STAV, STOKK, KJEPP

De hebraiske ordene sjẹvet og mattẹh er i mange tilfeller blitt oversatt med «stav» og «stokk», sjẹvet også med «kjepp». Sjẹvet betegner en kjepp, stokk eller stav (ofte til å støtte seg på) og blir også gjengitt med ’hyrdestav’. (3Mo 27: 32) Kanskje fordi stammehøvdinger vanligvis bar en stav som myndighetstegn, kom sjẹvet og mattẹh også til å bety «stamme», og ordene blir derfor også oversatt slik. (2Mo 31: 2; 5Mo 18: 1; 29: 18) Om skaftet på et spyd eller et lignende våpen brukte man ordene sjẹvet og ʽets (bokst.: tre). – 2Sa 18: 14; 21: 19.

Et annet ord, maqqẹl, blir gjengitt med ’stav’ (1Mo 30: 37; 1Sa 17: 43), og ordet misjʽẹneth blir oversatt med ’stav’ og ’støtte’. – Dom 6: 21; 2Kg 18: 21.

Det greske ordet for «stav» eller «kjepp» er rhạbdos. (Mt 10: 10; 1Kt 4: 21; Åp 19: 15) Et annet ord, ksỵlon, gjengis i noen oversettelser i visse sammenhenger med ’stokk’. Dette ordet, som bokstavelig betyr «tre» eller «tremateriale», blir i Matteus 26: 47, 55 og i parallelle passasjer gjengitt med ’klubbe’.

Bruksområder. Staver, stokker eller kjepper ble i bibelsk tid brukt til å støtte seg på (2Mo 12: 11; Sak 8: 4; He 11: 21), til å forsvare eller beskytte seg med (2Sa 23: 21; Mt 10: 10), til avstraffelse av barn, slaver eller andre (2Mo 21: 20; Ord 10: 13; 23: 13, 14; Apg 16: 22), til tresking (Jes 28: 27 [både mattẹh og sjẹvet forekommer i dette verset, i NV oversatt med henholdsvis «stav» og «stokk»]; jf. Dom 6: 11; Rut 2: 17) og til innhøsting av olivener (5Mo 24: 20; Jes 24: 13). Gjetere brukte dessuten en spesiell hyrdestav til å lede, styre og hjelpe hjorden sin med. Angående utvelgelse av dyr som skulle gis til helligdommen som tiende, sa Moseloven: «Når det gjelder hver tiendedel av storfeet og småfeet, alt som går forbi under hyrdestaven [alt som gjeteren har ansvar for], så skal det tiende dyret bli noe som er hellig for Jehova. Han skal ikke undersøke om det er godt eller dårlig, og han skal heller ikke bytte det ut.» (3Mo 27: 32, 33) Det fortelles at gjeteren gjerne stod med hyrdestaven i hånden ved inngangen til sauekveen når sauene kom ut. Til enden av staven var det festet en klut som var innsatt med et fargestoff, og med denne merket han hvert tiende dyr, som derved ble satt til side som tiende. – Jf. Jer 33: 13.

Som myndighetstegn. Man betraktet staven som en verdifull personlig eiendel, og noen staver var åpenbart lett gjenkjennelige, slik at eieren kunne identifiseres. Juda gav Tamar staven og seglringen sin som pant inntil han sendte henne en geitekilling som betaling for å ha hatt omgang med henne. (1Mo 38: 18, 25) Høvdinger bar en stav som myndighetstegn. I Bibelen blir staven derfor ofte brukt som symbol på den myndighet en person har i kraft av sin stilling eller utøver på vegne av en annen. Moses’ stav tjente som et symbol på den myndighet og det oppdrag han hadde fått av Gud, både da han trådte fram for Israels eldste, og da han trådte fram for Egypts farao og nasjonens magipraktiserende prester. (2Mo 4: 17, 29–31; 7: 9–12) I det sistnevnte tilfellet blir staven omtalt som Arons stav, men en sammenligning av denne passasjen og 2. Mosebok 7: 15, 17 tyder på at Aron benyttet Moses’ stav.

Fra da av ble Moses’ stav mange ganger brukt som symbol på at han var utnevnt og bemyndiget av Jehova til å være nasjonens leder. (2Mo 8: 5; 9: 23; 10: 13; 4Mo 20: 11) Da det ble reist tvil angående Moses’ og Arons myndighet, var Arons stav, som representerte Levis hus, den eneste av de tolv stammehøvdingenes staver som Gud lot sette knopper og bære modne mandler. Dette var et avgjørende bevis for at Aron og hans hus var utpekt og bemyndiget av Gud til å inneha presteembetet. Staven ble en tid oppbevart i paktens ark. – 4Mo 17: 1–11; 2Mo 29: 9; He 9: 4.

Salmisten skrev: «Jehovas utsagn til min Herre lyder: ’Sitt ved min høyre hånd inntil jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.’ Din styrkes stav skal Jehova sende fra Sion, idet han sier: ’Dra undertvingende fram midt iblant dine fiender.’» (Sl 110: 1, 2) Apostelen Paulus anvender dette skriftstedet på Jesus Kristus, som billedlig talt holder sin stav med styrke fra Jehova, idet han drar ut som Jehovas representant med uinnskrenket myndighet til å fullbyrde dommen over sine fiender. (He 10: 12, 13) Jesus Kristus, «en kvist fra Isais stubbe», «skal slå jorden med sin munns kjepp; og med sine leppers ånd skal han volde den ondes død». (Jes 11: 1, 4) Han taler med den myndighet og utøver den makt som Jehova har gitt ham til å straffe de onde. Det blir sagt at han skal herske over nasjonene, ikke som en hyrde som fredelig styrer hjorden med staven sin, men med en jernstav. – Åp 2: 27; 12: 5; 19: 15.

Den undertrykkende staven, eller stokken, som Israels fiender svingte over nasjonen når de utøvde myndighet over den, blir nevnt i Jesaja 9: 4; 14: 5. Gud brukte de omkringliggende nasjonene, for eksempel Assyria, til å straffe Israels nasjon for dens synder, og i den forbindelse tjente disse nasjonene, med bemyndigelse og tillatelse fra Gud, som en straffende eller tuktende kjepp. Disse nasjonene var imidlertid ikke motivert av kjærlighet til Jehova eller av hat til Israels synder, men av en fiendtlig holdning både til Gud og til Israel, og de gikk ut over sitt oppdrag og frydet seg over å øke Israels lidelser. I tillegg opphøyde disse fiendtlige maktene, særlig Assyria og Babylon, seg hovmodig overfor Jehova Gud selv. Gjennom sin profet Jesaja sa Gud om Assyria: «Ha! Assyreren, min vredes stokk», men beskrev deretter Assyrias hovmod med ordene: «Vil øksen opphøye seg over den som hogger med den, eller vil sagen gjøre seg større enn den som beveger den fram og tilbake, som om stokken beveget dem som løfter den, fram og tilbake, som om staven løftet den som ikke er av tre?» Så forutsa han at Assyria skulle bli straffet fordi nasjonen trodde at den var større enn Ham som gjorde bruk av den, og fordi den løftet seg mot Ham. – Jes 10: 5, 15.

Da Jehova inngikk en pakt med David om et rike, sa han om kongene i Davids slektslinje: «Jeg skal bli hans far, og han skal bli min sønn. Når han gjør urett, da vil jeg irettesette ham med menns kjepp og med Adams sønners slag.» (2Sa 7: 14) Her er den tuktens kjepp som Jehova skulle bruke som en far, et bilde på den myndighet som verdslige styresmakter, for eksempel Babylon, skulle utøve. Babylon ble brukt til å omstyrte Guds rike slik det ble utøvd av kongene i Davids slektslinje, og dette riket skulle forbli omstyrtet inntil ’han kom, han som hadde den juridiske retten’. (Ese 21: 27) I år 70 e.v.t. tjente romerhæren under general Titus som en «kjepp» ved at den ble brukt til å fullbyrde Guds straff over det troløse Jerusalem. – Da 9: 26, 27.

Urett bruk av «staven» eller «stokken». Jordiske styresmakter og dommere har ofte brukt sin «stav» eller «stokk», sin myndighet, på en urettferdig måte; noen ganger har de til og med kjempet mot Gud og hans folk. Da Jesus Kristus ble ført fram for jødenes høyeste domstol og for den romerske stattholderen Pilatus, ble han pint, hånt, spyttet på, slått og til slutt drept. De jødiske lederne brukte først sin egen myndighet mot Jesus. Deretter gjorde de «staven», eller «stokken», tyngre ved å overlevere ham til de romerske myndigheter for å bli henrettet. Profeten Mika forutsa dette med ordene: «Med stokken skal de slå Israels dommer på kinnet.» (Mi 5: 1) Etter Jesu død og oppstandelse brukte de jødiske lederne sin myndighet til å forfølge Jesu disipler, og også de romerske myndigheter og andre brukte sin «stokk», sin myndighet, på en urett måte. Gud kom til å kreve dem til regnskap for dette. – Joh 19: 8–11; 2Te 1: 6–9.

Foreldrenes myndighet. Ordet «kjepp» blir også brukt som et bilde på den myndighet foreldre har over sine barn. Ordspråksboken nevner ofte denne myndigheten, og ordet symboliserer her alle former for tukt som blir gitt av foreldre. Gud holder faktisk foreldre ansvarlig for hvordan de bruker denne «tuktens kjepp» til å veilede og oppdra barna sine. Hvis foreldrene unnlater å ivareta sitt ansvar, fører de ødeleggelse og død over barna sine og vanære over seg selv, i tillegg til at de pådrar seg Guds mishag. (Ord 10: 1; 15: 20; 17: 25; 19: 13) «Dårskap er bundet til en gutts hjerte; det er tuktens kjepp som driver den langt bort fra ham.» (Ord 22: 15; 23: 13, 14) Ja, «den som sparer sin kjepp, hater sin sønn, men den som elsker ham, holder øye med ham med tukt». – Ord 13: 24; 19: 18; 29: 15; 1Sa 2: 27–36.

Som de kristnes «åndelige livs Far» sparer ikke Jehova Gud sin «kjepp» overfor sine barn. Den kristne bibelskribenten som under inspirasjon skrev Hebreerbrevet, sa: «Gud handler med dere som med sønner. For hvilken sønn er det som en far ikke tukter? . . . men han gjør det til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet.» (He 12: 7, 9, 10) Jehova gav trofaste menn, spesielt apostlene, myndighet til å gi tukt i den kristne menighet. Hensikten med at de fikk denne myndigheten, var at de skulle ’bygge opp brødrene og ikke bryte dem ned’. (2Kt 10: 1–11) Den gav dem rett til å tukte overtredere. Da menigheten i Korint avvek fra rettferdigheten og man begynte å se hen til mennesker i stedet for til Kristus, skrev Paulus et brev til dem for å rettlede dem og sa i den forbindelse: «Hva vil dere? Skal jeg komme til dere med en kjepp eller med kjærlighet og mildhets ånd?» – 1Kt 4: 21.

En stav brukt til å lede eller gjete med. En gjeter brukte staven sin til å lede, forsvare og hjelpe hjorden sin med. Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus, viser Guds hjord, Guds folk, lignende omsorg. Jehova omtalte ofte Israel som sin hjord da israelittene stod i et paktsforhold til ham. David skrev: «Jehova er min Hyrde. . . . Han leder meg i rettferdighetens spor for sitt navns skyld. Selv om jeg vandrer i den dype skygges dal, frykter jeg ikke noe ondt, for du er med meg; din stokk og din stav, de trøster meg.» (Sl 23: 1–4) Mika sa i en bønn til Gud: «Gjet ditt folk med din stav, din arvs hjord.» – Mi 7: 14; jf. Joh 10: 11, 14; He 13: 20; 1Pe 2: 25; 5: 4.