JORDEIER

Fra de tidligste tider har man anerkjent jordeieres eiendomsrett. (Det hebr. ordet for «jordeiere» er beʽalịm; bokst.: eiere.) Abraham kjøpslo med hetitten Efron om et gravsted til sin hustru Sara. Han kjøpte til slutt en mark for en fastsatt sum, og handelen ble stadfestet med byens innbyggere som vitner. (1Mo 23: 1–20) Under en hungersnød i Egypt kjøpte Josef jord på faraos vegne av de egyptiske jordeierne i bytte mot fødevarer. (1Mo 47: 20–26) Guds trofaste tjener Job, som bodde i landet Us, hadde eiendommer, utvilsomt blant annet jord, som han kunne gi som arv til sine sønner og døtre. (Job 1: 4; 42: 15) Jehova er imidlertid den som eier hele jorden, og hans handlinger viser at menneskene blir holdt ansvarlige overfor ham for hvordan de bruker hans eiendom. – Sl 24: 1; 50: 10–12.

I Israel. Da Jehova førte Israel inn i Kanaans land, utøvde han den rett han som jordens Herre og Eier hadde til å fordrive kanaaneerne, som i virkeligheten hadde slått seg ned i landet uten å ha rett til det. (Jos 3: 11; 1Kt 10: 26) Den perioden da Gud tolererte at de oppholdt seg i landet, var utløpt. Da Gud mer enn 450 år tidligere hadde lovt Abrahams ætt landet, hadde han sagt til Abraham: «Amorittenes [uttrykket «amoritter» brukes noen ganger om alle de kanaaneiske stammene] misgjerning er ennå ikke fullendt.» (1Mo 15: 7, 8, 12–16) Som den kristne martyren Stefanus sa til jødene, gav Gud derfor «ikke [Abraham] en fotsbredd; men han lovte å gi ham det til eiendom, og etter ham hans ætt – mens han ennå ikke hadde noe barn». – Apg 7: 5.

Israelittene skulle ikke utkjempe angrepskriger og fortsette å utvide sitt territorium ved å innta de omkringliggende nasjonenes land. Jehova sa til israelittene at han hadde gitt visse nasjoner noen landområder, og at deres eiendomsrett skulle respekteres. Disse nasjonene var Edom, Moab og Ammon, som var i slekt med israelittene gjennom Esau (Edom) og Lot (Moab og Ammon). – 5Mo 2: 4, 5, 9, 19.

Forvaltere av det lovte land. Jehova gjorde til og med israelittene, som han hadde satt til å være jordeiere i landet, oppmerksom på at de ikke var landets egentlige eiere, men bare fikk lov til å forvalte det. I forbindelse med salg av en arvelodd sa han: «Og landet skal ikke selges for all framtid, for landet er mitt. Dere er nemlig fastboende utlendinger og innvandrere fra mitt synspunkt.» (3Mo 25: 23) Gud hadde drevet kanaaneerne ut av landet på grunn av deres avskyelige handlinger. Han advarte israelittene om at han også ville frata dem enhver eiendomsrett til landet og drive dem ut av det hvis de gjorde seg skyldige i de samme handlingene, og da de senere gjorde dette, ble de ført i landflyktighet. (3Mo 18: 24–30; 25: 18, 19; 26: 27–33; Jer 52: 27) Etter at deres land hadde ligget øde i 70 år, fra 607 til 537 f.v.t., lot Gud dem i sin barmhjertighet få bosette seg i landet igjen, men denne gangen befant de seg under hedensk herredømme. Til sist, i år 70 e.v.t., ødela romerne Jerusalem og spredte innbyggerne.

Innenfor nasjonens grenser fikk Israels stammer tildelt bestemte landområder, eller de fikk byer innenfor andre stammers områder. Prestene og levittene fikk tildelt byer med beitemarker. (Jos, kap. 15–21) Innenfor stammene fikk de enkelte slekter tildelt arvelodder, som ble inndelt i mindre stykker etter hvert som slektene vokste i antall og delte jorden mellom seg. Dette førte til at jorden ble oppdyrket og brukt fullt ut. Arveloddene skulle ikke overdras fra én stamme til en annen. For å forhindre at dette skjedde, skulle kvinner som arvet jord (fordi de ikke hadde brødre i live), gifte seg med en mann fra sin egen stamme for at arvelodden skulle bli bevart. – 4Mo 36: 1–12.

Hvis en mann døde uten å etterlate seg noen sønn, kunne hans bror (eller, hvis han ikke hadde noen brødre, hans nærmeste mannlige slektning) gifte seg med hans enke for å få avkom med henne. Den mannen som giftet seg med enken, kunne også gjenløse den avdødes arvelodd hvis den var blitt solgt. (Rut 4: 9, 10, 13–17) Kvinnens førstefødte sønn skulle ikke bære sin egentlige fars navn, men morens avdøde manns navn, slik at han fikk arvelodden, og slik at den avdøde mannens navn fortsatt kunne være nevnt over hans arvelodd i Israel. – 5Mo 25: 5, 6.

Jubelåret. Gud hadde sagt til Israel: «Ingen bør . . . bli fattig hos deg.» (5Mo 15: 4, 5) Så lenge israelittene overholdt bestemmelsene angående jubelåret, forhindret dette at den situasjon oppstod at det bare fantes to klasser – de svært rike og de svært fattige. Hvert 50. år (regnet fra det tidspunkt da israelittene drog inn i Kanaan) vendte hver mann tilbake til sin arvelodd, og hvis han hadde solgt noe jord, ble den gitt tilbake til ham. På grunn av denne loven falt prisen på jord hvert år etter hvert som jubelåret nærmet seg. I virkeligheten leide kjøperen bare jorden, og prisen avhang av det antall avlinger som jorden kunne bære innen det neste jubelåret. (3Mo 25: 13–16, 28) Den som kjøpte en annen manns arvelodd, kunne ikke engang være sikker på å få beholde den fram til jubelåret. Hvis den opprinnelige eieren kunne framskaffe de nødvendige midler, kunne han kjøpe jorden tilbake. En gjenkjøper (en nær slektning) kunne også kjøpe jorden tilbake til den opprinnelige eieren. – 3Mo 25: 24–27.

En mann kunne ikke tvinges til å selge sin eiendom. Kongen hadde heller ingen ekspropriasjonsrett i Israel. Dette framgår av tilfellet med Nabot, som nektet å selge noe av sin arvelodd til kong Akab. – 1Kg 21: 1–4, 17–19; jf. Ese 46: 18.

Levittene. Levittenes marker kunne ikke selges, noe som var til beskyttelse for dem. Grunnen var at de ikke hadde noen egne arvelodder – de fikk bare hus i de levittiske byene og de beitemarkene som omgav dem. Hvis en levitt solgte sitt hus i en levittisk by, beholdt han gjenkjøpsretten, og senest i jubelåret ble huset gitt tilbake til eieren. – 3Mo 25: 32–34.

Når den fruktbare jorden gav sin grøde, skulle jordens egentlige Eier ikke glemmes. En tiendedel av avkastningen skulle gis til levittene for å støtte dem i deres viktige oppgaver i forbindelse med tilbedelsen av Jehova, noe som var til åndelig gagn for hele Israel. – 4Mo 18: 21–24; 5Mo 14: 22–29.

Helligdommen. Jehovas helligdom kunne også eie jord, nemlig marker som var blitt ’helliget’ til Jehova. Avkastningen av disse markene gikk til helligdommen i en periode som jordeieren hadde fastsatt. (3Mo 27: 16–19) Hvis en mark som var blitt ’helliget’ av eieren, ikke ble kjøpt tilbake, men ble solgt til en annen mann, ville den i jubelåret bli helligdommens permanente eiendom. (3Mo 27: 20, 21) Og marker som av eieren var blitt «viet» til helligdommen, forble helligdommens permanente eiendom. – 3Mo 27: 28.

I den kristne menighet. Bibelen viser klart og tydelig at enkeltpersoners eiendomsrett ble anerkjent i den kristne menighet. Da menigheten ble opprettet på pinsedagen i år 33, var mange jøder og jødiske proselytter fra andre land kommet til Jerusalem for å feire høytiden. En stor del av dem hørte Peters tale og kom til tro på Kristus. (Apg 2: 1, 5, 9–11, 41, 42, 47) De ble igjen for å lære mer. De kristne solgte derfor frivillig sine eiendommer og delte ut det som kom inn, for å hjelpe disse gjestene og andre trengende. De «hadde alt felles». (Apg 2: 44–46) Dette var ikke sosialisme eller kommunisme, men folk gav frivillige gaver for å hjelpe slike som var interessert i det gode budskap og i å fremme utbredelsen av det.

Av lignende årsaker og til dels også fordi de kristne ble forfulgt av styresmennene i Jerusalem, fortsatte man senere under Guds ånds ledelse og ved Guds ufortjente godhet å følge denne framgangsmåten. Mange solgte markene sine, og utbyttet ble brakt til apostlene, som administrerte hjelpeprogrammet. (Apg 4: 31–37) Men de enkelte kristnes eiendom var deres egen, og eiendomsretten var ukrenkelig; de ble på ingen måte tvunget til å stille sine eiendommer til rådighet for å fremme fellesskapet. Det ble betraktet som et privilegium, ikke en plikt, å gjøre dette. Disse gavmilde kristne lot seg lede av et rett motiv.

Ananias og Saffira hyklet imidlertid for å få ros og ære av mennesker. De ble enige om å selge et jordstykke og bare gi en del av det som de fikk for det, til apostlene, samtidig som de foregav at de gavmildt skjenket hele beløpet. Ledet av den hellige ånd forstod Peter hva de hadde gjort. Men han sa ikke: ’Hvorfor gav dere oss ikke alle pengene som dere fikk for jordstykket?’, som om de var forpliktet til å gjøre det. Han sa: «Ananias, hvorfor har Satan gitt deg mot til å drive falskt spill overfor den hellige ånd og i hemmelighet holde tilbake noe av betalingen for jordstykket? Var det ikke ditt så lenge det var hos deg, og rådde du ikke fortsatt over det etter at det var blitt solgt? Hvorfor satte du deg fore i ditt hjerte å gjøre noe slikt som dette? Det er ikke overfor mennesker du har drevet falskt spill, men overfor Gud.» – Apg 5: 1–4.

Da Saffira omkring tre timer senere kom inn uten å vite hva som hadde hendt, påstod også hun at de hadde gitt hele beløpet til apostlene, og Peter sa: «Hvorfor ble dere to enige om å sette Jehovas ånd på prøve?» (Apg 5: 7–9) Deres synd bestod i at de hadde løyet for Jehova og hånt ham og hans menighet, som om Guds ånd ikke hvilte over den. (Ga 6: 7) De var ikke forpliktet til å skille seg av med sin eiendom og gi beløpet til fellesskapet.

Jehovas eiendomsrett skal respekteres. Ettersom Jehova er hele jordens Eier, må jordeiere respektere hans eiendom og passe på den, slik at den ikke blir ødelagt og de mister den helt. (Ord 24: 30–34) Selv nasjoner må anerkjenne at det forholder seg slik. (Jes 24: 1–6; Jer 23: 10) De som ignorerer dette prinsippet, vil til slutt selv bli ødelagt. – Åp 11: 18.

Den som anerkjenner Gud som den egentlige jordeier, vil heller ikke begjærlig forsøke å tilegne seg jord ved hjelp av ulovlige metoder. (Ord 20: 21; 23: 10, 11) Da israelittene vendte seg bort fra Guds lov, fordømte Gud noen av dem med disse ordene: «Ve dem som føyer hus til hus, og dem som legger mark til mark, inntil det ikke er mer plass igjen og dere har kommet til å bo helt for dere selv midt i landet!» – Jes 5: 8; Mi 2: 1–4.

Jesus sa på den annen side: «Lykkelige er de som har et mildt sinn, for de skal arve jorden.» (Mt 5: 5; Sl 37: 9, 22, 29) Han lærte sine etterfølgere å be til Gud: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Mt 6: 10) Under det suverene herredømmet til Ham som eier hele jorden, vil de som trofast forvalter hans jord, oppleve den fulle glede ved å ta seg av en jordeiendom under fullstendig trygge forhold. Gud beskrev de ideelle forhold i forbindelse med å eie jord da han lot Jesaja og Mika nedtegne sine profetier om en gjenopprettelse. Disse profetiene viser hvilke forhold som vil rå på jorden når ’hans vilje skjer’. Han sa til sitt folk: «Og de skal visselig bygge hus og bo i dem; og de skal visselig plante vingårder og spise deres frukt. De kommer ikke til å bygge og en annen til å bo; de kommer ikke til å plante og en annen til å spise.» «Og de skal sitte hver under sin vinranke og under sitt fikentre, og det vil ikke være noen som får dem til å skjelve.» – Jes 65: 21, 22; Mi 4: 4; se LANDETS FOLK.