DUE

[hebr. jonạh, gozạl (dueunge el. flygeferdig unge); gr. peristerạ].

Duen er en av de to første fuglene som er spesielt nevnt i Bibelen; det fortelles at Noah etter vannflommen sendte ut en due tre ganger for å finne ut hvor mye vannet hadde sunket. (1Mo 8: 8–12) Det hebraiske navnet jonạh antas å være avledet av ordet ʼanạh, som betyr «å sørge, å klage», og er tydeligvis dannet som en imitasjon av duenes sørgmodige kurring. – Jes 38: 14; 59: 11, 12; Ese 7: 16; Na 2: 7; se også TURTELDUE.

Arter og beskrivelse. De vanligste dueartene i Israel er klippedue (Columba livia), ringdue (Columba palumbus) og skogdue (Columba oenas). Ringduen holder særlig til i Gileads og Karmels skoger. Skogduen holder seg mest omkring Jeriko og på østsiden av Jordan, mens klippeduen hekker i kystområdene, i kløftene langs Jordandalen og i det vestlige høylandet. Duene har et karakteristisk utseende; de har en tykk kropp, kraftig brystparti, en yndefull hals, et lite, rundt hode, et smalt, kort nebb og korte ben. Fjærdrakten er meget tett og ser derfor blank og glatt ut. Duene er ofte gråaktige eller blågrå, men noen har metallskimrende flekker i fjærdrakten som gir et fargespill i sollyset. Det kan være at det hentydes til dette i Salme 68: 13 hvor det er tale om «en dues vinger dekket med sølv og dens svingfjær med gulgrønt gull», men noen mener at det dreier seg om en fint forarbeidet kunstgjenstand som er tatt som bytte.

Duen ser vennlig og godmodig ut og har også et mildt gemytt, noe som har gitt den betegnelsen «fugleverdenens sau». Navnet Jona (Jonạh) var og er derfor et populært jødisk guttenavn. (Jon 1: 1) Duer er monogame og viser en bemerkelsesverdig troskap og hengivenhet overfor sin make, og under paringsleken stikker de hodene sammen og tar hverandres nebb i sitt – det kan minne om et kyss. Det var derfor passende at den gjeteren som elsket den sjulamittiske piken, kalte henne «min due». (Høy 5: 2) Pikens øyne ble sammenlignet med duens milde øyne (Høy 1: 15; 4: 1), mens hun sammenlignet gjeterens øyne med blågrå duer som badet seg i dammer av melk, et vakkert bilde som utvilsomt henspiller på den mørke regnbuehinnen omgitt av det lysende hvite i øynene. (Høy 5: 12) Duer liker å bade seg og foretrekker å hekke i nærheten av vann. Den trofaste hannen hjelper hunnen med å bygge reir og med å ruge ut ungene. Duene skiller seg fra andre fugler ved at de mater ungene med «duemelk», et ostelignende stoff som produseres i de voksne fuglenes kro.

Viltlevende duer er lettskremte og skjelver når de blir skremt opp. (Ho 11: 11) De bygger ofte reir i en dal (Ese 7: 16); klippeduen bygger imidlertid på fjellhyller, i klippehuler og i kløfter. – Høy 2: 14; Jer 48: 28.

Duer er utholdende og raske flygere og kan komme opp i en hastighet på over 80 km/t. På grunn av sitt spesielle instinkt for å finne veien hjem er de helt siden oldtiden blitt brukt til formidling av meldinger. Til forskjell fra mennesker, som er avhengige av kronometer og sekstant for å bestemme posisjonen, registrerer brevduer uten videre jordens magnetfelt og solens posisjon og vet på grunnlag av dette nesten øyeblikkelig i hvilken retning de skal fly, selv når de blir sluppet løs i fremmede omgivelser flere hundre kilometer hjemmefra. De tar automatisk solens bevegelse over himmelen med i beregningen, slik at de ikke kommer ut av kurs. Når en hel flokk tamme duer vender tilbake til et dueslag, vil de, på grunn av vingenes hvite underside, ta seg ut som en sky i bevegelse. – Jes 60: 8.

Noen steder i verden er det like alminnelig å holde duer som å holde høns. Dueunger, eller ungduer, er vanlig mat i mange land. Under utgravninger i Israel er det blitt funnet flere dueslag, noen nokså store.

Fordi duen har kraftige vinger, kan den tilbakelegge store avstander på leting etter mat, og den er rask nok til å slippe unna de fleste av sine fiender. (Sl 55: 6–8) Samtidig er den nokså tillitsfull overfor mennesker og lar seg lett fange med feller eller nett. Det frafalne Efraim, som var så dåraktig at det satte sin lit til Egypt og senere til Assyria, ble derfor sammenlignet med en «enfoldig due» som kom til å bli fanget i et nett. (Ho 7: 11, 12) Da Jesus advarte disiplene mot ulvlignende motstandere, rådde han dem til å være både «uskyldige som duer» og «forsiktige som slanger». – Mt 10: 16.

Da Jesus ble døpt og dernest ble salvet med Guds hellige ånd, bevirket Gud at ånden viste seg «i legemlig skikkelse som en due»; da den dalte ned over Jesus, minnet det kanskje om måten en due slår med vingene på når den skal til å sette seg. (Lu 3: 22; Mt 3: 16; Mr 1: 10; Joh 1: 32–34) Dette var et passende symbol, ettersom duen blir satt i forbindelse med uskyldighet. – Mt 10: 16.

Brukt som offerdyr. Duer ble brukt som offerdyr, noe som blant annet ses av at de ble solgt av slike som drev forretningsvirksomhet i templet i Jerusalem. Det kan være at det med «duer [gr. peristerạs]» her siktes til de «turtelduer» eller «dueunger» som er nevnt i Moseloven. – Mr 11: 15; Joh 2: 14–16.

Turtelduer og dueunger [bokst.: «duesønner»] kunne frambæres som brennoffer. (3Mo 1: 14) De som var fattige og ikke hadde råd til å frambære et søyelam eller et hunnkje som skyldoffer, kunne frambære to duer. (3Mo 5: 5–7) Når en kvinne skulle rense seg etter en fødsel, skulle hun frambære en ung vær og en dueunge (eventuelt en turteldue) som syndoffer, men hvis hun ikke hadde råd til å frambære en vær, kunne to duer godtas (3Mo 12: 6–8) (som i Marias tilfelle da hun renset seg etter Jesu fødsel [Lu 2: 22–24]). Når noen hadde hatt utflod og var blitt ren igjen, skulle han eller hun frambære enten to dueunger eller to turtelduer som renselsesoffer. (3Mo 15: 13, 14, 28, 29) Det var også et slikt offer som krevdes når en nasireer skulle rense seg for besmittelse. – 4Mo 6: 10.

Det var helt sikkert mange jødiske familier som holdt duer, men ordene: «Hvis han nå ikke har midler til to turtelduer eller to dueunger», vitner om at mange kjøpte de duene de skulle frambære som ofre. – 3Mo 5: 11.

Man forstår det slik at det hebraiske ordet gozạl, som er brukt i beretningen om det offeret Abraham frambar da ’Jehova sluttet en pakt med Abram’, betyr «dueunge» (1Mo 15: 9, 18), ettersom dueunger alltid settes i forbindelse med turtelduer i offerforskriftene i den loven som senere ble gitt til Israel. Det samme hebraiske ordet er oversatt med «flygeferdig unge» i 5. Mosebok 32: 11. Også Noahs offer omfattet utvilsomt en due, siden han ofret «noen . . . av alle de rene flygende skapningene». – 1Mo 8: 20.

Lovens anvisninger om at man selv kunne velge om man ville ofre dueunger eller turtelduer, hadde praktisk verdi for jødene. Turtelduen er en trekkfugl, så den forlot gjerne Israel før vinteren, mens andre arter, som er standfugler, var tilgjengelige hele året.