De andre spørsmålene blir besvart
Svaret på spørsmålet om hvordan vi er blitt til, har betydning for svarene på de andre spørsmålene: Hvorfor er vi her? Hvor går vi hen? Har livet en mening?
DET ligger i utviklingens vesen at den går sin gang uten mål og mening. Hvis vi er blitt til som følge av en utvikling, er det ingen grunn til at vi er her, da går vi heller ingen steder hen, og livet er uten mening.
Men heldigvis for oss er ikke utviklingsteorien sann. Utviklingsprosessen kom aldri i gang, og da kan den heller ikke ha frembrakt oss. Det vitenskapelige bevismaterialet er entydig: En levende celle med tusenvis av spesialiserte funksjoner kan ikke bli til av seg selv gjennom planløse, tilfeldige forandringer. Det skulle si seg selv hvis vi lar fornuften veie tyngre enn evolusjonistenes ønsker. Som Francis Crick sier: «Et ærlig menneske som er i besittelse av all den nåværende tilgjengelige viten, kan ikke annet enn å si at i en viss forstand ser livets opprinnelse ut til å være nærmest et mirakel.» Og som professor H. S. Lipson, som er medlem av det engelske vitenskapsselskapet Royal Society, motstrebende sa: «Vi må gå lenger og innrømme at den eneste akseptable forklaringen er en skapelse.»
En slik ærlighet kommer imidlertid sjelden til uttrykk blant evolusjonistene. Det vanlige er at de har en dogmatisk holdning: ’Det er en kjensgjerning at det har funnet sted en utvikling. Utviklingsteorien trenger ikke flere beviser. Ingen kompetente forskere betviler den. Alle velutdannede mennesker tror på den. Det er bare de uvitende som forkaster den.’ I et program fra den amerikanske fjernsynsstasjonen NOVA sa Stephen Jay Gould at vitenskapelig arbeid «ofte gjenspeiler den stort sett ubevisste forutinntatthet som finnes hos dem som utfører arbeidet». To minutter senere demonstrerte han sin egen forutinntatthet ved å si at Darwin har gjort mer enn noen annen for å «fastslå den kjensgjerning at det har foregått en utvikling».
Darwin trodde at livet «av skaperen fra begynnelsen av er innblåst i noen få former, kanskje i en enkelt». Teorien om at det skal ha foregått en utvikling gjennom nedarvede, gradvise forandringer, slik Darwin trodde, holder på å bryte sammen. Det fossilmaterialet som han håpet skulle bevise dette, har sviktet ham. Også Gould har forlatt Darwins synspunkter, ettersom de ikke er basert på fakta. For å redde utviklingsteorien har Gould forkastet tanken om langsomme forandringer og sier nå at det har skjedd store, raske sprang fra én livsform til en annen. Denne teorien er det imidlertid heller ikke noe grunnlag for. Den er en behendig manøver for å prøve å eliminere behovet for de mellomformene som mangler i fossilmaterialet. Utviklingsteorien mangler ikke bare vitenskapelig støtte; den er rett og slett motbevist av vitenskapen.
Som en siste utvei fyller evolusjonistene derfor sine skrifter med dogmatiske påstander. Ved hjelp av slike fremgangsmåter hjernevasker evolusjonistene millioner av mennesker og får dem til å tro på dem. Siden de ikke har fakta å støtte seg til, griper de til det samme slags autoritetstyranni som fariseerne brukte mot Jesus:
«Tempelpolitiet, som hadde vært utsendt for å arrestere ham, kom tilbake til de øverste prestene og fariseerne. ’Hvorfor tok dere ham ikke med?’ spurte disse. ’Han sa så mye underfullt!’ mumlet de. ’Vi har aldri hørt slikt som dette.’ ’Så er altså dere også blitt vill-ledet?’ hånte fariseerne. ’Er det en eneste av oss jødiske rådsherrer eller fariseere som tror at han er Messias?’» Da en av deres egne protesterte, spottet de ham og sa: «Er du kanskje også en elendig galileer?» (Johannes 7: 45—52, Nytt liv) Det er på lignende måte i dag. Evolusjonistene stempler alle forskere som avviser utviklingslæren, som inkompetente, og de håner dem nådeløst hvis de drister seg til å si at de tror på en skapelse.
Troen på en skapelse er langt mer vitenskapelig korrekt enn utviklingsteorien. Den forklarer den hensiktsmessige konstruksjon vi ser i universet og på jorden, hos planter og dyr, i vår egen kropp og i vår fantastiske hjerne. Den informasjonsmengden som finnes i DNA, vitner i høyeste grad om en ufattelig intelligens. Einstein likte ikke kristenhetens Gud, men han var sterkt imponert over «naturlovenes harmoni, som forteller om en intelligens som er så overlegen at all systematisk tenkning og virksomhet blant menneskene bare er som et helt ubetydelig gjenskjær».
Troen på en skapelse gjør det også mulig for oss å få svar på de store spørsmålene.
Hvorfor er vi her?
Jehova forklarte det da han skapte det første menneskepar. «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss,» sa Gud til Ordet (som senere kom til jorden som Jesus). «De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Gud plantet også en hage i Eden og tok «mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen». Han gav også det første menneskepar dette oppdraget: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden.» — 1. Mosebok 1: 26, 28; 2: 8, 15.
Som Adams og Evas etterkommere er vi her for å befolke jorden, ta oss av den og dyrke den og utøve et kjærlig herredømme over plantene og dyrene. Gud har utrustet oss til å gjøre dette ved at han har skapt oss i sitt bilde — ikke i fysisk forstand, men ved at vi er blitt utstyrt med noen av hans egenskaper, for eksempel kjærlighet, visdom, makt, rettferdighet og et ønske om å gjøre et nyttig arbeid og føle at vi utretter noe. Det at vi er skapt i Guds bilde på denne måten, skiller oss ut fra dyrene og får oss til å grunne over disse store spørsmålene, som ingen andre skapninger på jorden stiller seg.
Ateistene mener imidlertid at det ikke er vi som er skapt i Guds bilde, men at vi har skapt Gud i vårt bilde. Slik er det ikke. De gudene menneskene har skapt, har hatt tilknytning til solen, månen, stjernene, trær, lyn og torden, fjell, dyr, herskere, penger, sex, magen og alt annet som menneskene har hatt lyst til å gjøre til en gud. (Romerne 1: 25; Filipperne 3: 19) Menneskets bilde gjenspeiler ikke Guds egenskaper på en likevektig måte. Nei, vi befinner oss i en syndig tilstand, og vi blir oppfordret til å søke tilbake til hans bilde. (Kolosserne 3: 9, 10) Utviklingsteorien kan ikke gi noen forklaring på den enorme kløften mellom menneskene og dyrene, og en utviklingsprosess ville verken ha frembrakt eller bevart vår indre trang til å stille de store spørsmålene. Hvis vi godtar at vi er skapt i Guds bilde, får vi forklaringen på dette.
Hvor går vi hen?
Ingen dyr stiller dette spørsmålet. Dyrene har ikke noe begrep om tiden, verken om fortiden eller om framtiden. Men det har menneskene. Dette er også en kløft som Gud har laget mellom menneskene og dyrene, slik det sies i Forkynneren 3: 11: «Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter.» Menneskene vet derfor at tiden alltid har gått, og at den alltid vil fortsette å gå. Det er noe som opptar dem. Hva kommer til å skje med dem når de dør? Har de en udødelig sjel, som fortsetter å leve? Kommer de til himmelen eller til helvete, eller blir de ganske enkelt liggende i graven? Eller vandrer sjelen kanskje over i et annet legeme?
De liker i hvert fall ikke å tenke på at livet skal ta slutt. De synes det er en forferdelig tanke at tiden skal fortsette å gå i all evighet uten dem, og at livet på jorden skal gå sin gang mens de er borte og glemt for alltid. For å unngå denne uakseptable tanken klamrer de seg til troen på en udødelig sjel — en lære som ikke finnes noe sted i Bibelen. — Jakob 5: 20.
Bibelen sier riktignok at menneskene blir til støv igjen når de dør: «Da er det forbi med deres planer.» «De døde vet slett ingen ting.» (Salme 146: 4; Forkynneren 9: 5) Men milliarder av mennesker kommer til å få en oppstandelse: «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» De som da elsker Gud og sin neste, vil få høre kongen Jesu Kristi ord: «Ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» — Johannes 5: 28, 29; Matteus 25: 34.
Fra begynnelsen av var det Jehovas hensikt at menneskene skulle bo på en paradisisk jord i all evighet. Den tiden nærmer seg nå da lydige mennesker skal få arve dette riket. Det blir omtalt slik i Åpenbaringen 21: 3, 4: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.»
Det er dette lydige mennesker har i vente. Men de som er onde og ikke vil forandre seg, kommer til å sovne inn for alltid. «Om en liten stund,» skriver salmisten, «er den ugudelige borte; ser du etter på hans sted, så er han der ikke. Men de tålsomme skal arve landet [jorden, NW] og glede seg over lykke og fred.» — Salme 37: 10, 11; Romerne 6: 23.
Er det en mening med livet?
Det finnes milliarder av galakser i universet og milliarder av stjerner i hver galakse. Sammenlignet med verdensrommets uendelighet blir vårt solsystem bare som et støvfnugg, og jorden fortoner seg helt mikroskopisk. De fem milliarder menneskene på jorden skrumper inn til mindre enn ingenting. Men det er ikke bare det at vi er så små i forhold til universet, som gjør at vi føler oss ubetydelige. Det at vi bare er til et kort øyeblikk i forhold til resten av evigheten, gjør også at vi synes livet mangler mening. Vi har likevel den innstilling at det skal være en mening med livet. Vi er skapt til å føle det slik.
Selv om vi kan fortone oss som mindre enn mikroskopiske i det enorme universet, og selv om vi bare er til i et flyktig øyeblikk på tidens uendelige strøm, er vår stilling på jorden enestående, og vi er involvert i det mest betydningsfulle stridsspørsmål i hele universet. Vi er ikke bare blitt satt her av Jehova Gud, universets Skaper, men vi har også fått en oppgave å utføre, nemlig å fylle jorden, ta vare på den og utøve et kjærlig herredømme over plantene og dyrene. Og noe som er enda mer meningsfylt, er at vi kan få være med på å kunngjøre Jehovas rike med Kristus som konge, det rike som skal rense jorden for det onde, opphøye og herliggjøre Guds navn og hans Ord, og befri jorden for det demoniske styre den er underlagt.
Et liv som leves på den måten, har mening. Det vil vare evig. De som tilhører Guds folk, er som hans øyesten. (5. Mosebok 32: 10) De har fred i sinnet, for de har fått svar på de store spørsmålene.