KNE, KNELE

Ettersom kneleddet er viktig for å holde kroppen oppreist, står sviktende, vaklende eller svekkede knær for svakhet, mens knær som slår mot hverandre, betegner frykt. – Job 4: 4; Sl 109: 24; Jes 35: 3; Da 5: 6; He 12: 12.

Av Gideons 10 000 mann la alle så nær som 300 seg ned på knærne for å drikke, tydeligvis med ansiktet helt ned mot vannet. Mens de lå slik, kunne de ikke være på vakt overfor et eventuelt overraskelsesangrep. De var mer opptatt av å slokke tørsten enn av det saken dreide seg om. De resterende 300 ble derimot stående på bena og førte hånden til munnen og lepjet vannet i seg mens de hele tiden var årvåkne, vaktsomme, klar til handling. De 9700 som var uoppmerksomme, ble sendt hjem. – Dom 7: 3, 5–8.

Et barn kunne billedlig talt bli ’født på knærne’ til en annen person enn moren. Dette innebar at det nøt denne personens gunst og omsorg og ble anerkjent som vedkommendes barn eller etterkommer. Bilhas barn ble for eksempel regnet for å være Rakels. – 1Mo 30: 3–6; jf. 1Mo 50: 23.

Da Jehova gav løfte om at israelittene skulle få vende tilbake fra landflyktigheten, omtalte han dem som barn av Sion, eller Jerusalem, barn som ’skulle sitte på knærne og bli kjærtegnet’; de skulle med andre ord på ny oppnå Jehovas gunst og bli vist omsorg. – Jes 66: 12, 13.

Kneling. Det hebraiske ordet for «å knele» (barạkh) har kanskje samme rot som ordet for «å velsigne», noe som kan tyde på at man i hvert fall i noen tilfeller knelte når man mottok en velsignelse.

Når man anmodet om noens velvilje. Man kunne knele for å vise respekt eller for å anmode om noens velvilje, som da en «femtimannsfører» som representerte kong Akasja, knelte foran Elia og bad for livet for seg selv og for de mennene han hadde med seg. (2Kg 1: 13, 14) Da en spedalsk mann bønnfalt Jesus om å gjøre ham ren, lå han på kne. – Mr 1: 40–42; se også 10: 17–22.

I bønn. Guds sanne tilbedere knelte ofte når de bad til Gud, ettersom dette var en passende måte å vise ydmykhet på. (Esr 9: 5; Apg 9: 36, 40; 21: 3–6) Salomo knelte foran Israels menighet da han bad bønnen ved innvielsen av templet. (2Kr 6: 13) Daniel knelte i bønn til Jehova Gud tre ganger om dagen med vinduene i sitt takkammer åpne mot Jerusalem, også da det var blitt utstedt et kongelig dekret om at det i 30 dager ikke var tillatt å be til noen annen enn til kong Dareios. (Da 6: 6–11) Også Jesus Kristus knelte i bønn til Jehova. Han «falt på kne og begynte å be» i Getsemane hage den kvelden da han skulle bli forrådt. – Lu 22: 41.

De som dyrket falske guder, knelte foran bilder som forestilte gudene deres. Men på Elias tid var det fremdeles 7000 trofaste i Israel. Disse ble omtalt som ’alle de knær som ikke hadde bøyd seg for Ba’al’. – 1Kg 19: 18; Ro 11: 4.

I ærbødighet eller i anerkjennelse av noens høye stilling. Man kunne også knele som et uttrykk for ærbødighet eller for å vise at man anerkjente en annen persons høye stilling. Noen soldater knelte framfor Jesus og bøyde seg ærbødig for ham, vel å merke for å spotte ham. – Mt 27: 27–31; Mr 15: 16–20.

Jehova har gitt den trofaste, oppstandne Jesus Kristus en opphøyd stilling og et navn som er over ethvert annet navn, «slik at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden». Alle som skal vinne livet, må bøye kne og tilbe Jehova i Jesu Kristi navn, idet de erkjenner at Jesus Kristus er Herre til Guds ære. Det at de «som er under jorden», blir nevnt her, betyr tydeligvis at også de som blir oppreist fra graven, må innfri dette kravet. – Flp 2: 9–11; Joh 5: 28, 29; Ef 1: 9, 10.

De som ønsker å oppnå Jehovas gunst, må først og fremst anerkjenne Jehovas overhøyhet og overherredømme. Jehova erklærer: «Ved meg selv har jeg sverget . . . at for meg skal hvert kne bøye seg.» (Jes 45: 23; Ro 14: 10–12) Det var derfor meget passende at salmisten kom med denne inntrengende oppfordringen til sine landsmenn: «Kom inn, la oss tilbe og bøye oss ned; la oss knele for Jehova, han som har dannet oss.» – Sl 95: 6; se KROPPSSTILLINGER, GESTER, SYMBOLSKE HANDLINGER.