Hva med skriftsteder som «beviser» treenighetslæren?

DET hevdes at noen skriftsteder i Bibelen inneholder beviser for treenighetslæren. Når vi leser slike skriftsteder, bør vi imidlertid huske at verken Bibelens eller historiens vitnesbyrd støtter treenighetslæren.

Ethvert bibelsted som blir framholdt som et bevis, må forstås i lys av hele Bibelens harmoniske lære. Den rette betydningen av et slikt skriftsted fremgår svært ofte av sammenhengen.

Tre i én

ET KATOLSK oppslagsverk nevner tre slike skriftsteder som skal støtte treenighetslæren, men innrømmer også: «Læren om den hellige treenighet blir ikke framholdt i GT [Det gamle testamente]. I NT [Det nye testamente] finnes det eldste vitnesbyrd i de paulinske brev, især 2 Kor 13.13 og 1 Kor 12.4-6. I evangeliene finner man uttrykkelige vitnesbyrd om treenigheten bare i dåpsformelen i Mt 28.19.» — New Catholic Encyclopedia.

I disse versene omtales de tre «personene» på følgende måter: I 2. Korinter 13: 13 nevnes de tre sammen med disse ordene: «Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!» Første Korinter 12: 4—6 sier: «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle.» Og Matteus 28: 19 lyder slik: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.»

Sier disse versene at Gud, Kristus og den hellige ånd utgjør en treenig guddom, at de tre er av samme vesen og er like mektige og like evige? Nei, de gjør ikke det, like lite som det å nevne tre personer, for eksempel Per, Pål og Espen, betyr at de er tre i én.

McClintock og Strong innrømmer i sin Cyclopedia at en slik uttalelse «bare beviser at de tre subjektene som er nevnt, finnes, . . . men den beviser ikke i seg selv at alle de tre tilhører den guddommelige natur og innehar like stor guddommelig ære». — Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature.

Selv om dette oppslagsverket støtter treenighetslæren, sier det følgende om 2. Korinter 13: 13: «Vi har ikke dekning for å utlede at de har like stor myndighet, eller at de er av samme natur.» Og angående Matteus 28: 18—20 sier dette verket: «I seg selv ville imidlertid ikke dette skriftstedet være noe avgjørende bevis for at de tre subjektene som nevnes, er personer, eller at de er jevnbyrdige eller guddommelige.»

Også da Jesus ble døpt, ble Gud, Jesus og den hellige ånd nevnt i samme forbindelse. Jesus «så Guds Ånd komme ned over seg som en due». (Matteus 3: 16) Men dette innebærer ikke at de tre er én. Abraham, Isak og Jakob blir nevnt samtidig en rekke ganger, men det gjør dem ikke til en og samme person. Peter, Jakob og Johannes nevnes samtidig, men heller ikke de blir dermed en og samme person. Det at Guds ånd kom ned over Jesus da han ble døpt, viser for øvrig at Jesus ikke var salvet med ånden før da. Hvordan kunne han da være en del av en treenighet, hvor han alltid hadde vært ett med den hellige ånd?

Et annet skriftsted som omtaler de tre samtidig, finnes i enkelte eldre bibeloversettelser i 1. Johannes 5: 7. Bibelforskerne erkjenner imidlertid at disse ordene opprinnelig ikke stod i Bibelen, men at de ble tilføyd på et langt senere tidspunkt. De fleste moderne oversettelser utelater med rette den uekte delen av dette verset.

Andre skriftsteder som blir brukt som bevis for treenighetslæren, handler bare om forholdet mellom to — Faderen og Jesus. La oss se på noen av disse.

«Jeg og Faderen er ett»

DETTE skriftstedet, Johannes 10: 30, siteres ofte til støtte for treenighetslæren, enda det ikke nevnes noen tredje person her. Jesus viste imidlertid selv hva han mente med at han var «ett» med Faderen. I Johannes 17: 21, 22 bad han til Gud for sine disipler: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, . . . for at de skal være ett, likesom vi er ett.» Bad Jesus om at alle hans disipler måtte bli ett og samme vesen? Nei, Jesus bad åpenbart om at de måtte bli forent i tanke og hensikt, slik tilfellet var med ham selv og Gud. — Se også 1. Korinter 1: 10.

I 1. Korinter 3: 6, 8 sier Paulus: «Jeg plantet, Apollos vannet . . . Den som planter og den som vanner, er ett.» Paulus mente ikke at han og Apollos var to personer i én; han mente at de var forent i hensikt. Ordet «ett», som også på gresk er et intetkjønnsord (hen), henspiller på enhet og samarbeid. Det er det samme ordet som Jesus brukte i Johannes 10: 30 for å beskrive sitt forhold til sin Far. Det er også det samme ordet som Jesus brukte i Johannes 17: 21, 22. Så da han brukte ordet «ett» (hen) i disse tilfellene, talte han om enhet i tanke og hensikt.

Angående Johannes 10: 30 sa Jean Calvin (som var tilhenger av treenighetslæren) i sin kommentar til Johannes’ evangelium: «De gamle anvendte med urette denne passasjen for å bevise at Kristus er . . . av samme vesen som Faderen. Kristus drøfter nemlig ikke vesensenhet, men sin enighet med Faderen.» — Commentary on the Gospel According to John.

I versene like etter Johannes 10: 30 hevdet Jesus med stor styrke at hans ord ikke innebar at han gjorde krav på å være Gud. Jødene trakk med urette en slik slutning og ville steine ham, men Jesus spurte dem: «Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?» (Johannes 10: 31—36) Så Jesus hevdet bare at han var Guds Sønn, ikke at han var Gud Sønn.

’Han gjorde seg lik Gud’

ET ANNET skriftsted som blir brukt til støtte for treenighetslæren, er Johannes 5: 18. Det sies der (som i Johannes 10: 31—36) at jødene ville drepe Jesus fordi «han kalte . . . Gud sin egen far og gjorde seg dermed lik Gud».

Men hvem var det som sa at Jesus gjorde seg lik Gud? Det var ikke Jesus. Han forsvarte seg mot denne falske anklagen allerede i neste vers (19): «Men Jesus tok til orde og sa til dem: . . . Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.»

Jesus viste dermed jødene at han ikke var Gud lik, og at han derfor ikke kunne handle på eget initiativ. Kan vi forestille oss at en som er lik den allmektige Gud, ville si at han ’ikke kunne gjøre noe av seg selv’? (Jevnfør Daniel 4: 34, 35.) Det er interessant å merke seg at sammenhengen både i Johannes 5: 18 og 10: 30 viser at Jesus forsvarte seg mot falske anklager fra jødene, som i likhet med treenighetslærens tilhengere trakk feilaktige slutninger.

«Å være Gud lik»

I FILIPPERNE 2: 6 sies det følgende i den norske oversettelsen av 1978/85: «Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik.» Eldre norsk oversettelse (1930) sier at han «ikke aktet det for et rov å være Gud lik». Noen bruker oversettelser med en slik ordlyd til støtte for tanken om at Jesus var Gud lik. Men legg merke til hvordan andre oversettelser gjengir dette verset:

1869: «som, enda han var i Guds skikkelse, ikke aktet det som noe å gripe etter å være likestilt med Gud.» The New Testament av G. R. Noyes.

1965: «Han — som i sannhet var av guddommelig natur! — gjorde seg aldri i selvsikkerhet lik Gud.» Das Neue Testament, revidert utgave av Friedrich Pfäfflin.

1968: «som, skjønt han var i Guds skikkelse, ikke anså det å være Gud lik som noe han begjærlig skulle gjøre til sitt eget.» La Bibbia Concordata.

1976: «Han hadde alltid Guds natur, men han tenkte ikke at han med makt skulle forsøke å bli Gud lik.» Today’s English Version.

1984: «som, skjønt han var i Guds skikkelse, ikke tenkte på et maktran, nemlig for at han skulle være Gud lik.» New World Translation of the Holy Scriptures.

1985: «som, enda han var i Guds skikkelse, ikke regnet likhet med Gud som noe å gripe etter.» The New Jerusalem Bible.

Noen hevder imidlertid at selv disse mer nøyaktige gjengivelsene innebærer at 1) Jesus allerede var likestilt med Gud, men at han ikke ønsket å holde fast ved denne stillingen, eller at 2) han ikke trengte å gripe etter likhet eller jevnbyrdighet fordi det var noe han allerede hadde.

Hva er tanken ifølge grunntekstens greske ordlyd? Ralph Martin sier følgende i en kommentar til Filipperbrevet: «Det er imidlertid tvilsomt om verbets betydning kan gli fra sin egentlige betydning, ’å gripe’, ’å rive til seg med vold’ og til betydningen ’å holde fast’.» (The Epistle of Paul to the Philippians) En annen bibelkommentar sier: «Vi kan ikke finne noen passasje hvor ἁρπάζω [har·paʹzo] eller noen av ordets avledninger har betydningen ’ha i sin besittelse’, ’beholde’. Det ser ut til at det alltid betyr ’bemektige seg,’ ’rive til seg med vold’. Det er derfor ikke tillatelig å avvike fra den virkelige betydningen, ’gripe etter’, til fordel for en betydning som er helt annerledes, ’holde fast’.» — The Expositor’s Greek Testament.

Av det foregående ser vi at oversettere av slike bibeloversettelser som de norske fordreier reglene for å støtte treenighetslæren. Når den greske teksten til Filipperne 2: 6 blir lest med et objektivt sinn, viser den på ingen måte at Jesus mente at det var riktig å være Gud lik. Den viser det stikk motsatte, at Jesus ikke mente at det var riktig.

Sammenhengen (versene 3—5, 7, 8) klargjør hvordan vi skal forstå vers 6. Filipperne fikk denne oppfordringen: «Vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.» Deretter bruker Paulus Kristus som det mest fremtredende eksempel på denne innstillingen: «Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!» Hvilket «sinnelag»? ’Ikke å se det som røvet gods å være Gud lik’? Nei, det ville være stikk i strid med det poenget som skulle understrekes. Det er snarere slik at Jesus Kristus, som ’satte Gud høyere enn seg selv’, aldri ville ’gripe etter likhet med Gud’, men isteden «fornedret seg selv og ble lydig til døden».

Her kan det naturligvis ikke være snakk om en del av den allmektige Gud. Det er snakk om Jesus, som til fullkommenhet illustrerte det som var Paulus’ poeng her — betydningen av å vise ydmykhet og adlyde sin Overherre og Skaper, Jehova Gud.

’Jeg er’

I JOHANNES 8: 58 er det en rekke oversettelser, blant annet den norske av 1978/85, som lar Jesus si: «Før Abraham var, er jeg.» Lærte Jesus her, slik treenighetslærens tilhengere hevder, at han var kjent under tittelen «Jeg er»? Og betyr det, slik de hevder, at han var den samme som Jehova i de hebraiske skrifter? Det heter jo i 2. Mosebok 3: 14: «Gud [sa] til Moses: ’Jeg er den jeg er.’»

I 2. Mosebok 3: 14 brukes uttrykket «Jeg Er» som en tittel for å vise at Gud virkelig var til og kom til å gjøre det som han hadde lovt. En bibelforsker sier om dette uttrykket: «For israelittene som var i trelldom, ville meningen være: ’Selv om Han ennå ikke har vist sin makt overfor dere, kommer Han til å gjøre det; Han er evig og skal visselig utfri dere.’ De fleste moderne oversettelser følger Raschi [en fransk bibel- og talmudkommentator] ved å si ’Jeg vil være det jeg vil være’.» — The Pentateuch and Haftorahs, redigert av dr. J. H. Hertz.

Det uttrykket som brukes i Johannes 8: 58, er helt forskjellig fra det som brukes i 2. Mosebok 3: 14. Jesus brukte det ikke som et navn eller en tittel, men for å forklare at han hadde hatt en førmenneskelig tilværelse. Legg derfor merke til hvordan noen andre bibeloversettelser gjengir Johannes 8: 58:

1869: «Fra før Abraham var, har jeg vært.» The New Testament av G. R. Noyes.

1935: «Jeg var til før Abraham var født!» The Bible—An American Translation av J. M. P. Smith og E. J. Goodspeed.

1945: «Før Abraham ble til, var jeg.» Det nye testamente i ny oversettelse av Lyder Brun.

1965: «Før Abraham var født, var jeg allerede den jeg er.» Das Neue Testament av Jörg Zink.

1969: «Før Abraham ble til, var jeg.» Det nye testamente, «Ungdomsoversettelsen».

1984: «Før Abraham ble til, har jeg vært.» New World Translation of the Holy Scriptures.

Tanken i den greske formuleringen som er brukt her, er altså at Guds «førstefødte», den første han skapte, Jesus, hadde vært til lenge før Abraham var født. — Kolosserne 1: 15, EG; Ordspråkene 8: 22, 23, 30; Åpenbaringen 3: 14, LB, NW.

Igjen viser sammenhengen at dette er den rette forståelsen. Denne gangen ville jødene steine Jesus fordi han hevdet at han hadde «sett Abraham», enda han ennå ikke var 50 år gammel, som de sa. (Vers 57) Det var naturlig for Jesus å svare ved å fortelle dem sannheten om sin alder. Derfor fortalte han dem naturligvis at han «var til før Abraham var født». — An American Translation.

«Ordet var Gud»

JOHANNES 1: 1 har denne ordlyden i mange bibeloversettelser, blant annet den norske av 1978/85: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Treenighetslærens tilhengere hevder at dette betyr at «Ordet» (gresk: ho loʹgos), som kom til jorden som Jesus Kristus, var den allmektige Gud selv.

Men legg merke til at sammenhengen også her danner grunnlaget for en nøyaktig forståelse. Også oversettelsen av 1978/85 sier: «Ordet var hos Gud.» (Uthevet av oss) En som er «hos» en annen person, kan ikke være den samme som den andre personen. Et tidsskrift som behandler bibelsk litteratur (Journal of Biblical Literature), som er redigert av jesuitten Joseph A. Fitzmyer, sier i overensstemmelse med dette at hvis den siste delen av Johannes 1: 1 skulle forstås i betydningen «Guden», den høyeste Gud, ville dette «være i strid med den foregående setningen», som sier at Ordet var hos Gud.

Legg også merke til hvordan andre oversettelser gjengir denne delen av verset:

1808: «og ordet var en gud.» The New Testament in an Improved Version, Upon the Basis of Archbishop Newcome’s New Translation: With a Corrected Text.

1864: «og en gud var ordet.» The Emphatic Diaglott av Benjamin Wilson, den interlineære teksten.

1928: «og Ordet var et guddommelig vesen.» La Bible du Centenaire, L’Evangile selon Jean, av Maurice Goguel.

1935: «og Ordet var guddommelig.» The Bible—An American Translation av J. M. P. Smith og E. J. Goodspeed.

1945: «og Ordet var av guddomsart.» Det nye testamente i ny oversettelse av Lyder Brun.

1946: «og gud av art var Ordet.» Das Neue Testament av Ludwig Thimme.

1950: «og Ordet var en gud.» New World Translation of the Christian Greek Scriptures.

1975: «og en gud (eller: gud av art) var Ordet.» Das Evangelium nach Johannes av Siegfried Schulz.

1978: «og av guddommelig art var Logos.» Das Evangelium nach Johannes av Johannes Schneider.

I Johannes 1: 1 forekommer det greske substantivet the·osʹ (gud) to ganger. Den første gangen sikter det til den allmektige Gud, som Ordet var hos («og Ordet [loʹgos] var hos Gud [en form av the·osʹ]»). Foran den første forekomsten av the·osʹ står ordet ton, en form av den greske bestemte artikkel, som viser til en bestemt identitet, en særskilt person, i dette tilfellet den allmektige Gud («og Ordet var hos Gud [Guden]»).

Derimot står det ingen artikkel foran the·osʹ andre gangen ordet forekommer i Johannes 1: 1. En ordrett oversettelse ville derfor lyde slik: «og gud var Ordet.» Men vi har sett at mange oversettelser gjengir dette andre the·osʹ (som her er predikativ, predikatsord) med «guddommelig», «av guddomsart» eller «en gud». På hvilket grunnlag gjør de dette?

Gresk har en bestemt artikkel (som på norsk er etterstilt, Guden, Ordet), men ikke en ubestemt artikkel (en, ei, et). Når den bestemte artikkelen ikke står foran et substantiv som er predikativ (predikatsord), kan substantivet altså være ubestemt, alt etter hva sammenhengen viser.

Tidsskriftet Journal of Biblical Literature sier at konstruksjoner «der et predikativ uten artikkel står foran verbet, har først og fremst en kvalitativ betydning». Som dette tidsskriftet sier, innebærer det at loʹgos kan sammenlignes med en gud. Det sier også følgende om Johannes 1: 1: «Predikativets kvalitative innhold er så fremtredende at substantivet [the·osʹ] ikke kan betraktes som bestemt.»

Johannes 1: 1 fremhever altså Ordets kvalitet, en egenskap hos ham, nemlig at han var «guddommelig», «av guddomsart», «en gud», men ikke den allmektige Gud. Dette er i samsvar med resten av Bibelen, som viser at Jesus, som her blir kalt «Ordet» i sin rolle som Guds Talsmann, var en lydig underordnet som ble sendt til jorden av sin overordnede, den allmektige Gud.

Det finnes mange andre vers i Bibelen hvor omtrent alle oversettere konsekvent setter inn den ubestemte artikkel der den greske tekst har samme setningsbygning som her. Den norske oversettelsen av 1978/85 sier for eksempel i Markus 6: 49 at da disiplene så Jesus gå på vannet, «trodde de det var et gjenferd». På gresk er det ingen ubestemt artikkel («et») foran «gjenferd». Men nesten alle oversettelser setter den inn fordi en ordrett oversettelse, «det var gjenferd», ikke ville passe i sammenhengen. Det forholder seg på lignende måte i Johannes 1: 1. Siden dette skriftstedet viser at Ordet var hos Gud, kunne han ikke være «Gud», men var «en gud» eller «guddommelig».

Joseph Henry Thayer, en teolog og greskkyndig som var med på å utarbeide American Standard Version, sa rett og slett: «Logos var guddommelig, ikke det guddommelige Vesen selv.» Og jesuitten John L. McKenzie skrev: «Strengt tatt bør Jn 1: 1 oversettes . . .’ordet var et guddommelig vesen’.» — Dictionary of the Bible.

I strid med en regel?

NOEN hevder imidlertid at slike gjengivelser er i strid med en regel for gresk grammatikk som ble framholdt av greskeksperten E. C. Colwell i 1933. Han hevdet at et substantiv som står som predikativ på gresk, «har [den bestemte] artikkelen når det følger etter verbet; det har ikke [den bestemte] artikkelen når det står foran verbet». Med dette mente han at et substantiv som står som predikativ foran verbet, skulle forstås som om det hadde den bestemte artikkel foran. I Johannes 1: 1 står det andre substantivet (the·osʹ), predikativet, foran verbet — «og [the·osʹ] var Ordet». Colwell hevdet altså at Johannes 1: 1 skulle lyde «og Gud[en] var Ordet».

Men tenk over bare to eksempler som vi finner i Johannes 8: 44. Der sier Jesus om Djevelen: «Han har vært en morder», og «han er en løgner». Akkurat som i Johannes 1: 1 står predikativene (substantivene «morder» og «løgner») foran verbene («har vært» og «er») på gresk. Det er ingen ubestemt artikkel foran noen av substantivene, for det finnes ingen ubestemt artikkel på gresk. Men de fleste oversettelser setter inn ordet «en», fordi den greske grammatikk og sammenhengen krever det. — Se også slike skriftsteder som Markus 11: 32 og Johannes 4: 19; 6: 70; 9: 17; 10: 1; 12: 6.

Colwell måtte innrømme dette angående predikativet, for han sa: «Det er ubestemt på dette stedet bare når sammenhengen krever det.» Så selv han innrømmer at når sammenhengen krever det, kan oversettere sette inn en ubestemt artikkel foran substantivet når setningsbygningen er slik som denne.

Krever sammenhengen en ubestemt artikkel i Johannes 1: 1? Ja, for hele Bibelen vitner om at Jesus ikke er den allmektige Gud. Det som bør være retningsgivende for oversetteren i slike tilfelle, er derfor ikke Colwells usikre grammatiske regel, men sammenhengen. Og det fremgår av de mange oversettelsene som setter inn den ubestemte artikkel, «en», i Johannes 1: 1 og andre steder, at mange greskkyndige ikke er enige i en slik kunstig regel, og at den ikke er i samsvar med Guds Ord.

Ingen motsetning

ER DET å si at Jesus er «en gud», i strid med Bibelens lære om at det bare er én Gud? Nei, for av og til bruker Bibelen denne betegnelsen om mektige skapninger. Salme 8: 6 (NW) lyder slik: «Du gjorde ham [mennesket] også litt ringere enn gudlignende [hebraisk: ʼelo·himʹ]», det vil si englene. Da Jesus forsvarte seg mot jødene, som anklaget ham for å hevde at han var Gud, sa han: «De som Guds ord kom til, blir . . . i loven kalt guder.» Her er det snakk om menneskelige dommere. (Johannes 10: 34, 35; Salme 82: 1—6) Og Satan blir omtalt som «denne verdens gud» i 2. Korinter 4: 4.

Jesus har en stilling som er langt høyere enn den englene, ufullkomne mennesker og Satan har. Ettersom disse blir omtalt som «guder», mektige personer, er det klart at Jesus kan være og er «en gud». På grunn av Jesu spesielle stilling i forhold til Jehova er han en «Veldig Gud». — Johannes 1: 1; Jesaja 9: 6.

Men viser ikke uttrykket «Veldig Gud», med store forbokstaver, at Jesus på en eller annen måte er Jehova Gud lik? Nei. Jesaja forutsa bare at dette skulle være ett av fire navn som Jesus skulle bli kalt med, og det er nokså alminnelig å bruke store forbokstaver i slike navn eller benevnelser. Selv om Jesus ble omtalt som «Veldig Gud», kan det bare være én som er allmektig. Å omtale Jehova som den allmektige Gud ville ikke ha vært så meningsfullt hvis det ikke fantes andre som også ble omtalt som guder, men som innehadde en lavere eller underordnet stilling.

Et engelsk tidsskrift (Bulletin of the John Rylands Library) henviser til den katolske teologen Karl Rahners vurdering av Jesu stilling. Det greske ordet the·osʹ blir riktignok brukt om Kristus i slike skriftsteder som Johannes 1: 1, men «ikke i noen av disse tilfellene blir ’theos’ brukt på en slik måte at det identifiserer Jesus med ham som ellers i Det nye testamente inntar plassen som ’ho Theos’, det vil si Den høyeste Gud». Tidsskriftet sier videre: «Hvis de nytestamentlige skribenter mente at det var nødvendig for de troende å bekjenne Jesus som ’Gud’, kan det da forklares hvorfor denne form for bekjennelse mangler nesten fullstendig i Det nye testamente?»

Men hva med apostelen Tomas’ uttalelse i Johannes 20: 28, der han sa til Jesus: «Min Herre og min Gud»? For Tomas var Jesus som «en gud», spesielt under de mirakuløse omstendigheter som fikk ham til å komme med sitt utbrudd. Noen bibelforskere framholder den tanke at Tomas i sin forbløffelse rett og slett kan ha kommet med et følelsesutbrudd, at han talte til Jesus, mens utbruddet var rettet til Gud. Hvordan det enn var, trodde ikke Tomas at Jesus var den allmektige Gud, for han og alle de andre apostlene visste at Jesus aldri hadde hevdet at han var Gud, men at han hadde lært at Jehova alene er «den eneste sanne Gud». — Johannes 17: 3.

Igjen hjelper sammenhengen oss til å få den rette forståelsen. Noen dager tidligere hadde den oppstandne Jesus bedt Maria Magdalena om å overbringe disiplene denne beskjeden: «Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» (Johannes 20: 17) Selv om Jesus allerede var blitt oppreist som en mektig ånd, var Jehova fortsatt hans Gud. Og i den siste boken i Bibelen omtalte Jesus Ham fremdeles, etter at han var blitt herliggjort, som sin Gud. — Åpenbaringen 1: 5, 6; 3: 2, 12.

Bare tre vers etter Tomas’ utbrudd, i Johannes 20: 31, klargjør Bibelen saken ytterligere ved å si: «Disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn», ikke at han var den allmektige Gud. Det betyr «Sønn» i ordets egentlige forstand, akkurat som i tilfellet med en kjødelig far og hans sønn, ikke som i en mystisk del av en treenig guddom.

Må stemme overens med Bibelen

DET hevdes også at flere andre skriftsteder støtter treenighetslæren. Men i likhet med dem vi har drøftet ovenfor, gir de ingen virkelig støtte til denne læren når de blir grundig undersøkt. Slike skriftsteder er bare eksempler på at når man skal vurdere noe som angivelig skal støtte treenighetslæren, må man spørre: Er fortolkningen i harmoni med den læren som går igjen i hele Bibelen — at Jehova Gud alene er den Høyeste? Hvis ikke må fortolkningen være gal.

Vi bør også huske at ikke så mye som et eneste av de skriftstedene som blir tatt til inntekt for treenighetslæren, sier at Gud, Jesus og den hellige ånd er én og utgjør en mystisk guddom. Ikke et eneste skriftsted i Bibelen sier at alle tre er av samme vesen og er like mektige og like evige. Bibelen åpenbarer konsekvent den allmektige Gud, Jehova, som den som alene er den Høyeste, Jesus som hans Sønn, som er skapt, og den hellige ånd som Guds virksomme kraft.

[Uthevet tekst på side 24]

«De gamle anvendte med urette [Johannes 10: 30] for å bevise at Kristus er . . . av samme vesen som Faderen.» — Jean Calvin i sin kommentar til Johannes’ evangelium

[Uthevet tekst på side 27]

En som er «hos» en annen person, kan ikke samtidig være den andre personen

[Uthevet tekst på side 28]

«Logos var guddommelig, ikke det guddommelige Vesen selv.» — Joseph Henry Thayer, bibeloversetter

[Bilder på sidene 24 og 25]

Jesus bad til Gud om at hans disipler ’alle måtte være ett’, akkurat som han og hans Far «er ett»

[Bilde på side 26]

Jesus viste jødene at han ikke var Gud lik, da han sa at han ikke kunne ’gjøre noe av seg selv, men bare det han så Faderen gjøre’

[Bilder på side 29]

Ettersom Bibelen omtaler mennesker, engler og Satan som «guder» eller mektige personer, kan Jesus, som har en mye høyere stilling i himmelen, med rette omtales som «en gud»