Hva Bibelen sier

Bør barn få velge sin egen religion?

FRA et barns fødsel av og gjennom hele dets oppvekst treffer foreldrene valg for det. Kloke foreldre vet imidlertid når de skal være fleksible; de tar hensyn til hva barnet foretrekker, når det er mulig.

Likevel kan det by på utfordringer for foreldre å bestemme hvor stor valgfrihet et barn skal få. Det er sant at barn kan treffe riktige valg og ha gagn av et visst mål av uavhengighet, men det er også sant at de kan treffe gale valg, som kan ende i tragedie. — 2. Kongebok 2: 23—25; Efeserne 6: 1—3.

Barn velger for eksempel ofte usunn mat framfor næringsrik mat. Hvorfor? Fordi de på et tidlig stadium i livet ikke er i stand til å treffe fornuftige beslutninger på egen hånd. Ville det være klokt av foreldre å gi barna frie tøyler på dette området og ganske enkelt håpe at de med tiden velger næringsrik mat? Nei. Foreldre må i stedet treffe valg for barna og legge vekt på det som er best for dem på lang sikt.

Det er derfor på sin plass at foreldre treffer valg for barna i spørsmål som gjelder mat, klær, hårfrisyre og moral. Men hva med religion? Bør foreldre ta avgjørelsen på det området også?

Valget

Noen hevder at foreldre ikke bør tvinge sin egen religiøse overbevisning på barna. For over 160 år siden var det noen som gav seg ut for å være kristne, som fremmet denne tanken: «Barn bør ikke undervises i religion, for de bør ikke påvirkes til å anta en bestemt troslære, men de bør overlates til seg selv inntil de er i stand til å treffe et valg, og velger å treffe et.»

Denne tanken er imidlertid ikke i harmoni med Bibelens lære. Bibelen framhever betydningen av at man innprenter trosoppfatninger i barn fra fødselen av. Ordspråkene 22: 6 sier: «Lær opp en gutt i samsvar med den vei han skal gå; ikke engang når han blir gammel, kommer han til å vike fra den.»

Det hebraiske ordet som er oversatt med «gutt», sikter til den perioden av livet som strekker seg fra spedbarnsalderen til puberteten. Med hensyn til betydningen av tidlig opplæring sa dr. Joseph M. Hunt ved Illinois universitet: «Det er i løpet av de første fire—fem årene at et barns utvikling foregår hurtigst og barnet er mest mottagelig for påvirkning. . . . Kanskje 20 prosent av [dets] grunnleggende evner utvikles før dets første fødselsdag, og kanskje halvparten før det når fireårsalderen.» Dette understreker bare Bibelens inspirerte råd til foreldre om at det er svært viktig å gi barna sunn veiledning på et tidlig stadium og lære dem å følge Guds veier. — 5. Mosebok 11: 18—21.

Særdeles stor betydning har det at Bibelen oppfordrer gudfryktige foreldre til å framelske kjærlighet til Jehova hos barna sine. Femte Mosebok 6: 5—7 sier: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og hele din virkekraft. Og disse ord som jeg gir deg befaling om i dag, skal være i ditt hjerte; og du skal innprente dem i dine sønner og tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» Det hebraiske verbet som er oversatt med «innprente», innebærer tanken om å kvesse et redskap, som på en slipestein. Noe slikt kan ikke gjøres i en fei, men krever en grundig og vedvarende innsats. Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 gjengir det hebraiske verbet med «gjenta». Å «innprente» betyr rett og slett å etterlate et varig inntrykk. — Jevnfør Ordspråkene 27: 17.

Foreldre som er sanne kristne, må derfor være sterkt opptatt av det ansvaret de har for å innprente sin religiøse overbevisning i barna. De kan ikke med rette frasi seg dette ansvaret ved å la barna få velge selv. Én ting de må gjøre, er å ta med seg «de små barna» på møter. Der kan foreldrene sitte ved siden av dem og hjelpe dem til å forstå hvor stort åndelig gagn en forent familie har av å følge godt med under bibelske drøftelser og delta i dem. — 5. Mosebok 31: 12, 13; Jesaja 48: 17—19; 2. Timoteus 1: 5; 3: 15.

Foreldreansvaret

Et barn som bare blir fortalt at det bør spise noe fordi det er sunt, lærer ikke nødvendigvis å like det. En klok mor vet derfor hvordan hun skal gjøre viktige næringsmidler mest mulig appetittvekkende, slik at de appellerer til barnets smak. Hun tilbereder selvfølgelig også maten på en slik måte at barnet kan fordøye den.

Et barn kan også til å begynne med vegre seg for å ta imot religiøs undervisning, og foreldrene oppdager kanskje at det ikke hjelper å komme med argumenter. Men Bibelens formaning er klar — foreldre må gjøre sitt beste for å lære opp barna fra den spede barndom av. Derfor sørger kloke foreldre for å gjøre religiøs undervisning tiltalende ved å presentere den på en måte som appellerer til barnet, og som er tilpasset barnets evne til å absorbere den.

Kjærlige foreldre er fullstendig klar over at de er forpliktet til å skaffe barna det de trenger til livets opphold, og i de fleste tilfellene er det ingen som kjenner et barn bedre enn foreldrene gjør. I harmoni med det viser Bibelen at det i første rekke er foreldrene — og da særlig faren — som har ansvaret for å dekke barnets behov, både de fysiske og de åndelige. (Efeserne 6: 4) Foreldre må derfor ikke løpe fra sitt ansvar og prøve å skyve det over på andre. Selv om de kan dra nytte av den hjelp andre tilbyr, vil dette bare være et supplement til den religiøse undervisning de selv gir, ikke en erstatning for den. — 1. Timoteus 5: 8.

På et eller annet tidspunkt i livet må hver enkelt bestemme hvilke trosoppfatninger han eventuelt skal ha. Hvis kristne foreldre selv tar ansvaret for å gi barna religiøs undervisning fra de er små, og hvis de bruker denne tiden til å lære dem å resonnere på bakgrunn av rette prinsipper, vil det valget barna treffer senere i livet, høyst sannsynlig være det rette. — 2. Krønikebok 34: 1, 2; Ordspråkene 2: 1—9.

[Bilderettigheter på side 26]

The Doré Bible Illustrations/Dover Publications, Inc.