NAFTALI

(Nạftali) [mine kamper].

1. Den andre sønnen Jakob fikk med Rakels tjenestekvinne Bilha i Paddan-Aram. (1Mo 35: 25, 26; 2Mo 1: 1, 4; 1Kr 2: 1, 2) Siden Bilha hadde født barnet på vegne av sin frue, betraktet den ufruktbare Rakel både Naftali og hans eldre helbror, Dan, som sine egne sønner. Hennes søster, Lea, hadde på det tidspunktet allerede fire sønner (1Mo 29: 32–35), men Rakel var likevel så opprømt over at det hadde lyktes henne å få en sønn til ved hjelp av sin tjenestekvinne, at hun utbrøt: «Harde kamper har jeg kjempet mot min søster. Og jeg har vunnet!» Det navnet hun gav denne sønnen, Naftali (som betyr «mine kamper»), er beskrivende for Rakels følelser på den tiden da han ble født. – 1Mo 30: 2–8.

Naftali fikk fire sønner: Jahse’el (Jahsiel), Guni, Jeser og Sjillem (Sjallum). (1Mo 46: 24; 1Kr 7: 13) Da patriarken Jakob på sitt dødsleie fortalte sine sønner hva som skulle skje med dem i «dagenes siste del», var hans uttalelse om Naftali en av de korteste, men den var positiv. – 1Mo 49: 1, 2, 21.

2. Den av Israels stammer som hadde sitt navn etter Jakobs sønn Naftali. Den bestod av fire slekter som stammet fra hans sønner Jahse’el, Guni, Jeser og Sjillem. (4Mo 26: 48, 49) Omtrent et år etter at israelittene hadde forlatt Egypt, hadde denne stammen 53 400 stridsdyktige menn fra 20-årsalderen og oppover. (4Mo 1: 42, 43) Mens de var i ørkenen, hadde Naftali stamme, med Akira som høvding, sin leirplass nord for tabernaklet sammen med stammene Asjer og Dan. Disse tre stammene utgjorde til sammen Dans leir, som var den siste som drog ut når israelittene brøt opp. De hadde den viktige oppgaven å danne baktroppen. – 4Mo 1: 15, 16; 2: 25–31; 7: 78; 10: 25–28.

Neste gang det ble holdt manntall, omkring førti år etter utgangen av Egypt, hadde antallet av stridsdyktige menn i Naftali stamme sunket til 45 400. (4Mo 26: 50) En av de mennene stammen mistet, var Nahbi, en av de ti speiderne som avla en dårlig rapport og skremte israelittene fra å dra inn i det lovte land. – 4Mo 13: 14, 16, 31–33; 14: 35–37.

Da israelittene til slutt hadde gått over Jordan, var Naftali med på å erobre Jeriko og Ai under ledelse av Josva. Naftali var deretter en av de stammene som ’framsa forbannelsen’ foran Ebal-fjellet. (Jos 6: 24, 25; 8: 28, 30–35; 5Mo 27: 13) Da tiden var inne til å stykke opp landet og dele ut arvelodder til de forskjellige stammene, ble Pedael utpekt av Gud til å representere Naftali stamme og bistå Josva og presten Eleasar i dette arbeidet. – 4Mo 34: 16, 17, 28; Jos 19: 51.

Naftalis arvelodd. Det landområdet som ble tildelt Naftali stamme, lå i den nordlige delen av det lovte land. (5Mo 34: 1, 2) Naftalis område grenset i øst til Galilea-sjøen og Jordan-elven. I vest grenset det til Asjer, i sørvest til det området som ble tildelt Sebulon, og i sør til Jissakars område. (Jf. Jos 19: 32–34.) Når det heter at Naftalis grense nådde til «Juda ved Jordan» (Jos 19: 34), betyr dette tydeligvis ikke at den nådde helt til det området som var tildelt Juda stamme, for dette lå ganske langt sør for Naftali. Med «Juda» menes det her sannsynligvis det området øst for Jordan hvor Ja’irs slekt bodde. Selv om Ja’ir ble regnet for å være manassitt fordi hans farmor var av Manasse stamme (4Mo 32: 41; Jos 13: 29, 30), stammet han gjennom sin farfar fra Juda. (1Kr 2: 5, 21, 22) Det området som ble gitt til Ja’irs slekt, kunne derfor med rette bli kalt Juda.

I Naftalis område lå det 19 befestede byer med omkringliggende bosetninger. (Jos 19: 35–39) En av disse byene, Kedesj, ble gitt til levittene og fikk status som hellig sted, som tilfluktsby. (Jos 20: 7, 9) To andre byer, Hammat (Hammot-Dor, eller Hammon) og Kartan (Kirjatajim), ble også tildelt levittene. (Jos 19: 35; 21: 6, 32; 1Kr 6: 62, 76) De kanaaneerne som bodde i Bet-Sjemesj og Bet-Anat, to andre byer i Naftali, ble ikke drevet ut, men måtte utføre tvangsarbeid. – Dom 1: 33.

Det området som en gang var bebodd av Naftali stamme, er fjellendt (Jos 20: 7), men fruktbart. Den triangelformede sletten (Gennesaret) som ligger nordvest for Galilea-sjøen, og Hula-bekkenet er spesielt fruktbare områder. I den velsignelsen Moses uttalte over Naftali, hentydet han kanskje til den arvelodd denne stammen skulle få: «Naftali er mettet med godkjennelse og fylt med Jehovas velsignelse. Ta da vest og sør i eie.» (5Mo 33: 23) Det ordet som er gjengitt med «vest», kan også bety «hav» eller «sjø» og dermed hentyde til Galilea-sjøen. (Se MMM, også fotn., AS, fotn., og RS.) Med «sør» menes kanskje den sørlige delen av Naftalis område, som grenset til denne sjøen. En alternativ oversettelse av dette skriftstedet, som også hentyder til Galilea-sjøen, kan lyde slik: «Sjøen og dens fisk er hans eiendom.» – NW, fotn.

Fra dommertiden til landflyktigheten. I den profetien Jakob uttalte på sitt dødsleie, omtalte han Naftali som «en smekker hind». (1Mo 49: 21) Dette kan ha vært en hentydning til stammens raskhet og dyktighet i krig, noe som tydeligvis passer med stammens historie. Ti tusen mann fra Naftali og Sebulon drog modig ut sammen med Barak da han kalte dem til kamp mot Siseras velutrustede hær, og de ble velsignet med seier. Barak var etter alt å dømme selv av Naftali stamme, siden han tydeligvis bodde i Kedesj i Naftali. (Dom 4: 6–15; 5: 18) Naftali stamme støttet også dommeren Gideon i kampen mot midjanittene. – Dom 6: 34, 35; 7: 23, 24.

Mange år senere kom 1000 førere og 37 000 andre krigere av Naftali stamme til Hebron for å gjøre David til konge over hele Israel. Helt fra Jissakar og Sebulon og Naftali kom folk med matvarer til festlighetene som ble arrangert i den forbindelse. (1Kr 12: 23, 34, 38–40) Det ser også ut til at Naftali stamme under kong Davids ledelse spilte en betydelig rolle i forbindelse med beseiringen av Israels fiender. – Sl 68: 0, 1, 27.

Noen tiår etter at Israels rike var blitt delt, ble Naftali herjet av den syriske kongen Ben-Hadad I. (1Kg 15: 20; 2Kr 16: 4) Omkring to hundre år senere, i Pekahs regjeringstid, ble innbyggere fra Naftali ført i landflyktighet til Assyria av Tiglat-Pileser III. (2Kg 15: 29) Nesten hundre år etter at nordriket falt, gikk Juda-kongen Josjia modig i gang med å ødelegge gjenstander som ble brukt i forbindelse med avgudsdyrkelse, og denne virksomheten utførte han så langt nord som til de herjede stedene i Naftali, som Assyria hadde herredømme over. – 2Kr 34: 1–7.

Jesajas profeti. Det er mulig at det som står i Jesaja 9: 1, gjelder den ydmykelsen Naftali ble utsatt for fra assyrernes side: «Dunkelheten skal ikke være der som da landet hadde trengsel, som i den tidligere tid, da en behandlet Sebulons land og Naftalis land med forakt.» Jesaja viser videre at det som var blitt behandlet med forakt, senere skulle bli æret – «havveien, i Jordan-området, nasjonenes Galilea». Han sier så: «Det folk som vandret i mørket, har sett et stort lys. De som bor i den dype skygges land – lys har skint på dem.» (Jes 9: 1, 2) Disse ordene ble sitert av Matteus (4: 13–17) og anvendt på Kristus Jesus, «verdens lys», og på hans virksomhet. (Joh 8: 12) Siden Jesus gjorde Kapernaum i Naftalis område til «sin egen by» (Mt 4: 13; 9: 1), kunne han i en viss forstand betraktes som en som tilhørte Naftali. Derfor vil det også være rimelig å se det slik at Jakobs profetiske ord om Naftali, «han ytrer formfullendte ord», kan anvendes på Jesus. (1Mo 49: 21) Guds Sønn ytret virkelig «formfullendte ord». Hans tale fikk til og med de betjentene som ble sendt ut for å arrestere ham, til å utbryte: «Aldri har noe annet menneske talt på denne måten.» – Joh 7: 46.

Omtalt i syner. I Esekiels syn lå Naftalis landområde mellom Asjer og Manasse (Ese 48: 3, 4), og en av portene i den byen som het «Jehova er der», ble kalt Naftalis port. (Ese 48: 34, 35) I et annet syn fikk apostelen Johannes høre at 12 000 av Naftalis (åndelige) stamme var blant dem som ble beseglet. – Åp 7: 4, 6.