Hvordan de kristne bør se på frigjøring
DE KRISTNE er imot frigjøringsbevegelser som forkaster rett utøvd myndighet. Hvorfor? Fordi slike bevegelser i virkeligheten ikke fører til virkelig frihet — de trellbinder. Et enkelt eksempel kan illustrere dette.
En ung gutt irriterer seg over foreldrenes myndighet. De forbyr ham å røyke og å nyte alkohol. Han forstår ikke at de utøver sin myndighet til hans eget beste. Han lengter etter frihet. Etter at han er blitt myndig og har flyttet hjemmefra, oppnår han endelig den frihet han alltid har ønsket seg. Men mange år senere, etter at han er blitt kjederøyker og nesten alkoholiker, får han beskjed av legen om at han av helsemessige grunner må slutte å røyke og å drikke. Han synes det er vanskelig. Hans frigjøring har gjort ham avhengig av tobakk og alkohol; han er blitt slave av disse stoffene.
Frigjøring fra absolutt myndighet
Guds myndighet er absolutt. Den er basert på det faktum at han er Skaperen. Det gir ham rett til å avgjøre hva som er rett oppførsel av hans skapninger, hva som er moralsk, og hva som er umoralsk. Bibelen forklarer disse normene, som er fastsatt til menneskehetens eget beste. «Ta ikke feil!» sier Bibelen. «Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.» — 1. Korinter 6: 9, 10.
Det er spesielt nå i dette verdsligvise, avanserte 20. århundre at menneskene har prøvd å frigjøre seg fra slike moralske retningslinjer. Men til tross for de mål av såkalt frihet de har oppnådd, kan de ikke fri seg fra følgene av å praktisere det som Gud kaller synd. I stedet for å bli fri er disse menneskene blitt slaver under sine egne lyster og lidenskaper. Jesus sa: «Den som gjør synd, er syndens trell.» — Johannes 8: 34; se også Romerne 6: 16.
Frigjøring fra relativ myndighet
De som sitter med makten, har rett til å utøve myndighet innenfor landets grenser. Foreldre har rett til å utøve myndighet i familiekretsen, lærere har rett til å utøve myndighet på skolen, og kristne eldste har rett til å utøve myndighet i menigheten. Men dette er bare en relativ myndighet. Den absolutte myndighet ligger hos Jehova, som befaler sine tjenere å lese Guds Ord og komme sammen med andre kristne. Den går derfor foran den relative myndighet som blir utøvd av en ektemann, som kanskje forlanger at hans kone ikke skal gjøre noe av dette. — Apostlenes gjerninger 5: 29.
Men ettersom de kristne anerkjenner den relative myndighet som blir utøvd av dem som har makten, kan de ikke delta i frigjøringsbevegelser som angriper denne myndigheten. De kan ikke bifalle sivil ulydighet bare fordi de er uenige i myndighetenes politikk. De kan heller ikke oppmuntre noen til å la være å betale skatt som en form for protest mot en viss politikk. «Den som setter seg opp mot dem [myndighetene], står derfor imot Guds ordning,» sa apostelen Paulus og tilføyde: «Og de som gjør det, skal få sin dom.» — Romerne 13: 1—4.
Men sett at en som har makten, er urettferdig og misbruker sin myndighet. Sett at han diskriminerer enkeltpersoner eller upopulære minoritetsgrupper. Bibelens veiledning lyder: «Ser du at fattige undertrykkes, at rett og rettferd blir krenket i landet, så undres ikke over dette. Én styresmakt vokter på den andre, og over dem begge står en som er høyere.» (Forkynneren 5: 7) Det kan hende at det er mulig å appellere til en som har høyere myndighet, eller til en domstol. Men selv om en ikke oppnår rettferdighet på den måten, kan Guds tjenere være forvisset om at «[Jehovas] øyne farer over hele jorden, så han med sin makt kan hjelpe dem som helhjertet holder seg til ham». — 2. Krønikebok 16: 9.
Det er på samme måte i familiekretsen. Hvis en ektemann eller en far misbruker sin myndighet, kan vi være sikker på at Gud med tiden vil ordne opp i saken. Han vil ikke la urettferdighet få gjøre seg gjeldende i sin rettferdige, nye ordning, som snart kommer. I mellomtiden fortsetter kristne kvinner og barn å respektere prinsippet om kristent lederskap, selv om det av og til blir misbrukt. De forstår at meningen med det ikke er å undertrykke, men å sikre freden og enheten i familien og i den kristne menighet. — 1. Korinter 11: 3.
«Frigjøring» fra myndighet i menigheten
Guds Ord sier om lederskap i den kristne menighet: «Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap.» (Hebreerne 13: 17) De eldstes myndighet er riktignok relativ, men de har fått den av Gud gjennom hans hellige ånd. De har dermed fått den på en mer direkte måte enn for eksempel representantene for verdslige regjeringer har fått sin relative myndighet. — Apostlenes gjerninger 20: 28.
Noen synes at de bestemmelser og instrukser som kommer fra Guds synlige organisasjon, er for strenge, at de ikke gir nok rom for individuell frihet. Det har fått dem til å slutte å komme sammen med Jehovas vitner. De er ikke lenger villige til å rette seg etter dem som våker over deres sjeler. Selv om de kanskje mener at de er frigjort, har deres «frigjøring» i virkeligheten ført til at de enda en gang er blitt treller under falske religiøse oppfatninger og skikker.
Sanne kristne respekterer myndighet, både Guds absolutte myndighet og menneskers relative myndighet. Dette, som er det rette syn på myndighet, gjør at de ikke misbruker den kristne frihet som kunnskapen om sannheten har gitt dem.
[Uthevet tekst på side 6]
Guds myndighet er absolutt og er basert på det faktum at han er Skaperen
[Uthevet tekst på side 6]
De kristne gjør ikke opprør mot myndighetene på grunn av ting som myndighetene vil måtte svare for overfor Gud
[Uthevet tekst på side 7]
Sanne kristne respekterer myndighet, både Guds absolutte myndighet og menneskers relative myndighet
[Bilder på side 7]
De anerkjenner Jehova Gud som den høyeste Myndighet
De gir verdslige myndigheter det de har krav på
De anerkjenner den relative myndighet som blir utøvd i menigheten