Et studium av Bibelen i zoologisk hage!
FOR en tid tilbake bestemte vi oss for at vi ville holde vårt ukentlige familiestudium av Bibelen på et nokså uvanlig sted — Emmen zoologiske hage, som ligger i nærheten av hjemmet vårt i Nederland. Det gjorde vi av en meget god grunn, noe du snart vil forstå.
I likhet med mange andre kristne familier over hele verden har vi et ukentlig bibelstudium. Under dette studiet leser vi ofte om dyr som Bibelen bruker som symboler på gode og dårlige egenskaper. Vi hadde lyst til å lære mer om disse dyrene og fant ut at vi ville gjøre det til et familieprosjekt. Hvert familiemedlem fikk tildelt et bestemt dyr og ble bedt om å finne opplysninger om dette dyret i slike publikasjoner som Insight on the Scriptures og de innbundne årgangene av Vakttårnet og Våkn opp!
Idet vi nærmer oss inngangen til dyrehagen i Emmen, stiger forventningen hos barna våre, Mari-Claire, Charissa og Pepijn. Vi skal se krokodiller, bjørner, sebraer, maur og kanskje enda flere av de dyrene vi har lest om i Bibelen. Men la oss først fortelle deg litt om denne unike dyrehagen.
Ingen bur eller gitter
Noorder Dierenpark, som Emmen zoologiske hage heter på nederlandsk, er en svært spesiell dyrepark. Den er bygd opp etter moderne prinsipper. Her finner du ingen dyr i bur eller bak gitter. I Emmen har man tvert imot lagt vekt på å plassere dyrene i et miljø som ligner mest mulig på deres naturlige tilholdssted. «Det er snarere de besøkende enn dyrene som befinner seg bak et gjerde,» sier en av dyrehagens biologer, Wijbren Landman, smilende.
«Dyrene er ikke gruppert etter arter, men etter de stedene de kommer fra. Derfor har vi plassert mange forskjellige dyr sammen på den store afrikanske savannen dere ser her, ja, så mange som mulig av de dyrene som lever sammen i vill tilstand.» Og ganske riktig, der ser vi dem — de høyeste dyrene i verden, langhalsete sjiraffer, som kan bli opptil seks meter høye. De går rundt blant springbukker, impalaer, sebraer, gnuer, vannbukker og til og med noen neshorn.
Men Wijbren har mer å fortelle oss om savannen i Emmen: «Dyrene har så god plass å bevege seg på her at de aldri føler seg trengt opp i et hjørne. Likevel har vi også sørget for en del fluktmuligheter. Ser dere de store steinene der borte? Innimellom dem kan springbukkene søke ly, så de kan være i fred for neshornene. Og den bakketoppen der borte gjør at dyrene kan komme helt ut av syne for hverandre. Men det meste av tiden legger de knapt nok merke til hverandres nærvær. Det er i grunnen ikke så rart, for de har jo levd sammen i Afrika i tusenvis av år.»
Tørste sebraer
«Se! Sebraer!» Charissa er full av begeistring. Hun fant noen interessante opplysninger om sebraer. «Stripene forvrenger formen på sebraenes konturer og helhetsinntrykket av dem, og det i en slik grad at til og med skarpsynte innfødte ofte ikke legger merke til dem selv om de bare er 40—50 meter unna. Sebraenes gode synssans og luktesans og det at de er så raske til bens — de kan løpe i en fart av over 60 kilometer i timen — hjelper dem til å oppdage og unnslippe rovdyr. Salme 104: 11 sier [ifølge NW] at ’sebraene slokker jevnlig sin tørst’. Derfor finner man dem sjelden lenger enn en mil unna en vannkilde.» Så la hun til: «Vi må også jevnlig slokke vår åndelige tørst ved å holde oss nær til menigheten, studere Bibelen og være til stede på møter.»
Vi forlater den afrikanske savannen og beveger oss bortover mot et av de største rovdyrene på jorden, nemlig kodiakbjørnen. Dette er den største av alle bjørner; den kan bli tre meter lang og veie bortimot 800 kilo. For at bjørnenes innhegning skal ligne deres naturlige tilholdssted så mye som mulig, har man utformet den på en vakker måte med bekker og store klippeblokker. Kodiakbjørnen er en slags storebror til den syriske bjørnen, som levde i Israel i bibelsk tid. Som Mari-Claire fant ut, kan bjørner ha et variert kosthold. De spiser både blad, røtter, frukt, bær, nøtter, egg, insekter, fisk og gnagere, og de er spesielt glad i honning. Når det var knapt med planteføde for bjørnene i det gamle Israel, måtte gjeterne være på vakt overfor angripende bjørner. I sin ungdom måtte David modig felle en bjørn for å beskytte sin fars småfe. — 1. Samuelsbok 17: 34—37.
«Fra dens nesebor stiger røk»
Men det er flere dyr vi gjerne vil se. Her forleden leste vi om krokodillen under bibelstudiet vårt. Pepijn beskrev den først som «en slags fisk, men en veldig stor en, altså!» Fordi krokodiller er svært følsomme overfor temperaturforandringer, er de plassert i Afrikahuset, der man sørger for at det er et stabilt tropisk klima. Ved inngangen slår varmen og fuktigheten mot oss, slik at det dugger på brillene våre. I tillegg må vi venne øynene våre til mørket. Mens vi går over en hengebro av tre, får vi plutselig øye på to svære krokodiller, som holder vakt over gjørmegropene på hver side av broen. De ligger så urørlig at Pepijn sier: «De er ikke ekte.»
Krokodillene er blant de største av alle nålevende krypdyr. Noen kan bli seks meter lange og veie så mye som 900 kilo. De har en fantastisk styrke i kjevene — selv en forholdsvis liten krokodille på 50 kilo kan bite med en kraft som tilsvarer vekten av 700 kilo. Når en krokodille kommer opp til overflaten etter å ha vært under vann en stund, hender det at den lager en sprut ved raskt å puste luft ut gjennom neseborene. Det kan godt være dette som i lyset fra morgensolen er det ’blinkende lys’ og den ’røk fra dens nesebor’ som er beskrevet i Jobs bok. — Job 40: 20; 41: 9—12.
«Forsiktige som slanger»
Like etter at vi har forlatt krokodillene, ser vi i mørket — heldigvis bak glassplater — en rekke eksemplarer av en skapning som Bibelen bruker som et symbol på både gode og dårlige egenskaper. Vi sikter til slangen, det første dyret som er nevnt ved navn i Bibelen. (1. Mosebok 3: 1) Jesus brukte dens forsiktighet som eksempel da han fortalte disiplene hvordan de burde oppføre seg blant ulvelignende motstandere. (Matteus 10: 16) Men vanligvis blir slangen som kjent forbundet med «den opprinnelige slange», Satan Djevelen, som i 2. Korinter 11: 3 blir beskrevet som en listig slange som kan forlede andre. — Åpenbaringen 12: 9.
«Gå til mauren . . . og bli vis»
Et uventet syn i en dyrehage er den store maurtuen vi nå ser, der tre kolonier av bladskjærermaur holder til. Dette er gartnerne blant maurene. Vi kan se kolonien bak en glassplate; det gjør det mulig for oss å studere disse små skapningenes levevaner. Maurene interesserer oss fordi Bibelen framholder dem som et eksempel på flid og instinktiv visdom. — Ordspråkene 6: 6.
Wijbren Landman er ekspert på insekter. Han forteller: «Det anslås at det finnes én million ganger én milliard maur på jorden. For hvert menneske finnes det altså ikke mindre enn 200 000 maur! Av de 15 000 artene vi finner utbredt på alle kontinenter utenom polområdene, er det ingen som ser like ut. De bygger forskjellige typer bol og spiser forskjellig slags føde, men de er alle organisert på mer eller mindre samme måte.
Bladskjærermaur dyrker spiselig sopp, akkurat som menneskene dyrker sjampinjonger. Som du ser, foregår denne dyrkingen under jorden, men den næringen soppen trenger, kommer fra steder over bakken. Hele dagen er arbeidsmaur travelt opptatt med å frakte blad til tuen. De klatrer opp i et tre eller en busk og velger seg ut et blad. Ved å bruke kjevene som saks skjærer de så raskt ut halvsirkelformede biter av bladet og bærer dem i flokk og følge tilbake til tuen. De holder dem som en slags parasoller over hodet, noe som forklarer hvorfor de også kalles parasollmaur. Maurene arbeider så raskt at de i Sør- og Mellom-Amerika kan ribbe en busk eller et tre på bare noen timer. Det er ikke så rart at de ikke er særlig populære der! I tuen rensker andre arbeidere bladbitene før de tygger dem til de blir en grøtet masse. Etterpå blir denne massen blandet med enzymer og aminosyrer som maurene utskiller. Først da er bladmassen klar til å bli brukt som næring for soppen, og soppen utgjør igjen et stabilt matforråd for hele maurkolonien.»
Dypt imponert over den visdom og kreativitet som kommer så tydelig til uttrykk i skaperverkets endeløse mangfold, forlater vi maurkolonien. Det er sent på ettermiddagen, og vi er nødt til å vende nesen hjemover. Men det er enda mye vi ikke har sett. Vi har ikke vært hos uglene (Jesaja 13: 21), selene (2. Mosebok 35: 23, NW), flodhestene (Job 40: 10), strutsene (Jeremia 50: 39) eller de mange andre dyrene som lever her, og som er nevnt i Bibelen. Alle disse dyrene fortjener å bli studert. Vi kommer uten tvil til å ta en tur tilbake til dyrehagen i Emmen. — Innsendt.
[Bilderettigheter på side 16]
Struts: Yotvatah naturreservat