«Guds Israel» og den ’store skare’
«Se, en stor skare, som ingen kunne telle.» — ÅPENBARINGEN 7: 9.
1—3. a) Hvilke strålende utsikter har de salvede kristne? b) Hvordan prøvde Satan å tilintetgjøre menigheten i det første århundre? c) Hva var det som skjedde i 1919, som viste at Satan ikke hadde klart å forderve den salvede kristne menighet?
DET at «Guds Israel» ble opprettet i år 33, var et viktig skritt i gjennomføringen av Jehovas hensikter. (Galaterne 6: 16) Denne nasjonens salvede medlemmer har håp om å bli udødelige åndeskapninger og herske sammen med Kristus i Guds himmelske rike. (1. Korinter 15: 50, 53, 54) I den stillingen spiller de en ledende rolle i forbindelse med helligelsen av Jehovas navn og knusingen av hodet til den store Motstander, Satan Djevelen. (1. Mosebok 3: 15; Romerne 16: 20) Det er ikke noe rart at Satan har gjort alt han kan, for å tilintetgjøre denne nye menigheten, både ved å forfølge den og ved å forsøke å forderve den. — 2. Timoteus 2: 18; Judas 4; Åpenbaringen 2: 10.
2 Mens apostlene levde, kunne ikke Satan lykkes i sitt forsett. Men etter deres død spredte frafallet seg uten at noe holdt igjen. I menneskers øyne kunne det etter hvert se ut som om den rene kristne menighet som Jesus hadde grunnlagt, var blitt fordervet da Satan frambrakte den frafalne religiøse etterligning som i dag er kjent som kristenheten. (2. Tessaloniker 2: 3—8) Ikke desto mindre var den sanne kristendom fortsatt i live. — Matteus 28: 20.
3 I illustrasjonen om hveten og ugresset forutsa Jesus at sanne kristne en tid skulle vokse sammen med «ugresset», falske kristne; og det skjedde. Men han sa også at det i de siste dager igjen skulle være mulig å se forskjell på «rikets sønner» og «ugresset». (Matteus 13: 36—43) Det viste seg også å stemme. I 1919 kom de ekte, salvede kristne ut av det babylonske fangenskap. Gud anerkjente dem som «den tro og kloke slave», og de gikk modig i gang med å forkynne det gode budskap om Riket. (Matteus 24: 14, 45—47; Åpenbaringen 18: 4) De fleste av dem var ikke-jøder, men fordi de hadde en slik tro som Abraham hadde, var de i virkeligheten ’Abrahams avkom’. De tilhørte «Guds Israel». — Galaterne 3: 7, 26—29.
Den ’store skare’
4. Hvilken gruppe kristne kom til syne, særlig i 1930-årene?
4 I begynnelsen var det slik at de som reagerte positivt på disse salvede kristnes forkynnelse, også ble åndelige israelitter; de utgjorde resten av de 144 000, med et himmelsk håp. (Åpenbaringen 12: 17) Men særlig i 1930-årene kom en annen gruppe til syne. Det ble forklart at dette var de «andre sauer» som er omtalt i illustrasjonen om kveene. (Johannes 10: 16) De var disipler av Kristus med håp om evig liv på en paradisisk jord. De var på en måte de salvede kristnes åndelige barn, eller ætt. (Jesaja 59: 21; 66: 22; jevnfør 1. Korinter 4: 15, 16.) De anerkjente den salvede kristne menighet som den tro og kloke slave, og i likhet med sine salvede brødre hadde de dyp kjærlighet til Jehova, tro på Jesu offer og nidkjærhet for lovprisningen av Gud, og de var villige til å lide for rettferdighetens skyld.
5. Hvordan har man fått en gradvis bedre forståelse av de andre sauers stilling?
5 Til å begynne med forstod man ikke så godt hvilken stilling disse andre sauer hadde, men etter hvert som tiden gikk, ble forståelsen klarere. I 1932 ble de salvede kristne oppmuntret til å oppfordre de andre sauer til å delta i forkynnelsesarbeidet — og mange av de andre sauer deltok allerede i det. I 1934 ble de andre sauer oppmuntret til å la seg døpe i vann. I 1935 ble de andre sauer identifisert med den ’store skare’ som beskrives i Åpenbaringen, kapittel 7. I 1938 ble de innbudt til å overvære høytiden til minne om Jesu Kristi død som iakttagere. I 1950 forstod man at modne menn blant de andre sauer var blant de «fyrster» som tjener som «et ly mot vinden og som et skjul mot styrtregn». (Salme 45: 17, EN; Jesaja 32: 1, 2) I 1953 forstod man at Guds jordiske organisasjon — som nå hovedsakelig bestod av andre sauer — var kjernen i det jordiske samfunn som skulle eksistere i den nye verden. I 1985 forstod man at de andre sauer på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer blir erklært rettferdige som Guds venner med håp om å overleve Harmageddon.
6. Hva kan i dag sies om de andre sauer i forhold til de salvede, og hvilke spørsmål oppstår derfor?
6 Nå i slutten av «de siste dager» har de aller fleste av de 144 000 dødd og fått sin himmelske belønning. (2. Timoteus 3: 1; Åpenbaringen 6: 9—11; 14: 13) Nå er det kristne med et jordisk håp som utfører mesteparten av forkynnelsen av det gode budskap, og de ser det som et privilegium å hjelpe Jesu salvede brødre med dette. (Matteus 25: 40) Men disse salvede er den tro og kloke slave som det er blitt skaffet til veie åndelig føde gjennom nå i de siste dager. Hvordan vil situasjonen bli for de andre sauer når alle de salvede har fått sin himmelske belønning? Hvordan vil det da bli sørget for de andre sauer? Et lite blikk på det gamle Israel vil hjelpe oss til å besvare disse spørsmålene.
Et forbilledlig «kongerike av prester»
7, 8. I hvilken grad var det gamle Israel et kongerike av prester og et hellig folk under lovpakten?
7 Da Jehova valgte Israel som sin spesielle nasjon, inngikk han en pakt med dem og sa: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.» (2. Mosebok 19: 5, 6) Israel var Jehovas spesielle folk på grunnlag av lovpakten. Men hvordan skulle løftet om et kongerike av prester og en hellig nasjon gå i oppfyllelse?
8 Når israelittene var trofaste, anerkjente de Jehovas overherredømme og godtok ham som sin Konge. (Jesaja 33: 22) Dermed var de et kongerike. Men som det ble åpenbart senere, skulle løftet om «et kongerike» innebære noe mer enn det. Og når de adlød Jehovas lov, var de rene, atskilt fra nasjonene omkring dem. De var en hellig nasjon. (5. Mosebok 7: 5, 6) Var de et kongerike av prester? I Israel var Levi stamme skilt ut med tanke på tempeltjeneste, og i denne stammen hadde man det levittiske presteskap. Da Moseloven ble innstiftet, ble levittiske menn og gutter tatt i bytte for de førstefødte i alle de ikke-levittiske familiene.a (2. Mosebok 22: 29; 4. Mosebok 3: 11—16, 40—51) Dermed var hver familie i Israel på en måte representert i tempeltjenesten. Dette var det nærmeste nasjonen kom når det gjaldt å være et presteskap. Ikke desto mindre representerte de Jehova overfor nasjonene. Enhver utlending som ønsket å tilbe den sanne Gud, måtte gjøre det i forening med Israel. — 2. Krønikebok 6: 32, 33; Jesaja 60: 10.
9. Hva var det som fikk Jehova til å vrake det nordlige Israels rike «som prest» for ham?
9 Etter Salomos død ble Guds folk delt i den nordlige nasjonen Israel under kong Jeroboam og den sørlige nasjonen Juda under kong Rehabeam. Ettersom templet, sentret for den rene tilbedelse, lå i Juda, innførte Jeroboam en ulovlig form for tilbedelse ved å sette opp gullkalver i sitt eget rike. Han «bygde også hus på offerhaugene og satte hvem han ville til prester, selv om de ikke var av Levis ætt». (1. Kongebok 12: 31) Den nordlige nasjonen sank dypere i falsk tilbedelse da kong Akab tillot sin utenlandske hustru, Jesabel, å etablere Ba’al-dyrkelsen i landet. Til slutt uttalte Jehova dommen over det opprørske riket. Han sa gjennom Hosea: «Mitt folk skal gå til grunne fordi det ikke kjenner Gud. Siden du har vraket kjennskapen til ham, slår jeg vrak på deg som prest.» (Hosea 4: 6) Kort tid senere kom assyrerne og ødela Israel, det nordlige riket.
10. Hvordan representerte det sørlige Juda-riket Jehova overfor de andre nasjonene når det var trofast?
10 Hvordan gikk det med Juda-riket i sør? På Hiskias tid sa Jehova til dem gjennom Jesaja: «Dere er mine vitner, . . . og min tjener som jeg har utvalgt . . . Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris.» (Jesaja 43: 10, 21; 44: 21) Når det sørlige riket var trofast, bidrog det til å kunngjøre Jehovas herlighet for nasjonene og å få rettsindige mennesker til å tilbe ham ved hans tempel og nyte godt av det rettmessige levittiske presteskaps tjeneste.
Utlendinger i Israel
11, 12. Nevn noen utlendinger som tjente Jehova i forening med Israel.
11 Når det gjaldt de utlendingene som reagerte positivt på dette nasjonale vitnesbyrdet, var det truffet tiltak med tanke på dem i den loven som ble gitt gjennom Moses — som var gift med Sippora, en midjanitt. «En stor flokk av alle slags folk», ikke-israelitter, forlot Egypt sammen med israelittene og var til stede da Loven ble gitt. (2. Mosebok 2: 16—22; 12: 38; 4. Mosebok 11: 4) Rahab og hennes familie ble reddet ut av Jeriko og ble senere innlemmet i den jødiske menighet. (Josva 6: 23—25) Kort tid senere sluttet gibeonittene fred med Israel og fikk oppgaver i forbindelse med tabernaklet. — Josva 9: 3—27; se også 1. Kongebok 8: 41—43; Ester 8: 17.
12 Etter hvert tjente utlendinger i høye stillinger. Hetitten Uria, mannen til Batseba, var regnet blant Davids «veldige menn» (NW), og det var også Selek fra Ammon. (1. Krønikebok 11: 26, 39, 41; 2. Samuelsbok 11: 3, 4) Ebed-Melek fra Nubia (Etiopia) tjente ved hoffet og var en av dem som fikk tre fram for kongen. (Jeremia 38: 7—9) Etter at Israel hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Babylon, fikk ikke-israelittiske tempeltjenere, «netinim-tjenerne» (NW), økt ansvar når det gjaldt å assistere prestene. (Esra 7: 24) Ettersom noen av disse trofaste utlendingene blir betraktet som forbilder på den store skare i dag, er deres situasjon av interesse for oss.
13, 14. a) Hvilke privilegier og forpliktelser hadde proselyttene i Israel? b) Hvordan skulle israelittene betrakte trofaste proselytter?
13 Slike personer var proselytter, innviede tilbedere av Jehova under Moseloven og atskilt fra de andre nasjonene i likhet med israelittene. (3. Mosebok 24: 22) De frambar ofre, holdt seg borte fra falsk tilbedelse og fra blod, akkurat som israelittene gjorde. (3. Mosebok 17: 10—14; 20: 2) De hjalp til med byggingen av Salomos tempel og var med på å gjenopprette den sanne tilbedelse under kong Asa og kong Hiskia. (1. Krønikebok 22: 2; 2. Krønikebok 15: 8—14; 30: 25) Da Peter brukte den første av Rikets nøkler på pinsedagen i år 33 e.v.t., ble hans ord hørt av «jøder og [ikke-jødiske] proselytter». Det er mulig at noen av de 3000 som ble døpt den dagen, var proselytter. (Apostlenes gjerninger 2: 10, 41) Kort tid senere ble en etiopisk proselytt døpt av Filip — før Peter brukte den siste av Rikets nøkler hos Kornelius og hans familie. (Matteus 16: 19; Apostlenes gjerninger 8: 26—40; 10: 30—48) Proselyttene ble åpenbart ikke betraktet som hedninger.
14 Proselyttene i landet hadde likevel ikke samme status som dem som var israelitter av fødsel. Proselytter tjente ikke som prester, og deres førstefødte var ikke representert i det levittiske presteskap.b Og proselytter hadde ikke noen arvelodd i Israel. Israelittene hadde likevel fått befaling om å være hensynsfulle overfor de trofaste proselyttene og betrakte dem som brødre. — 3. Mosebok 19: 33, 34.
Den åndelige nasjon
15. Hvordan gikk det da det kjødelige Israel nektet å godta Messias?
15 Det var meningen at Loven skulle holde Israels nasjon ren, atskilt fra nasjonene omkring. Men den tjente også en annen hensikt. Apostelen Paulus skrev: «Loven er følgelig blitt vår oppdrager som leder til Kristus, for at vi skulle bli erklært rettferdige på grunn av tro.» (Galaterne 3: 24) Dessverre ble de fleste israelitter ikke ledet til Kristus ved Loven. (Matteus 23: 15; Johannes 1: 11) Jehova Gud forkastet derfor denne nasjonen og sørget for at «Guds Israel» ble opprettet. Dessuten lot han også ikke-jøder bli innbudt til å bli fullverdige borgere av dette nye Israel. (Galaterne 3: 28; 6: 16) Det er på denne nye nasjon at Jehovas løfte i 2. Mosebok 19: 5, 6 om et kongelig presteskap får sin storslagne, endelige oppfyllelse. På hvilken måte?
16, 17. I hvilken forstand er de salvede kristne på jorden ’kongelige’? et «presteskap»?
16 Peter siterte 2. Mosebok 19: 6 da han skrev til salvede kristne på den tiden: «Dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom’.» (1. Peter 2: 9) Hva betyr dette? Er salvede kristne på jorden konger? Nei, deres kongedømme hører fortsatt framtiden til. (1. Korinter 4: 8) Men de er ’kongelige’ i den forstand at de er utvalgt med tanke på framtidige kongelige privilegier. De er allerede nå en nasjon under en konge, Jesus, utnevnt av den store Overherre, Jehova Gud. Paulus skrev: «Han [Jehova] har utfridd oss av mørkets myndighet og overført oss til sin elskede Sønns rike.» — Kolosserne 1: 13.
17 Utgjør de salvede kristne på jorden et presteskap? Ja, i en forstand gjør de det. Som menighet har de en ubestridelig prestefunksjon. Peter forklarte dette da han sa: «Dere . . . [blir] bygd opp til et åndelig hus for å være et hellig presteskap.» (1. Peter 2: 5; 1. Korinter 3: 16) I dag utgjør resten av de salvede kristne som gruppe betraktet «den tro og kloke slave», den kanal som blir brukt for utdeling av åndelig føde. (Matteus 24: 45—47) I samsvar med mønsteret fra det gamle Israel må enhver som ønsker å tilbe Jehova, gjøre det i forening med disse salvede kristne.
18. Hva er i første rekke den salvede kristne menighets oppgave som presteskap her på jorden?
18 De salvede kristne overtok dessuten fra Israel det privilegium å vitne om Jehovas storhet blant nasjonene. Sammenhengen viser at da Peter kalte salvede kristne et kongelig presteskap, hadde han forkynnelsesarbeidet i tankene. Han gjorde faktisk Jehovas løfte i 2. Mosebok 19: 6 og hans ord til Israel i Jesaja 43: 21 til ett og samme sitat da han sa: «Dere er . . . ’et kongelig presteskap . . . for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» (1. Peter 2: 9) I tråd med dette omtalte Paulus kunngjøringen av Jehovas dyder som et tempeloffer. Han skrev: «La oss ved ham [Jesus] alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.» — Hebreerne 13: 15.
En oppfyllelse i himmelen
19. Hvordan vil løftet om at Israel skulle bli et kongerike av prester, få sin endelige oppfyllelse?
19 Andre Mosebok 19: 5, 6 vil imidlertid til slutt få en langt mer storslagen oppfyllelse. I Åpenbaringsboken hører apostelen Johannes himmelske skapninger anvende dette skriftstedet når de lovpriser den oppstandne Jesus: «Du ble slaktet, og med ditt blod har du kjøpt mennesker til Gud fra hver stamme og hvert tungemål og hvert folk og hver nasjon, og du har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger over jorden.» (Åpenbaringen 5: 9, 10) Det kongelige presteskap er derfor i endelig forstand Guds himmelske rike, den herskende myndighet som Jesus lærte oss å be om. (Lukas 11: 2) Alle de 144 000 salvede kristne, som trofast holder ut til enden, vil få del i denne ordningen i forbindelse med Riket. (Åpenbaringen 20: 4, 6) For en strålende oppfyllelse av det løftet som ble gitt gjennom Moses for så lenge siden!
20. Hvilket spørsmål trenger vi fortsatt å få svar på?
20 Hva har alt dette å gjøre med den store skares situasjon og deres framtid når alle de salvede har fått sin underfulle arv? Det blir forklart i den siste artikkelen i denne serien.
[Fotnoter]
a Da Israels presteskap ble innstiftet, ble det holdt manntall over de førstefødte sønnene i de ikke-levittiske Israels stammer og over mennene og guttene i Levi stamme. Det var 273 flere førstefødte enn mannlige levitter. Jehova gav derfor befaling om at det skulle betales fem sekel i løsepenger for hver av de 273 som gikk ut over tallet på levitter.
b Den store flokk av ikke-israelitter var til stede da Loven ble innstiftet i 1513 f.v.t., men deres førstefødte ble ikke regnet med da levittene ble tatt i bytte for Israels førstefødte. (Se avsnitt 8.) Levittene ble følgelig ikke tatt i bytte for de førstefødte av disse ikke-israelittene.
Kan du forklare dette?
◻ Hvordan har vi fått en stadig bedre forståelse av den stilling de andre sauer har?
◻ Hvorfor vraket Jehova det nordlige Israels rike som prest for ham?
◻ Hvilken stilling hadde Juda rike i forholdet til de andre nasjonene, så lenge det var trofast?
◻ Hvilken stilling hadde trofaste proselytter i Israel?
◻ Hvordan tjener den salvede menighet som et kongerike av prester?
[Bilde på side 16]
Som et kongelig presteskap kunngjør de salvede kristne Jehovas herlighet på jorden
[Bilde på side 18]
Den endelige oppfyllelsen av 2. Mosebok 19: 6 er Riket