Hvorfor er det nødvendig å vise respekt for myndighet?

HVEM er ikke takknemlig for at politiet har myndighet til å arrestere lovbrytere som stjeler våre eiendeler eller truer vår familie? Og setter vi ikke pris på at domstolene har myndighet til å straffe lovbrytere for å beskytte samfunnet?

I denne forbindelse kan vi også tenke på andre nyttige tjenester som offentlige myndigheter yter, for eksempel når det gjelder helsestell, skoleundervisning og vedlikehold av veier. De sanne kristne er de første til å erkjenne at det er nødvendig å vise respekt for dem som er rettmessig utnevnt til å ha myndighet. Men i hvilken utstrekning bør en vise respekt? Og på hvilke områder i livet er dette påkrevd?

Myndighet i samfunnet

Bibelen sier at alle mennesker, enten de er troende eller ikke, skal vise respekt for de offentlige myndigheter, som arbeider til samfunnets beste. Den kristne apostelen Paulus skrev til sine trosfeller i Roma om dette, og det er nyttig å tenke over det han sier i Romerne 13: 1—7.

Paulus var romersk borger, og på hans tid var Roma den dominerende verdensmakt. I brevet til romerne, som ble skrevet omkring år 56 e.v.t., rådde Paulus de kristne til å være eksemplariske samfunnsborgere. Han skrev: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.»

Paulus forklarer at ingen mennesker ville ha myndighet hvis ikke Gud tillot det. Sett fra en slik synsvinkel har «de høyere myndigheter» en relativ stilling innenfor rammen av Guds hensikt. Derfor er det slik at «den som står myndigheten imot, har tatt standpunkt mot Guds ordning».

De som gjør det gode, vil kanskje få ros av «de høyere myndigheter», men myndighetene har også fått makt til å straffe dem som handler galt. De som praktiserer det som er ondt, har god grunn til å frykte at myndighetene skal opptre som «hevner», noe disse har rett til i egenskap av «Guds tjener».

Paulus avslutter denne tankerekken med å si: «Dere har derfor tvingende grunn til å underordne dere, ikke bare på grunn av denne vreden, men også på grunn av deres samvittighet. Det er jo også derfor dere betaler skatter; for de er Guds offentlige tjenere som stadig tjener nettopp denne hensikt.»

Ansvaret for hvordan skattepengene ble disponert, lå hos «de høyere myndigheter», ikke hos skattebetaleren. Som ærlig samfunnsborger bevarer en kristen en god samvittighet. Han vet at når han underordner seg myndighetene og betaler sin skatt, viser dette ikke bare at han følger loven i det samfunnet hvor han bor, men også at han lever i harmoni med Guds bud.

Myndighet i familien

Hva med myndighet i familien? Et nyfødt barn krever ofte oppmerksomhet ved å gråte eller skrike. Men kloke foreldre vil lære seg å skjønne hvilke behov barnet egentlig har, og ikke la seg diktere av dets humørsvingninger. Noen barn får frie tøyler i oppveksten og får lov til å fastsette sine egne normer. Fordi de mangler erfaring, kan de bli involvert i kriminelle eller andre gale handlinger, og dette har en nedbrytende virkning både på familien og på samfunnet i sin alminnelighet, noe mange myndighetspersoner vet bare så altfor godt.

«Foreldre venter for lenge med å oppdra barna sine,» sier Rosalind Miles, forfatteren av boken Children We Deserve. «Det rette tidspunktet å begynne på er når barnet er blitt født.» Hvis foreldrene helt fra første stund snakker til barnet med en stemme som gjenspeiler vennlighet, omsorg og myndighet, og hvis de opptrer konsekvent, kommer barnet snart til å lære å anerkjenne deres myndighet og ta imot den kjærlige tukt de gir.

Bibelen inneholder en mengde opplysninger om myndighet i familien. I Ordspråksboken peker vismannen Salomo på at gudfryktige foreldre bør være enige om hvordan de skal oppdra barna sine, idet han sier: «Hør, min sønn, på din fars tukt, og forlat ikke din mors lov.» (Ordspråkene 1: 8) Når foreldrene viser at de har samme syn på det som gjelder barna, vet barna hvor de har dem. Barna prøver kanskje å spille den ene av foreldrene ut mot den andre i et forsøk på å få viljen sin, men når foreldrene utøver sin myndighet på en forent måte, gir de barna trygge rammer.

Bibelen sier at det er mannen som har hovedansvaret ikke bare for sine barns, men også for sin kones åndelige velferd. Dette blir kalt prinsippet om lederskap. Hvordan skal dette lederskapet utøves? Paulus peker på at liksom Kristus er «menighetens hode», er mannen «sin hustrus hode». Deretter sier han: «Dere menn, fortsett å elske deres hustruer, liksom Kristus også elsket menigheten [hans åndelige brud] og gav seg selv for den.» (Efeserne 5: 23, 25) Når en mann følger Jesu Kristi eksempel og utøver sitt lederskap på en kjærlig måte, vil han vinne sin hustrus ’dype respekt’. (Efeserne 5: 33) Barna i en slik familie vil også se verdien av gudgitt myndighet, noe som gjør det lettere for dem å anerkjenne slik myndighet. — Efeserne 6: 1—3.

Hvordan kan aleneforeldre, deriblant enkemenn og enker, hjelpe barna sine til å forstå at det er nødvendig å ha respekt for myndighet? Enten en er far eller mor, kan en vise direkte til den myndighet som Jehova Gud og Jesus Kristus har. Jesus talte alltid med myndighet — den myndighet som han hadde fått av sin Far — og han brukte de inspirerte skrifter som autoritet. — Matteus 4: 1—10; 7: 29; Johannes 5: 19, 30; 8: 28.

Bibelen inneholder et vell av prinsipper som med fordel kan anvendes i forbindelse med problemer som barn kan møte. Ved å finne disse prinsippene og følge dem vil en forelder være i stand til å gi barna sine kjærlig og nyttig veiledning. (1. Mosebok 6: 22; Ordspråkene 13: 20; Matteus 6: 33; 1. Korinter 15: 33, Filipperne 4: 8, 9) Foreldre kan også vise til bibelske publikasjoner som er utarbeidet spesielt for å hjelpe barn til å forstå hvordan det er til gagn for dem å ha respekt for Bibelens autoritet.a

Myndighet i den kristne menighet

«Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent; hør ham!» (Matteus 17: 5) Disse ordene, som ble uttalt av Jehova Gud selv, tilkjennegav at Jesus var en som talte med myndighet fra Gud. Det han sa, er nedskrevet i de fire evangeliene, som vi lett kan rådføre oss med.

Rett før Jesus steg opp til himmelen, sa han til sine disipler: «All myndighet i himmelen og på jorden er blitt gitt meg.» (Matteus 28: 18) Som «menighetens hode» holder Jesus et våkent øye med sine trofaste salvede etterfølgere på jorden, og etter at den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen i år 33 e.v.t., har han dessuten benyttet dem som en kanal for sannheten, som en ’tro og klok slave’. (Matteus 24: 45—47; Apostlenes gjerninger 2: 1—36) Hva har han videre gjort for å styrke den kristne menighet? «Da han steg opp i det høye, . . . gav [han] gaver i form av mennesker.» (Efeserne 4: 8) Disse «gaver i form av mennesker» er kristne eldste, som er utnevnt ved den hellige ånd, og som har fått myndighet til å dra omsorg for sine trosfellers åndelige interesser. — Apostlenes gjerninger 20: 28.

Paulus kommer derfor med denne veiledningen: «Husk dem som tar ledelsen blant dere, som har talt Guds ord til dere, og etterlign deres tro, idet dere gir nøye akt på resultatet av deres livsførsel.» Ettersom disse trofaste mennene følger nøye i Jesu fotspor, vil det avgjort være klokt å etterligne deres tro. Paulus sier videre: «Vær lydige mot dem som tar ledelsen blant dere, og vær føyelige [«fortsett å anerkjenne den myndighet de har over dere», The Amplified Bible], for de våker over deres sjeler som de som skal avlegge regnskap; sørg for at de kan gjøre dette med glede og ikke sukkende, for det ville være til skade for dere.» — Hebreerne 13: 7, 17.

Hva skjer når man ignorerer slik veiledning? Noen medlemmer av den første kristne menighet gjorde dette og ble frafalne. Hymeneus og Filetus blir omtalt som menn som undergravde troen hos noen og kom med tomt snakk som ’krenket det som er hellig’. De hevdet blant annet at oppstandelsen — øyensynlig en oppstandelse av åndelig eller symbolsk art — allerede hadde funnet sted, og at det derfor ikke ville finne sted noen ytterligere oppstandelse i framtiden under Guds rikes styre. — 2. Timoteus 2: 16—18.

De som var utnevnt til å ha myndighet, gav menigheten nødvendig hjelp. Kristne eldste var i stand til å gjendrive falske påstander, for som Jesu Kristi representanter brukte de Skriften som autoritet. (2. Timoteus 3: 16, 17) Det samme er tilfellet i vår tid i den kristne menighet, som beskrives som «en sannhetens søyle og støtte». (1. Timoteus 3: 15) Falsk lære vil aldri få lov til å ødelegge «det mønster av sunne ord» som finnes i Bibelen, og som er et ’gode som er oss betrodd’. — 2. Timoteus 1: 13, 14.

Mens respekten for myndighet raskt er i ferd med å forsvinne i verden rundt oss, erkjenner vi som kristne at det er til gagn for oss at noen er blitt tildelt myndighet i samfunnet, i familien og i den kristne menighet. Det at vi viser respekt for myndighet, har mye å si for vårt fysiske, følelsesmessige og åndelige velvære. Hvis vi viser respekt for gudgitt myndighet, kan vi ha tillit til at de høyeste myndigheter — Jehova Gud og Jesus Kristus — vil dra omsorg for vår evige velferd. — Salme 119: 165; Hebreerne 12: 9.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 5]

Bibelen inneholder en mengde opplysninger om myndighet i familien

[Bilde på side 6]

Aleneforeldre kan vise direkte til den myndighet som Jehova Gud og Jesus Kristus har

[Bilde på side 7]

De kristne erkjenner at det er til gagn for dem at noen er blitt tildelt myndighet i familien, i den kristne menighet og i samfunnet for øvrig

[Bilderettigheter på side 4]

Foto av Josh Mathes, Collection of the Supreme Court of the United States