KAPERSBÆR

[hebr. ʼavijonạh].

Kapersbuskens frukt. Det hebraiske ordet ʼavijonạh, som forekommer i Forkynneren 12: 5, er i noen eldre oversettelser gjengitt med «lyst», slik at passasjen lyder «og lysten forgår». (RS; se også KJ; Ro.) Kalkars oversettelse har ordlyden «og matlysten forgår». Mange oversettere (AT; JB; EN; NO; NB; NV) inntar imidlertid det synspunkt at skribenten her, liksom de øvrige stedene i beskrivelsen, som handler om de forhold som kjennetegner menneskets alderdom, benytter en metafor, og at ordet ʼavijonạh refererer til kapersbæret (som et middel til å vekke lyst eller appetitt). Denne oppfatningen blir støttet av gjengivelsen i den greske oversettelsen Septuaginta, den latinske oversettelsen Vulgata, den syriske oversettelsen Peshitta og arabiske oversettelser.

Kapersbusken (Capparis spinosa) kan bli 1 m høy, men grenene legger seg vanligvis bortover bakken som grenene på en slyngplante. Den er svært utbredt i Israel, vokser ofte i fjellkløfter eller brer seg som eføyen over murer eller ruiner. På de tornete grenene sitter de mørkegrønne, ovale bladene. I mai får planten store, vakre, hvite blomster med en mengde purpurrøde støvbærere som stikker opp midt i blomstene. – BILDE, bd. 1, s. 543.

Plantens bær blir ikke brukt så mye som de unge, friske blomsterknoppene. Disse blir lagt i eddik og salt og blir brukt som et appetittvekkende krydder (kapers), en anvendelse som har vært kjent siden de tidligste tider. Meningen med uttalelsen i Forkynnerens bok er altså tydeligvis at når smakssansen hos en person med årene blir svekket og appetitten blir dårligere, kan ikke engang kapersbæret vekke hans appetitt på mat.