedover en temmelig bratt bakke før de når bunnen, og deretter må de gå oppover på den andre siden. Det er ting som tyder på at det i tillegg til denne dalen som går i nord-sørlig retning, også fantes to mindre daler eller senkninger som gikk fra øst mot vest og dannet et skille i høydene, idet den ene skar seg gjennom østhøyden og den andre gjennom vesthøyden.

Det later til at de bratte dalskrentene til alle tider har hørt med til byens forsvarsverk sammen med murene. Den eneste siden av byen som ikke hadde noe naturlig vern, var den som vendte mot nord, og her ble bymurene bygd spesielt sterke. Da general Titus angrep byen i 70 e.v.t., måtte han ifølge Josefus forsere tre murer etter hverandre på denne kanten.

Vannforsyningen. Jerusalems innbyggere led under alvorlig matmangel når byen var under beleiring, men de manglet tydeligvis ikke vann. Til tross for at byen lå nær Judeas ødemark, som var svært tørr, hadde den tilgang til en jevn forsyning av ferskvann, og det var også tilstrekkelige vannreservoarer innenfor bymurene.

Like ved byen var det to kilder, En-Rogel og Gihon. Den førstnevnte lå litt sør for det stedet hvor Kedron-dalen og Hinnoms dal møtes. Den var en viktig vannkilde, men den lå slik til at den var utilgjengelig når byen var under angrep eller beleiring. Gihon-kilden lå på vestsiden av Kedron-dalen, inntil det som kom til å bli kalt Davidsbyen. Selv om den lå utenfor bymurene, lå den så nær at det var mulig å grave en tunnel mot byen og forbinde tunnelen med en sjakt, slik at byens innbyggere kunne dra opp vann uten å gå utenfor de beskyttende murene. Arkeologiske funn tyder på at dette ble gjort på et tidlig tidspunkt i byens historie. I 1961 og 1962 ble det foretatt utgravninger som viste at det på et tidlig tidspunkt hadde vært en kraftig mur nedenfor den øvre enden eller inngangen til tunnelen, slik at den da lå innenfor muren. Man mener at denne muren omgav jebusittenes gamle by.

I årenes løp ble det anlagt flere tunneler og kanaler som skulle lede vann fra Gihon-kilden. En av kanalene gikk fra åpningen av den hulen hvor Gihon-kilden springer fram, og ned langs dalen og rundt enden av sørøsthøyden til en dam som lå der hvor Tyropoion-dalen møter Hinnoms dal. De funnene som er gjort, tyder på at denne kanalen var en grøft som var dekket med steinheller. Noen steder gikk den i tunnel gjennom bergskråningen. Med jevne mellomrom var det åpninger, slik at det var mulig å lede ut vann til vanning av terrassene i dalen nedenfor. Kanalen hadde et fall på omkring fire eller fem millimeter pr. meter, så vannet fløt stille nedover. Dette passer med uttrykket «Siloas vann, som flyter stille». (Jes 8: 6) Noen mener at denne kanalen, som var så ubeskyttet og lett å ødelegge, ble bygd i Salomos regjeringstid, da det var fred og trygghet.

Jerusalems bolighus og andre bygninger hadde etter alt å dømme egne cisterner som lå under jorden, slik at folk ikke utelukkende var avhengig av vann fra kildene. Regnvann fra takene ble ført ned i disse cisternene, og der holdt det seg rent og kaldt. Det later til at det var spesielt store cisterner på tempelområdet. Arkeologer hevder at de der har påvist 37 cisterner med en samlet kapasitet på 38 000 kubikkmeter. En enkelt cisterne skal ha rommet 7600 kubikkmeter.

I århundrenes løp ble det bygd en rekke vannledninger for å sikre vannforsyningen til Jerusalem. Ifølge tradisjonen skal Salomo ha bygd en vannledning fra «Salomos dammer» (tre vannreservoarer sørvest for Betlehem) til tempelområdet i Jerusalem. I Forkynneren 2: 6 sier Salomo: «Jeg laget meg vanndammer for med dem å vanne skogen.» Et så stort foretagende som det å bygge disse dammene kan også ha omfattet det å bygge en vannledning med tanke på de store vannmengdene det ville være behov for i Jerusalem når tempeltjenesten var blitt opprettet. Men utenom tradisjonen finnes det ingen vitnesbyrd om at Salomo anla en vannledning som førte fra Salomos dammer til Jerusalem. Det finnes fremdeles spor etter mange vannledninger. En som ble anlagt for å føre vann fra kildene i Wadi al-Arrub 20 km sørsørvest for Jerusalem til Salomos dammer, kan muligens være den som ifølge Josefus ble bygd av Pontius Pilatus for midler fra templets skattkammer. (Jewish Antiquities, XVIII, 60 [iii, 2]; Den jødiske krig, 2. bok, kap. 9, pkt. 4 [s. 127, 128]) Av de to vannledningene som fører fra Salomos dammer til Jerusalem, er den nederste den eldste. Den er kanskje fra Herodes’ tid eller fra hasmoneernes tid. Denne vannledningen gikk under byen Betlehem og videre til tempelfjellet over «Wilsonbuen».

Arkeologiske undersøkelser. Det er foretatt omfattende utgravninger og undersøkelser, men man har likevel ikke mange faktiske opplysninger om byen i bibelsk tid. Forskjellige faktorer har vanskeliggjort undersøkelsene eller begrenset verdien av dem. Jerusalem har vært bebodd nesten uavbrutt i de siste 2000 årene, og det betyr at det bare er mulig å foreta utgravninger på svært begrensede områder. Dessuten er byen blitt ødelagt en rekke ganger og deretter bygd opp igjen på de gamle ruinene og delvis med materialer fra disse ruinene. Opphopninger av murbrokker og knust stein, som har dannet lag som noen steder kan være 30 m dype, har utvisket de tidligere konturene av byen og ført til at tolkingen av de funnene som er gjort, er usikker. Noen murseksjoner, dammer, vanntunneler og gamle graver er blitt avdekket, men svært lite skriftlig materiale er funnet. Vesentlige arkeologiske oppdagelser er gjort på sørøsthøyden, som nå ligger utenfor bymurene.

De viktigste kildene til opplysninger om fortidens Jerusalem er derfor fremdeles Bibelen og den beskrivelsen den jødiske historieskriveren Josefus gav av byen i det første århundre.

Byens eldre historie. Den første historisk kjente omtalen av byen er knyttet til et møte mellom Abraham og Melkisedek, som kan dateres til tiåret mellom 1943 og 1933 f.v.t. Melkisedek var ’konge i Salem’ og «prest for Den Høyeste Gud». (1Mo 14: 17–20) Men når byen ble grunnlagt, og hvor dens innbyggere kom fra, er like ukjent som kongen og presten Melkisedeks herkomst. – Jf. He 7: 1–3.

Også en annen begivenhet i Abrahams liv fant antagelig sted i nærheten av Jerusalem. Abraham fikk befaling om å ofre sin sønn Isak på «et av fjellene» i «Moria-landet». Det templet Salomo bygde, ble reist på «Moria-fjellet», på et sted hvor det tidligere hadde vært en treskeplass. (1Mo 22: 2; 2Kr 3: 1) Det ser altså ut til at Bibelen forbinder det stedet hvor Abraham forsøkte å bringe sitt offer, med det fjellendte landskapet omkring Jerusalem. (Se MORIA.) Det blir ikke opplyst om Melkisedek fremdeles levde på dette tidspunkt, men det er sannsynlig at Abraham fortsatt stod på vennskapelig fot med innbyggerne i Salem.

I beretningen om Josvas raske erobring av Kanaan blir Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, nevnt blant de allierte kongene som gikk til angrep på Gibeon. Hans navn (som betyr «[min] herre er rettferdighet») kan minne om navnet til Jerusalems tidligere konge, Melkisedek («rettferdighets konge»), men Adoni-Sedek tilbad ikke den høyeste Gud, Jehova. – Jos 10: 1–5, 23, 26; 12: 7, 8, 10.

Blant Amarna-tavlene, som i mange tilfeller ble skrevet av kanaaneiske herskere til deres egyptiske overherre, finnes det flere brev fra kongen eller stattholderen i Jerusalem (Urusalim). Det er alminnelig enighet om at hans brev ble sendt under styret til farao Akhnaton. Selv om de er skrevet på akkadisk, inneholder de mange lokale kanaaneiske ord og bøyningsformer. I brevene blir Jerusalem beskrevet som en bystat som kjempet for å beholde kontrollen over det omkringliggende området.

Da landet ble fordelt mellom stammene, ble Jerusalem liggende ved grensen mellom Juda og Benjamin, som gikk langs Hinnoms dal. Iallfall den delen av byen som senere ble kalt «Davidsbyen», som lå på høyden mellom Kedron-dalen og Tyropoion-dalen, ble da liggende innenfor Benjamins område. Til den kanaaneiske byen hørte øyensynlig også noen andre bosetninger eller «forsteder», og en del av det bebodde området kan ha strakt seg inn i Judas område vest og sør for Hinnoms dal. Ifølge Dommerne 1: 8 var det Juda som først klarte å innta Jerusalem, men da invasjonsstyrkene drog videre, ble tydeligvis så mange av de jebusittiske innbyggerne boende der (eller de vendte så mannsterke tilbake) at de senere kunne danne en motstandsgruppe som verken Juda eller Benjamin klarte å overvinne. Både om Juda og om Benjamin blir det derfor sagt at ’jebusittene ble boende i Jerusalem sammen med dem’. (Jos 15: 63; Dom 1: 21) Slik var forholdet i omkring 400 år, og byen ble av og til omtalt som «Jebus», «en by som tilhører fremmede». – Dom 19: 10–12; 1Kr 11: 4, 5.

I kongetiden, før riket ble delt. Kong Saul regjerte fra Gibea i Benjamins område. Kong Davids hovedstad var først Hebron i Juda, 30 km sørsørvest for Jerusalem. Da David hadde regjert der i sju og et halvt år, besluttet han seg for å gjøre Jerusalem til hovedstad. Dette skjedde under Jehova Guds ledelse (2Kr 6: 4–6), for Jehova hadde flere hundre år tidligere talt om ’det stedet som han skulle utvelge for å la sitt navn bo der’. – 5Mo 12: 5; 26: 2; jf. 2Kr 7: 12.

Det ser ut til at jebusittene på den tiden hadde sin by i sørenden av den østlige høyden. De følte seg trygge på at deres by var uinntagelig der den lå som en festning med bratte skråninger på tre sider og sannsynligvis spesielle forsvarsverker mot nord. Den ble omtalt som «det vanskelig tilgjengelige stedet» (1Kr 11: 7), og jebusittene sa hånlig til David at selv «de blinde og de halte» i byen kunne slå tilbake hans angrep. Men David inntok byen. Joab stod i spissen for angrepet, og han skaffet seg åpenbart adgang til byen «gjennom vanntunnelen». (2Sa 5: 6–9; 1Kr 11: 4–8) Forskerne er ikke helt sikker på betydningen av det hebraiske uttrykket som her er gjengitt med «vanntunnelen», men de holder i alminnelighet dette eller lignende uttrykk («vannbærersjakten», NO; «vannledningen», EN, NB) for å være den mest sannsynlige betydningen. Det framgår ikke av den korte beretningen akkurat hvordan Davids menn klarte å bryte gjennom byens forsvarsverker. Etter at man oppdaget den tunnelen og den sjakten som fører fra Gihon-kilden, har det vært vanlig å gå ut fra at Joab ledet sine menn opp gjennom den loddrette sjakten og videre gjennom den skrånende tunnelen og inn i byen og foretok et overraskende angrep. (BILDE: bd. 2, s. 951) Uansett hvordan det skjedde, ble iallfall byen inntatt, og David gjorde den til sin hovedstad (1070 f.v.t.). Jebusittborgen ble fra da av kalt «Davidsbyen», «Sion-borgen» eller bare «Sion». – 2Sa 5: 7; 1Kg 8: 1.

David satte i gang byggevirksomhet i området. Han forbedret sannsynligvis også byens forsvarsverker. (2Sa 5: 9–11; 1Kr 11: 8) Den «Vollen» (hebr. hammillọʼ) som er omtalt her (2Sa 5: 9) og i senere beretninger (1Kg 9: 15, 24; 11: 27), var enten et naturlig eller et menneskelagd trekk ved byen, et som var velkjent på den tiden, men som ikke kan identifiseres i vår tid. Da David senere førte Jehovas hellige ark fra Obed-Edoms hus til Jerusalem, ble byen nasjonens religiøse sentrum i tillegg til at den var dens administrative sentrum. – 2Sa 6: 11, 12, 17; se BEGRAVELSE, GRAVSTEDER; DAVIDSBYEN; VOLLEN.

Det finnes ingen beretning om at Jerusalem ble angrepet av fiendtlige styrker i Davids regjeringstid. David drog nemlig ut mot sine fiender for å kjempe mot dem. (Jf. 2Sa 5: 17–25; 8: 1–14; 11: 1.) Men ved én anledning fant David det for godt å forlate byen før en opprørshær under ledelse av hans egen sønn, Absalom, rykket inn i den. Kongen kan ha trukket seg ut for å unngå blodsutgytelse i en borgerkrig på dette stedet hvor Jehovas navn bodde. (2Sa 15: 13–17) Uansett hvilket motiv han hadde for å forlate byen, resulterte hans flukt i at en inspirert profeti som Natan hadde uttalt, ble oppfylt. (2Sa 12: 11; 16: 15–23) David tillot ikke at paktens ark ble ført bort sammen med ham. Han befalte de trofaste prestene å bringe den tilbake til byen, til det sted Gud hadde utvalgt. (2Sa 15: 23–29) Den første etappen av Davids flukt blir beskrevet i 2. Samuelsbok, kapittel 15, og her blir det også gitt opplysninger om de geografiske forholdene i området øst for byen.

Mot slutten av sin regjeringstid begynte David å framskaffe byggematerialer til templet. (1Kr 22: 1, 2; jf. 1Kg 6: 7.) Arbeidet med å hogge til steiner kan ha skjedd i nærliggende steinbrudd, for grunnfjellet som Jerusalem ligger på, er av en slik art at det er lett å hogge ut blokker av det i ønsket form og størrelse. Steinblokkene blir likevel til harde, holdbare og vakre bygningssteiner når de blir utsatt for vær og vind. Det er tegn som tyder på at det har vært et gammelt steinbrudd i nærheten av den nåværende Damaskusporten, og at store mengder stein er hogd ut her i tidens løp.

I beretningen om det som skjedde da Salomo ble salvet til konge på den aldrende kong Davids befaling, blir det gitt flere opplysninger om Jerusalems omgivelser, denne gangen om området øst og sør for byen. En av kongens andre sønner, Adonja, var ved En-Rogel-kilden, i forbindelse med at han la planer om å tilrane seg kongemakten, da Salomo ble salvet ved Gihon-kilden. Avstanden mellom de to stedene var så kort (700 m) at Adonja og hans medsammensvorne kunne høre lyden av hornet og av festlarmen ved Gihon. – 1Kg 1: 5–9, 32–41.

I Salomos regjeringstid ble det utført store byggearbeider i byen, og dens område ble utvidet. (1Kg 3: 1; 9: 15–19, 24; 11: 27; jf. For 2: 3–6, 9.) Templet, Salomos viktigste byggverk, med de tilhørende forgårdene, ble oppført på Moria-fjellet på den delen av østhøyden som lå nord for «Davidsbyen», etter alt å dømme omtrent der hvor Klippedomen ligger nå. (2Kr 3: 1; 1Kg 6: 37, 38; 7: 12) Andre større bygninger i nærheten var Salomos eget hus, eller palass, Libanon-skoghuset, Søyleforhallen og Tronforhallen, hvor han satt og dømte. (1Kg 7: 1–8) Dette bygningskomplekset lå tydeligvis sør for templet i skråningen ned mot «Davidsbyen». – KART: bd. 1, s. 752; BILDE: bd. 1, s. 748.

I kongetiden, etter at riket ble delt (997–607 f.v.t.). Da Jeroboam gjorde opprør, ble nasjonen delt i to riker, og Jerusalem var fra da av hovedstad bare for de to stammene Benjamin og Juda, som til å begynne med hadde Salomos sønn Rehabeam som konge. Levitter og prester flyttet også til den byen som Jehovas navn var knyttet til, og styrket derved Rehabeams kongedømme. (2Kr 11: 1–17) Byen var ikke lenger rikets geografiske midtpunkt, for den lå bare noen kilometer fra grensen til det fiendtlige tistammeriket i nord. Før det var gått fem år fra Salomos død, ble byen utsatt for den første av en rekke invasjoner. Egypts konge Sjisjak gikk til angrep på Juda-riket. Han mente utvilsomt at landet var et lett bytte i sin reduserte tilstand. På grunn av Judas troløshet klarte han å komme inn i Jerusalem og føre bort skatter fra templet og også andre verdisaker. Bare fordi nasjonen viste anger, gav Gud den et visst mål av beskyttelse, slik at byen ikke ble helt ødelagt. – 1Kg 14: 25, 26; 2Kr 12: 2–12.

Mens den trofaste kong Asa regjerte, gjorde Basja, som var konge i nordriket, et mislykket forsøk på å bygge opp sin styrke ved Judas nordlige grense for å stenge den og hindre sine undersåtter i å reise til og fra Jerusalem (og muligens vise Juda-riket lojalitet). (1Kg 15: 17–22) Den rene tilbedelse fortsatte under Asas sønn Jehosjafats styre. Dette førte til at byen oppnådde Guds beskyttelse og andre store goder, blant annet en bedre rettergangsordning. – 2Kr 19: 8–11; 20: 1, 22, 23, 27–30.

Gjennom resten av den tiden Jerusalem var Juda-rikets hovedstad, fortsatte det å være slik at sann tilbedelse førte med seg Jehovas velsignelse og beskyttelse, mens frafall førte til alvorlige problemer og hjelpeløshet når byen ble angrepet. Da Jehosjafats troløse sønn Jehoram regjerte (913–ca. 907 f.v.t.), ble byen hærtatt og plyndret for andre gang. Ved denne anledningen klarte arabere og filistere i fellesskap å trenge inn i byen, til tross for de sterke forsvarsmurene den var omgitt av. (2Kr 21: 12–17) Da kong Jehoasj i det neste århundret forlot rettferdighetens vei, begynte syriske styrker «å invadere Juda og Jerusalem». (2Kr 24: 20–25) Sammenhengen viser at de klarte å innta byen. Etter kong Amasjas frafall gjorde nordriket Israel invasjon i Juda og raserte omkring 178 meter av den viktige nordlige muren mellom Hjørneporten (i nordvest) og Efraim-porten (øst for Hjørneporten). (2Kr 25: 22–24) Det er mulig at byen en tid før dette skjedde, hadde bredt seg til vesthøyden, over den mellomliggende dalen.

Kong Ussia (829–778 f.v.t.) utbedret byens forsvarsverker i betydelig grad. Han bygde tårn ved Hjørneporten (i nordvest) og ved Dalporten (i det sørvestre hjørnet) og dessuten ved «Støttepilaren» («Kroken», NO; «Vinkelen», EN, NB), som øyensynlig var en del av den østlige muren ikke langt fra de kongelige bygningene, enten Davids eller Salomos. (2Kr 26: 9; Ne 3: 24, 25) Ussia utstyrte også tårnene og hjørnene med «krigsmaskiner», som kanskje var katapulter, mekaniske innretninger til utskyting av piler og store steiner. (2Kr 26: 14, 15) Hans sønn Jotam fortsatte byggevirksomheten. – 2Kr 27: 3, 4.

Den trofaste kong Hiskia, som hersket etter sin far, den frafalne Akas, sørget for at templet og tempelområdet ble renset og satt i stand, og deretter arrangerte han en storslagen påskehøytid som trakk tilbedere til Jerusalem fra hele landet, også fra nordriket. (2Kr 29: 1–5, 18, 19; 30: 1, 10–26) Ikke lenge etter denne hendelsen, som ansporet til sann tilbedelse, ble Juda angrepet av hedninger som spottet den sanne Gud, som hadde knyttet sitt navn til Jerusalem. I 732 f.v.t., åtte år etter at Assyria hadde erobret nordriket Israel, kom assyrerkongen Sankerib og feide gjennom Palestina. Han sendte noen av sine menn til Jerusalem med trusler mot byen. (2Kr 32: 1, 9) Hiskia hadde sørget for at byen var rede til å tåle en beleiring. Han hadde stoppet til vannkildene utenfor byen for å skjule dem og gjøre forholdene vanskelige for fienden. Han hadde styrket og befestet murene. (2Kr 32: 2–5, 27–30) Det later til at den «vannledningen» som førte vann inn i byen fra Gihon-kilden, allerede var ferdig på dette tidspunktet, og at den var blitt bygd i fredstid. (2Kg 20: 20; 2Kr 32: 30) Hvis det som antatt dreier seg om den vannledningen som delvis går i tunnel fra Kedron-dalen til Siloam-dammen i Tyropoion-dalen, var byggingen ikke et mindre prosjekt som kunne fullføres på noen dager. (Se ARKEOLOGI [Palestina og Syria]; GIHON nr. 2.) Byens styrke lå for øvrig ikke i dens forsvarsanlegg og forsyninger, men i Jehova Guds beskyttende makt, for Jehova hadde sagt: «Jeg skal med sikkerhet forsvare denne byen for å frelse den, for min egen skyld og for min tjener Davids skyld.» (2Kg 19: 32–34) Den mirakuløse tilintetgjørelsen av 185 000 assyriske soldater fikk Sankerib til å dra tilbake til Assyria i hast. (2Kg 19: 35, 36) I den beskrivelsen som er gitt av dette krigstoget i assyriske annaler, får Sankerib rosende omtale for å ha stengt Hiskia inne i Jerusalem som ’en fugl i et bur’, men det framkommer ingen påstand om at byen ble inntatt. – Se SANKERIB.

I Manasses regjeringstid (716–662 f.v.t.) ble det bygd en ytre mur langs Kedron-dalen. I hans tid drev også nasjonen lenger bort fra sann tilbedelse. (2Kr 33: 1–9, 14) Hans sønnesønn Josjia klarte å snu denne tendensen for en stund, og under hans styre ble Hinnoms dal, som avgudsdyrkerne benyttet til grusomme seremonier, ’gjort uegnet for tilbedelse’. Den ble antagelig gjort uren ved at den ble tatt i bruk som byens avfallsplass. (2Kg 23: 10; 2Kr 33: 6) «Askehaugporten» førte etter alt å dømme ut til denne dalen. (Ne 3: 13, 14; se GEHENNA; HINNOMS DAL.) På Josjias tid blir «den andre bydel» («Nybyen», NO) nevnt for første gang. (2Kg 22: 14; 2Kr 34: 22) Denne «andre bydel» regnes vanligvis for å være den delen av byen som lå vest eller nordvest for tempelområdet. – Sef 1: 10.

Etter at Josjia døde, fulgte fire troløse konger etter hverandre, og det gikk raskt nedover med forholdene i Jerusalem. I kong Jehojakims åttende år ble Juda et vasallrike under Babylon. Jehojakim gjorde opprør tre år senere med den følge at babylonerne etter hvert kom og beleiret Jerusalem. Deretter ble byen plyndret for skatter, og den daværende kongen, Jehojakin, og andre av byens innbyggere ble deportert. (2Kg 24: 1–16; 2Kr 36: 5–10) Den kongen babylonerne innsatte, Sidkia, forsøkte å kaste av seg det babylonske åket, og i hans niende år (609 f.v.t.) ble Jerusalem igjen beleiret. (2Kg 24: 17–20; 25: 1; 2Kr 36: 11–14) En militær styrke fra Egypt som ble sendt av sted for å befri Jerusalem, klarte bare midlertidig å drive bort beleirerne. (Jer 37: 5–10) I samsvar med en profeti Jehova hadde uttalt gjennom Jeremia, kom babylonerne tilbake og gjenopptok beleiringen. (Jer 34: 1, 21, 22; 52: 5–11) I den siste delen av beleiringsperioden var Jeremia fange i «Vaktgården» (Jer 32: 2; 38: 28), som var forbundet med «Kongens hus». (Ne 3: 25) Omsider, etter at beleiringen hadde vart i 18 måneder og hadde medført hungersnød, sykdom og død, ble det brutt en bresje i Jerusalems murer, og byen ble tatt. Dette var i Sidkias ellevte år. – 2Kg 25: 2–4; Jer 39: 1–3.

Ødeleggelse og gjenreisning. Bymurene ble gjennombrutt den 9. tammuz i 607 f.v.t. En måned senere, den 10. ab, kom Nebukadnesars representant Nebusaradan til den erobrede byen og begynte å ødelegge den. Han brente templet og andre bygninger og rev ned bymurene. Jerusalems konge og de fleste av innbyggerne ble ført i landflyktighet til Babylon, og alle byens skatter ble fraktet bort som plyndringsgods. – 2Kg 25: 7–17; 2Kr 36: 17–20; Jer 52: 12–20; BILDE: bd. 2, s. 326.

Arkeologen Conder sier at «historien om den ødelagte byen er innhyllet i mørke fram til Kyros’ tid». Dette gjelder ikke bare Jerusalem, men hele Juda rike. I motsetning til assyrerne flyttet ikke babylonerne fremmede folk inn i det erobrede området for å la dem ta plassen etter de bortførte. Landet ble liggende øde i 70 år, slik det var forutsagt. – Jer 25: 11; 2Kr 36: 21.

I perserkongen Kyros’ «første år» (åpenbart hans første år som Babylons hersker, 538 f.v.t.) gikk det ut et kongelig dekret fra ham om at de landflyktige jødene fritt kunne «dra opp til Jerusalem, som er i Juda, og gjenoppbygge Jehovas, Israels Guds, hus». (Esr 1: 1–4) Blant dem som foretok den lange reisen til Jerusalem, var det 42 360 israelitter og dessuten slaver og profesjonelle sangere, og de førte med seg skatter som tilhørte templet. De kom fram i tide til at de kunne feire løvhyttehøytiden i måneden tisjri (september–oktober) i 537 f.v.t. (Esr 2: 64, 65; 3: 1–4) Gjenreisningen av templet kom i gang under ledelse av stattholderen Serubabel, og etter alvorlige forstyrrelser utenfra og en viss likegyldighet blant de hjemvendte jødene ble arbeidet omsider fullført i mars 515 f.v.t. Flere landflyktige jøder vendte tilbake sammen med presten og avskriveren Esra i 468 f.v.t. Etter bemyndigelse av kong Artaxerxes (Longimanus) førte de med seg mange gjenstander som skulle «pryde Jehovas hus . . . i Jerusalem». (Esr 7: 27) Disse skattene var antagelig verdt minst 280 millioner kroner. – Esr 8: 25–27.

Omkring 150 år etter at Nebukadnesar erobret byen, var dens murer og porter fremdeles ødelagt. Nehemja fikk tillatelse av Artaxerxes til å dra til Jerusalem og rette på dette. (Ne 2: 1–8) Beretningen om Nehemjas nattlige inspeksjon og om hvordan han fordelte byggearbeidet mellom forskjellige familiegrupper, er en vesentlig kilde til opplysninger om den tids byplan, og spesielt om byens porter. (Ne 2: 11–15; 3: 1–32; se PORT, PORTROM.) Denne gjenoppbyggingen var en oppfyllelse av Daniels profeti, og ut fra når gjenoppbyggingen begynte, kan man fastslå begynnelsestidspunktet for de 70 profetiske «ukene» som hadde med Messias’ komme å gjøre. (Da 9: 24–27) Til tross for at bygningsmennene ble utsatt for trusler og motstand, klarte de på bare 52 dager (i 455 f.v.t.) å fullføre muren rundt Jerusalem og sette i stand dens porter. – Ne 4: 1–23; 6: 15; 7: 1; se SYTTI UKER (’Fra ordet utgår’).

Byen var nå «vidstrakt og stor», men «det var få folk i den». (Ne 7: 4) «På torget foran Vannporten» på østsiden av byen ble det så holdt en høytid med opplesning fra Skriftene (Ne 3: 26; 8: 1–18), og deretter ble det truffet tiltak for å øke byens befolkning ved å få en tiendedel av israelittene til å bosette seg der. Dette skjedde ved loddkasting, men dessuten var det tydeligvis noen som meldte seg frivillig til å bo der. (Ne 11: 1, 2) Det fant så sted en åndelig renselse for at byens befolkning skulle kunne utøve den sanne tilbedelse på et sunt grunnlag. (Ne 12: 47 til 13: 3) Nehemja var stattholder i minst tolv år, og i løpet av denne tiden foretok han en reise til perserkongens hoff. Da han kom tilbake til Jerusalem, oppdaget han at det var behov for en ytterligere renselse. (Ne 13: 4–31) Hans resolutte inngripen for å utrydde frafallet er den siste hendelsen det fortelles om i De hebraiske skrifter, som ble fullført en tid etter år 443 f.v.t.

Under hellenistisk og makkabeisk herredømme. Overgangen fra medopersisk til gresk styre skjedde i 332 f.v.t., da Aleksander den store marsjerte gjennom Juda. De greske historieskriverne sier ikke noe om at Aleksander drog inn i Jerusalem, men byen kom iallfall under gresk herredømme, og det er rimelig å anta at Aleksander ikke helt gikk utenom den. Josefus, som levde i det første århundre e.v.t., gjengir den jødiske overlevering at Aleksander ble møtt av den jødiske øverstepresten da han nærmet seg Jerusalem, og at øverstepresten viste ham de inspirerte profetiene i Daniels bok som forutsier grekernes raske erobringer. (Jewish Antiquities, XI, 326–338 [viii, 4, 5]; Da 8: 5–7, 20, 21) Hva som enn skjedde, later det til at Jerusalem slapp fra maktovertagelsen uten skader.

Etter Aleksanders død ble Jerusalem og Judea underlagt ptolemeerne, som hersket fra Egypt. I 198 f.v.t. kom Antiokhos den store, som hersket i Syria, og inntok Jerusalem etter at han først hadde tatt den befestede byen Sidon. Judea ble dermed underlagt selevkidenes rike. (Jf. Da 11: 16.) Jerusalem var under selevkidenes herredømme i 30 år. Deretter forsøkte den syriske kongen Antiokhos IV (Epifanes) å hellenisere jødene fullstendig ved å innvie templet i Jerusalem til Zevs (Jupiter) og vanhellige alteret med et urent offer. (1. Makkabeerbok 1: 54 [57], 59 [62]; 2. Makkabeerbok 6: 1, 2, 5; BILDER: bd. 2, s. 335) Dette utløste makkabeernes (eller hasmoneernes) oppstand. Etter en tre år lang kamp fikk Judas Makkabeus herredømmet over byen og templet, og han gjeninnviet Jehovas alter på årsdagen for vanhelligelsen, den 25. kislev, i år 165 f.v.t., så det igjen kunne brukes i forbindelse med sann tilbedelse. – 1. Makkabeerbok 4: 52–54; 2. Makkabeerbok 10: 5; jf. Joh 10: 22.

Krigen mot de selevkidske herskerne var ikke slutt. Jødene søkte hjelp hos romerne, og dermed fikk en ny maktfaktor innpass i Jerusalem omkring år 160 f.v.t. (1. Makkabeerbok 8: 17, 18) Nå begynte det ekspanderende romerske rike å øve sin innflytelse i Jerusalem. Omkring 142 f.v.t. klarte Simon Makkabeus å gjøre Jerusalem til hovedstad i et område som etter alt å dømme ikke var underlagt eller skattepliktig overfor ikke-jødiske nasjoner. Aristobulos I, øverstepresten i Jerusalem, tiltok seg til og med tittelen konge i 104 f.v.t. Men han tilhørte ikke Davids slektslinje.

Jerusalem var ingen «fredens by» i denne perioden. Byen ble alvorlig svekket av indre stridigheter som ble utløst av selviske ambisjoner og forverret av rivaliseringen mellom forskjellige religiøse fraksjoner – saddukeere, fariseere, seloter og andre. En heftig strid mellom Aristobulos II og hans bror Hyrkanus førte til at Roma ble bedt om å megle mellom dem. Romerske styrker som stod under ledelse av general Pompeius, beleiret Jerusalem i tre måneder i 63 f.v.t. og gikk så inn i byen for å avgjøre striden. Tolv tusen jøder skal ha mistet livet i denne forbindelse, mange av dem ved at de ble drept av andre israelitter.

I Josefus’ beretning om Pompeius’ erobring av Jerusalem blir buebroen over Tyropoion-dalen nevnt for første gang. Den knyttet sammen østre og vestre bydel og gav dem som bodde i den vestre bydelen, direkte adgang til tempelområdet.

Idumeeren Antipater (II) ble deretter innsatt som romersk stattholder i Judea, og en makkabeer ble øversteprest og lokal etnark i Jerusalem. Senere ble Antipaters sønn Herodes (den store) utnevnt av romerne til å være «konge» over Judea. Han fikk ikke tatt makten i Jerusalem før i 37 eller 36 f.v.t. På dette tidspunkt begynte hans faktiske herredømme.

Under Herodes den store. I Herodes’ regjeringstid ble det utført imponerende byggearbeider, og byen nøt stor velstand i denne perioden. Det ble oppført et teater, et gymnasium, en hippodrom (BILDE: bd. 2, s. 535) og andre offentlige byggverk. Herodes bygde også et godt befestet kongelig palass (BILDE: bd. 2, s. 538), etter alt å dømme i byens vestre del, sør for den nåværende Jaffa-porten, hvor noen arkeologer mener de har funnet fundamentet til et av tårnene. En annen festning, Antoniaborgen, lå i nærheten av templet og var forbundet med det ved en passasje. (BILDE: bd. 2, s. 535; Jewish Antiquities, XV, 424 [xi, 7]) Det betydde at de romerske soldatene som var stasjonert der, raskt kunne skaffe seg adgang til tempelområdet. Det var antagelig det som skjedde da noen soldater befridde Paulus fra en pøbelflokk som gikk løs på ham der. – Apg 21: 31, 32.

Herodes’ største byggeprosjekt var imidlertid ombyggingen av templet og det tilhørende bygningskomplekset. Arbeidet ble påbegynt i hans 18. regjeringsår (Jewish Antiquities, XV, 380 [xi, 1]), og selve helligdommen ble fullført i løpet av ett og et halvt år, mens arbeidet med de tilstøtende bygningene og forgårdene fortsatte lenge etter hans død. (Joh 2: 20) Tempelområdet ble alt i alt omtrent dobbelt så stort som det hadde vært tidligere. Den muren som nå kalles Vestmuren, eller Klagemuren, er etter alt å dømme en del av tempelforgårdens mur. Arkeologer regner med at de nederste lagene med store, 90 cm høye steinblokker er fra Herodes’ tid.

Fra år 2 f.v.t. til år 70 e.v.t. I De kristne greske skrifter blir det redegjort for mange begivenheter som var knyttet til Jerusalem i denne perioden. Jesus ble ikke født i Jerusalem, men i den nærliggende byen Betlehem, «Davids by». (Lu 2: 10, 11) Men da astrologene senere fortalte at «jødenes konge» var blitt født, ble Herodes svært urolig, «og hele Jerusalem med ham». (Mt 2: 1–3) Herodes døde antagelig i år 1 f.v.t., kort tid etter at han hadde utstedt sin grusomme befaling om at alle guttebarn i Betlehem skulle drepes. (Se HERODES nr. 1.) Hans sønn Arkelaus arvet herredømmet over Jerusalem og Judea og noen andre områder. De romerske myndigheter avsatte senere Arkelaus på grunn av hans ugjerninger. Deretter ble Judea styrt av stattholdere som var direkte utnevnt av Roma. Dette gjaldt for eksempel Pontius Pilatus, som hersket da Jesus utførte sin tjeneste på jorden. – Lu 3: 1.

Jesus ble tatt med til Jerusalem 40 dager etter sin fødsel og framstilt i templet som Marias førstefødte. Simeon og Anna, som var langt oppe i årene, gledet seg over å se den lovte Messias, og Anna talte om ham «til alle som ventet på Jerusalems utfrielse». (Lu 2: 21–38; jf. 3Mo 12: 2–4.) Det sies ikke noe om hvor mange ganger han ellers ble tatt med til Jerusalem i sin barndom. Bare ett besøk i byen, som fant sted da han var tolv år, er spesielt nevnt. Han kom da i samtale med noen lærere på tempelområdet og var dermed i virksomhet i ’sin Fars hus’, i den byen hans Far hadde utvalgt. – Lu 2: 41–49.

I løpet av de tre og et halvt årene Jesus utførte sin tjeneste på jorden etter sin dåp, var han av og til i Jerusalem. Det kan med sikkerhet sies at han var der under de tre årlige høytidene, siden alle jødiske menn var forpliktet til å overvære dem. (2Mo 23: 14–17) Ellers tilbrakte han en stor del av sin tid utenfor hovedstaden i og med at han forkynte og underviste i Galilea og andre landsdeler.

Bortsett fra tempelområdet, hvor Jesus ofte underviste, er det få andre bestemte steder i byen som er nevnt i forbindelse med hans tjeneste. Betsata-dammen med de fem søylegangene er nevnt. (Joh 5: 2) Det antas at det er denne dammen som er blitt utgravd like nord for tempelområdet. (Se BETSATA.) Det er sannsynlig at Siloam-dammen i det første århundre var en dam som er funnet i den nederste delen av Tyropoion-dalen. Vannet i denne dammen kommer fra Gihon-kilden gjennom en vannledning. (Joh 9: 11; BILDE: bd. 2, s. 950) Først i forbindelse med Jesu siste besøk i Jerusalem blir det tegnet et mer detaljert bilde av hvor begivenhetene fant sted. – KART: bd. 2, s. 742; BILDER: bd. 2, s. 743.

Seks dager før påskehøytiden i år 33 kom Jesus til Betania på østsiden av Oljeberget. Dagen etter, den 9. nisan, kom han som Jehovas salvede Konge ridende mot hovedstaden på en eselfole, slik det var forutsagt i Sakarja 9: 9. (Mt 21: 1–9) Da han var på vei nedover Oljeberget, så han utover byen og gråt over den og gav en levende beskrivelse av den beleiringen og den ødeleggelsen som skulle ramme byen. (Lu 19: 37–44) Da han kom inn i byen, sannsynligvis gjennom en port i østmuren, «kom hele byen i bevegelse», for nyheter spredte seg raskt i dette relativt lille området. – Mt 21: 10.

I den tiden som gjenstod, tilbrakte Jesus dagene i Jerusalem og nettene i Betania. (Lu 21: 37, 38) I løpet av denne tiden renset han tempelområdet for kremmere (Mt 21: 12, 13), slik han hadde gjort tre år tidligere. (Joh 2: 13–16) Den 11. nisan var han sammen med fire av disiplene sine på Oljeberget, hvor de hadde utsikt over byen og templet. Her kom han med sin store profeti om Jerusalems forestående ødeleggelse og «avslutningen på tingenes ordning» og om sitt nærvær. (Mt 24; Mr 13; Lu 21) Den 13. nisan traff Peter og Johannes forberedelser til påskemåltidet i et rom i andre etasje et sted i Jerusalem, hvor Jesus om kvelden (ved begynnelsen av den 14. nisan) inntok dette måltidet sammen med sine apostler. Etter at Jesus hadde samtalt med dem, drog de ut av byen, over «Kedrons vinterbekk» og oppover Oljeberget til den hagen som het Getsemane. (Mt 26: 36; Lu 22: 39; Joh 18: 1, 2) Getsemane betyr «oljepresse», og fremdeles finnes det noen svært gamle oliventrær i skråningen her. Men hagens nøyaktige beliggenhet kan det i dag ikke sies noe sikkert om. – Se GETSEMANE.

Samme kveld ble Jesus arrestert og ført tilbake til Jerusalem til prestene Annas og Kaifas og til sanhedrinsalen for å bli stilt for retten. (Mt 26: 57 til 27: 1; Joh 18: 13–27) Derfra ble han ved daggry ført til Pilatus, til «stattholderens palass» (Mt 27: 2; Mr 15: 1, 16), og deretter til Herodes Antipas, som også var i Jerusalem på den tiden. (Lu 23: 6, 7) Til slutt ble han sendt tilbake til Pilatus, som felte den endelige dommen over ham på «et sted som ble kalt Det steinlagte», eller, på hebraisk, «Gabbata». – Lu 23: 11; Joh 19: 13; se STEINLAGTE, DET.

Jesus ble pælfestet på Golgata. Dette navnet betyr «hodeskalle[stedet]». (Mt 27: 33–35; Lu 23: 33) Stedet lå sannsynligvis utenfor bymurene, antagelig nord for byen, men det er i dag ikke mulig å fastslå hvor det lå. (Se GOLGATA.) Det samme gjelder det stedet hvor Jesus ble gravlagt. – BILDER: bd. 2, s. 948.

De pengene som Judas ble bestukket med, og som han deretter kastet tilbake til prestene, ble brukt til kjøp av «pottemakerens mark», som skulle være «til gravlegging av fremmede». (Mt 27: 5–7) Ifølge tradisjonen lå den et sted på sørsiden av Hinnoms dal, omtrent der hvor den og Kedron-dalen møtes. Det er funnet mange graver i dette området. – Se AKELDAMA.

I aposteltiden. Etter sin oppstandelse sa Jesus til sine disipler at de foreløpig ikke skulle dra bort fra Jerusalem. (Lu 24: 49; Apg 1: 4) Det var her de skulle begynne å forkynne anger til tilgivelse for synder på grunnlag av Kristi navn. (Lu 24: 46–48) Ti dager etter Jesu himmelfart ble disiplene salvet med hellig ånd mens de var samlet i et rom i andre etasje i et hus. (Apg 1: 13, 14; 2: 1–4) Byen var full av jøder og proselytter fra alle kanter av Romerriket. De hadde kommet til byen for å feire pinsehøytiden. De åndsfylte kristnes forkynnelse førte til at flere tusen ble døpte disipler. Dermed var det tusener som avla vitnesbyrd om sin tro, og det er ikke overraskende at de indignerte religiøse lederne ropte: «Se, dere har fylt Jerusalem med deres lære.» (Apg 5: 28) Deres vitnesbyrd virket desto kraftigere fordi det også ble utført mirakler. En ufør tigger ble for eksempel helbredet «i nærheten av den tempeldøren som ble kalt Den vakre», sannsynligvis den østlige porten som førte inn til kvinnenes forgård. – Apg 3: 2, 6, 7.

Også etter at forkynnelsen hadde begynt å bre seg videre fra Jerusalem til «Samaria og til den fjerneste del av jorden» (Apg 1: 8), fortsatte den kristne menighets styrende råd å holde til i Jerusalem. Det at de kristne ble utsatt for forfølgelse, førte ganske snart til at «alle bortsett fra apostlene ble spredt omkring i Judeas og Samarias områder». (Apg 8: 1; jf. Ga 1: 17–19; 2: 1–9.) Noen av apostlene og disiplene ble sendt ut fra Jerusalem for å hjelpe nye grupper av troende, for eksempel i Samaria. (Apg 8: 14; 11: 19–22, 27) Den første gangen Saulus fra Tarsus (Paulus) var i Jerusalem etter at han ble en kristen, fant han det snart tilrådelig å avbryte sitt besøk fordi noen forsøkte å ta livet av ham. (Apg 9: 26–30) Men det var også rolige perioder. (Apg 9: 31) Det var i Jerusalem Peter gav den kristne forsamlingen sin redegjørelse om at Gud hadde godtatt ikke-jødiske troende, og det var også her spørsmålet om omskjærelse og andre viktige saker ble avgjort. – Apg 11: 1–4, 18; 15: 1, 2, 22–29; Ga 2: 1, 2.

Jesus hadde omtalt Jerusalem som den «som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne». (Mt 23: 37; jf. v. 34–36.) Mange av byens innbyggere viste tro på Guds Sønn, men byen som et hele fortsatte i det vante spor. Derfor ble også ’dens hus overlatt til den selv’. (Mt 23: 38) En jødisk oppstand i år 66 førte til at romerske styrker under Cestius Gallus kom og omringet byen og rykket fram helt til tempelmurene. Plutselig trakk Cestius Gallus seg tilbake uten noen åpenbar grunn. Dermed ble det mulig for de kristne å følge Jesu formaning: «Da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene, og de som er inne i byen, dra bort, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i den.» (Lu 21: 20–22) Evsebios forteller i sin kirkehistorie at de kristne drog ut fra Jerusalem og hele Judea og flyktet til en by i Perea som het Pella. – The Ecclesiastical History, III, v, 3.

Den friheten Jerusalem oppnådde da romerne trakk seg tilbake, var kortvarig, akkurat som den friheten byen hadde fått da babylonerne midlertidig trakk seg tilbake for å kjempe mot egypterne ved slutten av kong Sidkias regjeringstid. I år 70 kom de romerske styrkene mer mannsterke tilbake med Titus som hærfører, og de beleiret byen, som nå var overfylt av jøder som skulle feire påsken. Romerne kastet opp beleiringsvoller og bygde en sammenhengende forskansning, eller palisade, rundt hele byen så ingen kunne unnslippe, verken dag eller natt. Dette var også en oppfyllelse av Jesu profeti. (Lu 19: 43) Inne i byen kjempet rivaliserende grupper mot hverandre, en stor del av matforrådet ble ødelagt, og de som ble tatt under forsøk på å forlate byen, ble drept som forrædere. Josefus, som er kilden til disse opplysningene, forteller at hungersnøden etter hvert ble så alvorlig at folk sank så dypt at de spiste høydotter og lærbiter og til og med sine egne barn. (Jf. Kla 2: 11, 12, 19, 20; 5Mo 28: 56, 57.) De fredstilbudene Titus kom med, ble konsekvent avslått av byens stivsinnete ledere.

Til slutt ble murene systematisk gjennombrutt av romerne, og soldatene trengte inn i byen. (BILDE: bd. 2, s. 752) Templet ble brent og plyndret, i strid med de ordrene som var blitt gitt. Ifølge Josefus skjedde dette på årsdagen for den ødeleggelsen av det første templet som Nebukadnesar forvoldte flere hundre år tidligere. Josefus forteller også at arkivene med stammenes og familienes slektsregistre, som viste deres arverettigheter, ble brent. (Den jødiske krig, 6. bok, kap. 4, pkt. 5 [s. 371, 372]; 2. bok, kap. 17, pkt. 6 [s. 157]; 6. bok, kap. 6, pkt. 3 [s. 381]) Dermed fantes det ikke lenger noe juridisk grunnlag for å fastslå hvem som tilhørte den messianske stammen, Juda stamme, og prestestammen, Levi stamme.

Erobringen ble gjennomført på bare 4 måneder og 25 dager, fra 3. april til 30. august i år 70 e.v.t. Selv om trengselen var voldsom, var den altså bemerkelsesverdig kortvarig. De jødiske innbyggernes egne ufornuftige holdninger og handlinger i byen bidrog sikkert til at trengselen ble så kortvarig. Josefus oppgir at tallet på de døde var 1 100 000 (noen oversettelser sier 1 000 000), men det var også noen som overlevde. Det ble tatt 97 000 fanger, og mange av dem ble sendt som slaver til Egypt eller drept med sverd eller av ville dyr i teatrene i romerske provinser. Også dette var en oppfyllelse av en profeti som var inspirert av Gud. – 5Mo 28: 68.

Hele byen ble rasert. Bare tårnene ved Herodes’ palass og en del av den vestlige muren ble stående som et vitnesbyrd for senere generasjoner om et sterkt forsvar som her hadde kommet til kort. Josefus forteller: «Hele resten av ringmuren rundt byen jevnet seierherrene så grundig med jorden at ingen framtidige besøkende noensinne ville tro at det her hadde bodd mennesker.» (Den jødiske krig, 7. bok, kap. 1, pkt. 1 [s. 391]) Et relieff på Titusbuen i Roma viser romerske soldater som bærer bort hellige kar fra det ødelagte templet. – Jf. Mt 24: 2; BILDE: bd. 2, s. 752.

Senere perioder. Jerusalem ble liggende praktisk talt ubebodd til omkring 130 e.v.t., da keiser Hadrian gav befaling om at det skulle bygges en ny by, som ble kalt Aelia Capitolina. Dette gav støtet til en jødisk oppstand som ble ledet av Bar-Kokba (132–135 e.v.t.). Den så ut til å lykkes en stund, men ble så slått ned. I nesten 200 år hadde jøder ikke adgang til den byen romerne hadde bygd. På 300-tallet kom Konstantin den stores mor, Helena, på besøk til Jerusalem. Hun forsøkte å påvise hvor de mange såkalt hellige steder og helligdommer hadde ligget. Senere inntok muslimene byen. I vår tid finnes det to islamske bygninger på tempelfjellet. Mot slutten av 600-tallet bygde kalifen Abd al-Malik ibn Marwan «Klippedomen», eller «Klippekuppelen», på eller ved det stedet hvor templet tidligere lå. Denne bygningen blir også kalt en moské, men den er egentlig en annen slags helligdom, en minnebygning. Sør for Klippedomen ligger al-Aksa-moskeen, som ble reist på 700-tallet og ombygd i betydelig grad på 1000-tallet.

Flere opplysninger om geografiske steder som har tilknytning til Jerusalem, finnes i artiklene EN-ROGEL; KEDRON-ELVEDALEN; MAKTESJ; OFEL; OLJEBERGET; SION; TEMPEL.

Byens betydning. Jerusalem var noe langt mer enn en vanlig hovedstad. Jerusalem var den eneste byen på hele jorden hvor Jehova Gud hadde satt sitt navn. (1Kg 11: 36) Etter at paktens ark, som symboliserte Guds nærvær, ble flyttet dit, og i enda høyere grad da tempelhelligdommen, eller Guds hus, ble reist der, ble Jerusalem i billedlig forstand Jehovas «bolig», hans «hvilested». (Sl 78: 68, 69; 132: 13, 14; 135: 21; jf. 2Sa 7: 1–7, 12, 13.) Siden kongene i Davids slektslinje var Jehovas salvede og satt på «Jehovas trone» (1Kr 29: 23; Sl 122: 3–5), ble Jerusalem også kalt «Jehovas trone», og de stammene eller nasjonene som søkte til byen i anerkjennelse av Guds overherredømme, ble faktisk samlet til Jehovas navn. (Jer 3: 17; Sl 122: 1–4; Jes 27: 13) De som var fiendtlig innstilt til Jerusalem, og de som kjempet mot byen, satte seg i realiteten opp mot noe som var et uttrykk for Guds overherredømme. At noen med sikkerhet ville komme til å gjøre dette, framgår av den profetiske uttalelsen i 1. Mosebok 3: 15.

Jerusalem var derfor sete for det styre Gud hadde opprettet, eller for det forbilledlige Guds rike. Derfra utgikk Guds lov, hans ord og hans velsignelse. (Mi 4: 2; Sl 128: 5) De som arbeidet til fremme av fred og gode forhold i Jerusalem, arbeidet derfor til fremme av gjennomføringen av Guds rettferdige hensikt og vilje. (Sl 122: 6–9) Selv om Jerusalem lå blant Judas fjell og sikkert var et imponerende skue, skyldtes byens egentlige opphøydhet og skjønnhet at Jehova Gud hadde æret og herliggjort den så den kunne tjene som en «vakker krone» for ham. – Sl 48: 1–3, 11–14; 50: 2; Jes 62: 1–7.

Ettersom det først og fremst er Jehovas fornuftutstyrte skapninger som lovpriser ham og gjør hans vilje, var det ikke de bygningene som utgjorde byen, som var avgjørende for om han fortsatt ville gjøre bruk av den, men de menneskene som bodde der – herskerne og undersåttene, prestene og folket. (Sl 102: 18–22; Jes 26: 1, 2) Når disse var trofaste og æret Jehovas navn med sine ord og ved sin livsførsel, velsignet og forsvarte han Jerusalem. (Sl 125: 1, 2; Jes 31: 4, 5) Men Jehovas mishag kom snart over folket og deres konger fordi flertallet falt fra den sanne tilbedelse. Derfor erklærte Jehova at han hadde til hensikt å forkaste den byen som hadde båret hans navn. (2Kg 21: 12–15; 23: 27) Han skulle ta bort «støtte og stiver» fra byen, og den skulle bli fylt med tyranni, ungdomsopprør og respektløshet overfor menn i ærefulle stillinger. Jerusalem skulle bli fornedret og ydmyket. (Jes 3: 1–8, 16–26) Jehova Gud sørget for at byen ble gjenreist 70 år etter at han lot den bli ødelagt av babylonerne, og han gjorde den igjen til et vakkert og gledefylt sentrum for sann tilbedelse på jorden (Jes 52: 1–9; 65: 17–19), men likevel slo både folket og lederne enda en gang inn på frafallets veier.

Jehova bevarte byen til han hadde sendt sin Sønn til jorden. Den måtte eksistere så lenge for at profetiene om Messias skulle kunne bli oppfylt. (Jes 28: 16; 52: 7; Sak 9: 9) Israels frafall nådde sitt klimaks da Messias, Jesus Kristus, ble pælfestet. (Jf. Mt 21: 33–41.) Fordi dette fant sted i Jerusalem på tilskyndelse av folkets ledere og med folkets støtte, måtte det nødvendigvis føre til at Gud fullstendig og ugjenkallelig forkastet byen så den ikke lenger skulle representere ham og bære hans navn. (Jf. Mt 16: 21; Lu 13: 22–35.) Verken Jesus eller hans apostler kom med noen forutsigelse om at Gud skulle gjenreise det jordiske Jerusalem og dets tempel etter at byen i samsvar med Guds bestemmelse ble ødelagt, slik den ble i år 70 e.v.t.

Navnet Jerusalem ble likevel fortsatt brukt som et symbol på noe større enn den jordiske byen. Apostelen Paulus ble inspirert av Gud til å åpenbare at det finnes et «Jerusalem som er der oppe», som han omtaler som «mor» til de salvede kristne. (Ga 4: 25, 26) Dette «Jerusalem som er der oppe», inntar dermed stillingen som hustruen til Jehova Gud, den store Far og Livgiver. Da det jordiske Jerusalem ble benyttet som Guds utvalgte nasjons hovedstad, ble også dette Jerusalem omtalt som en kvinne, en som var Guds hustru ved å være knyttet til ham med hellige bånd i et paktsforhold. (Jes 51: 17, 21, 22; 54: 1, 5; 60: 1, 14) Jerusalem kom derfor til å stå for, eller representere, hele menigheten av Guds tjenere på jorden. Det «Jerusalem som er der oppe», må derfor stå som en betegnelse på hele menigheten av Jehovas lojale tjenere i himmelen.

Det nye Jerusalem. I den inspirerte Åpenbaringsboken forteller apostelen Johannes om det «nye Jerusalem». (Åp 3: 12) I forbindelse med det synet Johannes får av «en ny himmel og en ny jord», ser han denne «hellige by . . . komme ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er pyntet for sin ektemann». Denne bruden blir også omtalt som «Lammets hustru». (Åp 21: 1–3, 9–27) Det samme bildet blir i andre apostoliske skrifter benyttet om den kristne menighet av salvede tilbedere. (2Kt 11: 2; Ef 5: 21–32) I kapittel 14 i Åpenbaringen sies det om Kristus Jesus, «Lammet», at han står på Sions fjell, en betegnelse som også er forbundet med Jerusalem (jf. 1Pe 2: 6), og at han står der sammen med 144 000 som har hans navn og hans Fars navn skrevet på sine panner. – Åp 14: 1–5; se NYE JERUSALEM, DET.

Det troløse Jerusalem. Ettersom det står så mange fordømmende uttalelser om Jerusalem i Bibelen, er det klart at det bare var når byen var trofast, at den var et symbol på den himmelske delen av Jehovas organisasjon og noen ganger på den sanne kristne menighet, «Guds Israel». (Ga 6: 16) Når byen var troløs, ble den beskrevet som en prostituert og en kvinne som begår ekteskapsbrudd. Den ble slik som de hedenske amorittene og hetittene som byen en gang hadde vært underlagt. (Ese 16: 3, 15, 30–42) I en slik tilstand kunne den bare stå som et symbol på frafalne, på slike som handler som prostituerte og er utro mot den Gud hvis navn de hevder at de bærer. – Jak 4: 4.

Det er derfor tydelig at «Jerusalem» blir brukt i forskjellige betydninger, og man må undersøke sammenhengen for å finne ut hvilken forståelse som er den rette i det enkelte tilfelle. – Se NASJONENES FASTSATTE TIDER.