Punkter fra Bibelen: Nehemja 1: 1 til 13: 31

Den sanne tilbedelse seirer

En besluttsom handlemåte og urokkelig tillit til Jehova gjør at den sanne tilbedelse seirer. Dette er selve essensen i Nehemjas bok. Boken er en livfull beretning om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer under Nehemjas modige lederskap.

Boken dekker en kritisk periode, perioden omkring det tidspunkt da de 70 årsukene, som skulle ende med at Messias stod fram, skulle begynne. (Daniel 9: 24—27, EN) Åpningsverset og det at beretningen er skrevet i første person, viser tydelig at det er Nehemja som er skribenten. Denne boken er en fortsettelse av Esras bok. Den tar opp tråden omkring 12 år etter de begivenheter Esra nedskrev.

Når vi leser denne beretningen, ser vi hvordan Jehova på en vidunderlig måte leder begivenhetene slik at hans vilje skjer. Vi legger også merke til hvordan han styrker og trøster sine lojale tjenere.

Jerusalems forfatning

Les Nehemja 1: 1 til 2: 20. Nehemja, som er munnskjenk hos den persiske kongen, får vite at Jerusalems murer fortsatt ligger i ruiner, og at folket i landet «lever i stor nød». Svært nedtrykt utøser Nehemja sitt hjerte for Jehova i inderlig bønn. Kongen legger merke til at Nehemja er nedtrykt, og det resulterer i at det blir mulig for Nehemja å dra til Jerusalem og se til gjenoppbyggingen av bymuren.

◆ 1: 1 — Hvilket år var dette?

Det var kong Artaxerxes’ (Longimanus’) 20. år. (2: 1) Ettersom måneden kislev (november—desember) blir plassert foran måneden nisan (mars—april) i denne beretningen i forbindelse med Artaxerxes’ 20. år, er det grunn til å tro at de persiske kongene regnet sitt regjeringsår fra høsten til høsten, eller fra den tid de virkelig besteg tronen. Pålitelige historiske opplysninger og oppfylte bibelske profetier peker på år 455 f.Kr. som det år som svarer til Artaxerxes’ 20. regjeringsår. Nehemjas beretning begynner således om høsten i år 456 f.Kr., og dekretet om å gjenoppbygge Jerusalems murer utgikk om våren (nisan) i år 455 f.Kr.

◆ 2: 4 — Var dette en bønn Nehemja bad i siste liten på grunn av sin fortvilelse?

Nei, for Nehemja hadde nevnt Jerusalems sørgelige forfatning i sine bønner «dag og natt» i ganske lang tid. (1: 4, 6) Da Nehemja fikk anledning til å fortelle kong Artaxerxes om sitt ønske om å gjenoppbygge Jerusalems murer, bad han igjen om noe som han allerede hadde bedt om gjentatte ganger. Det at Nehemja fikk lov til å gjenoppbygge byens murer, var et resultat av at Jehova hørte hans bønn.

Hva vi kan lære: Nehemja så hen til Jehovas ledelse. Når vi står overfor viktige avgjørelser, bør vi også være «utholdende i bønnen» og handle i samsvar med Jehovas veiledning. — Romerne 12: 12.

Muren blir bygd trass i motstand

Les 3: 1 til 6: 19. Når byggingen av muren blir påbegynt, håner og spotter motstanderne det hele. Senere truer de med å gå til angrep. Nehemja, som ikke lar seg skremme, formaner arbeiderne på denne måten: «Tenk på [Jehova], han som er stor og fryktinngytende!» Halvparten av dem stod vakt med spyd og buer, og de andre arbeidet med våpnene klare. Trass i truselen og trass i at fienden sammensverget seg mot jødene, ble arbeidet på muren fullført i løpet av 52 dager!

◆ 3: 5 — Hvem var disse «stormenn»?

De var fremtredende jøder blant Tekoas innbyggere eller dem som tidligere bodde i denne byen, som lå cirka 16 kilometer sør for Jerusalem. Disse ’stormennene’ var tydeligvis for stolte til å ydmyke seg og arbeide under det åk de tilsynsmennene som var utnevnt av Nehemja, la på dem. — Jevnfør Jeremia 27: 11.

◆ 4: 17 — Hvordan kunne de arbeide med én hånd?

Murerne måtte bruke begge hendene når de arbeidet. De hadde våpnene sine ved sin lend. (4: 18) Men bærerne kunne med letthet holde våpnene i én hånd og bære sine byrder med jord eller grus på skulderen eller på hodet. — 1. Mosebok 24: 15, 45.

◆ 5: 7 (EN) — Hvorfor var det galt å ta renter?

Dette var direkte i strid med Jehovas lov. (3. Mosebok 25: 36; 5. Mosebok 23: 19) Hvis «den hundredel» det tales om, var noe de krevde hver måned, ville det dreie seg om 12 prosent i året. (5: 11, NW) Folket var allerede i en svært vanskelig situasjon på grunn av hungersnød og den tunge skattebyrden de persiske myndigheter la på dem. (5: 3, 4) De rike var likevel hjerteløse og krevde høye renter av sine fattige brødre.

◆ 6: 5 — Hvorfor et «åpent brev»?

Konfidensielle brev ble ofte lagt i nøye forseglede poser. Det at Sanballat sendte et «åpent brev», kan derfor ha vært et bevisst forsøk på å fornærme jødene. Ettersom anklagen i et «åpent brev» kunne leses av andre, kan det på den annen side være at han håpet at Nehemja ville bli så opprørt at han ville forlate Jerusalem og komme for å renvaske seg for de anklager som ble rettet mot ham. Sanballat kan også ha håpet at brevet ville skape slikt røre at jødene ville holde opp med arbeidet.

Hva vi kan lære: Vi bør ikke betrakte hardt arbeid som noe som er under vår verdighet, og i likhet med ’stormennene’ fra Tekoa nekte å utføre den slags arbeid. Vi bør i stedet anstrenge oss i likhet med de vanlige innbyggerne fra Tekoa, som gjorde dobbelt så mye som det som ble forlangt av dem. — Nehemja 3: 5, 27.

Den sanne tilbedelse gjenopprettet

Les 7: 1 til 10: 39. Det er én hensikt med alt dette arbeidet — at den sanne tilbedelse skal gjenopprettes. Etter at det er blitt holdt manntall, samler folket seg for å høre Esra og levittene lese og utlegge loven. Dette fører til at de ’får innsikt’ (NW), og de feirer nå med glede løvhyttefesten. Folket faster og bekjenner sine synder, og det blir tatt skritt for å korrigere det gale de har gjort.

◆ 7: 6 — Hvorfor skiller denne listen seg ut fra Esras liste?

Begge beretningene sier at det foruten slaver og sangere og sangerinner var i alt 42 360 som vendte tilbake. (Esra 2: 64, 65; Nehemja 7: 66, 67) Men det er uoverensstemmelser i beretningene med hensyn til hvor mange som vendte tilbake av spesielle familier. Det er mest sannsynlig at Esra og Nehemja brukte forskjellige metoder når de laget listene. Den ene kan for eksempel ha ført opp alle som oppgav at de ville vende tilbake, mens den andre førte opp navnene på dem som virkelig vendte tilbake. Enkelte av prestene, og kanskje også andre, kunne dessuten ikke bevise hvilken stamme de kom fra. (7: 64) Dette kan forklare hvorfor ikke summen av det antall som er oppført i de enkelte listene, stemmer med det tallet på 42 360 som blir oppgitt som det totale antall som vendte tilbake.

◆ 8: 8 (EN) — Hvordan ble loven ’utlagt’?

I tillegg til at Esra og hans medhjelpere uten tvil gjorde bruk av god artikulasjon og det rette ettertrykk når de leste, utla de tydeligvis loven og anvendte prinsippene i den slik at folket bedre kunne forstå den. Jehovas vitners publikasjoner og møter bidrar også til at Guds Ord blir ’utlagt’.

◆ 9: 1 — Hvorfor kledde israelittene seg i botsdrakt og strødde jord på hodet?

Det å kle seg i botsdrakt — en mørk kledning vevd av geitehår — var et tegn på sorg. Det å strø jord eller aske på hodet eller på kroppen var på lignende måte et tegn på dyp sorg eller ydmykelse. (1. Samuelsbok 4: 12; 2. Samuelsbok 13: 19) Jødene gjorde dette for å gi uttrykk for at de var klar over sine synder og oppriktig sørget over det de hadde gjort. Deretter stod de fram og bekjente sine synder og gjorde «en bindende avtale». (9: 38) Vi må på lignende måte ydmykt erkjenne og bekjenne våre synder hvis vi fortsatt skal kunne stå i et godt forhold til Gud. — 1. Johannes 1: 6—9.

◆ 10: 34 — Forlangte loven at det skulle frembæres offer i form av ved?

Nei, men det trengtes mye brensel til ilden på alteret. Det var tydeligvis ikke nok nethinim — ikke-israelittiske tempelslaver som samlet ved — blant dem som hadde vendt tilbake. (Josva 9: 23, 27, NW) For å sikre at det hele tiden var nok ved, ble det derfor kastet lodd for å avgjøre hvilken stammeavdeling som skulle skaffe til veie ved til en bestemt tid.

Hva vi kan lære: Det at de fikk innsikt i Guds Ord og anvendte det som stod der, på seg selv og fulgte teokratisk veiledning, førte til at de fikk oppleve «gleden i [Jehova]». (8: 10) Jehovas vitner i vår tid er på lignende måte klar over hvor stor betydning personlig studium, regelmessig møtedeltagelse og felttjeneste har når det gjelder å bevare gleden.

Innvielsen — en gledesfest

Les 11: 1 til 12: 47. For at byen Jerusalem skal kunne fortsette å være et senter for den sanne tilbedelse, trenger den en større befolkning. Frivillige flytter inn i byen, men det blir også bestemt at én av ti av dem som bor utenfor byen, i tillegg til disse skal flytte inn i den, og hvem det skal være, blir avgjort ved loddkasting. Så blir innvielsen av bymuren feiret med et festtog av glade mennesker. (12: 31, EN) Store offer blir frembåret, og folkets jubelrop kan høres lang vei.

◆ 11: 2 — Hvorfor fikk de som frivillig bosatte seg i byen, «lovord»?

Det å forlate sin arvejord og flytte til Jerusalem kan ha medført visse utgifter og enkelte ulemper. De som bodde i byen, kan også ha vært utsatt for forskjellige farer. Disse omstendighetene gjorde at andre betraktet det at noen frivillig flyttet til byen, som prisverdig og uten tvil bad om at Jehova måtte velsigne dem som gjorde det.

◆ 12: 27 — Når ble muren innviet?

Muren var ferdig på den 25. dagen i den sjette måneden, elul, i 455 f.Kr., og måneden deretter kom folket sammen i store mengder. (6: 15; 8: 2; 9: 1) Innvielsen fulgte sannsynligvis like etter som en klimaks på den gledebringende begivenheten.

Hva vi kan lære: Den villige ånden og jødenes uttrykk for sin takknemlighet overfor Jehova ved sang og musikk var hjertevarmende. På stevner og ved andre anledninger tilbyr Jehovas vitner i vår tid villig sine tjenester til gagn for andre og synger helhjertet til Guds pris.

Urenhet blir fjernet

Les 13: 1—31. Da Nehemja kommer tilbake etter et opphold ved det persiske hoff, blir han rystet over hva som har funnet sted mens han har vært borte. Han treffer straks tiltak for å rette på forholdene.

◆ 13: 3 — Hvem bestod de «fremmede» av?

De «fremmede» innbefattet sannsynligvis moabitter og ammonitter og de halvisraelittiske barna av fremmede. (13: 1, 2) Det er grunn til å trekke en slik slutning ettersom jødene tidligere hadde sendt fra seg både sine fremmede koner og deres barn. (Esra 10: 44) Igjen hadde jødene giftet seg med fremmede kvinner, og det gjorde det nødvendig å utvise disse kvinnene og deres barn fra samfunnet, fra selve landet, og således utelukke dem fra de privilegier Jehovas folk hadde i forbindelse med tilbedelsen. — Nehemja 13: 23—31.

Hva vi kan lære: De frafalne jødene utgjør et advarende eksempel for oss. Vi må hele tiden være årvåkne og på vakt mot materialisme, moralsk forderv og frafall.

Gang på gang understreker Nehemjas bok det prinsipp at «hvis ikke [Jehova] bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves». (Salme 127: 1) Det vi først og fremst bør lære, er at uansett hva vi foretar oss, vil vi bare lykkes hvis vi har Jehovas velsignelse. Og hans velsignelse avhenger av at vi setter den sanne tilbedelse på førsteplassen i vårt liv.