STEFANUS

(Stẹfanus) [fra en rot som betyr «krone; krans»].

Den første kristne martyr. Selv om navnet hans er gresk, var han jøde. Han hørte til den rest av trofaste jøder som tok imot Messias og fulgte ham. – Apg 7: 2.

Utnevnt til en spesiell tjeneste. Stefanus blir nevnt første gang i Bibelen i forbindelse med at noen menn ble utnevnt til å utføre en spesiell tjeneste i den kristne menigheten i Jerusalem. Beretningen sier: «Men i disse dager, da disiplene ble stadig flere, oppstod det murring blant de gresktalende jøder mot de hebraisktalende jøder, fordi deres enker ble oversett ved den daglige utdelingen.» Apostlene så at det var behov for å vie denne saken spesiell oppmerksomhet, og de gav menigheten følgende veiledning: «Derfor, brødre, finn fram til sju menn iblant dere som har godt vitnesbyrd og er fulle av ånd og visdom, så vi kan sette dem til denne nødvendige oppgaven.» Det ble så valgt ut sju kvalifiserte menn, som ble utnevnt av apostlene. – Apg 6: 1–6.

Stefanus ble altså utnevnt til å utføre en spesiell tjeneste. Han og de seks andre som ble satt til «denne nødvendige oppgaven», utdeling av mat, var kanskje allerede eldste, eller tilsynsmenn. Disse mennene var «fulle av ånd og visdom», noe det var spesielt behov for i denne situasjonen, ettersom det ikke bare var tale om en mekanisk utdeling av matvarer (kanskje korn og andre hovednæringsmidler), men også om administrering. Oppgaven deres omfattet kanskje det å gjøre innkjøp, føre opptegnelser og mye annet. Hvis oppgaven hadde vært mindre omfattende og situasjonen mindre sensitiv, kunne den nok ha blitt tatt hånd om av en diạkonos, en «menighetstjener», og ikke ha krevd en tilsynsmann, en eldste, men her dreide det seg om en sensitiv situasjon, i og med at det var vanskeligheter og uoverensstemmelser i menigheten. Oppgaven krevde derfor menn med betydelig dømmekraft, takt, forståelse og erfaring. Den forsvarstalen Stefanus senere holdt framfor Sanhedrinet, viser at han hadde disse egenskapene.

Samtidig som Stefanus tok hånd om denne spesielle oppgaven, fortsatte han energisk å forkynne det kristne budskap. Lukas forteller at «Stefanus, som hadde et meget vinnende vesen og var full av kraft» og gjorde «store varsler og tegn blant folket», møtte sterk motstand fra jøder som tilhørte den såkalte Synagoge av de frigitte, og fra jøder fra Asia og Afrika. Men Stefanus talte med en slik visdom og en slik ånd at de ikke kunne stå seg mot ham. På samme måte som i Jesu tilfelle fikk fiendene i hemmelighet tak i falske vitner, som anklaget Stefanus for gudsbespottelse framfor Sanhedrinet. – Se FRIGITT, FRI.

Hans forsvarstale framfor Sanhedrinet. Stefanus sammenfattet frimodig hvordan Gud hadde handlet med hebreerne fra deres forfader Abrahams tid av, og avsluttet med kraftige anklager mot sine tilhørere, de religiøse lederne. Da de hørte disse sannferdige anklagene, skar det dem i hjertet, og de begynte å skjære tenner mot ham. Gud viste da Stefanus sin gunst ved å la ham få et syn hvor han fikk se Guds herlighet og se Jesus stå ved Guds høyre hånd. Hans beskrivelse av synet fikk forsamlingen til å rope, storme mot ham alle som én og drive ham utenfor byen. Her la de ytterkledningene sine ved føttene til Saulus og steinet Stefanus til døde. Like før Stefanus ’sovnet inn i døden’, ropte han til Jehova Gud: «Jehova, tilregn dem ikke denne synd.» Noen gudfryktige menn sørget for at Stefanus fikk en begravelse og holdt klage over ham. Nå brøt det ut stor forfølgelse mot de kristne. Apostlene ble værende i Jerusalem, men de andre brødrene og søstrene ble spredt vidt omkring, noe som førte til at det gode budskap raskt fikk stor utbredelse. – Apg 6: 8 til 8: 2; 11: 19; 22: 20.

Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder flere opplysninger angående jødenes historie som ikke finnes i De hebraiske skrifter: at Moses fikk en utdannelse i Egypt, at han var 40 år gammel da han flyktet fra Egypt, at han oppholdt seg i Midjan i 40 år før han vendte tilbake til Egypt, og at Moseloven ble overbrakt ved engler. – Apg 7: 22, 23, 30, 32, 38.

Stefanus var den første som avla vitnesbyrd om at han i et spesielt syn så den oppstandne Jesus ved Guds høyre hånd i himmelen, i tråd med profetien i Salme 110: 1. – Apg 7: 55, 56.