KUSJ

1. Den først nevnte sønnen av Kam. Han var selv far til seks sønner: Seba, Havila, Sabta, Ra’ama, Sabteka og Nimrod. (1Mo 10: 6–8; 1Kr 1: 8–10) Kusj og de av hans etterkommere som er nevnt, er oppført blant stamfedrene til de ’nasjonene som ble spredt omkring på jorden etter vannflommen’. (1Mo 10: 32) Beretningen i 1. Mosebok inneholder ikke noen detaljer om personen Kusj, men hans navn blir brukt en rekke steder i De hebraiske skrifter om hans etterkommere og om det land eller de områder hvor de slo seg ned, slik det blir beskrevet under nr. 2.

Det kan imidlertid nevnes at Kusj (kanskje i likhet med Put) høyst sannsynlig er en av stamfedrene til den mørkhudete gren av menneskeslekten (Jer 13: 23), en slutning man kan trekke i betraktning av hvilke områder enkelte av hans etterkommere slo seg ned i. Dette motbeviser det som enkelte har hevdet, den teori at den forbannelsen som ble uttalt over Kanaan, gjaldt de mørkhudete folkeslagene. Kanaan, som var Kusjs bror, hadde nemlig ingen slike etterkommere, men ble stamfar til de forskjellige kanaaneiske stammene i Palestina. (1Mo 9: 24, 25; 10: 6) Det finnes således ikke noen antydning i Bibelen om at det skulle være noen forbindelse mellom den mørke hudfargen hos visse etterkommere av Kusj og den forbannelsen som ble uttalt over Kanaan.

2. Bortsett fra de stedene hvor navnet forekommer i slektsregistrene i 1. Mosebok, kapittel 10, og 1. Krønikebok, kapittel 1, og i overskriften til Salme 7 (som blir behandlet under nr. 3), blir navnet Kusj alle andre steder brukt om etterkommerne til denne sønnen av Kam og det området de bosatte seg i.

Kusjs navn er gjennom sønnen Nimrod forbundet med Babel og det riket som Nimrod grunnla etter vannflommen. (1Mo 10: 8–12) Noen forbinder navnet Kusj med den gamle byen Kisj, som er blitt gravd ut i nedre Mesopotamia i nærheten av Babylon, og som man antar er den byen hvor babylonske herskere i det tredje årtusen f.v.t. antok tittelen «konge over verden». Den sumeriske kongeliste, et gammelt dokument som riktignok i høy grad er legendarisk, inneholder denne uttalelsen: «Etter at vannflommen hadde feid over (jorden) (og) da kongedømmet (på ny) var utgått fra himmelen, var kongedømmet (først) i Kisj.» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 265.) Professor Albright nevner denne gamle byen og sier: «Hvis ikke Kisj er prototypen for Kusj i 1Mo 10: 8, noe som er meget mulig, er byen ikke nevnt i Bibelen. Nimrod ble under alle omstendigheter sannsynligvis regnet for å være den første herskeren i Kisj.» (Youngs Analytical Concordance to the Bible, supplementet «Recent Discoveries in Bible Lands» av W. Albright, 1955, s. 14) Skjønt Babylonia senere kom helt under semittisk herredømme, ser det således ut til at det finnes visse historiske vitnesbyrd som stemmer med Bibelens beretning om et tidlig kusjittisk herredømme i dette området.

«Landet Kusj.» Ifølge 1. Mosebok rant elven Gihon, en av de fire hovedelvene som kom fra den elven «som gikk ut fra Eden», omkring hele «landet Kusj». (1Mo 2: 10, 13) Hvor landet lå, er uvisst. De som oversatte Septuaginta, gjengav det hebraiske ordet for «Kusj» med det greske navnet Etiopia i denne teksten. Men selv om navnet Kusj på et tidlig tidspunkt mer eller mindre kom til å stå som et synonym for det gamle Etiopia, behøver det ikke nødvendigvis å være tilfellet i 1. Mosebok 2: 13. Josefus fulgte gjengivelsen i Septuaginta og forbandt elven Gihon med Nilen. (Jewish Antiquities, I, 39 [i, 3]) Men i betraktning av at Gihon hadde felles utspring med Eufrat og Tigris, ser det ikke ut til at dette kan stemme, med mindre man antar at den verdensomfattende vannflommen har medført ekstremt store forandringer i områdets topografi.

Noen forskere forbinder derfor benevnelsen «Kusj» i 1. Mosebok 2: 13 med Kassu eller kassittene i de assyriske innskrifter, et folk av uviss opprinnelse som bodde på den sentralasiatiske høysletten. En artikkel av P. English i Journal of Near Eastern Studies (1959, årg. XVIII, s. 49–53) legger fram vitnesbyrd om en tidlig mørkhudet befolkning i området ved det sørøstlige hjørnet av Svartehavet og senere i Kaukasus-området lenger mot nord. Den antyder at navnene på områdene Abkhasia og Khazaria har forbindelse med Bibelens Kusj. Det er naturligvis mulig at henvisningen til Kusj i 1. Mosebok 2: 13 kunne gjelde en del av den kusjittiske slekt som ikke drog sørover sammen med størstedelen av kusjittene, men slo seg ned i det området av Lilleasia som er beskrevet ovenfor.

Andre igjen foreslår at «landet Kusj», som Gihon rant omkring, lå på den arabiske halvøy, ettersom navnet ’Kusjan’ blir brukt parallelt med ’Midjans land’ i Habakkuk 3: 7 og midjanittene stort sett holdt til i et område som lå i nærheten av Akababukta. Det er muligens med henvisning til dette arabiske «Kusj» at Moses’ midjanittiske hustru, Sippora, ble kalt «kusjittisk». – 2Mo 18: 1–5; 4Mo 12: 1.

Etter språkforvirringen i Babel. Etter at menneskene ble spredt på grunn av språkforvirringen i Babel, drog størstedelen av Kusjs etterkommere øyensynlig sørover. Om de kom fram til Afrika ved at de først drog til den arabiske halvøy og derfra krysset det smale stredet Bab al-Mandab, eller om de først bosatte seg i Afrika og så derfra drog over til Arabia, er uvisst, men det at «Kusj» som regel blir satt i forbindelse med Afrika, taler til fordel for den sistnevnte teorien. Navnet på Kusjs sønn Seba blir satt i forbindelse med Øst-Afrika, mens Havila, Sabta, Ra’ama og Sabteka vanligvis blir satt i forbindelse med områder på den arabiske halvøy. (Se de enkelte artikler under sønnenes navn.) Det er verdt å merke seg at mens navnene på disse sønnene synes å ha blitt bevart gjennom stammer som de grunnla, ser ikke dette ut til å være tilfellet med navnet Nimrod, ettersom Nimrods navn bare opptrer i historien som et personnavn. Dette kan tyde på at han døde barnløs.

Selv om det fantes kusjitter i Arabia, blir navnet Kusj i Bibelen i de fleste tilfeller tydelig satt i forbindelse med et område i Afrika, og der hvor forbindelsen er helt åpenbar, har bibeloversettere ofte gjengitt «Kusj» med «Etiopia» (NO: «Nubia»). Navnet blir gjentatte ganger satt i forbindelse med Egypt (Jes 20: 3–5; 43: 3; Jer 46: 7–9) og også med Libya (2Kr 12: 2, 3; Da 11: 43; Na 3: 9). I Jesaja 11: 11 blir de gamle geografiske betegnelsene på de områdene som strakte seg sørover fra Nildeltaet, nevnt etter hverandre: «Egypt» (eller «Misrajim», her Nedre Egypt), «Patros» (Øvre Egypt) og «Kusj» (Nubia/Etiopia). I Esekiel 29: 10 sies det at Egypt skulle bli herjet «fra Migdol til Syene og til Etiopias [Kusjs] grense». Det ser således ut til at Kusj, eller det gamle Etiopia, lå sør for Syene (vår tids Aswan) og, ifølge arkeologiske vitnesbyrd, kanskje strakte seg så langt sørover som til våre dagers Khartoum. Kusj omfattet således det nåværende Sudan og den sørligste delen av vår tids Egypt. Man antar at «Etiopias [Kusjs] elver» har vært Blånilen og Hvitnilen, som blir forent i Khartoum, samt Atbara, som renner ut i Nilen sør for elvens femte katarakt. – Sef 3: 10.

«De araberne som bodde ved siden av etiopierne [Kusjịm]» (2Kr 21: 16), var muligens de arabiske stammene som bodde langs den arabiske halvøys sørvestlige kyst, ved Rødehavet, rett overfor Afrika.

En stor del av landet Kusj bestod øyensynlig av tørre ørkenområder. «Området ved Etiopias elver» blir beskrevet som «landet med de summende insekter med vinger» (Jes 18: 1), noe som kanskje kan være en hentydning til de gresshoppene det vrimler av i Etiopia og Egypt. Noen mener imidlertid at det kan dreie seg om mygg, og andre peker på at det hebraiske ordet for «summende» (tselatsạl) lydmessig ligner det navnet som oromo-folket (en hamittisk folkegruppe som bor i vår tids Etiopia) bruker på tsetsefluen (tsaltsalya). Blant landets produkter var elfenben, ibenholt, gull, edelstener, jern og velluktende stoffer, og Bibelen omtaler «Etiopias kjøpmenn» (Jes 45: 14) og «topasen fra Kusj». – Job 28: 19.

Senere historie. Omtrent på den tiden da israelittene gikk ut av Egypt, var Kusj, eller Etiopia, kommet under egyptisk herredømme, og det fortsatte å være slik i ca. 500 år. En visekonge som administrerte området under den egyptiske farao, hadde tittelen «kongesønnen av Kusj». Øyensynlig henimot slutten av det andre årtusen f.v.t. frigjorde Etiopia seg fra det egyptiske herredømme. Etiopias hovedstad var deretter først Napata, i nærheten av fjerde katarakt, og senere Meroë, omkring 210 km nordnordøst for Khartoum.

Det var etiopiske krigere blant farao Sjisjaks styrker som angrep Juda i Rehabeams femte år (993 f.v.t.). (2Kr 12: 2, 3) Etter kong Asas tiende år, det vil si omkring 967 f.v.t., drog etiopieren Serah mot Juda med en million mann, men led et knusende nederlag ved Maresja. – 2Kr 14: 1, 9–15; 16: 8.

Den verdslige historie viser at Etiopia beseiret Egypt i siste halvdel av 700-tallet f.v.t. og hadde makten i Egypt i ca. 60 år. Dette var under det «25. (etiopiske) dynasti», da en av herskerne var kong Taharka, i Bibelen kalt Tirhaka. Denne kongen drog opp mot Sankeribs styrker under assyrernes invasjon av Juda (732 f.v.t.), men ble ifølge assyriske innskrifter slått ved Elteke(h). – 2Kg 19: 9; Jes 37: 8, 9.

De assyriske kongene Asarhaddon og Assurbanipal invaderte begge Egypt i sine respektive regjeringstider, og da Assurbanipal ødela Tebe i Øvre Egypt (kalt No-Amon i Na 3: 8–10) (ca. 684 f.v.t.), ble Egypt helt undertvunget, og det etiopiske herredømmet i Nildalen fikk sin ende. Dermed gikk en profeti som var blitt uttalt av Jesaja ca. 50 år tidligere, i oppfyllelse. – Jes 20: 3–6.

I slaget ved Karkemisj i 625 f.v.t. var det etiopiere i farao Nekos hær, som ble beseiret av Nebukadnesar. (Jer 46: 2, 9) Nebukadnesars senere invasjon i Egypt (muligens i 588 f.v.t.) ville føre til «voldsomme smerter» i Kusj og ville «få det selvsikre Etiopia [Kusj] til å skjelve». – Ese 29: 19; 30: 4–9.

Perserkongen Kambyses II (529–522 f.v.t.) inntok Egypt på farao Psammetik IIIs tid, noe som førte til at Etiopia kom under persisk herredømme. Det kunne derfor sies at Ahasverus (Xerxes I) hersket «fra India til Etiopia [Kusj]». (Est 1: 1; 8: 9) Dette blir bekreftet av det Xerxes sier i en innskrift: «Dette er de landene – foruten Persia – som jeg er konge over . . . India . . . (og) Kusj.» – Ancient Near Eastern Texts, s. 316.

Det var forutsagt at landflyktige judeere skulle vende tilbake til sitt hjemland fra fjerne land, deriblant Kusj. (Jes 11: 11, 12; jf. Sef 3: 10.) I Daniels profeti om «endens tid», hvor den aggressive «Nordens konge» blir beskrevet, sies det at Etiopia og Libya ’følger i hans spor’, det vil si lar seg lede av ham. (Da 11: 40–43) Etiopia (Kusj) har også en plass i «Gog av Magogs» styrker, som retter et stormangrep mot Jehovas gjeninnsamlede folk «i årenes siste del». (Ese 38: 2–5, 8) Salmisten omtaler imidlertid Kusj på en fordelaktig måte, blant dem som bringer gaver til Gud. – Sl 68: 29–32.

3. I overskriften til Salme 7 sies det at dette er en salme «om benjaminitten Kusj’ ord». Denne personen blir ikke nevnt noen andre steder. Hvis salmen er fra en tidlig periode i Davids liv, kan det dreie seg om en av Davids motstandere ved Sauls hoff; hvis den er fra en senere periode, kan navnet være brukt kryptisk om benjaminitten Sjime’i, som forbannet David. – 2Sa 16: 5–8.