Å følge i hans fotspor — en utfordring
«For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor.» — 1. PETER 2: 21.
1, 2. a) Hva kan være en stor utfordring, og hvorfor er dette av interesse for de kristne? b) Hvilke spørsmål blir reist her?
HAR du noen gang gått langs en sandstrand eller over et snødekt jorde og vært fascinert over sporene etter noen som har gått der før deg? Valgte du kanskje ut et sett spor som du prøvde å følge og få dine egne spor til å passe i så godt som mulig? Da oppdaget du sikkert at det ikke var lett. Det å følge nøyaktig i andres fotspor — enten i bokstavelig forstand eller i overført betydning — er virkelig en stor utfordring. Når vi kaller oss kristne, viser vi at vi ønsker å gjøre nettopp det, nemlig å følge nøyaktig i Kristi fotspor.
2 Er du villig til å gjøre deg de anstrengelser som er nødvendig for å ta imot denne utfordringen og klare oppgaven godt? Og er du fast bestemt på å gjøre det, hva som enn skjer? Du vil i så fall lettere klare å følge i Kristi fotspor i overført betydning når du fullt ut forstår de vanskelighetene som følger med det å gå i andres spor i bokstavelig forstand.
Lær å tilpasse deg
3. Hvorfor virker det til å begynne med unaturlig å gå i en annens spor?
3 Alle har sin spesielle måte å gå på. Skrittlengden er for eksempel forskjellig fra person til person, og det er også den vinkelen en setter føttene i. Tærne peker kanskje rett framover, eller det kan være at en setter føttene litt på skrå, enten innover eller utover, og at en går mer skrått med den ene foten enn med den andre. Ser du utfordringen? For å kunne følge nøyaktig i en annens spor må du tilpasse din skrittlengde og plassering av foten etter hans. Til å begynne med virker det unaturlig, men det må gjøres. Det er ingen annen måte å gjøre det på.
4. Hvorfor er det en spesiell utfordring å følge i Jesu fotspor?
4 I overført betydning var Kristi måte å gå på helt spesiell, for han var den eneste blant sine samtidige som var fullkommen, en «som ikke visste av synd». (2. Korinter 5: 21) Ettersom menneskene er ufullkomne syndere, er ikke det å gå i Jesu fotspor den normale måten å gå på for dem. Paulus minnet de kristne i Korint om dette da han sa: «I er jo ennå kjødelige. For når det er avind og trette iblant eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?» Det er normalt for ufullkomne mennesker å være tilbøyelige til å bli misunnelige og få i gang tretter og stridigheter, noe «som kommer fra vår onde natur», men Jesus fulgte kjærlighetens vei, og ’kjærligheten misunner ikke og blir ikke oppbrakt’. Så det å vandre i Kristi fotspor er en større utfordring enn bare å følge i fotsporene til en som er ufullkommen. — 1. Korinter 3: 3, EN; 13: 4, 5; Galaterne 5: 19, 20; se også Efeserne 5: 2, 8, EN.
5, 6. a) Hvorfor har mange unnlatt å følge i Kristi fotspor, og hvilken veiledning gav derfor Paulus? b) Hvordan blir folk oppmuntret til å vandre i Kristi fotspor i vår tid, og hva fører det til for dem?
5 I tillegg til ufullkommenhet kan også det at en ikke kjenner Guds vilje, hindre en i å vandre i Kristi fotspor. Paulus formante derfor de kristne i Efesos til ikke å leve eller vandre (EN) «slik som hedningene. Deres tanker er tomhet, deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud. For deres hjerter er blitt forherdet, så de ikke kjenner ham». — Efeserne 4: 17, 18.
6 Gjennom forkynnelsen av Riket blir folk i dag sterkt oppfordret til å slutte å vandre på den måten som er naturlig for dem, uten kjennskap til Guds hensikter, med formørket forstand og motivert av et forherdet hjerte som får dem til å gå inn for å nå tomme og verdiløse mål. De blir oppfordret til å følge Kristi fullkomne eksempel, til å «vandre i forening med ham» og dermed «[ta] hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». (Kolosserne 2: 6, 7, NW; 2. Korinter 10: 5) De som er villige til å møte denne utfordringen, blir faste i troen. Etter hvert som de blir vant til å vandre slik Kristus vandret, blir det gradvis lettere for dem.
7. Hvordan kan vi være sikre på at det er mulig å følge i Jesu fotspor, selv om det ofte er en utfordring?
7 Det er imidlertid ofte en utfordring. Det er stor forskjell mellom et fullkomment menneske og et ufullkomment. Ufullkomne mennesker må derfor foreta store forandringer for å kunne prøve å følge et fullkomment eksempel. Noen har vanskeligere for å tilpasse seg en kristen levemåte enn andre, kanskje på grunn av arv eller miljø. Men Jehova forsikrer oss om at alle som virkelig er villige til å anstrenge seg, kan klare det. «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk,» sa apostelen Paulus. (Filipperne 4: 13; se også 2. Korinter 4: 7; 12: 9, NW.) Det samme gjelder alle kristne.
Vær oppmerksom
8, 9. a) Hvorfor er det nødvendig å vise udelt oppmerksomhet og konsentrere seg intenst når en går i en annens spor? b) Hvilken bibelsk veiledning bør vi følge for ikke å komme bort fra Jesu fotspor?
8 Vi kan ikke gå i en annens spor i bokstavelig forstand uten å passe godt på hvor vi setter foten. Hvis vi lar blikket flakke — fokuserer det på ting som foregår rundt oss, eller på andre ting — kommer vi helt sikkert til å trå feil før eller siden. Hvis vi ikke viser udelt oppmerksomhet og konsentrerer oss intenst, kommer vi bort fra de sporene vi følger. Vi må derfor alltid være påpasselige, særlig når plutselige lyder eller andre uventede ting kan komme til å distrahere oss og avlede tankene fra det vi holder på med. — Jevnfør Job 18: 10, 11.
9 Dette er også tilfellet med dem som følger i Jesu fotspor i billedlig forstand. Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle være på vakt, så de ikke lot seg «sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer». (Lukas 21: 34) Satan bruker slike vanlige ting for å distrahere oss, så vi tar blikket bort fra Jesu fotspor. Han er snar til å avlede vår oppmerksomhet ved å benytte seg av uventede omstendigheter, for eksempel motstand, sykdom og økonomiske tilbakeslag. «For at vi aldri skal drive bort», må vi «[vie] de ting vi har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet». Vi må med andre ord mer enn noensinne fokusere blikket på Kristi fotspor. — Hebreerne 2: 1, NW; se også 1. Johannes 2: 15—17.
Vik ikke av
10. a) Hvilken fare oppstår når forskjellige fotavtrykk krysser hverandre? b) Hvorfor får det alvorlige følger å vandre i gale fotspor i åndelig forstand?
10 På en strand hvor det er fullt av folk, er det mange sett fotavtrykk i den fuktige sanden, og noen av dem krysser de sporene vi følger. Mange av dem ser like ut, i hvert fall ved første øyekast. Det er viktig at vi er sikre på at vi følger de riktige sporene. Ellers blir vi kanskje forledet til å gå i feil retning. I åndelig forstand kan dette få alvorlige følger. Hvor farlig det er å følge fotspor som kanskje ser riktige ut, men som i virkeligheten ikke er det, fremgår av dette ordspråket: «Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.» — Ordspråkene 16: 25.
11. Hvilken advarsel gav Paulus de første kristne, og for hvem i vår tid var han et eksempel til etterfølgelse?
11 På grunn av denne reelle faren følte Paulus seg tvunget til å si til sine brødre i den første kristne menighet: «Det undrer meg at dere så snart har vendt dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og er gått over til et annet evangelium. . . . det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. . . . Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, skal han være forbannet!» (Galaterne 1: 6—9) Jehovas vitners styrende råd i vår tid følger Paulus’ eksempel og advarer oss mot frafalne og falske brødre som på en måte lager falske fotavtrykk. De sanne kristne ønsker ikke å vike av fra den vei Kristus har stukket ut for dem under Guds ledelse. — Salme 44: 19.
12. a) Hvordan kan 2. Timoteus 1: 13 hjelpe oss til å unngå å komme på avveier og følge falske fotspor? b) Hva kjennetegner andre ’evangelier’?
12 Ved å se nøye etter Kristi fotspors kjennemerker unngår vi å komme på avveier. Nøyaktig kunnskap om Jesus, om hans lære og om den måten den kristne menighet fungerer på, hjelper oss til å identifisere «det mønster av sunne ord» som beskytter oss mot dem som ’forvrenger Kristi evangelium’. (2. Timoteus 1: 13, NW) Andre ’evangelier’ eller ’gode budskaper’ — som i virkeligheten er falske fotavtrykk — passer ikke inn i dette sannhetens mønster. De som kommer med slike budskaper, forvrenger mønstret og gjør bildet uskarpt. Istedenfor å klargjøre grunnleggende bibelske sannheter og prinsipper motsier de dem. Istedenfor å oppmuntre oss til større virksomhet i Jehovas tjeneste argumenterer de for det å trappe ned. Deres budskap er ikke positivt og herliggjør ikke Jehovas navn og hans organisasjon; det er negativt og kritisk. Vi ønsker så visst ikke å følge disse fotsporene.
Hold riktig tempo
13. Hvilken rolle spiller tempoet når en følger i en annens spor?
13 Når vi går, er det delvis farten som avgjør hvor lange skritt vi tar. Vanligvis er det slik at jo fortere vi går, jo lengre blir skrittene; jo saktere vi går, jo kortere blir de. Det vil derfor være lettere for oss å følge i en annens bokstavelige spor hvis vi har samme tempo som han. For å klare å gå i vår Leders, Jesu Kristi, billedlige fotspor må vi likeledes holde samme tempo som han.
14. a) På hvilke måter kan det være at vi ikke holder samme fart som Jesus? b) Hvorfor er det uforstandig å prøve å løpe foran ’den tro og kloke tjener’?
14 Hvis vi ikke holder samme fart som Kristus, kan det bety én av to ting. Enten prøver vi å gå fortere ved å løpe foran ’den tro og kloke tjener’, som Jesus bruker for å gjennomføre Jehovas hensikt, eller så sakker vi akterut når det gjelder å følge denne ’tjenerens’ rettledning. (Matteus 24: 45—47) Et eksempel på det første er at enkelte kristne er blitt utålmodige med hensyn til læremessige eller organisasjonsmessige forandringer og forbedringer som de mente var nødvendige og ikke ble foretatt tidlig nok. Fordi de mente at tingene ikke skjedde fort nok, ble de misfornøyd og trakk seg bort fra Jehovas folk. Hvor uforstandig og kortsynt var ikke det! Nettopp det som gjorde dem opprørt, ble i mange tilfelle senere forandret — da Jehovas tid var inne til det. — Ordspråkene 19: 2; Forkynneren 7: 8, 9, NW.
15. Hvordan var kong David og Jesus gode eksempler når det gjelder å holde riktig tempo?
15 Det forstandige er å vente på at Jehova går til handling, istedenfor å prøve å bestemme hvilket tempo tingene skal skje i. Kong David foregikk med det rette eksempel. Han nektet å sammensverge seg mot kong Saul i et forsøk på å gjøre krav på kongemakten før Jehovas tid var inne til å gi ham den. (1. Samuelsbok 24: 1—15) «Davids sønn», Jesus, innså også at han måtte vente før han fullt ut kunne få sin himmelske kongemakt. Han kjente til den profetiske uttalelsen som gjaldt ham: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» Så da noen jøder ville «føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge», gikk han straks fra dem. (Matteus 21: 9; Salme 110: 1; Johannes 6: 15) Omkring 30 år senere ventet Jesus fortsatt på sin kongemakt, ifølge Hebreerne 10: 12, 13. Han ventet i virkeligheten nesten 1900 år før han ble innsatt som den rettmessige konge i Guds rike, noe som skjedde da Riket ble opprettet i 1914.
16. a) På hvilken måte kan det være at vi går saktere enn vi bør? b) Hvorfor er Jehova tålmodig, og hvordan bør vi unngå å misbruke hans tålmodighet?
16 Det kan også være at vi ikke holder riktig tempo, fordi vi går for sakte. Når Guds Ord viser at vi må foreta forandringer i vårt liv, gjør vi det da uten å nøle? Eller argumenterer vi som så at siden Gud er tålmodig, kan vi utsette slike forandringer til senere i håp om at det da blir lettere? Det er sant at Jehova er tålmodig. Men det er ikke for at vi skal kunne være slappe med å foreta nødvendige justeringer. «Nei, han er tålmodig» fordi han «ikke [vil] at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse». (2. Peter 3: 9, 15) Det er derfor mye bedre å etterligne salmisten, som sa: «Jeg dryger ikke, men skynder meg med å holde dine bud.» — Salme 119: 60.
17. Hva har riktig tempo med forkynnelsen av Riket å gjøre, og hvilket spørsmål bør vi derfor stille oss selv?
17 Det kan også være at en sakker akterut når det gjelder forkynnelsen av Riket. Ifølge Matteus, kapittel 25, dømmer Jesus nå menneskene ved å skille dem som en gjeter skiller sauene fra geitene. Dette foregår hovedsakelig gjennom forkynnelsen av «evangeliet om riket». (Matteus 24: 14; 25: 31—33; Åpenbaringen 14: 6, 7) Den tilmålte tiden til dette atskillelsesarbeidet er nødvendigvis begrenset. (Matteus 24: 34, NW) Ettersom den tiden som er til rådighet, er i ferd med å løpe ut, kan vi regne med at Jesus setter fart i arbeidet. Når han gjør det, handler han som et redskap for Gud, som har lovt angående innsamlingsarbeidet: «Jeg er [Jehova]. Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast.» (Jesaja 60: 22) Kan vi si at vi som Guds medarbeidere som følger nøye i hans Sønns fotspor, setter opp vårt eget tempo i forkynnelsen av Riket i den grad vår helse og våre bibelske forpliktelser tillater? Felttjenesterapportene viser at millioner av Jehovas vitner gjør det!
Bli ikke altfor selvsikker, overvinn motløshet
18. Hva er det som gjør at en kanskje blir altfor selvsikker, og hvordan advarer Bibelen mot denne faren?
18 Jo lenger vi følger i en annens fotspor, jo mer vant blir vi til hans måte å gå på. Men hvis vi blir selvtilfredse, vil vi før eller siden trå feil. Når vi følger i Jesu billedlige fotspor, må vi også være klar over faren for å bli altfor selvsikre, faren for overmodig å stole på vår egen styrke og våre egne evner i den tro at vi har klart å vandre slik som han, som var fullkommen. Det som Peter opplevde ifølge Lukas 22: 54—62, er en passende advarsel for oss. Det understreker også sannheten i 1. Korinter 10: 12, som lyder: «Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!»
19. a) Hva skjer med enhver kristen fra tid til annen? (Jakob 3: 2) b) Hvordan bør vi se på Paulus’ ord i Romerne 7: 19, 24?
19 På grunn av ufullkommenheten vil enhver kristen begå et feiltrinn fra tid til annen. Avviket er kanskje lite, så andre knapt merker det. Eller kanskje vi forfeiler målet så tydelig at alle ser det. Uansett er det en stor trøst å huske det Paulus ærlig innrømmet: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Jeg ulykkelige [elendige, EN] menneske!» (Romerne 7: 19, 24) Vi må naturligvis ikke betrakte disse ordene som en unnskyldning for å handle galt. De er heller til oppmuntring for hengivne kristne som kjemper imot ufullkommenheter, og hjelper dem til å fortsette å bestrebe seg på å møte den utfordring det er å vandre i Jesu fullkomne fotspor.
20. a) Hvordan hjelper Ordspråkene 24: 16 oss i vårt løp, som gjelder livet? b) Hva bør vi være fast bestemt på å gjøre?
20 «Sju ganger kan den rettferdige falle og reise seg opp igjen,» sier Ordspråkene 24: 16. I vårt løp, som gjelder livet, bør ingen føle seg tvunget eller tilskyndt til å gi opp. Dette løpet er som et maratonløp, et utholdenhetsløp, ikke et 100-meters sprintløp. Hvis en sprintløper trår feil en eneste gang, kan han høyst sannsynlig ikke fortsette løpet. Men hvis en maratonløper til og med skulle snuble, har han tid til å fortsette løpet og fullføre det. Så hvis du begår et eller annet feiltrinn som får deg til å utbryte: «Jeg elendige menneske!», bør du huske at du fortsatt har tid og anledning til å vende tilbake til din Leders, Jesu Kristi, fotspor. Ingen grunn til fortvilelse! Ingen grunn til å gi opp! Vær fast bestemt på at du med Guds hjelp skal ta imot og klare den utfordring det er å ’følge i Jesu spor’. — 1. Peter 2: 21.
Hvorfor må de kristne
◻ lære å tilpasse seg?
◻ være oppmerksomme?
◻ ha sannhetens mønster i tankene?
◻ holde riktig tempo?
◻ passe på at de ikke blir altfor selvsikre?
◻ overvinne motløshet?
[Bilde på side 15]
Fordi den rettferdige har blikket festet på målet, vil han reise seg opp igjen