GUDS RIKE

Tilkjennegivelsen og utøvelsen av Guds universelle overherredømme overfor hans skapninger eller det middel eller redskap han benytter til dette formålet. (Sl 103: 19) Uttrykket blir spesielt brukt om tilkjennegivelsen av Guds overherredømme gjennom en kongelig regjering med Guds Sønn, Kristus Jesus, som overhode.

Det ordet som i De kristne greske skrifter er gjengitt med «rike», er basileia, som betyr «kongerike, kongedømme; det område eller land som blir styrt av en konge; den makt, den myndighet eller det herredømme som en konge utøver; kongeverdighet, kongetittel, kongelig ære». (The Analytical Greek Lexicon, 1908, s. 67) Uttrykket «Guds rike» blir hyppig brukt av Markus og Lukas, og i Matteus’ beretning forekommer det parallelle uttrykket «himlenes rike» omkring 30 ganger. – Sml. Mr 10: 23 og Lu 18: 24 med Mt 19: 23, 24; se HIMMEL (De åndelige himler); RIKE, KONGERIKE, KONGEDØMME.

Guds rike er, både i oppbygning og i virkemåte, et rent teokrati (av gr. theọs, gud, og krạtos, styre), et styre utøvd av Gud. Uttrykket «teokrati» blir tilskrevet den jødiske historieskriveren Josefus i det første århundre e.v.t., som sannsynligvis selv hadde dannet ordet da han brukte det i sitt skrift Contra Apionem (Mot Apion). Om det styre som ble innført over Israel ved Sinai, skrev Josefus: «Noen folk har betrodd den øverste politiske makt til monarkier, andre til oligarkier, atter andre til massene. Vår lovgiver var imidlertid ikke tilhenger av noen av disse styreformer, men gav sin statsforfatning en form som kan betegnes som et ’teokrati’ [gr. theokratịan] – hvis det er tillatt å bruke et usedvanlig uttrykk – hvor all suverenitet og myndighet ble lagt i Guds hender.» (Against Apion, II, 164, 165 [17]) Hvis det skulle være et rent teokrati, kunne styresettet naturligvis ikke være innført av noen jordisk lovgiver, for eksempel Moses, men måtte være innført av Gud. Bibelen viser at dette også var tilfellet.

Opprinnelsen til uttrykket. Det ser ut til at ordet «konge» (hebr. mẹlekh, som er beslektet med ordet for «rike; kongerike; kongedømme», mamlakhạh) har vunnet innpass i menneskenes språk etter den verdensomfattende vannflommen. Det første jordiske rike, eller kongerike, ble opprettet av Nimrod, «en veldig jeger i opposisjon til Jehova». (1Mo 10: 8–12) Fra da av og fram til Abrahams tid oppstod det en rekke bystater og nasjoner, og det ble stadig flere konger på jorden. Ingen av disse jordiske rikene, med unntak av riket i Salem, hvor Melkisedek var konge og prest og tjente som et profetisk forbilde på Messias (1Mo 14: 17–20; He 7: 1–17), representerte Guds styre eller var opprettet av ham. Noen gjorde de falske gudene de tilbad, til konger og tilskrev dem evnen til å gi mennesker herskermakt. Når Jehova bruker tittelen «konge [mẹlekh]» på seg selv, slik som det framgår av De hebraiske skrifter etter vannflommen, bruker han altså en betegnelse som allerede hadde oppstått og var tatt i bruk blant menneskene. At Gud bruker dette uttrykket, viser at det er han som bør betraktes og adlydes som ’Konge’, ikke selvbestaltede jordiske herskere eller menneskelagde guder. – Jer 10: 10–12.

Jehova hadde naturligvis vært den suverene Hersker lenge før det oppstod kongeriker blant menneskene, ja før menneskene i det hele tatt ble til. Han ble respektert og adlydt av englene, som talte millioner, som den sanne Gud og som deres Skaper. (Job 38: 4–7; 2Kr 18: 18; Sl 103: 20–22; Da 7: 10) Uansett hvilken tittel som ble brukt, var han helt fra skapelsens begynnelse anerkjent som den hvis vilje med rette var overordnet alle andres.

Guds herredømme i begynnelsen av menneskehetens historie. De første menneskene, Adam og Eva, kjente på lignende måte Jehova som Gud, som himmelens og jordens Skaper. De anerkjente hans myndighet og hans rett til å gi dem befalinger, til å pålegge dem visse plikter, til å forby dem visse ting, til å anvise dem et sted å bo og jord å dyrke, samt å overdra dem myndighet over andre skapninger. (1Mo 1: 26–30; 2: 15–17) Skjønt Adam hadde evnen til å danne nye ord (1Mo 2: 19, 20), finnes det ikke noe vitnesbyrd om at han fant på tittelen «konge [mẹlekh]» for å bruke den om sin Gud og Skaper, selv om han anerkjente Jehova som den øverste myndighet.

Som det framgår av de første kapitlene i 1. Mosebok, utøvde Gud sitt overherredømme over menneskene i Eden på en mild og god måte. Han var ikke urimelig restriktiv. Forholdet mellom Gud og mennesket krevde lydighet fra menneskets side, en slik lydighet som den en sønn viser overfor sin far. (Jf. Lu 3: 38.) Mennesket fikk ikke en stor samling lover som skulle overholdes (jf. 1Ti 1: 8–11); Guds krav var enkle og meningsfylte. Og det er ikke noe som tyder på at Adam følte seg hemmet av en konstant kritisk overvåking av alt han gjorde. Det ser ut til at Gud bare satte seg i forbindelse med det fullkomne menneske til visse tider, når det var behov for det. – 1Mo, kap. 1–3.

En ny tilkjennegivelse av Guds herredømme blir forutsagt. De to første menneskenes åpenlyse krenkelse av Guds bud, en handling som de var blitt tilskyndt til av en av Guds åndesønner, var i virkeligheten et opprør mot Guds myndighet. (1Mo 3: 17–19; se TRÆR [Brukt billedlig].) Det standpunkt som Guds himmelske Motstander (hebr. satạn) inntok, var en utfordring som måtte tas opp; det stridsspørsmålet som skulle avgjøres, dreide seg om rettmessigheten av Jehovas universelle overherredømme. (Se JEHOVA [Det store stridsspørsmålet er et moralsk spørsmål].) Ettersom stridsspørsmålet ble reist på jorden, er det meget passende at jorden også er det sted hvor det vil bli avgjort. – Åp 12: 7–12.

Da dommen ble kunngjort for de første opprørerne, uttalte Jehova Gud en profeti. I symbolske vendinger erklærte han at det var hans hensikt å bruke et redskap, en «ætt», som til sist skulle knuse alle opprørske krefter. (1Mo 3: 15) Derved ville Jehovas herredømme, tilkjennegivelsen av hans overherredømme, komme til uttrykk på en ny måte, som svar på det opprør som hadde utviklet seg. Den fremadskridende åpenbaringen av «himlenes rikes hellige hemmeligheter» (Mt 13: 11) har vist at dette innbefatter opprettelsen av et underordnet styre, et regjeringsorgan under ledelse av en stedfortredende hersker. Løftet om ’ætten’ får sin oppfyllelse i og med Kristi Jesu og hans utvalgte medregenters rike. (Åp 17: 14; se JESUS KRISTUS [Sentral plass i Guds hensikt].) Fra det tidspunkt da Gud i Eden hadde gitt løfte om denne Rikets «ætt», måtte beretningen om den fremadskridende gjennomføringen av Guds hensikt i denne forbindelse bli et grunnleggende tema i Bibelen og en nøkkel til forståelse av hvordan Jehova har handlet overfor sine tjenere og overfor menneskeheten i sin alminnelighet.

Det er bemerkelsesverdig at Gud på denne måten har tildelt noen av sine skapninger stor makt og myndighet (Mt 28: 18; Åp 2: 26, 27; 3: 21), især i betraktning av at spørsmålet om alle Guds skapningers ulastelighet, det vil si deres helhjertete hengivenhet for ham og lojalitet mot ham som Den Høyeste, utgjorde en vesentlig del av det stridsspørsmålet som Guds Motstander reiste. (Se ULASTELIGHET [Forbundet med det store stridsspørsmålet].) Det at Gud med full tillit kunne betro noen av sine skapninger en slik stor makt og myndighet, er i seg selv et enestående vitnesbyrd om den moralske styrken i hans herredømme; det bidrar til hevdingen og rettferdiggjøringen av hans overherredømme og avslører at hans motstanders påstander er falske.

Behovet for Guds styre blir tydelig. Slik som forholdene utviklet seg fra begynnelsen av menneskenes opprør inntil vannflommen, var det tydelig at menneskeheten trengte Guds ledelse. Splid, vold og mord kom snart til å hjemsøke det menneskelige samfunn. (1Mo 4: 2–9, 23, 24) I hvilken utstrekning synderen Adam i sitt 930-årige liv utøvde noen patriarkalsk myndighet over sine stadig mer tallrike etterkommere, fortelles det ikke noe om. Men i det sjuende slektsledd hersket det øyensynlig en sjokkerende gudløshet (Jud 14, 15), og på Noahs tid (Noah ble født omkring 120 år etter Adams død) var forholdene forverret i den grad at ’jorden var full av vold’. (1Mo 6: 1–13) Noe som bidrog til disse forholdene, var at åndeskapninger i strid med Guds vilje og hensikt hadde tatt bolig blant menneskene. – 1Mo 6: 1–4; Jud 6; 2Pe 2: 4, 5; se NEFILIM.

Selv om jorden var blitt et arnested for opprør, oppgav ikke Jehova sitt herredømme over den. Den verdensomfattende vannflommen var et vitnesbyrd om at Gud fortsatt hadde makt og evne til å gjennomføre sin vilje på jorden, så vel som på ethvert annet sted i universet. I tiden før vannflommen viste han på lignende måte sin villighet til å lede og styre enkeltpersoner som søkte ham, slike som Abel, Enok og Noah. Især i tilfellet med Noah finner vi et godt eksempel på hvordan Gud utøvde sitt herredømme over en villig jordisk undersått, idet han gav ham påbud og retningslinjer og beskyttet og velsignet ham og hans familie. Det som skjedde i forbindelse med Noah, er også et vitnesbyrd om Guds herredømme over andre jordiske skapninger, nemlig dyrene og fuglene. (1Mo 6: 9 til 7: 16) Jehova gjorde det samtidig klart at han ikke ville tillate at det menneskelige samfunn, som var fremmedgjort for ham, fortsatte å forderve jorden for evig, og at han ikke ville unnlate å fullbyrde sin rettferdige dom over dem som handlet urett, på det tidspunkt og på den måte som han fant passende. Han demonstrerte samtidig sin suverene makt over jordens forskjellige elementer, deriblant dens atmosfære. – 1Mo 6: 3, 5–7; 7: 17 til 8: 22.

Det menneskelige samfunn like etter vannflommen og dets problemer. Etter vannflommen var samfunnet åpenbart bygd opp omkring den patriarkalske ordning, og dette gav det et visst mål av stabilitet og orden. Menneskene hadde fått i oppdrag å ’fylle jorden’ og skulle altså ikke bare formere seg, men etter hvert også spre seg og bosette seg over hele jordkloden. (1Mo 9: 1, 7) Disse faktorene ville i seg selv rimeligvis bidra til å begrense de sosiale problemene, som stort sett ville kunne holdes innen familiekretsen, og man ville trolig kunne unngå de gnisninger som ofte oppstår når befolkningstettheten er stor eller et område er overbefolket. Da man begynte å bygge Babels tårn, handlet man stikk i strid med Jehovas befaling, idet man konsentrerte befolkningen for at den ikke skulle «bli spredt ut over hele jordens overflate». (1Mo 11: 1–4; se SPRÅK.) Nimrod gikk dessuten bort fra den patriarkalske styreform og opprettet det første «rike» (eller kongerike; hebr. mamlakhạh). Til tross for at han var kusjitt og tilhørte Kams slekt, trengte han inn på semittisk område, Assjurs land (Assyria), og bygde byer der som en del av sitt rike. – 1Mo 10: 8–12.

Da Gud forvirret menneskenes språk, ble befolkningskonsentrasjonen på Sinears sletter oppløst, men i de landene som de forskjellige slektene utvandret til, etterlignet man stort sett Nimrods styreform. I Abrahams dager (2018–1843 f.v.t.) fantes det kongeriker fra Mesopotamia til Egypt, hvor kongen ble kalt «farao» i stedet for mẹlekh. Men disse kongedømmene førte ikke til trygghet. Kongene inngikk snart militære allianser og drog på lange tokter for å undertrykke, utplyndre og bortføre folk. (1Mo 14: 1–12) I noen byer kunne fremmede bli overfalt av voldelige homoseksuelle. – 1Mo 19: 4–9.

Menneskene slo seg uten tvil sammen i mer konsentrerte samfunn for å oppnå større trygghet (jf. 1Mo 4: 14–17), og de fant det snart nødvendig å omgi byene med murer og senere bygge festningsverker for å forsvare dem mot væpnede angrep. De tidligste ikke-religiøse opptegnelser man kjenner, hvorav mange stammer fra den delen av Mesopotamia hvor Nimrod opprinnelig hersket, er fulle av beretninger om konflikter, grådighet, intriger og blodsutgytelser. De aller eldste ikke-bibelske lovsamlingene, for eksempel Lipit-Isjtars, Eshunnas og Hammurabis lovsamlinger, viser at den menneskelige tilværelse var blitt meget komplisert, og at sosiale konflikter skapte problemer som tyveri, bedrageri, handelsmessige vanskeligheter, uenighet om eiendom og husleie, strid om lån og renter, ekteskapelig utroskap, høye legeregninger og dårlig legebehandling, vold og legemsbeskadigelse og mye annet. Selv om Hammurabi kalte seg selv for «den effektive kongen» og «den fullkomne kongen», kunne han like lite som andre politiske herskere i gammel tid løse den syndige menneskehets problemer ved sitt styre og sine lover. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 159–180; jf. Ord 28: 5.) I alle disse rikene hadde religion, men ikke tilbedelsen av den sanne Gud, en fremtredende plass. Til tross for at presteskapet hadde et nært samarbeid med den herskende klasse og nøt kongens gunst, førte ikke dette til at moralen blant befolkningen ble høynet. De religiøse skrifter man har fra gammel tid i form av kileskrifttekster, er blottet for åndelig oppbyggende og moralsk veiledning; de gudene man tilbad, blir framstilt som trettekjære, voldelige og vellystige, ikke som guder som var ledet av rettferdige normer eller hensikter. Menneskene hadde behov for Jehova Guds rike hvis de skulle kunne glede seg over et liv i fred og lykke.

Gud utøver kongemakt over Abraham og hans etterkommere. De som så hen til Jehova Gud som sitt overhode, unngikk riktignok ikke personlige problemer og vanskeligheter, men de ble hjulpet til å løse problemene (eller avfinne seg med dem) på en måte som var i overensstemmelse med Guds rettferdige normer, og uten at de mistet sin verdighet. Gud beskyttet og styrket dem. (1Mo 13: 5–11; 14: 18–24; 19: 15–24; 21: 9–13, 22–33) Om Abraham, Isak og Jakob sier salmisten således, etter at han har nevnt at Jehovas «rettslige avgjørelser er på hele jorden»: «De var få i antall, ja svært få, og fastboende utlendinger i [Kanaan]. Og de vandret omkring fra nasjon til nasjon, fra ett rike til et annet folk. [Jehova] tillot ikke noe menneske å bedra dem, men for deres skyld irettesatte han konger, idet han sa: ’Rør ikke mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt.’» (Sl 105: 7–15; jf. 1Mo 12: 10–20; 20: 1–18; 31: 22–24, 36–55.) Også dette var et bevis for at Jehova fremdeles utøvde sitt overherredømme over jorden i samsvar med gjennomføringen av sin hensikt.

De trofaste patriarkene sluttet seg ikke til noen av bystatene eller kongedømmene i Kanaan eller i andre land. I stedet for å søke sikkerhet i en eller annen by under en jordisk konges politiske styre bodde de i telt som utlendinger, som «fremmede og midlertidige innbyggere i landet», idet de i tro «ventet på den byen som har virkelige grunnvoller, den som har Gud til byggmester og opphavsmann». De anerkjente Gud som sin Hersker, og de ventet på hans himmelske ordning, på det redskap som Gud vil benytte for å styre jorden, et rike som er grunnlagt på hans suverene myndighet og vilje, selv om virkeliggjørelsen av dette håpet den gang var «langt borte». (He 11: 8–10, 13–16) Da Jesus senere var blitt salvet av Gud til å være konge, kunne han derfor si: «Abraham . . . frydet seg storlig over utsiktene til å se min dag, og han så den og frydet seg.» – Joh 8: 56.

Jehova sørget for at løftet om Rikets «ætt» (1Mo 3: 15) ble brakt et skritt videre mot sin oppfyllelse da han inngikk en pakt med Abraham. (1Mo 12: 1–3; 22: 15–18) I den forbindelse forutsa han at ’konger skulle utgå’ fra Abraham (Abram) og hans kone. (1Mo 17: 1–6, 15, 16) Etterkommere av Abrahams sønnesønn Esau dannet riktignok sjeikdømmer og kongedømmer, men det var overfor Abrahams andre sønnesønn, Jakob, at Guds profetiske løfte om kongelige etterkommere ble gjentatt. – 1Mo 35: 11, 12; 36: 9, 15–43.

Den israelittiske nasjon blir dannet. Flere hundre år senere, da tiden var inne (1Mo 15: 13–16), grep Jehova Gud inn til fordel for Jakobs etterkommere, som nå talte millioner (se UTGANGEN AV EGYPT [Hvor mange som drog ut]), idet han beskyttet dem mot forsøk på folkemord fra den egyptiske stats side (2Mo 1: 15–22) og til sist utfridde dem av den harde trelldommen under det egyptiske herredømme. (2Mo 2: 23–25) Guds befaling til farao, som ble overbrakt gjennom hans tjenere Moses og Aron, ble avvist av den egyptiske herskeren som om den kom fra en som ikke hadde noen myndighet i egyptiske anliggender. Da farao gjentatte ganger nektet å anerkjenne Jehovas overherredømme, førte det til at Jehova demonstrerte sin makt ved å sende en rekke plager. (2Mo, kap. 7–12) Han beviste dermed at hans makt over jordens elementer og skapninger var større enn noen jordisk konges makt. (2Mo 9: 13–16) Jehova brakte tilkjennegivelsen av sin suverene makt til et høydepunkt da han tilintetgjorde faraos styrker på en måte som ingen av nasjonenes skrytende krigerkonger kunne gjøre ham etter. (2Mo 14: 26–31) Moses og israelittene hadde all grunn til å synge: «Jehova skal herske som konge til uavgrenset tid, ja for evig.» – 2Mo 15: 1–19.

Deretter gav Jehova ytterligere beviser for sitt herredømme over jorden, dens livsviktige vannressurser og dens fugleliv, og han viste sin evne til å verne sine tjenere og gi dem det de trengte, selv i golde og fiendtlige omgivelser. (2Mo 15: 22 til 17: 15) Etter at han hadde gjort alt dette, henvendte han seg til de utfridde israelittene og sa til dem at de, hvis de ville adlyde ham og holde hans pakt, kunne bli hans spesielle eiendom blant alle andre folkeslag, for, tilføyde han: «Hele jorden hører meg til.» De kunne bli «et kongerike av prester og en hellig nasjon». (2Mo 19: 3–6) Da de villig erklærte at de ville underordne seg under Jehovas overherredømme, ble Jehova deres Konge og Lovgiver, idet han gav dem en omfattende lovsamling med kongelige forordninger, noe som ble ledsaget av at han på en dynamisk og ærefryktinngytende måte tilkjennegav sin makt og herlighet. (2Mo 19: 7 til 24: 18) Et tabernakel eller møtetelt, og især paktens ark, skulle symbolisere det himmelske statsoverhodes usynlige nærvær. (2Mo 25: 8, 21, 22; 33: 7–11; jf. Åp 21: 3.) Skjønt Moses og andre utnevnte menn dømte i de fleste saker, ledet av Guds lov, hendte det at Jehova grep personlig inn og avsa og fullbyrdet dommer over lovovertredere. (2Mo 18: 13–16, 24–26; 32: 25–35) De utnevnte prestene hadde som oppgave å bevare et godt forhold mellom folket og den himmelske Hersker og hjalp folket til å rette seg etter lovpaktens høye normer. (Se PREST.) Styret over Israel var således et virkelig teokrati. – 5Mo 33: 2, 5.

Jehova, som i egenskap av Gud og Skaper har fullstendig eiendomsrett over hele jorden, og som også er «hele jordens Dommer» (1Mo 18: 25), hadde tildelt Abrahams ætt Kanaans land. (1Mo 12: 5–7; 15: 17–21) Som den øverste myndighet gav han nå israelittene befaling om å erobre det området som var i de dødsdømte kanaaneernes besittelse, og å fullbyrde dødsdommen over dem. – 5Mo 9: 1–5; se KANAAN, KANAANEER nr. 2 (Israelittenes erobring av Kanaan).

Dommertiden. I omkring 350 år etter Israels erobring av Kanaans mange riker var Jehova Gud folkets eneste konge. I perioder av forskjellig varighet lot Gud dommere som han hadde utvalgt, tjene som ledere for folket eller for deler av det, i krig og i fred. Da dommeren Gideon hadde slått Midjan, bad folket ham om å bli nasjonens hersker, men han avviste det, idet han anerkjente Jehova som den egentlige hersker. (Dom 8: 22, 23) Hans ærgjerrige sønn Abimelek gjorde seg til konge over en liten del av folket, men det endte etter kort tid med katastrofe for ham selv. – Dom 9: 1, 6, 22, 53–56.

Om dommertiden generelt sies det: «I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver var vant til å gjøre det som var rett i hans egne øyne.» (Dom 17: 6; 21: 25) Det betyr ikke at det hersket lovløse tilstander. I hver by fantes det dommere, eldste, som tok seg av spørsmål og problemer i forbindelse med loven, og som dømte «med rettferdig dom». (5Mo 16: 18–20; se DOMSTOL, DOMSMYNDIGHET.) De levittiske prestene tjente som en overordnet retningsgivende faktor; de underviste folket i Guds lov, og øverstepresten hadde Urim og Tummim, som han benyttet når han rådspurte Gud i vanskelige saker. (Se PREST; URIM OG TUMMIM; ØVERSTEPREST.) En som benyttet seg av disse foranstaltningene, som tilegnet seg kunnskap om Guds lov og fulgte den, hadde derfor en sunn rettesnor for sin samvittighet. Når han under slike omstendigheter gjorde «det som var rett i hans egne øyne», ville det ikke føre til noe galt. Jehova gav folket anledning til å vise en villig eller uvillig holdning og tilbøyelighet. Det var ingen jordisk konge som førte tilsyn med dommerne i de forskjellige byene, befalte borgerne å delta i bestemte arbeidsprosjekter eller utskrev dem til å forsvare landet. (Jf. Dom 5: 1–18.) De sørgelige tilstandene som etter hvert utviklet seg, skyldtes derfor at de fleste israelittene var uvillige til å adlyde sin himmelske Konges ord og lov og til å benytte seg av hans foranstaltninger. – Dom 2: 11–23.

Krav om en jordisk konge. Nesten 400 år etter utgangen av Egypt og over 800 år etter at Gud hadde inngått sin pakt med Abraham, krevde israelittene å få en jordisk konge som kunne lede dem, slik som de andre nasjonene hadde. Derved forkastet de Jehova som sin konge. (1Sa 8: 4–8) De kunne riktignok med rette forvente at Gud ville opprette et kongerike i samsvar med sitt løfte til Abraham og Jakob, som er nevnt ovenfor. Og de hadde ytterligere grunn til å nære et slikt håp ifølge den profetien som Jakob på sitt dødsleie uttalte om Juda (1Mo 49: 8–10), ifølge Jehovas ord til Israel etter utgangen av Egypt (2Mo 19: 3–6), ifølge lovpakten (5Mo 17: 14, 15), ja selv ifølge det budskapet som Gud lot profeten Bileam forkynne (4Mo 24: 2–7, 17). Samuels troende mor, Hanna, gav også uttrykk for dette håpet i sin bønn. (1Sa 2: 7–10) Jehova hadde imidlertid ennå ikke fullt ut åpenbart sin «hellige hemmelighet» angående Riket og hadde ikke angitt når tiden var inne til at det skulle opprettes, eller hvordan denne regjeringen skulle være oppbygd – om den skulle være jordisk eller himmelsk. Det var derfor formastelig av folket nå å forlange å få en jordisk konge.

Trusselen om aggresjon fra filisternes og ammonittenes side bidrog uten tvil til at israelittene ønsket å få en synlig kongelig øverstkommanderende. De åpenbarte således at de manglet tro på Guds evne til å beskytte, lede og forsørge dem som folk betraktet og som enkeltpersoner. (1Sa 8: 4–8) Deres motiv var urett; likevel etterkom Jehova Gud deres anmodning, ikke først og fremst for deres skyld, men for å gjennomføre sin egen gode hensikt i forbindelse med den fremadskridende åpenbaringen av den «hellige hemmelighet» angående hans framtidige rike ved den lovte «ætt». Men et jordisk kongedømme ville medføre problemer og omkostninger for Israel, og Jehova forela folket disse kjensgjerningene. – 1Sa 8: 9–22.

De kongene som deretter ble innsatt av Jehova, skulle tjene som Guds jordiske redskaper og ville ikke på noen måte innskrenke Jehovas eget overherredømme over nasjonen. Tronen var i virkeligheten Jehovas, og kongene satt på den som hans stedfortredere. (1Kr 29: 23) Jehova gav befaling om salvingen av den første kongen, Saul (1Sa 9: 15–17), men pekte samtidig på at folket hadde vist mangel på tro. – 1Sa 10: 17–25.

Hvis kongedømmet skulle være til folkets beste, måtte både kongen og folket nå respektere Guds myndighet. Hvis israelittene søkte veiledning og beskyttelse andre steder, hos «uvirkelige» guder, ville de og deres konge bli revet bort. (5Mo 28: 36; 1Sa 12: 13–15, 20–25) Kongen skulle ikke sette sin lit til militærmakt, han skulle ikke skaffe seg mange hustruer, og han skulle ikke la seg lede av begjær etter rikdom. Han skulle utøve sin kongegjerning helt og holdent innenfor lovpaktens rammer. Gud hadde befalt at han skulle lage seg en avskrift av Loven og lese i den hver dag, slik at han kunne bevare den rette frykt for den suverene Myndighet, forbli ydmyk og fortsette å vandre på rettferdighetens vei. (5Mo 17: 16–20) I den utstrekning han gjorde dette, idet han elsket Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv, ville hans styre medføre velsignelser, og folket ville ikke ha grunn til å klage over undertrykkelse eller trengsler. Men som Jehova hadde gjort overfor folket, lot han nå også kongene få vise hva som bodde i deres hjerte, om de var villige eller uvillige til å anerkjenne hans myndighet og rette seg etter hans vilje.

Davids styre som eksempel og forbilde. Mangel på respekt for den overordnede myndighet som Gud, «Israels Høyhet», hadde, og for hans forordninger førte til at benjaminitten Saul pådrog seg Guds mishag, og til at hans slektslinje mistet tronen. (1Sa 13: 10–14; 15: 17–29; 1Kr 10: 13, 14) Med det styret som ble utøvd av hans etterfølger, David, som var av Juda stamme, ble ytterligere deler av den profetien Jakob hadde uttalt på sitt dødsleie, oppfylt. (1Mo 49: 8–10) Selv om David på grunn av menneskelig svakhet begikk synder, kan hans styre sies å ha vært eksemplarisk fordi han av hjertet var fullstendig hengitt til Jehova Gud og ydmykt underordnet seg under hans myndighet. (Sl 51: 1–4; 1Sa 24: 10–14; jf. 1Kg 11: 4; 15: 11, 14.) Da David tok imot bidragene til oppføringen av templet, bad han denne bønnen til Gud mens folket, som var samlet foran ham, hørte på: «Din, Jehova, er storheten og velden og skjønnheten og høyheten og verdigheten; for alt i himlene og på jorden er ditt. Ditt er riket, Jehova, du som er den som også løfter deg som hode over alt. Rikdommen og herligheten skyldes deg, og du hersker over alt; og i din hånd er det kraft og velde, og i din hånd er det evne til å gjøre stor og til å gi alt styrke. Og nå, vår Gud, takker vi deg og lovpriser ditt herlige navn.» (1Kr 29: 10–13) De siste rådene David gav sin sønn Salomo, viser også hvilken klar forståelse han hadde av forholdet mellom det jordiske kongedømme og dets himmelske Kilde. – 1Kg 2: 1–4.

Da paktens ark, som symboliserte Jehovas nærvær, ble ført opp til hovedstaden, Jerusalem, sang David: «La himlene fryde seg, og la jorden glede seg, og la dem si blant nasjonene: ’Jehova selv er blitt konge!’» (1Kr 16: 1, 7, 23–31) Disse ordene viser at selv om Jehovas herredømme har vart helt fra skapelsens begynnelse, kan han la det komme til uttrykk på forskjellige måter eller benytte spesielle redskaper til å representere seg, slik at man på et bestemt tidspunkt eller ved en bestemt anledning kan si om ham at han «er blitt konge».

Pakten om et rike. Jehova inngikk en pakt med David om et rike, eller et kongedømme, som for evig skulle være knyttet til hans slektslinje. Han sa: «Jeg [skal] visselig oppreise din ætt etter deg, . . . og jeg skal i sannhet grunnfeste hans kongedømme. . . . Og ditt hus og ditt kongedømme skal visselig stå fast til uavgrenset tid foran deg; ja, din trone skal bli grunnfestet til uavgrenset tid.» (2Sa 7: 12–16; 1Kr 17: 11–14) Denne pakten, som gjaldt Davids kongeslekt, var et ytterligere vitnesbyrd om at Guds løfte i Eden om et rike ved den forutsagte «ætt» ville bli oppfylt. (1Mo 3: 15) Pakten gav dessuten ytterligere opplysninger om hvordan man kunne vite hvem denne «ætt» var, når den stod fram. (Jf. Jes 9: 6, 7; 1Pe 1: 11.) De kongene som ble innsatt av Gud, ble salvet til sitt embete, og derfor kunne uttrykket «messias», som betyr «den salvede», brukes om dem. (1Sa 16: 1; Sl 132: 13, 17) Det er således tydelig at det jordiske kongerike som Jehova opprettet for Israel, tjente som et forbilde på, eller en modell i liten målestokk av, det kommende rike med Messias, Jesus Kristus, «Davids sønn», som Konge. – Mt 1: 1.

De israelittiske rikenes forfall og undergang. Fordi man unnlot å følge Jehovas rettferdige veier, hadde det etter bare tre regjeringsperioder og ved begynnelsen av den fjerde oppstått så stor utilfredshet at det førte til opprør og splittelse av nasjonen (997 f.v.t.). Resultatet ble et rike i nord og et rike i sør. Jehovas pakt med David fortsatte ikke desto mindre å stå ved makt overfor kongene i Juda, det sørlige riket. I de århundrene rikene bestod, var det bare noen få trofaste konger i Juda og slett ingen i Israel, det nordlige riket. Det nordlige rikets historie forteller om avgudsdyrkelse, intriger og attentater, og kongene fulgte ofte hurtig etter hverandre. Folket led under urettferdighet og undertrykkelse. Etter omkring 250 år tillot Jehova at assyrerkongen knuste det nordlige riket (740 f.v.t.) på grunn av dets opprør mot Gud. – Ho 4: 1, 2; Am 2: 6–8.

Selv om Juda rike på grunn av Davids kongeslekt var mer stabilt, overgikk det likevel til slutt det nordlige riket når det gjaldt moralsk forderv, til tross for de bestrebelser gudfryktige konger som Hiskia og Josjia gjorde seg for å bekjempe forfallet, avgudsdyrkelsen og ringeakten for Jehovas ord og myndighet. (Jes 1: 1–4; Ese 23: 1–4, 11) Sosial urettferdighet, tyranni, griskhet, uærlighet, bestikkelser, seksuelt forderv, vold og blodsutgytelse samt religiøst hykleri som forvandlet Guds tempel til en «røverhule» – alt dette ble fordømt av Jehovas profeter i deres advarende budskaper til herskerne og folket. (Jes 1: 15–17, 21–23; 3: 14, 15; Jer 5: 1, 2, 7, 8, 26–28, 31; 6: 6, 7; 7: 8–11) Verken de frafalne prestenes støtte eller noen politisk allianse med andre nasjoner kunne forhindre at dette troløse riket ble rammet av en katastrofe. (Jer 6: 13–15; 37: 7–10) Både landet og hovedstaden, Jerusalem, ble lagt øde av babylonerne i 607 f.v.t. – 2Kg 25: 1–26.

Jehovas stilling som konge ikke berørt. Ødeleggelsen av Israels og Juda rike var på ingen måte et vitnesbyrd om at det var noe i veien med Jehova Guds herredømme, og det var heller ikke et uttrykk for noen svakhet hos ham. Opp gjennom det israelittiske folks historie gjorde Jehova det klart at han ønsket villig tjeneste og lydighet. (5Mo 10: 12–21; 30: 6, 15–20; Jes 1: 18–20; Ese 18: 25–32) Han gav veiledning, irettesatte, tuktet, advarte og straffet. Men han brukte ikke sin makt til å tvinge noen, verken kongen eller folket, til å følge den rette vei. De sørgelige forholdene som utviklet seg, de lidelsene som israelittene ble utsatt for, og den ulykke som rammet dem, var alt sammen deres egen skyld, for de var gjenstridige, forherdet sitt hjerte og insisterte i sin dårskap på å følge en uavhengig kurs, noe som bare skadet deres egne interesser. – Kla 1: 8, 9; Ne 9: 26–31, 34–37; Jes 1: 2–7; Jer 8: 5–9; Ho 7: 10, 11.

Jehova viste sin suverene makt ved å holde de aggressive og rovgriske rikene Assyria og Babylon tilbake inntil hans egen tid var inne til å bruke dem, ja manøvrere dem slik at de oppfylte hans profetier. (Ese 21: 18–23; Jes 10: 5–7) Da Jehova til sist tok sin beskyttelse bort fra folket, var det et uttrykk for at han som den suverene Hersker felte en rettferdig dom. (Jer 35: 17) Da Israel og Juda ble lagt øde, kom det ikke som noen rystende overraskelse på Guds lydige tjenere, for de var i forveien blitt advart gjennom hans profetier. At de hovmodige herskerne ble ydmyket, tjente til å framheve Jehovas «herlige overhøyhet». (Jes 2: 1, 10–17) Men noe som var viktigere enn alt dette, var at han demonstrerte sin evne til å beskytte og bevare enkeltpersoner som så hen til ham som sin Konge, selv i tider med hungersnød, sykdom og nedslakting eller når de ble forfulgt av mennesker som hatet rettferdighet. – Jer 34: 17–21; 20: 10, 11; 35: 18, 19; 36: 26; 37: 18–21; 38: 7–13; 39: 11 til 40: 5.

Israels siste konge ble advart om at hans krone, symbolet på at han var salvet som konge og var Jehovas kongelige representant, ville bli fjernet. Ingen salvet konge i Davids slektslinje skulle utøve kongedømmet ’før han kom, han som hadde den juridiske retten, og [Jehova] skulle gi ham det’. (Ese 21: 25–27) Med dette opphørte det forbilledlige riket, som nå lå i ruiner, og oppmerksomheten ble igjen rettet mot framtiden, mot Messias, den lovte «ætt».

De frafalne rikene Israel og Juda ble omstyrtet av de politiske nasjonene Assyria og Babylon. Gud omtaler riktignok seg selv som den som «oppreiser» slike makter eller ’fører’ dem mot de dømte rikene (5Mo 28: 49; Jer 5: 15; 25: 8, 9; Ese 7: 24; Am 6: 14), men dette gjorde han åpenbart i samme forstand som han ’forherdet’ faraos hjerte. (Se FORUTVITEN, FORUTBESTEMMELSE [Forutviten om enkeltpersoner].) Det vil si at Gud ’førte’ de angripende styrkene mot Israel og Juda ved at han tillot dem å omsette i handling et ønske de allerede hadde i sitt hjerte (Jes 10: 7; Kla 2: 16; Mi 4: 11); han tok sin beskyttende hånd bort fra sitt folk, og dermed kunne de ærgjerrige og griske fiendene herje. (5Mo 31: 17, 18; sml. Esr 8: 31 med Esr 5: 12; Ne 9: 28–31; Jer 34: 2.) De frafalne israelittene, som gjenstridig nektet å underordne seg Jehovas lov og vilje, ble således overgitt «til sverdet, til pesten og til hungersnøden». (Jer 34: 17) Dette betydde imidlertid ikke at de angripende hedenske nasjonene ble godkjent av Gud. De hadde heller ikke rene hender i hans øyne, for de hadde hensynsløst utslettet det nordlige og det sørlige riket og hovedstaden Jerusalem og dens hellige tempel. Jehova, hele jordens Dommer, kunne derfor med rette fordømme dem for å ha ’plyndret hans arv’ og dømme dem til å bli rammet av en ødeleggelse lik den de hadde ført over hans paktsfolk. – Jes 10: 12–14; 13: 1, 17–22; 14: 4–6, 12–14, 26, 27; 47: 5–11; Jer 50: 11, 14, 17–19, 23–29.

Syner av Guds rike på Daniels tid. Daniels profeti i sin helhet legger stor vekt på Jehova Guds universelle overherredømme, som er bokens gjennomgående tema, og kaster ytterligere lys over Guds hensikt. Daniel, som var landflyktig og bodde i hovedstaden i det verdensriket som hadde omstyrtet Juda rike, ble av Gud brukt til å åpenbare betydningen av et syn som Babylons konge hadde hatt. Dette synet forutsa den rekke av verdensriker som ville komme, og at disse rikene til slutt ville bli knust av et evig rike, som Jehova selv ville opprette. Uten tvil til hoffets store forbauselse kastet selve Jerusalems erobrer, Nebukadnesar, seg nå ned for å hylle den landflyktige Daniel og anerkjenne Daniels Gud som «kongers Herre». (Da 2: 36–47) Da Nebukadnesar senere i en drøm så et syn av et tre som ble felt, viste Jehova igjen ettertrykkelig at «Den Høyeste er Hersker i menneskenes rike, og at han gir det til den han vil, og setter endog den ringeste av menneskene over det». (Da 4; se omtalen av dette synet under NASJONENES FASTSATTE TIDER.) Da verdensherskeren Nebukadnesar selv erfarte oppfyllelsen av drømmen i den grad den fikk sin anvendelse på ham, måtte han enda en gang erkjenne at Daniels Gud er «himlenes Konge», som ’gjør som han vil blant himlenes hær og jordens innbyggere, og at ingen kan holde hans hånd tilbake eller si til ham: «Hva har du gjort?»’ – Da 4: 34–37.

Henimot slutten av Babylons verdensherredømme så Daniel i profetiske syner en rekke verdensriker med dyriske trekk som skulle følge etter hverandre. Han så også Jehovas majestetiske himmelske domstol holde rettergang mot verdensmaktene og dømme dem uverdige til å regjere, og han så «en som var lik en menneskesønn», og at det ble gitt ham «herredømme og verdighet og rike, for at alle folk, folkegrupper og tungemål skulle tjene ham» under hans herredømme, som er «et herredømme som varer til uavgrenset tid og ikke skal forgå». Han så videre at den siste verdensmakten førte krig mot «de hellige», noe som førte til at den ble tilintetgjort, og at «riket og herredømmet og storheten hos rikene under hele himmelen ble gitt til det folk som er Den Aller Høyestes hellige». (Da, kap. 7, 8) Av dette framgikk det tydelig at den lovte «ætt» skulle utgjøre en regjering som bestod av både et kongelig overhode, ’Menneskesønnen’, og en gruppe medregenter, «det folk som er Den Aller Høyestes hellige».

Guds kongelige makt kommer til uttrykk overfor Babylon og Medo-Persia. Guds ubønnhørlige dom over det mektige Babylon ble fullbyrdet plutselig og uventet; dets dager var talte, og det ble gjort ende på det. (Da 5: 17–30) Mens det etterfølgende medopersiske rike hadde herredømmet, kom det flere åpenbaringer fra Jehova om det messianske rike, idet han pekte fram til det tidspunkt da Messias skulle komme, og forutsa at han ville bli «avskåret», og at byen Jerusalem og dens hellige sted igjen ville bli ødelagt. (Da 9: 1, 24–27; se SYTTI UKER.) Igjen viste Jehova Gud, slik som han hadde gjort det under det babylonske herredømme, at han kan beskytte dem som anerkjenner hans overherredømme til tross for myndigheters vrede og trussel om dødsstraff; han demonstrerte sin makt både over elementene og over rovdyrene. (Da 3: 13–29; 6: 12–27) Da tiden var inne, sørget han dessuten for at Babylons porter ble åpnet, slik at hans paktsfolk kunne vende tilbake til sitt eget land og gjenoppbygge Jehovas hus der. (2Kr 36: 20–23) Fordi Gud grep inn og utfridde sitt folk, kunne det sies til Sion: «Din Gud er blitt konge!» (Jes 52: 7–11) I tiden som fulgte, ble sammensvergelser mot hans folk forpurret, og underordnede embetsmenns baktalelser og ugunstige regjeringsdekreter ble overvunnet idet Jehova fikk forskjellige persiske konger til å medvirke til at hans suverene vilje ble gjennomført. – Esr, kap. 4–7; Ne, kap. 2, 4, 6; Est, kap. 3–9.

I århundrenes løp skred virkeliggjørelsen av Jehova Guds uforanderlige hensikt således stadig framover. Uansett hvordan begivenhetene på jorden utviklet seg, viste han seg alltid som situasjonens herre og var alltid forut for sine motstandere, synlige så vel som usynlige. Ingenting fikk lov til å stå i veien for den fullstendige gjennomføringen av hans hensikt, hans vilje. Samtidig med at Israels folk og dets historie dannet profetiske forbilder som viste hvordan Gud ville handle med menneskene i framtiden, var israelittene et eksempel som viste at varig harmoni, fred og lykke bare kan oppnås når man helhjertet anerkjenner og underordner seg Guds ledelse. Israelittene hadde den fordel at de hadde avstamning, språk og land felles. De hadde også felles fiender. Men det var bare så lenge de lojalt og trofast tilbad og tjente Jehova Gud, at de kunne bevare sin enhet og styrke, en rettferdig samfunnsordning og den sanne glede ved livet. Da de bånd som knyttet dem til Jehova, ble svekket, forfalt nasjonen hurtig.

Guds rike ’kommer nær’. Ettersom Messias skulle være en etterkommer av Abraham, Isak og Jakob, et medlem av Juda stamme og en «sønn av David», måtte han bli født som et menneske; han måtte, i samsvar med kunngjøringen i Daniels profeti, være «en menneskesønn». Da «tidens fulle mål var nådd», utsendte Jehova Gud sin Sønn, som ble født av en kvinne, og som oppfylte alle de juridiske krav som gjorde ham berettiget til å arve «hans far Davids trone». (Ga 4: 4; Lu 1: 26–33; se SLEKTSREGISTER, JESU KRISTI.) Seks måneder før Jesu fødsel var Johannes, som skulle være forløper for Jesus og døpe ham, blitt født. (Lu 1: 13–17, 36) Foreldrene til disse to guttebarna viste ved sine uttalelser at de levde i spent forventning om at Gud ville gjøre mektige gjerninger som en tilkjennegivelse av sitt herredømme. (Lu 1: 41–55, 68–79) Ved Jesu fødsel pekte de ordene som ble uttalt av de himmelske sendebudene som forkynte betydningen av denne begivenheten, også på at Gud ville gjøre storslagne gjerninger. (Lu 2: 9–14) Det samme gjorde det Simeon og Anna sa da de i templet gav uttrykk for håp om frelsesgjerninger og utfrielse. (Lu 2: 25–38) Både Bibelen og verdslige vitnesbyrd peker på at jødene på det tidspunktet generelt sett levde i forventning om at Messias’ komme nærmet seg. Det var imidlertid mange som først og fremst var interessert i å bli befridd for det romerske herredømmes tunge åk. – Se MESSIAS.

Johannes’ oppgave var å ’vende menneskers hjerter’ til Jehova, til hans pakter, til «det privilegium fryktløst å yte ham hellig tjeneste med lojalitet og rettferdighet», og derved gjøre klar «et beredt folk for Jehova». (Lu 1: 16, 17, 72–75) Han sa klart og tydelig ifra til folket at de stod overfor en tid med dom fra Gud, at ’himlenes rike var kommet nær’, og at det var på høy tid at de vendte om og angret sin ulydige holdning overfor Guds vilje og lov. Dette understreket igjen Jehovas norm – at han bare vil ha undersåtter som villig anerkjenner og verdsetter hans veier og lover som rette og rettferdige. – Mt 3: 1, 2, 7–12.

Messias kom da Jesus framstilte seg for Johannes for å bli døpt og så ble salvet med Guds hellige ånd. (Mt 3: 13–17) Han ble dermed den utpekte Konge, den som ifølge Jehovas domsavsigelse hadde den juridiske rett til Davids trone, en rett som det ikke var blitt gjort bruk av i de forløpne 600 år. (Se JESUS KRISTUS [Jesu dåp].) Men Jehova tok dessuten sin godkjente Sønn inn i en pakt om et himmelsk rike, hvor Jesus skulle være både konge og prest, slik som Melkisedek hadde vært i fortidens Salem. (Sl 110: 1–4; Lu 22: 29; He 5: 4–6; 7: 1–3; 8: 1; se PAKT.) Som den lovte ’Abrahams ætt’ skulle denne himmelske konge og prest være Guds fremste redskap når det gjaldt å velsigne mennesker av alle nasjoner. – 1Mo 22: 15–18; Ga 3: 14; Apg 3: 15.

Allerede på et tidlig tidspunkt i Jesu jordiske liv viste Jehova Gud sin kongelige makt til gagn for sin Sønn. Han fikk de orientalske astrologene som ville opplyse den tyranniske kong Herodes om hvor barnet kunne finnes, til å ta en annen vei. Dessuten sørget han for at Jesu foreldre kunne unnslippe til Egypt med sin sønn før Herodes’ menn begynte å ta livet av de små barna i Betlehem. (Mt 2: 1–16) I betraktning av at det i den første profetien i Eden var forutsagt at det ville være fiendskap mellom den lovte «ætt» og ’slangens ætt’, kan dette forsøket på å ta Jesu liv bare bety at det var Guds Motstander, Satan Djevelen, som prøvde å forpurre Jehovas hensikt, noe han altså ikke klarte. – 1Mo 3: 15.

Da Jesus etter sin dåp hadde oppholdt seg i Judeas ødemark i omkring 40 dager, ble han stilt overfor denne fremste motstanderen av Jehovas overherredømme. Satan Djevelen framsatte på en eller annen måte visse underfundige forslag overfor Jesus i et forsøk på å få ham til å handle i strid med Jehovas klart uttrykte ord og vilje. Satan tilbød til og med den salvede Jesus herredømmet over alle jordens riker uten at Jesus skulle behøve å kjempe eller lide – til gjengjeld for bare en enkelt tilbedelseshandling overfor Satan. Da Jesus nektet å gjøre dette og i stedet henviste til Jehova som den eneste sanne Overherre, som all rettmessig myndighet utgår fra, og som all tilbedelse tilkommer, begynte Guds Motstander å legge andre planer for sin krigsstrategi mot Jehovas representant, idet han på forskjellige måter benyttet seg av mennesker, slik som han lang tid i forveien hadde gjort i Jobs tilfelle. – Job 1: 8–18; Mt 4: 1–11; Lu 4: 1–13; jf. Åp 13: 1, 2.

Hvordan kan det sies at Guds rike var «midt iblant» dem Jesus forkynte for?

I tillit til at Jehova hadde makt til å beskytte og hjelpe ham, påbegynte Jesus sin offentlige tjeneste og forkynte for Jehovas paktsfolk at ’den fastsatte tid var utløpt’, og at ’Guds rike var kommet nær’. (Mr 1: 14, 15) Når man skal finne ut i hvilken forstand Riket var «kommet nær», bør man merke seg at han også sa til noen fariseere: «Guds rike er midt iblant dere.» (Lu 17: 21) I en kommentar til dette skriftstedet sier The Interpreter’s Dictionary of the Bible: «Skjønt denne fortolkningen ofte anføres som et eksempel på Jesu ’mystisisme’ eller ’åndelighet’, hviler den hovedsakelig på den gamle oversettelsen ’inneni eder’ [KJ, EN] . . . (Jesus taler her til fariseerne – v. 20) . . . Teorien om at Guds rike er en indre sinnstilstand eller en tilstand av frelse, er i strid med sammenhengen dette verset står i, og også med hele Det nye testamentes framstilling av begrepet.» (Redigert av G.A. Buttrick, 1962, bd. 2, s. 883.) Ettersom det greske ordet basileia (rike, kongerike, kongedømme) inneholder betydningen «kongeverdighet», er det tydelig at Jesus mente at han selv, Guds kongelige utsending, den som av Gud var salvet til å være konge, var i deres midte. Han var ikke bare til stede i denne egenskap, men han hadde også myndighet til å gjøre gjerninger som var et uttrykk for Guds kongelige makt, og til å gjøre noen beredt til å inneha stillinger i det kommende riket. Derfor kunne han si at Riket var «nær»; en tid med veldige muligheter var kommet.

Herredømme med makt og myndighet. Jesu disipler forstod at Guds rike var et reelt herredømme, selv om de ikke skjønte omfanget av dets maktområde. Natanael sa til Jesus: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels Konge.» (Joh 1: 49) De visste hva som var forutsagt om de «hellige» i Daniels profeti. (Da 7: 18, 27) Jesus hadde direkte lovt sine apostler at de skulle ’sitte på troner’. (Mt 19: 28) Jakob og Johannes søkte å oppnå visse privilegerte stillinger i den messianske regjering, og Jesus erkjente at det ville være slike privilegerte stillinger, men han sa at det var hans Far, den suverene Hersker, som bestemte hvem som skulle ha dem. (Mt 20: 20–23; Mr 10: 35–40) Mens disiplene – til og med så sent som den dagen da den oppstandne Jesus steg opp til himmelen – feilaktig mente at Messias’ kongelige herredømme var begrenset til jorden og spesielt til det kjødelige Israel (Apg 1: 6), forstod de altså at det dreide seg om en regjering. – Jf. Mt 21: 5; Mr 11: 7–10.

Jehovas kongelige representant gav på mange måter synlige beviser på den kongemakt Jehova utøver over sitt jordiske skaperverk. Ved hjelp av Guds ånd, eller virksomme kraft, øvde han kontroll over vinden og sjøen, plantene, fiskene og til og med fødemidlenes organiske stoffer, som da han på mirakuløst vis økte mengden av brød og fisk. Disse miraklene gjorde at disiplene fikk stor respekt for den myndighet han hadde. (Mt 14: 23–33; Mr 4: 36–41; 11: 12–14, 20–23; Lu 5: 4–11; Joh 6: 5–15) Enda mer imponerende var det at han ved hjelp av Guds kraft innvirket på det menneskelige legeme og helbredet sykdommer og lidelser, alt fra blindhet til spedalskhet, og til og med gav døde livet tilbake. (Mt 9: 35; 20: 30–34; Lu 5: 12, 13; 7: 11–17; Joh 11: 39–47) Han sendte noen spedalske som han hadde helbredet, av sted for at de skulle vise seg for prestene, som av Gud var bemyndiget til å ta seg av den slags, men som i alminnelighet ikke hadde tro. Dette skulle tjene som «et vitnesbyrd for dem». (Lu 5: 14; 17: 14) Endelig viste han også hvilken makt Gud har over demoner. Disse overmenneskelige åndene var klar over hvilken myndighet Jesus hadde, og de ville heller adlyde ham og slippe taket på dem som var blitt besatt, enn prøve krefter med den makt som stod bak ham. (Mt 8: 28–32; 9: 32, 33; jf. Jak 2: 19.) Ettersom Jesus drev ut demonene ved Guds ånds kraft, betydde det at Guds rike virkelig var «kommet overraskende på» hans tilhørere. – Mt 12: 25–29; jf. Lu 9: 42, 43.

Alt dette var et tydelig bevis for at Jesus hadde kongelig myndighet, og at denne myndighet ikke kom fra mennesker eller fra noen jordisk, politisk instans. (Jf. Joh 18: 36; Jes 9: 6, 7.) Til noen sendebud fra den fengslede døperen Johannes som var vitne til disse kraftige gjerningene, sa Jesus at de skulle gå tilbake til Johannes og fortelle ham hva de hadde sett og hørt som en bekreftelse på at han var ’Den som skulle komme’. (Mt 11: 2–6; Lu 7: 18–23; jf. Joh 5: 36.) Jesu disipler kunne selv se og høre de vitnesbyrd om Rikets makt som profetene hadde lengtet etter å oppleve. (Mt 13: 16, 17) Jesus kunne dessuten delegere myndighet til sine disipler, slik at de som hans utnevnte stedfortredere fikk lignende mirakuløse evner, noe som gav deres kunngjøring om at ’himlenes rike var kommet nær’, ytterligere vekt. – Mt 10: 1, 7, 8; Lu 4: 36; 10: 8–12, 17.

Hvem som kommer inn i Riket. Jesus understreket at en tidsperiode med spesielle muligheter var kommet. Om sin forløper, døperen Johannes, sa han: «Blant dem som er født av kvinner, er det ikke blitt oppreist noen større enn døperen Johannes; men en som er en av de mindre i himlenes rike, er større enn han. Men fra døperen Johannes’ dager inntil nå er himlenes rike det mål som menneskene trenger seg fram mot [biạzetai], og de som trenger seg fram [biastai ], griper det. [Jf. NO, AT.] For alle, Profetene og Loven, profeterte inntil Johannes.» (Mt 11: 10–13) De dager Johannes utførte sin tjeneste, en periode som snart skulle ende i og med hans henrettelse, markerte således avslutningen på én epoke og begynnelsen på en annen. Om det greske verbet biạzomai, som forekommer i dette skriftstedet, sier Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words: «Verbet inneholder tanken om kraftige anstrengelser.» (1981, bd. 3, s. 208) Om Matteus 11: 12 sier den tyske bibelkommentatoren Heinrich Meyer: «På denne måten beskrives billedlig den ivrige, altovervinnende higen og streben etter det kommende messianske rike . . . Så ivrig og energisk (ikke lenger rolig og avventende) interesserer man seg for riket. De omtalte [biastai ] er altså troende [ikke fiendtlige angripere] som kjemper hardt for å ta det i eie.» – Kritisch exegetisches Handbuch über das Evangelium des Matthäus, 1864, s. 272, 273.

Det ville med andre ord ikke være lett å komme inn i Guds rike. Det ville ikke være som å nærme seg en åpen by hvor lite eller ingenting hindret ens adgang. Nei, den suverene Hersker, Jehova Gud, hadde stilt opp hindringer som skulle utelukke enhver som var uverdig. (Jf. Joh 6: 44; 1Kt 6: 9–11; Ga 5: 19–21; Ef 5: 5.) De som ville inn, ville måtte gå på den smale vei, finne den trange port og fortsette å be, fortsette å lete og fortsette å banke på. Da ville det bli lukket opp for dem. De ville finne veien «smal» i den forstand at den ville hindre dem som gikk på den, i å gjøre ting som kunne skade dem selv eller andre. (Mt 7: 7, 8, 13, 14; jf. 2Pe 1: 10, 11.) Det var mulig at de billedlig talt ville måtte gi avkall på et øye eller en hånd for å komme inn. (Mr 9: 43–47) Riket ville ikke være et plutokrati hvor man kunne kjøpe kongens gunst; det ville være vanskelig for en rik (gr. plousios) å komme inn i det. (Lu 18: 24, 25) Det ville heller ikke være et verdslig aristokrati; en fremtredende stilling blant mennesker ville ikke bety noe. (Mt 23: 1, 2, 6–12, 33; Lu 16: 14–16) De som på grunn av sin imponerende religiøse bakgrunn tilsynelatende var «de første», ville bli «de siste», og «de siste» ville bli «de første» til å motta privilegerte stillinger i Riket. (Mt 19: 30 til 20: 16) De fremtredende, men hyklerske fariseerne, som stolte på sin fornemme stilling, ville få se skjøger og skatteoppkrevere omvende seg og komme inn i Riket før dem. (Mt 21: 31, 32; 23: 13) Alle som hyklersk kalte Jesus «Herre, Herre», men som viste mangel på respekt for Guds ord og vilje, slik den ble åpenbart gjennom Jesus, ville bli avvist med ordene: «Jeg har aldri kjent dere! Gå bort fra meg, dere som øver lovløshet.» – Mt 7: 15–23.

De som fikk komme inn i Riket, ville være mennesker som satte de materielle interesser i annen rekke, og som først søkte Riket og Guds rettferdighet. (Mt 6: 31–34) I likhet med Guds salvede Konge, Kristus Jesus, måtte de elske rettferdighet og hate lovløshet. (He 1: 8, 9) Åndeligsinnete, barmhjertige mennesker som var rene av hjertet og fredselskende, hadde, selv om de var gjenstand for menneskers hån og forfølgelse, utsikt til å få være med i Riket. (Mt 5: 3–10; Lu 6: 23) Det «åk» Jesus innbød slike mennesker til å ta på seg, symboliserte underkastelse under hans kongelige myndighet. Men det var et skånsomt åk, og hans byrde var lett å bære for enhver som i likhet med Kongen var «mild av sinn og ydmyk av hjerte». (Mt 11: 28–30; jf. 1Kg 12: 12–14; Jer 27: 1–7.) Disse ordene må ha gjort hans tilhørere varme om hjertet og overbevist dem om at han som hersker ikke ville legge noen av de uønskede egenskaper for dagen som hadde kjennetegnet mange tidligere herskere, både israelittiske og ikke-israelittiske. De hadde grunn til å tro at hans herredømme ville være uten tyngende beskatning, tvangsarbeid eller annen form for utnyttelse. (Jf. 1Sa 8: 10–18; 5Mo 17: 15–17, 20; Ef 5: 5.) Som det framgikk av det Jesus senere sa, ville han som overhode for regjeringen i det kommende rike bevise sin uselviskhet ved til og med å gi sitt liv for sitt folk, og alle hans medregenter måtte også være rede til å tjene framfor å bli tjent. – Mt 20: 25–28; se JESUS KRISTUS (Gjerninger og personlige egenskaper).

Villig underordning nødvendig. Jesus selv hadde den dypeste respekt for sin Fars suverene vilje og myndighet. (Joh 5: 30; 6: 38; Mt 26: 39) Så lenge lovpakten stod ved makt, måtte hans jødiske disipler adlyde den og oppfordre andre til å gjøre det samme. Enhver som ikke gjorde det, ville bli forkastet og ikke komme inn i hans rike. En slik respekt og lydighet måtte imidlertid komme fra hjertet og ikke bare være en formell overholdelse av Loven hvor hovedvekten ble lagt på de bestemte handlinger som den krevde, men en overholdelse av de grunnleggende prinsipper som var nedlagt i den, og som hadde med rett, barmhjertighet og trofasthet å gjøre. (Mt 5: 17–20; 23: 23, 24) Til den skriftlærde som anerkjente Jehovas enestående stilling og erkjente at «dette å elske ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av hele sin styrke, og dette å elske sin neste som seg selv, er langt mer verd enn alle helbrennofre og slaktofre», sa Jesus: «Du er ikke langt fra Guds rike.» (Mr 12: 28–34) Jesus gjorde det således på alle måter klart at Jehova Gud bare ønsker villige undersåtter, mennesker som foretrekker hans rettferdige veier, og som har et inderlig ønske om å leve under hans suverene myndighet.

Pakter. Den siste kvelden Jesus var sammen med sine disipler, talte han til dem om en ’ny pakt’ som skulle tre i kraft overfor hans etterfølgere på grunnlag av hans gjenløsningsoffer. (Lu 22: 19, 20; jf. 12: 32.) Han selv skulle være mellommann mellom sine etterfølgere og den suverene Hersker, Jehova, i dette paktsforholdet. (1Ti 2: 5; He 12: 24) Dessuten inngikk Jesus en personlig pakt med sine etterfølgere «om et rike» for at de skulle kunne bli konger sammen med ham. – Lu 22: 28–30; se PAKT.

Seiret over verden. Da Jesus deretter ble arrestert, forhørt og henrettet, kunne det se ut som om hans stilling som konge var svak, men dette var i virkeligheten en mektig oppfyllelse av profetiene, og Gud tillot derfor at det skjedde. (Joh 19: 10, 11; Lu 24: 19–27, 44) Ved at Jesus bevarte sin lojalitet og ulastelighet helt inntil døden, beviste han at «verdens hersker», Guds Motstander, Satan, ikke hadde «noe tak» på ham, og at han virkelig hadde «seiret over verden». (Joh 14: 29–31; 16: 33) Da Sønnen ble pælfestet, viste Jehova at han stadig hadde den øverste makt: Solens lys forsvant for en tid, det inntraff et kraftig jordskjelv, og det store forhenget i templet ble flerret i to. (Mt 27: 51–54; Lu 23: 44, 45) På den tredje dagen deretter tilkjennegav han sitt overherredømme på en enda kraftigere måte da han oppreiste sin Sønn til liv som en åndeskapning til tross for at man hadde satt ut vakter foran den forseglede graven i et ynkelig forsøk på å forhindre at Jesus ble oppreist. – Mt 28: 1–7.

’Hans elskede Sønns rike.’ Ti dager etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, på pinsedagen i år 33, fikk disiplene bevis for at han var blitt «opphøyd til Guds høyre hånd», nemlig da han utøste den hellige ånd over dem. (Apg 1: 8, 9; 2: 1–4, 29–33) «Den nye pakt» trådte således i kraft overfor dem, og de ble kjernen i en ny «hellig nasjon», et åndelig Israel. – He 12: 22–24; 1Pe 2: 9, 10; Ga 6: 16.

Kristus satt nå ved sin Fars høyre hånd og var menighetens hode. (Ef 5: 23; He 1: 3; Flp 2: 9–11) Bibelen viser at det på pinsedagen i år 33 var blitt opprettet et åndelig rike over hans disipler. I sitt brev til de kristne i Kolossai i det første århundre omtalte Paulus Jesus Kristus som en som allerede hadde et rike: «[Gud] har utfridd oss av mørkets myndighet og overført oss til sin elskede Sønns rike.» – Kol 1: 13; jf. Apg 17: 6, 7.

Fra og med pinsedagen i år 33 har Kristi rike vært et åndelig rike som hersker over det åndelige Israel, kristne som av Guds ånd er blitt avlet som åndelige barn av Gud. (Joh 3: 3, 5, 6) Når slike åndsavlede kristne mottar sin himmelske belønning, vil de ikke lenger være jordiske undersåtter av Kristi åndelige rike, men de vil være konger sammen med Kristus i himmelen. – Åp 5: 9, 10.

’Kongedømmet til vår Herre og hans Kristus.’ Apostelen Johannes, som avfattet sine skrifter henimot slutten av det første århundre, fikk en åpenbaring fra Gud om hva som skulle skje i framtiden når Jehova Gud ved sin Sønn ville la sitt herredømme komme til uttrykk på en ny måte. På den tiden ville det – som den gang David førte Arken opp til Jerusalem – kunne sies at Jehova ’hadde tatt sin store makt og begynt å herske som konge’. Høye røster i himmelen ville da si: «Kongedømmet over verden tilhører fra nå av vår Herre og hans Kristus, og han skal herske som konge for evig og alltid.» – Åp 11: 15, 17; 1Kr 16: 1, 31.

Det er «vår Herre», den suverene Herre Jehova, som stadfester sitt ’kongedømme over verden’ idet han lar sitt overherredømme komme til uttrykk på en ny måte i forbindelse med jorden. Han gir sin Sønn, Jesus Kristus, en andel i dette kongedømmet, og det heter derfor at ’kongedømmet over verden fra nå av tilhører vår Herre og hans Kristus’. Dette kongedømmet, eller riket, har et større omfang og en større utstrekning enn ’hans elskede Sønns rike,’ som omtales i Kolosserne 1: 13. ’Hans elskede Sønns rike’ trådte i funksjon på pinsedagen i år 33 og står over Kristi salvede disipler, men det riket eller kongedømmet som tilhører «vår Herre og hans Kristus», skulle opprettes ved utløpet av «nasjonenes fastsatte tider» og stå over hele menneskeheten på jorden. – Lu 21: 24.

Etter at Jesus Kristus har fått del i «kongedømmet over verden», tar han de nødvendige skritt for å fjerne all motstand mot Guds overherredømme. Det første skrittet finner sted på det himmelske plan; Satan og hans demoner blir overvunnet og kastet ned til jordens nærhet. Så lyder kunngjøringen: «Nå er frelsen og makten og riket som tilhører vår Gud, og den myndighet som tilhører hans Kristus, blitt til virkelighet.» (Åp 12: 1–10) Hovedfienden, Satan, vil i den korte tidsperioden han har igjen, fortsette med å oppfylle profetien i 1. Mosebok 3: 15 ved å føre krig mot «dem som er igjen» av kvinnens «ætt», «de hellige», som skal regjere sammen med Kristus. (Åp 12: 13–17; jf. Åp 13: 4–7; Da 7: 21–27.) Jehovas «rettferdige forordninger» vil ikke desto mindre bli gjort kjent, og hans dommer vil være som plager som rammer dem som motstår ham, og vil resultere i at Babylon den store, som på jorden har ført an i forfølgelsen av Guds tjenere, blir ødelagt. – Åp 15: 4; 16: 1 til 19: 6.

Deretter sender det ’kongedømmet som tilhører vår Herre og hans Kristus’, sine himmelske hærer mot alle de jordiske riker og deres hærer i Harmageddon-krigen, hvor disse vil bli tilintetgjort. (Åp 16: 14–16; 19: 11–21) Dette er svaret på bønnen til Gud: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Mt 6: 10) Satan blir deretter kastet i avgrunnen, og en tusenårig periode da Kristus Jesus og hans medregenter hersker som konger og prester over jordens innbyggere, begynner. – Åp 20: 1, 6.

Kristus «overgir riket». Også apostelen Paulus beskriver det herredømme som Kristus utøver under sitt nærvær. Etter at Kristus har oppreist sine etterfølgere fra døden, vil han ’gjøre all regjering og all myndighet og makt til intet’ (underforstått enhver regjering, myndighet og makt som er i opposisjon til Guds suverene vilje). Deretter, når hans tusenårige styre er omme, vil han ’overgi riket til sin Gud og Far’ og selv underordne seg under «Ham som la alt under ham, for at Gud kan være alt for alle». – 1Kt 15: 21–28.

I betraktning av at Kristus «overgir riket til sin Gud og Far», kan en spørre i hvilken forstand hans rike, eller kongedømme, er «evig,» slik Bibelen flere steder sier. (2Pe 1: 11; Jes 9: 7; Da 7: 14; Lu 1: 33; Åp 11: 15) Hans rike vil ’aldri bli ødelagt’; det hans rike har utrettet, vil bestå for evig; han vil til evig tid bli æret for det han har gjort som den messianske Konge. – Da 2: 44.

I løpet av tusenårsriket vil Kristi styre over jorden innbefatte en prestetjeneste til gagn for den lydige menneskehet. (Åp 5: 9, 10; 20: 6; 21: 1–3) På denne måten fjernes det herredømme som synden og døden har utøvd som konger over den lydige menneskehet, som har vært underlagt syndens og dødens «lov»; det vil være ufortjent godhet og rettferdighet som hersker. (Ro 5: 14, 17, 21) Det at synden og døden vil bli fjernet helt fra jordens innbyggere, betyr at det ikke lenger vil være behov for at Jesus tjener som «en hjelper hos Faderen» i den forstand at han skaffer soning for ufullkomne menneskers synder. (1Jo 2: 1, 2) Menneskene vil bli ført tilbake til den tilstand som den fullkomne Adam befant seg i da han var i Edens hage. Da Adam var fullkommen, hadde han ikke behov for at noen trådte mellom ham og Gud for å skaffe ham soning. På lignende måte vil jordens innbyggere ved slutten av Jesu tusenårige styre være i stand til og også forpliktet til å stå til regnskap for sine handlinger overfor Jehova Gud som den øverste Dommer uten å støtte seg til noen mellommann eller hjelper. Jehova, den suverene Hersker, blir således «alt for alle». Det betyr at Guds hensikt, «nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene og det på jorden», vil være fullført. – 1Kt 15: 28; Ef 1: 9, 10.

Hensikten med Jesu tusenårige styre vil da være fullt ut gjennomført. Jorden vil da være renset, slik at den igjen, uomtvistelig og til fulle, kan innta sin plass som en del av det som er underlagt den universelle Overherres herredømme. Det vil ikke lenger være noe underordnet rike mellom Jehova og den lydige menneskehet.

Etter dette kommer imidlertid den endelige prøve på alle jordiske undersåtters ulastelighet og hengivenhet. Satan blir løst fra sin bundne tilstand i avgrunnen. De som lar seg forlede av ham, gjør det på grunnlag av det samme stridsspørsmålet som det som ble reist i Eden: spørsmålet om Guds overherredømmes rettmessighet. Det framgår av at de angriper «de helliges leir og den elskede by». Ettersom dette stridsspørsmålet er blitt rettslig avgjort og den himmelske domstol har erklært saken for avsluttet, blir et lengre opprør ikke tillatt denne gang. De som ikke lojalt blir stående på Guds side, kan ikke appellere til Kristus Jesus som «sonoffer» og «hjelper». Jehova Gud vil være «alt» for dem, og det vil ikke være noen mulighet for å appellere eller henvende seg til noen mellommann. Alle opprørere, både blant engler og blant mennesker, blir av Gud dømt til tilintetgjørelse, til «den annen død». – Åp 20: 7–15.