Kapittel tjuesju

Jehova velsigner den rene tilbedelse

Jesaja 66: 1—14

1. Hvilke temaer blir framhevet i det siste kapitlet i Jesaja, og hvilke spørsmål blir besvart?

I DET siste kapitlet i Jesajas profetiske bok blir noen av de viktigste temaene i boken ført fram til et storslagent klimaks, og en rekke viktige spørsmål blir besvart. Noen av de temaene som blir framhevet, er Jehovas opphøyde stilling, hans hat til hykleri, hans beslutning om å straffe de onde og hans kjærlighet til og omsorg for sine trofaste tjenere. Følgende spørsmål blir dessuten besvart: Hva er det som skiller den sanne tilbedelse fra falsk tilbedelse? Hvordan kan vi være sikre på at Jehova skal ta hevn over hyklere som foregir å være hellige, mens de i virkeligheten undertrykker Guds folk? Og hvordan skal Jehova velsigne dem som er trofaste mot ham?

Nøkkelen til ren tilbedelse

2. Hvilken uttalelse kommer Jehova med om sin storhet, og hva betyr denne uttalelsen ikke?

² Profetien begynner med å framheve Jehovas storhet: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Himlene er min trone, og jorden er min fotskammel. Hvor er da det hus som dere kan bygge for meg, og hvor er da det sted som kan være et hvilested for meg?’» (Jesaja 66: 1) Noen oppfatter det slik at profeten fraråder jødene å gjenoppbygge Jehovas tempel når de har kommet tilbake til sitt hjemland. Men det er ikke riktig. Jehova kommer selv til å gi dem befaling om å gjenoppbygge templet. (Esra 1: 1—6; Jesaja 60: 13; Haggai 1: 7, 8) Hva betyr så denne passasjen?

3. Hvorfor passer det godt at jorden blir kalt Jehovas «fotskammel»?

³ La oss først se på hvorfor jorden blir omtalt som Jehovas «fotskammel». Det er ikke noe nedsettende i det. Blant alle de milliarder himmellegemer som finnes i universet, er det bare jorden som har fått denne spesielle betegnelsen. Jorden kommer alltid til å være i en særstilling, for det var her Jehovas enbårne Sønn gav sitt liv som en løsepenge, og det er her Jehova skal hevde og rettferdiggjøre sitt overherredømme ved hjelp av det messianske riket. Det passer derfor godt at jorden blir kalt Jehovas fotskammel. En konge kan bruke en slik skammel når han skal stige opp på sin opphøyde trone, og deretter kan han bruke den til å hvile føttene på.

4. a) Hvorfor kan ikke en bygning her på jorden være hvilested for Jehova Gud? b) Hva menes med uttrykket «alt dette», og hvilken slutning må vi trekke angående tilbedelsen av Jehova?

⁴ En konge ville naturligvis ikke sitte på sin fotskammel. Og Jehova oppholder seg ikke på jorden. Ikke engang det enorme fysiske himmelrommet kan romme ham! Langt mindre kan en bygning her på jorden tjene som en bokstavelig bolig for ham. (1. Kongebok 8: 27) Jehovas trone og hans hvilested befinner seg i åndeverdenen; det er i denne betydningen ordet «himlene» er brukt i Jesaja 66: 1. Det neste verset understreker dette ytterligere: «’Alt dette har jo min egen hånd dannet, slik at alt dette ble til,’ lyder Jehovas utsagn.» (Jesaja 66: 2a) Forestill deg at Jehova gjør en stor håndbevegelse idet han peker på «alt dette» — alt det som er i himmelen og på jorden. (Jesaja 40: 26; Åpenbaringen 10: 6) Som den som har skapt hele universet, fortjener han å ha mer enn bare en bygning viet til seg. Han fortjener mer enn en tilbedelse som bare gir seg utslag i det ytre.

5. Hvordan viser vi at vi er «sønderknust i ånden»?

⁵ Hva slags tilbedelse er det universets Overherre godkjenner? Han sier selv: «Men til denne skal jeg se: til den som er nødstilt, og som er sønderknust i ånden, og som skjelver for mitt ord.» (Jesaja 66: 2b) Ja, den som ønsker å utøve ren tilbedelse, må ha den rette hjertetilstand. (Åpenbaringen 4: 11) Den som tilber Jehova, må være «sønderknust i ånden». Betyr det at Jehova vil at vi skal være ulykkelige? Nei, han er ’den lykkelige Gud’, og han vil at hans tilbedere skal glede seg. (1. Timoteus 1: 11; Filipperne 4: 4) Men vi synder alle ofte, og vi må ikke ta det lett. Vi må være dypt bedrøvet fordi vi ikke når opp til Jehovas rettferdige normer. (Salme 51: 17) Vi trenger å vise at vi er «sønderknust i ånden», ved at vi angrer, kjemper imot våre syndige tilbøyeligheter og ber Jehova om tilgivelse. — Lukas 11: 4; 1. Johannes 1: 8—10.

6. I hvilken forstand bør de sanne tilbedere ’skjelve for Guds ord’?

⁶ Jehova ser dessuten til dem som ’skjelver for hans ord’. Betyr det at han vil at vi skal skjelve av frykt hver gang vi leser det han har sagt? Nei, han vil at vi skal betrakte det han sier, med ærefrykt og respekt. Vi søker oppriktig hans veiledning og følger den i alt det vi foretar oss. (Salme 119: 105) Det kan også være at vi «skjelver» i den forstand at vi frykter selve tanken på å være ulydige mot Gud, tilskitne hans sannhet med menneskelagde tradisjoner og unnlate å ta sannheten høytidelig. En slik ydmyk holdning er et viktig trekk ved den rene tilbedelse — men det er dessverre en sjelden holdning i verden i dag.

Jehova hater hyklersk tilbedelse

7, 8. Hvordan betrakter Jehova religiøse hykleres formelle tilbedelse?

⁷ Når Jesaja betrakter sine samtidige, er han fullt klar over at det er få av dem som har den holdning som Jehova ønsker å finne hos dem som tilber ham. Det frafalne Jerusalem har derfor gjort seg fortjent til den forestående dommen. Legg merke til hvordan Jehova betrakter den tilbedelsen som blir utøvd der: «Den som slakter oksen, er lik en som slår ned en mann. Den som ofrer sauen, er lik en som bryter nakken på en hund. Den som frambærer en gave — svineblod! Den som frambærer et minneoffer av virak, er lik en som uttaler en velsignelse med mystiske ord. Ja, de har valgt sine egne veier, og i deres avskyeligheter har deres sjel funnet behag.» — Jesaja 66: 3.

⁸ Disse ordene får oss til å tenke på de Jehovas ord som er nedskrevet i det første kapitlet i Jesajas bok. Jehova sa der til sitt villfarne folk at deres formelle tilbedelseshandlinger ikke bare mishaget ham, men at de fikk hans rettferdige harme til å flamme opp i sterkere grad fordi tilbederne var så hyklerske. (Jesaja 1: 11—17) Og nå sammenligner Jehova sitt folks ofringer med grusomme forbrytelser. Om de ofrer en kostbar okse, behager ikke det Jehova noe mer enn om de skulle myrde et menneske! Andre ofringer blir sammenlignet med det å ofre en hund eller en gris, dyr som er urene ifølge Moseloven og absolutt uegnet som offerdyr. (3. Mosebok 11: 7, 27) Lar Jehova et slikt religiøst hykleri være ustraffet?

9. Hvordan har de fleste av jødene reagert på de påminnelsene de har fått fra Jehova gjennom Jesaja, og hva kommer det til å føre til?

⁹ Jehova sier nå: «Jeg på min side skal velge måter å behandle dem ille på; og de ting de gruer for, skal jeg føre over dem; for jeg kalte, men det var ingen som svarte; jeg talte, men det var ingen som lyttet; og de fortsatte å gjøre det som var ondt i mine øyne; og det som jeg ikke fant behag i, det valgte de.» (Jesaja 66: 4) Jesaja kan uten tvil si dette med sterk overbevisning. Han har i en årrekke vært et redskap for Jehova og ’kalt’ på og ’talt’ til hans folk. Han vet bare så altfor godt at det i det store og hele ikke er noen som har lyttet. Fordi de har fortsatt å gjøre det onde, er straffen uunngåelig. Jehova kommer til å velge straffen og føre grufulle ting over sitt frafalne folk.

10. Hva kan vi lære av den måten Jehova handlet med Juda på, om hans syn på kristenheten?

¹⁰ Kristenheten i vår tid har også praktisert ting som Jehova ikke har behag i. Dens kirker er fulle av religiøse bilder. Ubibelske filosofier og tradisjoner blir dosert fra prekestolene, og ønsket om politisk makt har fått den til å involvere seg stadig sterkere i et åndelig sett umoralsk forhold til verdens nasjoner. (Markus 7: 13; Åpenbaringen 18: 4, 5, 9) Kristenhetens velfortjente straff — ’noe å grue for’ — kommer ubønnhørlig, like sikkert som at det gamle Jerusalem fikk sin velfortjente straff. En av grunnene til det er den måten den har behandlet Guds folk på.

11. a) Hva er det som gjør de frafalnes synd på Jesajas tid enda alvorligere? b) I hvilken forstand utelukker Jesajas samtidige de trofaste ’på grunn av Guds navn’?

¹¹ Jesaja fortsetter: «Hør Jehovas ord, dere som skjelver for hans ord: ’Deres brødre som hater dere, som utelukker dere på grunn av mitt navn, sa: «Måtte Jehova bli herliggjort!» Han skal også vise seg, til fryd for dere, og det er de som skal bli gjort til skamme.’» (Jesaja 66: 5) Jesajas «brødre», hans egne landsmenn, har det gudgitte ansvar å representere Jehova Gud og underordne seg under hans overherredømme. Det at de har unnlatt å gjøre det, er en svært alvorlig synd. Men det som gjør denne synden enda alvorligere, er at de hater mennesker som er trofaste og ydmyke, slike som Jesaja. Disse frafalne hater de trofaste og utelukker dem fordi de representerer Jehova Gud på rette måte. Det er i den forstand utelukkelsen blir gjort ’på grunn av Guds navn’. Samtidig hevder disse falske tjenerne for Jehova at de representerer ham, og bruker fromt slike religiøstklingende uttrykk som «Måtte Jehova bli herliggjort!»a

12. Nevn noen eksempler på at trofaste tjenere for Jehova er blitt forfulgt av religiøse hyklere.

¹² Den falske religions hat til dem som utøver den rene tilbedelse, er ikke noe nytt. Det er en videre oppfyllelse av profetien i 1. Mosebok 3: 15, som forutsa et langvarig fiendskap mellom Satans ætt og Guds kvinnes Ætt. Jesus sa til sine salvede etterfølgere i det første århundre at de også skulle bli plaget av sine landsmenn — utelukket fra synagogene og forfulgt like til døden. (Johannes 16: 2) Og hvordan har det vært i nyere tid? Da «de siste dager» begynte, kunne Guds folk se at en lignende forfølgelse lå foran dem. (2. Timoteus 3: 1) I 1914 skrev Vagt-Taarnet, idet det henviste til Jesaja 66: 5: «Nesten alle de forfølgelser som Guds folk har vært gjenstand for, er kommet fra medtroende, fra folk som har bekjent seg for å være kristne.» Den samme artikkelen sa også: «Vi kan ikke fastslå annet enn at det er mulig at de vil gå til ytterligheter nå i våre dager — gå så vidt som å drepe sosialt, kirkelig og kanskje også bokstavelig.» Hvor sanne viste ikke disse ordene seg å være! Under den første verdenskrig, ikke lenge etter at disse ordene hadde stått på trykk, tiltok den intense forfølgelsen av Guds folk som presteskapet fikk i stand. Men kristenheten ble gjort til skamme, som forutsagt. Hvordan?

En hurtig og plutselig gjenopprettelse

13. Hva er ’lyden av larm fra byen’ i den første oppfyllelsen?

¹³ Jesaja profeterer: «Det høres en lyd av larm fra byen, en lyd fra templet! Det er lyden av Jehova som gjengjelder sine fiender det de fortjener.» (Jesaja 66: 6) I den første oppfyllelsen av disse ordene er «byen» Jerusalem, hvor Jehovas tempel står. ’Lyden av larm’ sikter til krigslarmen, som kan høres i byen når de babylonske hærstyrkene angriper den i 607 f.v.t. Men hva med oppfyllelsen i vår tid?

14. a) Hva forutsa Malaki om Jehovas komme til sitt tempel? b) Hva førte det til at Jehova kom til sitt tempel, ifølge Esekiels profeti? c) Når inspiserte Jehova og Jesus det åndelige templet, og hvordan berørte det dem som hevdet at de representerte den rene tilbedelse?

¹⁴ Disse ordene i Jesaja harmonerer med to andre profetiske uttalelser, den ene i Esekiel 43: 4, 6—9 og den andre i Malaki 3: 1—5. Både Esekiel og Malaki taler om en tid da Jehova Gud kommer til sitt tempel. Malakis profeti viser at Jehova kommer for å inspisere sitt hus for ren tilbedelse og å handle som en Lutrer og forkaste dem som gir en feilaktig framstilling av ham. Esekiels syn skildrer Jehova idet han går inn i templet og sier at alle spor etter umoral og avgudsdyrkelse må fjernes.b Som en oppfyllelse av disse profetiene i nyere tid fant det sted en viktig åndelig utvikling i 1918 i forbindelse med tilbedelsen av Jehova. Det var tydelig at Jehova og Jesus foretok en inspeksjon av alle dem som hevdet at de representerte den rene tilbedelse. Denne inspeksjonen førte til at den fordervede kristenheten ble endelig forkastet. For Kristi salvede etterfølgere betydde inspeksjonen en kort lutringsperiode, fulgt av en rask åndelig gjenopprettelse i 1919.

15. Hvilken fødsel blir forutsagt, og hvordan blir dette oppfylt i 537 f.v.t.?

¹⁵ Gjenopprettelsen blir beskrevet på en treffende måte i de neste versene i Jesajas profeti: «Før hun begynte å få veer, fødte hun. Før fødselsveer rakk å komme over henne, nedkom hun med et guttebarn. Hvem har hørt noe slikt? Hvem har sett slike ting? Skal et land bli frambrakt under fødselsveer på én dag? Eller skal en nasjon bli født på én gang? For Sion har fått fødselsveer og har også født sine sønner.» (Jesaja 66: 7, 8) Disse ordene får en spennende første oppfyllelse for de landflyktige jødene i Babylon. Sion, eller Jerusalem, blir enda en gang framstilt som en fødende kvinne, men for en usedvanlig fødsel! Den foregår så hurtig, så plutselig, at den er over før fødselsveene har begynt! Dette er et godt bilde. Det at Guds folk blir gjenfødt som en egen nasjon i 537 f.v.t., foregår så hurtig og så plutselig at det virker mirakuløst. Fra det tidspunkt da Kyros satte jødene fri fra fangenskapet, og til en trofast rest har kommet tilbake til sitt hjemland, har det jo bare gått noen måneder! For en kontrast til de begivenhetene som førte fram til at Israel ble født som en nasjon første gang! I 537 er det ikke nødvendig å be en motvillig konge om frihet, å flykte for en fiendtlig hær eller å vandre omkring i ødemarken i 40 år.

16. Hva er Sion et bilde på i vår tids oppfyllelse av Jesaja 66: 7, 8, og på hvilken måte er Sions barn blitt gjenfødt?

¹⁶ I oppfyllelsen i vår tid står Sion for Jehovas himmelske «kvinne», hans himmelske organisasjon av åndeskapninger. I 1919 kunne denne «kvinnen» glede seg over å se sine salvede sønner på jorden bli født som et organisert folk, «en nasjon». Denne gjenfødelsen skjedde hurtig og plutselig.c I løpet av bare noen måneder skjedde det en stor forandring med de salvede som gruppe betraktet — de gikk fra en dødlignende, uvirksom tilstand til en levende, aktiv tilstand i sitt «land», sitt gudgitte åndelige virkeområde. (Åpenbaringen 11: 8—12) Høsten 1919 opplyste de at det skulle komme ut et nytt blad som skulle supplere The Watch Tower (Vagt-Taarnet). Utgivelsen av dette nye bladet, The Golden Age (Den Gylne Tidsalder), nå Awake! (Våkn opp!), var et vitnesbyrd om at Guds folk var blitt gjenopplivet og enda en gang var organisert med tanke på tjenesten.

17. Hvordan forsikrer Jehova sitt folk om at ingenting kan hindre ham i å gjennomføre sin hensikt med det åndelige Israel?

¹⁷ Ingen makt i hele universet kunne hindre denne åndelige gjenfødelsen. Det neste verset lyder: «’Og jeg — skulle jeg forårsake gjennombruddet og ikke forårsake fødselen?’ sier Jehova. ’Eller forårsaker jeg en fødsel, og forårsaker jeg så likefram en tillukking?’ har din Gud sagt.» (Jesaja 66: 9) Når selve fødselen først har kommet i gang, kan den ikke stanses. Slik var det også da det åndelige Israel ble gjenfødt — da fødselen først hadde kommet i gang, kunne den ikke stanses. Den møtte riktignok motstand, og det vil sannsynligvis bli mer motstand i framtiden. Men det er bare Jehova som kan stanse det han har satt i gang, og det gjør han aldri! Men hvordan behandler Jehova sitt gjenopplivede folk?

Jehovas kjærlige omsorg

18, 19. a) Hvilken gripende illustrasjon bruker Jehova, og hvordan kan den anvendes på hans landflyktige folk? b) Hvordan har den salvede rest i vår tid fått næring og kjærlig omsorg?

¹⁸ De fire neste versene beskriver Jehovas kjærlige omsorg på en gripende måte. Jesaja sier først: «Fryd dere med Jerusalem og gled dere med henne, alle dere som elsker henne. Juble høyt med henne, alle dere som sørger over henne; for dere skal die og visselig mettes ved hennes trøsterike barm; for dere skal suge og finne den største glede ved hennes herlighets bryst.» (Jesaja 66: 10, 11) Jehova bruker her en illustrasjon, en kvinne som dier sitt barn. Når et spedbarn er sultent, skriker det. Men når det blir lagt til morens bryst, blir sorgen vendt til glede og tilfredshet. Resten av de trofaste jødene i Babylon vil på lignende måte hurtig bli brakt fra en tilstand av sorg til en tilstand av lykke og tilfredshet når de blir utfridd og får reise hjem. Det vil være stor glede blant dem. Jerusalem vil igjen bli en herlig by når den blir gjenoppbygd og på ny blir bebodd. Og byens herlighet vil på sin side omfatte dens trofaste innbyggere. De vil enda en gang få åndelig næring gjennom et aktivt presteskap. — Esekiel 44: 15, 23.

¹⁹ Det åndelige Israel ble også velsignet med rikelig med næring etter gjenopprettelsen i 1919. Siden da er det jevnt og sikkert blitt delt ut åndelig føde gjennom «den tro og kloke slave». (Matteus 24: 45—47) Dette har virkelig vært en tid med trøst og glede for den salvede rest. Men det har vært flere velsignelser.

20. Hvordan ble Jerusalem velsignet med «en flommende bekk» i gammel tid, og hvordan har dette skjedd i nyere tid?

²⁰ Profetien fortsetter: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Se, til henne leder jeg fred som en elv og nasjoners herlighet som en flommende bekk, og dere skal visselig die. På hoften skal dere bli båret, og på knærne skal dere sitte og bli kjærtegnet.’» (Jesaja 66: 12) Her blir bildet med diing kombinert med bildet av velsignelser som kommer strømmende — «en elv» og «en flommende bekk». Jerusalem vil bli velsignet, ikke bare med fred i overflod fra Jehova, men også med «nasjoners herlighet», som kommer strømmende til og velsigner hans folk. Det betyr at mennesker fra nasjonene skal strømme til Jehovas folk. (Haggai 2: 7) Da dette fikk sin oppfyllelse i gammel tid, var det mange mennesker fra ulike nasjoner som sluttet seg til Israel og ble jødiske proselytter. Men en mye større oppfyllelse har funnet sted i vår tid, da «en stor skare . . . av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» — i sannhet «en flommende bekk» av mennesker — har sluttet seg til resten av de åndelige jøder. — Åpenbaringen 7: 9; Sakarja 8: 23.

21. Hva slags trøst blir forutsagt i en malende beskrivelse?

²¹ Jesaja 66: 12 bruker også uttrykk som betegner morskjærligheten — det å ha et lite barn på knærne og kjærtegne det og å bære det på hoften. I det neste verset er en lignende tanke uttrykt, men fra en annen synsvinkel. «Som når en mann trøstes av sin egen mor, slik skal jeg selv fortsette å trøste dere; og når det gjelder Jerusalem, skal dere bli trøstet.» (Jesaja 66: 13) Barnet er nå «en mann», en voksen. Men moren ønsker like fullt å trøste ham når han har det vanskelig.

22. Hvordan viser Jehova hvor sterk og inderlig hans kjærlighet er?

²² På denne tiltalende måten illustrerer Jehova hvor sterk hans kjærlighet til sitt folk er. Den sterkeste morskjærlighet er bare et svakt gjenskinn av Jehovas inderlige kjærlighet til sitt trofaste folk. (Jesaja 49: 15) Hvor viktig er det ikke at alle kristne gjenspeiler denne egenskapen, som er så fremtredende hos deres himmelske Far! Apostelen Paulus gjorde det, og han var derved et godt eksempel for de eldste i den kristne menighet. (1. Tessaloniker 2: 7) Jesus sa at det var broderkjærlighet som i første rekke skulle kjennetegne hans etterfølgere. — Johannes 13: 34, 35.

23. Beskriv den lykkelige tilstanden blant Jehovas hjemvendte folk.

²³ Jehova lar sin kjærlighet komme til uttrykk i handling. Han sier derfor videre: «Dere skal sannelig se, og deres hjerte skal vitterlig juble, og deres knokler skal spire som spedt gress. Og Jehovas hånd skal virkelig bli gjort kjent for hans tjenere, men han skal i sannhet fordømme sine fiender.» (Jesaja 66: 14) En hebraisk-kyndig grammatiker sier at uttrykket «dere skal sannelig se» innebærer at uansett hvor de hjemvendte fangene vender blikket i sitt gjenreiste land, «er det nå glede som faller dem i øynene». De vil mangle ord for å beskrive den fryd og glede de føler over å ha kommet tilbake til sitt elskede hjemland. De vil føle det som om de er blitt unge igjen, som om knoklene deres er blitt tilført ny styrke, lik gress som spirer om våren. Alle vil vite at denne velsignede tilstanden ikke er et resultat av noe mennesker har gjort, men at det er «Jehovas hånd» som står bak.

24. a) Hvilken slutning trekker du når du tenker på begivenheter som har berørt Jehovas folk i vår tid? b) Hva bør vi være fast besluttet på å gjøre?

²⁴ Ser du at Jehovas hånd er i virksomhet blant hans folk i dag? Ikke noe menneske kunne ha klart å gjenopprette den rene tilbedelse. Ikke noe menneske kunne ha fått millioner av dyrebare mennesker fra alle nasjoner til å slutte seg til den trofaste rest i dens åndelige land. Bare Jehova Gud kan gjøre slike ting. Disse uttrykkene for Jehovas kjærlighet gir oss stor grunn til glede. Måtte vi aldri ta hans kjærlighet for gitt. La oss fortsette å ’skjelve for hans ord’. La oss være fast besluttet på å leve i samsvar med Bibelens prinsipper og å finne glede i tjenesten for Jehova.

[Fotnoter]

[Bilde på side 395]

«Alt dette har jo min egen hånd dannet»

[Bilde på side 402]

Jehova skal gi Sion «nasjoners herlighet»