Kjenn Jehova — den personlige Gud
I EN sammenligning av det hinduiske gudsbegrepet med det som finnes i andre religionssystemer, sier dr. Radhakrishnan i India: «Hebreernes Gud er av et annet slag. Han er en person som deltar aktivt i historien og er interessert i forandringene og hendelsene i denne omskiftelige verden. Han er et Vesen som kommuniserer med oss.»
Det hebraiske navnet på Bibelens Gud er יהוה, som vanligvis blir oversatt med «Jehova». Han overgår alle andre guder. Hva vet vi om ham? Hvordan forholdt han seg overfor menneskene i bibelsk tid?
Jehova og Moses kjente hverandre «ansikt til ansikt»
Forholdet mellom Jehova og hans tjener Moses var så nært og fortrolig at de kjente hverandre «ansikt til ansikt», selv om Moses ikke kunne se Gud i bokstavelig forstand. (5. Mosebok 34: 10; 2. Mosebok 33: 20) Som ung hadde Moses medfølelse med israelittene, som på den tiden levde i trelldom i Egypt. Han oppgav sitt liv som medlem av faraos husstand og «valgte å bli dårlig behandlet sammen med Guds folk». (Hebreerne 11: 25) Som følge av det gav Jehova ham mange spesielle privilegier.
Som medlem av faraos husstand «ble Moses opplært i all egypternes visdom». (Apostlenes gjerninger 7: 22) Men for å lede Israels nasjon trengte han også å framelske egenskapene ydmykhet, tålmodighet og saktmodighet. Det gjorde han i løpet av de 40 årene han levde som gjeter i Midjan. (2. Mosebok 2: 15—22; 4. Mosebok 12: 3) Jehova var hele tiden usynlig for Moses, men han åpenbarte seg selv og sin hensikt for ham og overgav ham De ti bud gjennom engler. (2. Mosebok 3: 1—10; 19: 3 til 20: 20; Apostlenes gjerninger 7: 53; Hebreerne 11: 27) Bibelen forteller oss at «Jehova talte til Moses ansikt til ansikt, slik som en mann taler til sin neste». (2. Mosebok 33: 11) Ja, Jehova sa selv: «Munn til munn taler jeg til ham.» For et dyrebart, personlig forhold Moses stod i til den usynlige, men like fullt personlige Gud! — 4. Mosebok 12: 8.
I tillegg til å skildre nasjonen Israels tidlige historie skrev Moses også ned den mangesidige lovsamlingen. Dessuten ble han betrodd enda et uvurderlig privilegium — å føre 1. Mosebok i pennen. Den siste delen av denne boken var historie som hans egen familie kjente godt, og som derfor var forholdsvis lett å nedtegne. Men hvordan fikk Moses greie på detaljene omkring menneskenes tidligste historie? Det er mulig at Moses var i besittelse av gamle skrifter som hans forfedre hadde tatt vare på, og som han kunne bruke som kildemateriale. På den annen side kunne han også ha fått kjennskap til slike detaljer ved muntlig overlevering eller ved direkte åpenbaring fra Jehova. Gudfryktige mennesker har opp gjennom århundrene anerkjent det personlige forhold som Moses stod i til Jehova i så måte.
Elia stod i et personlig forhold til Jehova
Profeten Elia kjente også Jehova som en personlig Gud. Elia var nidkjær for den rene tilbedelse og tjente Jehova trass i at han ble gjenstand for intenst hat og sterk motstand fra dem som tilbad Ba’al, den fremste guden i den kanaaneiske gudeverden. — 1. Kongebok 18: 17—40.
Akab, Israels konge, og hans hustru, Jesabel, hadde til hensikt å drepe Elia. Ettersom Elia var redd for sitt liv, flyktet han til Be’er-Sjeba, som lå vest for Dødehavet. Der drog han ut i ødemarken og bad om å få dø. (1. Kongebok 19: 1—4) Hadde Jehova forlatt Elia? Var han ikke lenger interessert i sin trofaste tjener? Elia kan muligens ha tenkt i de baner, men så feil han tok! Senere talte Jehova rolig til ham og spurte: «Hva gjør du her, Elia?» Etter en dramatisk framvisning av overnaturlig makt «kom [det] en røst til ham, og den sa til ham [på nytt]: ’Hva gjør du her, Elia?’» Jehova viste Elia slik personlig interesse for å oppmuntre sin pålitelige tjener. Han hadde mer arbeid til ham, og Elia tok ivrig imot oppdraget. Elia fullførte trofast sin tjeneste og helliget derved Jehovas navn — navnet til den Gud han stod i et personlig forhold til. — 1. Kongebok 19: 9—18.
Etter at Jehova hadde forkastet Israels nasjon, talte han ikke lenger personlig til sine tjenere på jorden. Men det betydde ikke at hans personlige interesse for dem hadde avtatt. Gjennom sin hellige ånd fortsatte han å rettlede og styrke dem i tjenesten for ham. Tenk for eksempel på apostelen Paulus, som til å begynne med var kjent som Saulus.
Paulus ble rettledet av den hellige ånd
Saulus kom fra Tarsus, en fremtredende by i Kilikia. Foreldrene hans var hebreere, men han ble født som romersk borger. Likevel ble han oppdratt i samsvar med fariseernes strenge lære. Senere kom han til Jerusalem og fikk undervisning «ved Gamaliels føtter». Gamaliel var en fremtredende lærer i Loven. — Apostlenes gjerninger 22: 3, 26—28.
På grunn av sin misforståtte nidkjærhet for den jødiske tradisjon tok Saulus del i en ondsinnet kampanje som var rettet mot Jesu Kristi etterfølgere. Han samtykte til og med i mordet på Stefanus, den første kristne martyr. (Apostlenes gjerninger 7: 58—60; 8: 1, 3) Senere innrømmet han at han tidligere hadde vært en spotter og en forfølger og et frekt menneske, men han ’ble vist barmhjertighet, fordi han var uvitende og handlet i mangel på tro’. — 1. Timoteus 1: 13.
Saulus var motivert av et oppriktig ønske om å tjene Gud. Etter hans omvendelse på veien til Damaskus brukte Jehova ham på en storslått måte. Ananias, en tidlig kristen disippel, fikk i oppdrag av den oppstandne Kristus å hjelpe ham. Under ledelse av Jehovas hellige ånd gjennomførte deretter Paulus (det romerske navnet Saulus ble kjent under som kristen) en lang og fruktbringende tjeneste i deler av Europa og Lilleasia. — Apostlenes gjerninger 13: 2—5; 16: 9, 10.
Er det mulig å påvise at den hellige ånd gir lignende rettledning i dag? Ja, det er det.
Ateisme hindrer ikke Jehova i å vise personlig interesse
Joseph F. Rutherford var Selskapet Vakttårnets andre president. Han ble døpt i 1906 som bibelstudent — den betegnelsen Jehovas vitner var kjent under på den tiden — ble utnevnt til Selskapets juridiske rådgiver året etter og ble Selskapets president i januar 1917. Ikke desto mindre hadde denne unge juristen tidligere vært ateist. Hva var det som førte til at han ble en slik nidkjær kristen tjener for Jehova?
I juli 1913 tjente Rutherford som ordstyrer for et stevne som Den Internasjonale Bibelstudieforening holdt i Springfield i Massachusetts i USA. En journalist fra lokalavisen, The Homestead, intervjuet Rutherford, og artikkelen ble også tatt med i rapporten fra dette stevnet.
Rutherford fortalte at den gangen han planla å gifte seg, trodde han på baptistenes lære, mens hans tilkommende kone var presbyterianer. Da presten i Rutherfords menighet sa at «hun ville komme til helvete fordi hun ikke var blitt døpt ved neddukking, og at han ville komme rett til himmelen fordi det var han blitt, virket det frastøtende på hans logiske sinn, og han ble ateist».
Det tok Rutherford flere år med grundige studier å gjenvinne troen på en personlig Gud. Han baserte seg da på den forutsetning at «det som ikke kan tilfredsstille sinnet, ikke har rett til å tilfredsstille hjertet». De kristne «må forvisse seg om at de Skriftene de tror på, er sanne,» forklarte han, og han tilføyde: «De må kjenne den grunnvollen de står på.» — Se 2. Timoteus 3: 16, 17.
Ja, også i dag er det fullt mulig for en ateist eller en agnostiker å undersøke Skriftene, bygge opp en tro og utvikle et nært personlig forhold til Jehova Gud. Etter et grundig studium av Bibelen ved hjelp av Vakttårnets publikasjon Kunnskap som fører til evig liv innrømmet en ung mann: «Jeg trodde ikke på Gud da jeg gikk i gang med dette studiet, men nå merker jeg at kunnskapen fra Bibelen har snudd opp ned på hele min tankegang. Jeg begynner å kjenne Jehova og få tillit til ham.»
«Dåren» og Gud
«Ingen av skribentene i GT [De hebraiske skrifter] kom noen gang på den tanken å bevise eller drøfte Guds eksistens,» sier dr.theol. James Hastings i A Dictionary of the Bible. «Det er ikke i samsvar med ånden i den gamle verden generelt å benekte at det finnes en Gud, eller å bruke argumenter for å bevise det. Troen på Gud var naturlig for det menneskelige sinn og felles for alle mennesker.» Dette betyr selvsagt ikke at alle mennesker på den tiden var gudfryktige. Tvert imot. Både i Salme 14: 1 og 53: 1 leser vi om «den uforstandige», eller «dåren» (Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85), som har sagt i sitt hjerte: «Det finnes ingen Jehova.»
Hva slags person er denne dåren, som benekter Guds eksistens? Han er ikke intellektuelt uvitende. Det hebraiske ordet navạl sikter i stedet til en moralsk brist. Professor S. R. Driver sier i sine kommentarer i The Parallel Psalter at svakheten «ikke består i dårlig forstand, men i moralsk og religiøs uimottagelighet, en håpløs mangel på sansning, eller oppfatning».
Salmisten beskriver videre det moralske sammenbrudd som er et resultat av en slik holdning: «De har handlet fordervelig, de har handlet avskyelig i sin ferd. Det er ingen som gjør godt.» (Salme 14: 1) James Hastings trekker denne konklusjonen: «På grunn av den oppfatning at Gud ikke er til stede i verden, og at han ikke straffer, blir mennesker fordervet og begår avskyelige handlinger.» De følger åpent gudløse prinsipper og ser bort fra at det finnes en personlig Gud som de må stå til ansvar overfor. Men en slik tankegang er like tåpelig og ufornuftig i dag som den var da salmisten skrev sine ord for over 3000 år siden.
Advarsler fra den personlige Gud
La oss nå vende tilbake til de spørsmålene som ble reist i den innledende artikkelen. Hvorfor er så mange ute av stand til å få troen på en personlig Gud til å stemme overens med alle lidelsene i dagens verden?
Bibelen inneholder skriftlige vitnesbyrd fra mennesker som «talte ord fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd». (2. Peter 1: 21) Den alene gjør oss kjent med den personlige Gud, Jehova. Den advarer oss også mot en ond person, usynlig for mennesker, som har makt til å dirigere og kontrollere menneskers tankegang, nemlig Satan Djevelen. Men hvis vi ikke tror på en personlig Gud, hvordan skulle vi da kunne tro at det finnes en personlig djevel, eller satan?
Apostelen Johannes skrev under inspirasjon: «Han som kalles Djevelen og Satan, . . . villeder hele den bebodde jord.» (Åpenbaringen 12: 9) Senere sa han: «Vi vet at vi er av Gud, men hele verden ligger i den ondes makt.» (1. Johannes 5: 19) Disse uttalelsene gjenspeiler Jesu ord, som Johannes selv skrev ned i sitt evangelium: «Verdens hersker kommer. Og han har ikke noe tak på meg.» — Johannes 14: 30.
Så forskjellig denne bibelske læren er fra det folk tror på nå for tiden! «Å snakke om Djevelen er i dag helt tydelig blitt umoderne. Vår skeptiske og vitenskapelige tidsalder har pensjonert Satan,» sier avisen Catholic Herald. Ikke desto mindre sa Jesus uten omsvøp til de mennene som ønsket å drepe ham: «Dere er av deres far Djevelen, og dere vil gjøre etter deres fars ønsker.» — Johannes 8: 44.
Bibelens beskrivelse av Satans makt gir mening. Den klargjør hvorfor verden, trass i at de fleste mennesker ønsker å leve i fred og harmoni, er hjemsøkt av hat, kriger og meningsløs vold, slik det kom til uttrykk i Dunblane (omtalt på sidene 3 og 4). Satan er dessuten ikke alene om å være en fiende som vi må kjempe mot. Bibelen advarer også mot djevler, eller demoner — onde åndeskapninger som for lang tid siden gjorde felles sak med Satan for å villede og skade menneskene. (Judas 6) Jesus Kristus ble mange ganger stilt overfor disse åndenes makt, og han var i stand til å overmanne dem. — Matteus 12: 22—24; Lukas 9: 37—43.
Den sanne Gud, Jehova, har til hensikt å rense jorden for all ondskap og gjøre fullstendig slutt på virksomheten til både Satan og hans demoner. På grunnlag av vår kjennskap til Jehova kan vi ha full tillit til hans løfter. Han sier: «Før meg ble ingen Gud formet, og etter meg er det fortsatt ingen. Jeg — jeg er Jehova, og foruten meg er det ingen frelser.» Alle som kjenner, tilber og tjener Jehova, vet at han virkelig er en personlig Gud. Vi kan se hen til ham, og ham alene, for å oppnå frelse. — Jesaja 43: 10, 11.
[Bilde på side 7]
En gravering fra 1700-tallet som skildrer Moses mens han skriver 1. Mosebok 1: 1 under inspirasjon
[Rettigheter]
Fra The Holy Bible av J. Baskett, Oxford
[Bilde på side 8]
Jesus Kristus overmannet demonene mange ganger