NIDKJÆRHET OG SKINNSYKE

Det hebraiske ordet qinʼạh og det greske ordet zẹlos kan, slik de blir brukt i Bibelen, betegne både en positiv og en negativ egenskap eller følelse. (Ord 14: 30; Sak 1: 14) Det hebraiske substantivet qinʼạh er i Ny verden-oversettelsen blant annet oversatt med «nidkjærhet», «skinnsyke», «krav om udelt hengivenhet», ’at man ikke tolererer noen rivalisering’, og «misunnelse». Det greske ordet zẹlos har omtrent samme betydning som det hebraiske ordet og er oversatt med «nidkjærhet» og «skinnsyke». (2Kt 11: 2; 12: 20) Ifølge Norsk Riksmålsordbok har ordet «nidkjærhet» et bredt betydningsinnhold. Det kan bety iver og samvittighetsfullhet i utførelsen av en gjerning, men også det å våke strengt over sine rettigheter og det å være skinnsyk eller sjalu. Ordet «skinnsyke» kan ifølge den samme ordboken bety det å være sjalu eller det å være uvillig stemt, mistenksom eller misunnelig overfor en virkelig eller formodet medbeiler eller konkurrent i kjærlighet, gunst, vennskap, makt, anseelse eller innflytelse.

Jehovas nidkjærhet. Jehova beskriver seg selv som «en Gud som krever udelt hengivenhet [en nidkjær Gud, NO]». (2Mo 20: 5; se NW, fotn.; 5Mo 4: 24; 5: 9; 6: 15.) Han sier også: «Jehova, som har navnet Nidkjær, han er en nidkjær Gud.» (2Mo 34: 14) I hvilken forbindelse er han nidkjær, og hva slags nidkjærhet viser han? Hans nidkjærhet er ikke som menneskenes selviske skinnsyke eller misunnelse. Den er forbundet med en intens og varm interesse for hans hellige navn. Om dette sier han selv: «Jeg vil vise mitt hellige navn udelt hengivenhet.» – Ese 39: 25.

Jehovas nidkjærhet for sitt navn. Når man tenker på hva Guds navn står for, er det lett å forstå hvorfor han stiller «krav om udelt hengivenhet». (Ese 5: 13) Hans navn står for alt som er rett og rettferdig. Han er i aller høyeste grad hellig, ren, rettferdig og lojal. (Jes 6: 3; Åp 4: 8; 16: 5) Universets eksistens er avhengig av hans suverene makt, og troskap mot hans overherredømme og hans lover er en betingelse for at det kan herske orden og fred blant alle hans skapninger. (Ord 29: 2; 1Kt 14: 33) Hans nidkjærhet er derfor en ren egenskap og helt og holdent til gagn for hans skapninger, siden deres hengivenhet ikke er til berikelse for ham – alle gode tings Skaper, Tilveiebringer og Giver. (Job 41: 11; Sl 145: 16; Ro 11: 35; Jak 1: 17; Åp 4: 11) Men fordi han er hengitt til rettferdighet, blir hans hjerte fylt med glede og kjærlig verdsettelse når hans tjenere står fast for det som er rettferdig, og viser ham udelt hengivenhet. – Ord 23: 15, 16; 27: 11.

De som tjener Gud, har tillit til den nidkjærhet han har for sitt navn, og de kan derfor stole på at han vil innføre rettferdige forhold. Han viste sin nidkjærhet i sine handlinger overfor fortidens Israel, og han forteller om den forestående ødeleggelsen av jordiske riker og om opprettelsen av Fredsfyrstens rettferdige styre og sier: «Det er hærstyrkenes Jehovas nidkjærhet som skal gjøre dette.» – Jes 9: 6, 7; Sef 3: 8, 9.

Hans nidkjærhet for det som er rett. Jehova er upartisk i forbindelse med at han elsker rettferdighet og krever udelt hengivenhet. Moses advarte Guds paktsfolk, Israel, og sa at hvis noen brøt pakten, så skulle ’Jehovas vrede og hans nidkjærhet komme til å ryke mot den mannen, . . . og Jehova skulle i sannhet utslette hans navn under himlene’. (5Mo 29: 19–21) Gud sa til den frafalne, avgudsdyrkende og umoralske byen Jerusalem at han skulle dømme den og gi den «den voldsomme harmes og nidkjærhetens blod». (Ese 16: 38; 23: 25) Dette skjedde da babylonerne ødela byen og det templet som Jehovas navn hadde vært knyttet til, et navn de hadde ført skam over. Men Jehovas nidkjærhet opphevet ikke hans hensikter og hans barmhjertighet, for Jehova bevarte en rest som kunne vende tilbake og gjenoppbygge templet.

Hans nidkjærhet for sitt folk. Jehova har en glødende nidkjærhet for sitt folk fordi han elsker dette folket, og fordi det bærer hans hellige navn. I likhet med en mann som nidkjært beskytter sin dyrebare kone, sier Jehova: «Den som rører dere, rører ved min øyesten.» (Sak 2: 8) På grunn av andre nasjoners onde handlinger mot hans folk forutsa han også: «Jeg vil være nidkjær for Sion med stor nidkjærhet, og med stort raseri vil jeg være nidkjær for henne.» Han sa videre at han skulle «være nidkjær for sitt land og vise medynk med sitt folk». – Sak 8: 2; 1: 14; Joe 2: 18.

Om å egge Jehova til nidkjærhet. Jehova krever udelt hengivenhet og lar seg ikke holde for narr. (Ga 6: 7) Hvis noen av hans tjenere ikke vil vise ham helhjertet hengivenhet, hvis de unnlater å elske ham av hele sitt hjerte og sinn og av hele sin sjel og styrke, forsøker de å tjene to herrer. Jesus forklarte at dette vil få katastrofale følger, for slike tjenere kommer til å hate den ene herren og forakte den andre. (Mt 6: 24) De ’egger Jehova til nidkjærhet’. (5Mo 32: 16; 1Kg 14: 22) I et syn fra Jehova fikk Esekiel se et ’nidkjærhetssymbol’, tydeligvis en gjenstand som var knyttet til avgudsdyrkelse, som stod ved inngangen til templet. (Ese 8: 3, 5) Fordi Judas innbyggere sluttet å vise Jehova udelt hengivenhet, ble hans brennende nidkjærhet rettet mot dem.

Apostelen Paulus sier til de kristne: «Dere kan ikke ha del i ’Jehovas bord’ og demoners bord. Eller ’egger vi Jehova til nidkjærhet’? Vi er da vel ikke sterkere enn han?» (1Kt 10: 21, 22; 5Mo 32: 21) Han peker på at hvis kristne mennesker med vilje praktiserer synd etter at de har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, da kan de vente å bli rammet av dom og «en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot». – He 10: 26, 27.

Jesus Kristus. Guds Sønn kjente sin Far bedre enn noen av hans andre skapninger og var bedre en noen annen i stand til å etterligne ham og åpenbare ham for andre. Han kunne derfor si: «Den som har sett meg, har også sett Faderen.» (Joh 14: 9; Mt 11: 27; Joh 1: 18) Han var derfor også i høyere grad enn noen annen nidkjær for rettferdigheten og for sin Fars navn. (He 1: 9; Sl 45: 7) Han viste alltid Jehova udelt hengivenhet. (Mt 4: 10; Joh 8: 29) Mens han var på jorden, brant hans hjerte av intens iver og nidkjærhet da pengekjære kjøpmenn i templet krenket Jehovas navn. (Joh 2: 13–17) Ved denne anledningen oppfylte han profetien i Salme 69: 9: «Nidkjærhet for ditt hus har fortært meg.» Hans etterfølgere kan derfor også være overbevist om at han som en oppfyllelse av Salme 45: 3–6 med nidkjærhet vil innføre fullstendig og evigvarende rett og rettferdighet og sørge for at Jehovas navn og overherredømme for alltid blir respektert.

De som tilber Gud, må vise ham udelt hengivenhet. Alle som har vært sanne tilbedere av Gud, har tjent ham med iver og vist nidkjærhet for hans navn. Profeten Elia gjorde kraftige gjerninger og fikk derved mange i Israel til å slutte med avgudsdyrkelse og vende tilbake til tilbedelsen av Jehova. Han sa: «Jeg har vært fullstendig nidkjær for Jehova, hærstyrkenes Gud.» (1Kg 19: 10, 14) Pinehas la for dagen en hengivenhet som behaget Gud. Den nidkjærhet han viste da han drepte en israelittisk høvding som hadde besmittet leiren ved å innføre uren, fallisk Ba’al-dyrkelse, førte til at israelittene unngikk å bli utryddet. Pinehas, som var en israelittisk prest, utførte denne gjerningen fordi han ’ikke tolererte noen som helst rivalisering’ med Jehova. – 4Mo 25: 11; jf. 2Kg 10: 16.

Den kristne menighet må passe like nidkjært på at ikke noe urent, ingen «giftig rot», får skyte opp og skape vanskeligheter og besmitte mange. (He 12: 15) Hvis et fordervet menneske skulle trenge inn og forsøke å besmitte andre, må menigheten handle med ’oppriktig iver og renvaske seg for Guds øyne med harme og nidkjærhet’. Den må ’fjerne den onde mannen fra sin midte’. – 1Kt 5: 4, 5, 13; 2Kt 7: 11, 12.

Det er derfor godt når kristne viser «en nidkjærhet som er av Gud», til gagn for sine trosfeller. Det vil si at de bør ha et brennende ønske om å gjøre sitt beste for å hjelpe hverandre til å holde fast ved en udelt hengivenhet overfor Gud og lydigheten mot Kristus. Apostelen Paulus sammenlignet sine åndelige brødre med en jomfru som var lovt bort til ekteskap med Kristus. Han beskyttet dem med nidkjærhet så de kunne bli overgitt til Kristus i en ren tilstand. (2Kt 11: 2; jf. Åp 19: 7, 8.) Hans nidkjærhet for dem kommer til uttrykk i hans brev til menigheten i Korint og til andre. Og den nidkjærhet Kristus selv nærer for sin ’brud’ (Åp 21: 9), kommer til uttrykk i de kraftige uttalelsene han retter til menighetene ifølge Åpenbaringen, kapitlene 1 til 3.

Den rette måten å egge til nidkjærhet på. Jehova viste nasjonen Israel barmhjertighet etter at alle bortsett fra en liten rest hadde forkastet Messias. Denne resten av troende jøder utgjorde begynnelsen til den kristne menighet. Det var den kristne menighet som nå hadde Jehovas gunst, og ikke lenger den jødiske nasjon, som var blitt forkastet. Jehova gjorde denne forandringen kjent ved tegn og varsler og kraftige gjerninger. (He 2: 3, 4) Han åpnet veien for at ikke-jøder kunne oppnå hans gunst. Men han stengte ikke veien fullstendig for israelittene. Som det sies i Bibelen: «Snublet de [alle israelittene] slik at de falt fullstendig? Måtte det aldri skje! Men ved deres feiltrinn er det frelse for folk av nasjonene, for å egge dem til nidkjærhet.» (Ro 11: 11) Jehova hadde mange hundre år tidligere sagt at han skulle gjøre dette, og det førte til frelse for noen. (5Mo 32: 21; Ro 10: 19) Apostelen Paulus, som var oppriktig interessert i sine landsmenns ve og vel, fulgte dette prinsippet. Han sier: «Så visst som jeg virkelig er en apostel for nasjonene, ærer jeg min tjeneste, om jeg på noen måte kan egge dem som er mitt eget kjød, til nidkjærhet, og frelse noen blant dem.» – Ro 11: 13, 14; 10: 1.

Nidkjærhet for en urett sak. Det er mulig å vise oppriktig nidkjærhet for en bestemt sak og likevel handle urett og mishage Gud. Mange av jødene i det første århundre gjorde dette. De prøvde å oppnå rettferdighet ved hjelp av sine egne gjerninger i henhold til Moseloven. Men Paulus pekte på at deres nidkjærhet var forgjeves fordi de manglet nøyaktig kunnskap. De oppnådde derfor ikke den virkelige rettferdighet som kommer fra Gud. De trengte å erkjenne sin feiltagelse og vende seg til Gud gjennom Kristus for å oppnå rettferdighet og frihet fra Lovens fordømmelse. (Ro 10: 1–10) Saulus fra Tarsus hadde vært i en slik stilling. Han hadde vært ytterst nidkjær for jødedommen, så overdrevent nidkjær at han hadde ’forfulgt og herjet Guds menighet’. Han hadde vært svært påpasselig med å holde Loven og ’vise seg uklanderlig’. (Ga 1: 13, 14; Flp 3: 6) Men hans nidkjærhet for jødedommen var en nidkjærhet for en urett sak. Han hadde likevel handlet av et oppriktig hjerte, og derfor hadde Jehova vist ham ufortjent godhet ved Kristus og ledet ham inn på veien til sann tilbedelse. – 1Ti 1: 12, 13.

Skinnsyke og misunnelse. Skinnsyke innebærer å være mistenksom overfor andre uten rimelig grunn eller å motsette seg å la en annen overta noe som en selv med urette gjør krav på. Misunnelse innebærer at man gremmer seg over og begjærer andres medgang og framgang. Når det gjelder de hebraiske ordene som i de fleste tilfeller er oversatt med «nidkjær», «nidkjærhet», «være nidkjær» og «skinnsyk», «skinnsyke», «være skinnsyk» – og noen ganger med «misunnelse» og «misunne; bli misunnelig» – er det ofte sammenhengen som viser i hvilken betydning de blir brukt i Bibelen. Det samme gjelder det greske ordet for «nidkjærhet» og «skinnsyke», men det greske språk har også et eget ord for «misunnelse», nemlig fthọnos.

I det første århundre hadde visse ærgjerrige menn trengt seg inn i menigheten i Korint. De henledet oppmerksomheten på seg selv, roste seg av mennesker og skapte strid i menigheten. Menigheten ble delt i partier som skinnsykt samlet seg om mennesker som de så opp til og fulgte. Paulus pekte på at en slik skinnsyke var kjødelig, ikke åndelig. (1Kt 3: 3; 2Kt 12: 20) Han forklarte at den form for kjærlighet som er knyttet til gudsfrykt, ikke er skinnsyk, men forbundet med tillit og håp, og at den alltid handler med tanke på andres interesser. – 1Kt 13: 4, 5, 7.

Paulus tok til orde mot skinnsyken blant de kristne i Korint fordi den var urettferdig og ikke hjalp dem til å vise Jehova udelt hengivenhet. Denne skinnsyken er snarere en form for avgudsdyrkelse som er av demonisk opprinnelse og fører til misunnelse og strid. Bibelen advarer gang på gang mot dette og viser at skinnsyke berører hjertet. Jesu halvbror Jakob skrev: «Hvis dere har bitter skinnsyke og stridslyst i deres hjerter, så skryt ikke og lyv ikke mot sannheten. Dette er ikke den visdom som kommer ned ovenfra, men den jordiske, dyriske, demoniske. For hvor det er skinnsyke og stridslyst, der er det uorden og alt som er ondt.» – Jak 3: 14–16; Ro 13: 13; Ga 5: 19–21.

Skinnsyke har en nedbrytende virkning på ens fysiske helse, for «et rolig hjerte er legemets liv, men skinnsyke er råttenskap i benene». (Ord 14: 30) Skinnsyke er en følge av at man nærer mistenksomhet eller uvilje. Denne følelsen kan være mer ødeleggende enn harme eller vrede fordi den kan stikke dypere og være mer permanent og vanskeligere å bekjempe. Fornuften blir gjerne satt ut av spill. (Ord 27: 4) Den skinnsyke eller sjalusi eller nidkjærhet som fyller en mann som med rette er opptent av voldsom harme mot en mann som begår ekteskapsbrudd med hans kone, er så sterk at den utelukker at den bedratte mannen kan ta imot noen som helst unnskyldning eller løsepenge. – Ord 6: 32–35.

Skinnsyke kan drive mennesker til å synde mot Gud, slik man ser i tilfellet med Josefs ti halvbrødre. (1Mo 37: 11; Apg 7: 9) Skinnsyke, eller misunnelse, kan føre til at noen mister livet, slik man ser av det som skjedde med Datan og Abiram og mange som tilhørte deres husstander. (Sl 106: 16, 17) Noe som var enda verre, var at skinnsyke fikk ikke-troende jøder til å begå alvorlige forbrytelser mot apostlene og dessuten til å gjøre seg skyldig i gudsbespottelse og drapsforsøk. – Apg 13: 45, 50; 14: 19.

Nidkjærhet og skinnsyke i ekteskapet. Nidkjærhet i ekteskapet er en god egenskap hvis det dreier seg om iver etter å sørge for at ektefellen har det godt. Men skinnsyke i form av en ubegrunnet mistillit er galt og vitner om mangel på kjærlighet og kan føre til at ekteskapet blir ødelagt. – 1Kt 13: 4, 7.

I Moseloven var det bestemmelser om hvordan man skulle forholde seg hvis en skinnsyk ektemann mistenkte sin hustru for å ha begått ekteskapsbrudd i hemmelighet. Hvis det ikke var mulig å stille de nødvendige to vitnene for å få bevist at beskyldningen var sann, slik at de menneskelige dommerne kunne avsi dødsdom, skulle paret tre fram for Jehovas representant, for presten. Dette utgjorde en appell til Jehova, som kjente alle sakens fakta, om at han måtte avsi sin dom. Hvis kvinnen hadde begått ekteskapsbrudd, mistet hun sin forplantningsevne som en direkte straff fra Jehova. Hvis mannens mistanke var grunnløs, måtte han erkjenne at hun var uskyldig, og vise dette ved å ha kjønnslig omgang med henne, slik at hun kunne få barn. – 4Mo 5: 11–31.

Guds tjenere blir advart mot rivalisering. Den rivalisering og konkurranseånd som er så utbredt i den nåværende tingenes ordning, hører ikke hjemme blant Guds tjenere. Han som skrev den bibelske boken Forkynneren, sier det slik: «Jeg har selv sett alt hardt arbeid og all dyktighet i arbeid, at det betyr rivalisering [hebr. qinʼạth] mellom den ene og den andre; også dette er tomhet og jag etter vind.» – For 4: 4; jf. Ga 5: 26.

Hvis en Guds tjener er skinnsyk på grunn av andres framgang, eiendom eller prestasjoner, kan han utvikle en misunnelse og begjærlighet som går så vidt at han misunner dem som er onde, men som har framgang. Bibelen advarer mot dette. Selv om det kan se ut til at det går dem godt gjennom lengre tid, vil dommen ramme dem i hast når Guds tid er inne til det, slik det står skrevet: «Vær ikke opphisset på grunn av dem som gjør ondt, vær ikke misunnelig på dem som øver urettferdighet. For som gress skal de visne i hast.» (Sl 37: 1, 2) Hvis noen misunner slike mennesker, kan de komme til å etterligne deres hensynsløse atferd, som er en vederstyggelighet for Jehova. – Ord 3: 31, 32; 23: 17; 24: 1, 19; jf. Sl 73: 2, 3, 17–19, 21–23.