FRAFALL

Dette uttrykket på gresk (apostasịa) er avledet av verbet afịstemi, som bokstavelig betyr «tre til side fra, fjerne seg fra». Substantivet betyr «svik, det å forlate, opprør». (Apg 21: 21, NW, fotn.) I klassisk gresk ble substantivet brukt om politisk frafall, og verbet brukes tydeligvis i denne betydningen i Apostlenes gjerninger 5: 37, hvor det fortelles om Judas, galileeren, som «trakk [apẹstese, form av afịstemi] folk med seg». I den greske oversettelsen Septuaginta er verbet brukt i 1. Mosebok 14: 4, hvor det er tale om et slikt opprør. I De kristne greske skrifter blir substantivet imidlertid i første rekke brukt om religiøst frafall, det at man trekker seg tilbake fra eller tar avstand fra Guds sanne sak og tilbedelsen av og tjenesten for ham og derved forkaster det man tidligere har bekjent seg til, og fullstendig svikter de prinsipper og den tro man har hatt. De religiøse lederne i Jerusalem anklaget Paulus for et slikt frafall fra Moseloven.

Det kan med rette sies at Guds store motstander var den første frafalne, noe som framgår av navnet Satan. Han fikk det første menneskepar til å falle fra. (1Mo 3: 1–15; Joh 8: 44) Etter vannflommen fant det sted et opprør mot det som Noahs Gud hadde befalt. (1Mo 11: 1–9) Senere ble Job nødt til å forsvare seg mot anklager om frafall som hans tre såkalte trøstere framsatte. (Job 8: 13; 15: 34; 20: 5) I sitt forsvar viste Job at Gud ikke lar noen frafalne tre fram for seg (Job 13: 16), og at en som er blitt avskåret fra Gud på grunn av frafall, befinner seg i en håpløs situasjon. (Job 27: 8; jf. Elihus uttalelser i 34: 30; 36: 13.) I disse tilfellene er det hebraiske substantivet chanẹf brukt. Det betyr «[en som er] fremmedgjort for Gud», det vil si en frafallen. Det beslektede verbet chanẹf betyr «være vendt bort fra det rette forhold til Gud» eller «besmitte, forlede til frafall». (Lexicon in Veteris Testamenti Libros av L. Koehler og W. Baumgartner, Leiden 1958, s. 317) Ifølge A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs (1980, s. 337, 338) kan chanẹf brukt som adjektiv bety «vanhellig, irreligiøs . . . , gudløs» og brukt som verb bety «være besmittet, vanhellig . . . , vende seg bort fra det som er rett». I Bibelen blir personer som beskrives som chanẹf, omtalt parallelt med slike som glemmer Gud (Job 8: 13), de onde (Job 20: 5) og slike som gjør ondt (Jes 9: 17), og som kontrast til rettskafne og uskyldige mennesker (Job 17: 8).

Frafall i Israel. Lovens to første bud fordømte all slags frafall. (2Mo 20: 3–6) Og før israelittene gikk inn i det lovte land, ble de advart om at det å inngå ekteskap med landets innbyggere ville innebære en alvorlig fare for frafall. (5Mo 7: 3, 4) Hvis noen prøvde å forlede andre til frafall, skulle vedkommende lide døden, fordi han hadde «talt om opprør mot Jehova deres Gud», noe som gjaldt selv når det dreide seg om en nær slektning eller ens egen ektefelle. (5Mo 13: 1–15) Stammene Ruben, Gad og Manasse var snare med å få renvasket seg for en anklage om frafall som oppstod fordi de bygde et alter. – Jos 22: 21–29.

Mange av Israels og Judas konger gjorde seg skyldig i frafall; dette gjaldt blant andre Saul (1Sa 15: 11; 28: 6, 7), Jeroboam (1Kg 12: 28–32), Akab (1Kg 16: 30–33), Akasja (1Kg 22: 51–53), Jehoram (2Kr 21: 6–15), Akas (2Kr 28: 1–4) og Amon (2Kr 33: 22, 23). Etter hvert utviklet det seg en nasjon av frafalne, ettersom folket hørte på frafalne prester og profeter (Jer 23: 11, 15) og andre prinsippløse menn som ved hjelp av glatt tale og falske ord forledet dem til å gjøre seg skyldig i løsaktighet, umoral og frafall fra Jehova, «kilden med levende vann». (Jes 10: 6; 32: 6, 7; Jer 3: 1; 17: 13) I Jesaja 24: 5 heter det: «Selve landet er blitt besmittet [chanefạh] under sine innbyggere, for de har overtrådt lovene, endret forordningen, brutt den pakt som varer til uavgrenset tid.» Det skulle ikke bli vist dem noen barmhjertighet under den forutsagte ødeleggelsen. – Jes 9: 17; 33: 11–14; Sef 1: 4–6.

Hvordan kan man se forskjell på frafalne og sanne kristne?

Apostelen Paulus forutsa i 2. Tessaloniker 2: 3 at det skulle finne sted et frafall blant slike som bekjente seg til kristendommen. Han nevnte noen frafalne ved navn, for eksempel Hymeneus, Aleksander og Filetus. (1Ti 1: 19, 20; 2Ti 2: 16–19) Noen av de ulike årsakene til frafall som ble nevnt i de advarslene apostlene kom med, var: mangel på tro (He 3: 12), mangel på utholdenhet under forfølgelse (He 10: 32–39), at man forkaster rette moralnormer (2Pe 2: 15–22), at man lytter til falske læreres «falske ord» og deres «villedende inspirerte uttalelser» (2Pe 2: 1–3; 1Ti 4: 1–3; 2Ti 2: 16–19; jf. Ord 11: 9), og at man forsøker ’å bli erklært rettferdig ved hjelp av lov’ (Ga 5: 2–4). De frafalne sier kanskje fremdeles at de tror på Guds Ord, men de tar gjerne lett på det forkynnelses- og undervisningsoppdraget som Gud har gitt Jesu etterfølgere. (Lu 6: 46; Mt 24: 14; 28: 19, 20) De hevder kanskje også at de tjener Gud, men de avviser hans representanter, den synlige delen av hans organisasjon. (Jud 8, 11; 4Mo 16: 19–21) Frafalne prøver ofte å gjøre andre til sine tilhengere. (Apg 20: 30; 2Pe 2: 1, 3) Slike mennesker, som av egen fri vilje forlater den kristne menighet, blir en del av «antikrist». (1Jo 2: 18, 19) Som i tilfellet med de frafalne israelittene er det forutsagt at de som faller fra den kristne menighet, vil bli tilintetgjort. – 2Pe 2: 1; He 6: 4–8; se OMGANG.

Under den forfølgelsen som den første kristne menighet ble utsatt for fra romerske myndigheters side, hendte det at myndighetene fikk noen av dem som bekjente seg til kristendommen, til å fornekte at de var disipler av Kristus, og de som gjorde dette, måtte som tegn på sitt frafall enten ofre røkelse til en hedensk gud eller offentlig spotte Kristi navn.

Det er tydelig at det skjelnes mellom det å «falle» på grunn av svakhet og det å «falle fra», det vil si gjøre seg skyldig i frafall. Det sistnevnte innebærer at man med vitende og vilje for godt forlater rettferdighetens vei. (1Jo 3: 4–8; 5: 16, 17) Enten grunnen ser ut til å være av intellektuell, moralsk eller åndelig art, dreier det seg alltid om at man gjør opprør mot Gud og forkaster hans sannhetsord. – 2Te 2: 3, 4; se LOVLØSHETENS MENNESKE.