La oss alle forkynne Jehovas herlighet
«Tilskriv Jehova herlighet og styrke. Tilskriv Jehova hans navns herlighet.» — SALME 96: 7, 8.
1, 2. Fra hvilken kilde blir det gitt Jehova lovprisning, og hvem blir oppfordret til å slutte seg til?
DAVID, Isais sønn, vokste opp som gjetergutt i nærheten av Betlehem. Så ofte han må ha sett opp på den enorme stjernehimmelen i nattens stillhet mens han holdt vakt over sin fars buskap på de ensomme beitemarkene der! Det var utvilsomt slike levende synsinntrykk han hadde i tankene da han, inspirert av Guds hellige ånd, diktet og sang de vakre ordene i Salme 19: «Himlene forkynner Guds herlighet, og om hans henders verk forteller det utstrakte rom. Deres målesnor er gått ut til hele jorden, og deres utsagn til det fruktbare lands ytterste ende.» — Salme 19: 1, 4.
2 Uten tale, uten ord, uten røst forkynner de veldige himler Jehovas herlighet dag etter dag, natt etter natt. Skaperverket slutter aldri å forkynne Guds herlighet, og det gjør oss ydmyke å tenke over at dette tause vitnesbyrdet går ut «til hele jorden», så alle jordens innbyggere kan se det. Men skaperverkets tause forkynnelse er ikke nok. Trofaste mennesker blir oppfordret til å slutte seg til med hørbar røst. En ikke navngitt salmist rettet disse inspirerte ordene til trofaste tilbedere: «Tilskriv Jehova herlighet og styrke. Tilskriv Jehova hans navns herlighet.» (Salme 96: 7, 8) De som har et nært forhold til Jehova, reagerer med begeistring på denne formaningen. Men hva innebærer det å tilskrive Gud herlighet?
3. Hvorfor tilskriver mennesker Gud herlighet?
3 Det kreves mer enn bare ord. Israelittene på Jesajas tid æret Gud med sine lepper, men de fleste manglet oppriktighet. Gjennom Jesaja sa Jehova: ’Dette folket har nærmet seg med sin munn, og de har æret meg bare med sine lepper, og de har fjernet sitt hjerte langt bort fra meg.’ (Jesaja 29: 13) All lovprisning fra slike mennesker var uten reelt innhold. For å være meningsfylt må lovprisning komme fra et hjerte som er fylt av kjærlighet til Jehova og oppriktig anerkjennelse av hans enestående herlighet. Jehova alene er Skaperen. Han er Den Allmektige, Den Rettferdige, selve innbegrepet av kjærlighet. Han er opphavsmannen til vår frelse og den rettmessige Overherre som alle levende i himmelen og på jorden skylder å underordne seg under. (Åpenbaringen 4: 11; 19: 1) Hvis vi virkelig tror på dette, har vi all grunn til å herliggjøre ham av hele vårt hjerte.
4. Hva sa Jesus om hvordan vi kan herliggjøre Gud, og hvordan kan vi leve opp til det?
4 Jesus Kristus fortalte oss hvordan vi kan herliggjøre Gud. Han sa: «Min Far blir herliggjort ved dette, at dere fortsetter å bære mye frukt og viser at dere er mine disipler.» (Johannes 15: 8) Hvordan bærer vi mye frukt? For det første ved å delta helhjertet i forkynnelsen av det «gode budskap om riket» og på den måten slutte oss til alt det skapte som «forteller» om Guds «usynlige egenskaper». (Matteus 24: 14; Romerne 1: 20) Ved å gjøre det er vi dessuten alle med på — direkte eller indirekte — å gjøre nye disipler som forsterker det lovprisningskoret som lyder til ære for Jehova Gud. For det andre framelsker vi den frukt som blir frambrakt hos oss ved den hellige ånd, og vi bestreber oss på å etterligne Jehova Guds uforlignelige egenskaper. (Galaterne 5: 22, 23; Efeserne 5: 1; Kolosserne 3: 10) Resultatet er at vår daglige oppførsel herliggjør Gud.
«Til hele jorden»
5. Forklar hvordan Paulus understreket at de kristne er forpliktet til å herliggjøre Gud ved å gjøre sin tro kjent for andre.
5 I brevet til romerne understreket Paulus at de kristne er forpliktet til å herliggjøre Gud ved å gjøre sin tro kjent for andre. Et hovedtema i dette brevet er at det bare er de som viser tro på Jesus Kristus, som kan bli frelst. I kapittel 10 viste Paulus at det kjødelige Israel på hans tid fremdeles prøvde å oppnå en rettferdig stilling ved å følge Moseloven. Men «Kristus [var] Lovens ende». Derfor sa Paulus: «Hvis du offentlig kunngjør dette ’ord i din egen munn’, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte viser tro på at Gud oppreiste ham fra de døde, skal du bli frelst.» Fra den tiden av har det ikke vært noen «forskjell på jøde og greker, for over alle er det den samme Herre, som er rik overfor alle som påkaller ham. For ’enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst’». — Romerne 10: 4, 9—13.
6. Hvordan anvendte Paulus Salme 19: 4?
6 Videre spør Paulus logisk nok: «Hvordan kan de påkalle ham som de ikke har kommet til tro på? Og hvordan kan de komme til tro på ham som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?» (Romerne 10: 14) Om Israel sier Paulus: «Det var ikke alle som adlød det gode budskap.» Hvorfor adlød ikke israelittene? Det skyldtes mangel på tro, ikke mangel på muligheter. Paulus får fram det ved å sitere Salme 19: 4 og anvende tanken der på det kristne forkynnelsesarbeidet i stedet for på skaperverkets tause vitnesbyrd. Han sier: «Deres røst gikk ut til hele jorden, og deres utsagn til den bebodde jords ytterste ender.» (Romerne 10: 16, 18) Ja, i tråd med at det livløse skaperverket herliggjør Jehova, forkynte de kristne i det første århundre det gode budskap om frelse overalt, og på den måten lovpriste de Gud over «hele jorden». I brevet til kolosserne beskrev Paulus også hvor stor utbredelse det gode budskap hadde fått. Han sa at det gode budskap var blitt forkynt «blant hele skapningen som er under himmelen». — Kolosserne 1: 23.
Ivrige vitner
7. Hva er de kristne forpliktet til ifølge det Jesus sa?
7 Paulus skrev sannsynligvis brevet til kolosserne omkring 27 år etter Jesu Kristi død. Hvordan kunne forkynnelsesarbeidet ha spredt seg helt til Kolossai i løpet av denne forholdsvis korte tiden? Det skjedde fordi de kristne i det første århundre var ivrige, og Jehova velsignet deres iver. Jesus hadde forutsagt at hans etterfølgere skulle være aktive forkynnere, da han sa: «Det gode budskap må først bli forkynt blant alle nasjonene.» (Markus 13: 10) Til denne profetien tilføyde Jesus den befalingen som står nedskrevet i de siste versene i Matteus’ evangelium: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 19, 20) Like etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, begynte hans etterfølgere å oppfylle disse ordene.
8, 9. Hva forteller Apostlenes gjerninger om hvordan de kristne reagerte på Jesu befaling?
8 Etter at den hellige ånd var blitt utøst på pinsedagen i år 33, var det første Jesu lojale etterfølgere gjorde, å gå ut og forkynne. De fortalte folkeskarene i Jerusalem om «Guds storslåtte gjerninger». Deres forkynnelse var svært virkningsfull, og «omkring tre tusen sjeler» ble døpt. Disiplene fortsatte ivrig å lovprise Gud offentlig, med gode resultater. — Apostlenes gjerninger 2: 4, 11, 41, 46, 47.
9 De kristnes virksomhet tiltrakk seg snart de religiøse ledernes oppmerksomhet. Foruroliget over Peters og Johannes’ frimodighet befalte de at de to apostlene skulle slutte å forkynne. Apostlene svarte: «Vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» Etter at Peter og Johannes var blitt truet og så løslatt, vendte de tilbake til brødrene, og alle bad en felles bønn til Jehova. De sa modig: «Gi dine slaver å fortsette å tale ditt ord med all frimodighet.» — Apostlenes gjerninger 4: 13, 20, 29.
10. Hvilken motstand begynte å gjøre seg gjeldende, og hvordan reagerte de sanne kristne på det?
10 Den bønnen var i harmoni med Jehovas vilje, slik det tydelig ble vist litt senere. Apostlene ble arrestert og deretter mirakuløst utfridd av en engel. Engelen sa til dem: «Gå av sted, og når dere har stilt dere opp i templet, så fortsett å tale til folket alle ordene om dette liv.» (Apostlenes gjerninger 5: 18—20) Fordi apostlene adlød, fortsatte Jehova å velsigne dem. Beretningen sier: «I templet og fra hus til hus fortsatte de hver dag uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus.» (Apostlenes gjerninger 5: 42) Det var tydelig at selv kraftig motstand ikke kunne få Jesu etterfølgere til å slutte å forkynne Guds herlighet offentlig.
11. Hvilken innstilling hadde de første kristne til forkynnelsesarbeidet?
11 Snart ble Stefanus arrestert og steinet til døde. Mordet på ham utløste voldsom forfølgelse i Jerusalem, og alle disiplene unntatt apostlene ble nødt til å forlate byen. Mistet de motet på grunn av forfølgelsen? Langt ifra. Vi leser: «De som var blitt spredt omkring, drog gjennom landet og forkynte ordets gode budskap.» (Apostlenes gjerninger 8: 1, 4) Denne iveren etter å forkynne Guds herlighet kom til uttrykk igjen og igjen. I Apostlenes gjerninger, kapittel 9, leser vi at fariseeren Saulus fra Tarsus så et syn av Jesus og ble slått med blindhet mens han var på vei til Damaskus for å sette i gang forfølgelse av Jesu disipler der. I Damaskus helbredet Ananias mirakuløst Saulus’ blindhet. Hva var det første Saulus — senere kjent som apostelen Paulus — gjorde? Beretningen sier: «Straks begynte han å forkynne Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.» — Apostlenes gjerninger 9: 20.
Alle var med på å forkynne
12, 13. a) Hva var ifølge en del historikere bemerkelsesverdig med den første kristne menighet? b) Hvordan bekrefter boken Apostlenes gjerninger og Paulus’ ord historikernes utsagn?
12 Det er alminnelig anerkjent at alle i den første kristne menighet var med på å forkynne. Philip Schaff skriver om de kristne på den tiden: «Hver menighet var et misjonssamfunn og hver kristen troende en misjonær.» (History of the Christian Church) I en bok om lekfolks forkynnelse skriver W.S. Williams: «Det generelle vitnesbyrd tyder på at alle kristne i oldkirken, særlig de som hadde den karismatiske gave [åndens gaver], forkynte evangeliet.» Han hevder også: «Jesus Kristus mente aldri at det å forkynne skulle være et eksklusivt privilegium for en viss presteklasse.» (The Glorious Ministry of the Laity) Celsus, en fiende av kristendommen i oldtiden, skrev: «Ullarbeidere, skomakere, garvere, de mest uopplyste og bondske mennesker, var nidkjære forkynnere av evangeliet.»
13 Den historiske beretningen i Apostlenes gjerninger underbygger disse utsagnene. Etter at den hellige ånd var blitt utøst på pinsedagen i år 33, forkynte alle disiplene, menn og kvinner, offentlig Guds storslåtte gjerninger. Etter den forfølgelsen som brøt løs i forbindelse med mordet på Stefanus, forkynte alle de kristne som ble spredt omkring, det gode budskap vidt og bredt. Omkring 28 år senere skrev Paulus til alle kristne hebreere, ikke bare til en liten presteklasse, da han sa: «La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.» (Hebreerne 13: 15) Om sitt eget syn på forkynnelsesarbeidet sa Paulus: «Når jeg nå forkynner det gode budskap, er det ingen grunn til at jeg skal rose meg, for det er en nødvendighet som er pålagt meg. Ja, ve meg om jeg ikke forkynte det gode budskap!» (1. Korinter 9: 16) Det er opplagt at alle trofaste kristne i det første århundre følte det på samme måte.
14. Hvilken forbindelse er det mellom tro og forkynnelse?
14 Ja, en sann kristen må være med på å forkynne fordi dette arbeidet er uløselig knyttet til tro. Paulus sa: «Med hjertet viser en tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør en offentlig til frelse.» (Romerne 10: 10) Er det bare en liten gruppe innenfor menigheten — lik en presteklasse — som viser tro og derfor er forpliktet til å forkynne? Selvsagt ikke! Alle sanne kristne framelsker en levende tro på Herren Jesus Kristus og blir tilskyndt til å kunngjøre denne troen offentlig. Hvis ikke, ville deres tro ha vært død. (Jakob 2: 26) Fordi alle lojale kristne i det første århundre viste tro på denne måten, lød det et stort lovprisningskor til ære for Jehovas navn.
15, 16. Nevn eksempler som viser at forkynnelsesarbeidet gikk framover trass i problemer.
15 I det første århundre velsignet Jehova sitt folk med vekst trass i problemer både innenfor og utenfor menigheten. Apostlenes gjerninger, kapittel 6, forteller for eksempel om en konflikt mellom hebraisktalende og gresktalende nyomvendte. Problemet ble tatt hånd om av apostlene, og resultatet var: «Guds ord fortsatte så å ha framgang, og tallet på disiplene fortsatte å øke meget sterkt i Jerusalem; og en stor skare prester begynte å være lydige mot troen.» — Apostlenes gjerninger 6: 7.
16 Senere oppstod det en spent politisk situasjon mellom kong Herodes Agrippa i Judea og folket i Tyrus og Sidon. Innbyggerne i disse byene kom med et smigrende fredstilbud, og som svar holdt Herodes en offentlig tale. Tilhørerskaren begynte å rope: «En guds røst, og ikke et menneskes!» I samme øyeblikk slo Jehovas engel Herodes Agrippa, og han døde «fordi han ikke gav Gud æren». (Apostlenes gjerninger 12: 20—23) For et sjokk dette var for dem som satte sin lit til menneskelige herskere! (Salme 146: 3, 4) De kristne fortsatte imidlertid å gi Jehova æren og herliggjøre ham. Til tross for slik politisk ustabilitet ’fortsatte Jehovas ord å ha framgang og utbre seg’. — Apostlenes gjerninger 12: 24.
Den gang og nå
17. Hva ble stadig flere med på å gjøre i det første århundre?
17 Ja, den verdensomspennende kristne menighet i det første århundre bestod av ivrige, aktive lovprisere av Jehova Gud. Alle lojale kristne var med på å utbre det gode budskap. Noen traff lydhøre mennesker og lærte dem, som Jesus hadde sagt, å adlyde alt det han hadde befalt. (Matteus 28: 19, 20) Som følge av det ble menigheten større, og flere og flere gav Jehova den samme lovprisning som kong David hadde gjort i gammel tid. Alle hadde den innstilling som kom til uttrykk i de inspirerte ordene: «Jeg priser deg, Jehova, min Gud, av hele mitt hjerte, og jeg vil ære ditt navn til uavgrenset tid, for din kjærlige godhet er stor mot meg.» — Salme 86: 12, 13.
18. a) Hvilken forskjell blir beskrevet mellom den kristne menighet i det første århundre og vår tids kristenhet? b) Hva skal vi se på i den neste artikkelen?
18 I denne forbindelse er det interessant å merke seg en uttalelse av Allison A. Trites, som er professor i teologi. Han trakk denne sammenligningen mellom vår tids kristenhet og det første århundres kristendom: «Dagens trossamfunn vokser vanligvis ved biologisk vekst (når barn i trossamfunnets familier avlegger en personlig trosbekjennelse) eller ved vekst på grunn av overføring (når en nykommer overfører sitt medlemskap fra en annen lokal kirke). Apostlenes gjerninger forteller derimot om vekst på grunn av omvendelse, for den gangen var kirkens virksomhet helt i startfasen.» Betyr det at den sanne kristendom ikke lenger vokser på den måten som Jesus sa at den skulle? Selvsagt ikke. De sanne kristne i dag er akkurat like ivrige etter å lovprise Gud offentlig som de kristne i det første århundre var. Det skal vi ta for oss i den neste artikkelen.
Kan du forklare dette?
• På hvilke måter herliggjør vi Gud?
• Hvordan anvendte Paulus Salme 19: 4?
• Hvilken forbindelse er det mellom tro og forkynnelse?
• Hva var bemerkelsesverdig med den kristne menighet i det første århundre?
[Bilde på sidene 8 og 9]
Himlene forkynner hele tiden Jehovas herlighet
[Rettigheter]
Gjengitt med tillatelse av Anglo-Australian Observatory, fotografert av David Malin
[Bilder på side 10]
Forkynnelsesarbeidet er nøye knyttet til bønn