De mange vanns landsby blir fylt av sannhetens vann
NOE så merkelig! Et land som er berømt for sine vannmasser, viser seg å tørste. Et område som er godt vannet, viser seg å være tørt og utpint. Det er en tørst som bare kan slokkes ved hjelp av sannhetens vann fra Guds Ord, Bibelen. Det handler om Rahbeh, en landsby med 2200 innbyggere i fjellene i det nordlige Libanon, omkring 130 kilometer fra Beirut.
På arabisk betyr navnet Rahbeh «et romslig sted», og det kommer fra et semittisk rotord som betyr «utstrakt, spredt utover». Derfor passer det godt at landsbyen er spredt utover to store åser som ligger omkring 600 meter over havet. Om vinteren og våren kan man se snø høyt oppe i fjellene mot øst, noe som gjør dem ekstra praktfulle. Men viktigst av alt er at Rahbeh er en by med store mengder vann. Det er 360 store og små kilder i området, og de forsyner hveteåkrene, aprikostrærne, pæretrærne, ferskentrærne og vinrankene i dalene omkring med dyrebart vann.
Fortid og nåtid møtes i Rahbeh
I mange henseender er forholdene i Rahbeh i dag svært lik forholdene i bibelsk tid. Husene i landsbyen ligger tett i tett. Gatene er trange, krokete og sterkt trafikkerte — det kryr av esler og kyr i dem. Riktignok finnes det noen motorkjøretøyer her, men det er dyrene som har forkjørsretten. De som eier dem, laster dem ofte med varer og sender dem hjem på egen hånd. De følger de trange gatene og tar seg fram, inn i og ut av trange flaskehalser, og kommer til slutt hjem. Kan det være noe lignende Jesaja hadde i tankene da han sa: «En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe»? — Jesaja 1: 3.
Rahbeh er også et kontrastenes sted. Her vil du både finne dem som har en universitetsutdannelse, og enkle landsens mennesker som aldri har vært i en by. Det finnes villaer der som er omgitt av hager, og det finnes små hytter hvor buskapen gå fritt omkring utenfor. Det finnes elektriske apparater i nesten hvert eneste hjem, men det er ikke alle som har innlagt strøm. Mange har derfor en generator i huset. Det er fast dekke på hovedgatene i landsbyen, men de fleste stiene som fører ut til markene, mangler fast dekke og er humpete. Den eneste måten å bringe avlingen hjem fra markene på er derfor å bruke husdyr. Du kan til og med få øye på et esel som er på vei ut til markene med en generator som skal skaffe strøm til landbruksmaskinene. Disse maskinene blir brukt side om side med trekkdyrene ute på markene.
Livet inne i landsbyen har heller ikke forandret seg mye. Hvis du overnatter i landsbyen, kan det være at du blir vekt av haner som galer allerede klokken to eller tre om morgenen. Den daglige rutine begynner tidlig, så bli ikke overrasket hvis du hører folk som roper til hverandre i mørket mens de gjør dyrene klare. Ved daggry kan du se mange av landsbyboerne og de lastede dyrene deres sette kursen mot markedsplassene, hvor de drar for å få solgt varene sine, eller mot markene.
Etter hvert kommer små gutter og jenter ut for å leke i gatene og på åpne plasser. Deres rop og latter fyller luften — det er omtrent slik som det var i Jerusalem i gammel tid, slik profeten Sakarja beskrev det: «Torgene i byen skal fylles av gutter og jenter som leker der.» (Sakarja 8: 5) Du vil også finne ut at de som bor i landsbyen, er særdeles vennlige og nysgjerrige. Det ventes at du hilser på alle du møter, for de ønsker å få vite hvem du er, hvor du er fra, hvorfor du er der, og hvor du skal hen. Folk blir svært godt kjent med hverandre.
Sannhetens vann når Rahbeh
I et så sterkt sammenknyttet samfunn sprer nyhetene seg raskt. Det var tilfellet da Asaad Younis kom tilbake til Rahbeh fra De forente stater i 1923. Hans venn Abdallah Blal drog for å besøke ham, for han lurte på om Asaad var blitt rik i Amerika. I stedet for å snakke om penger gav Asaad ham boken Guds Harpe og sa: «Her finnes sanne rikdommer.» Abdallah, som tidligere hadde vært protestant, leste denne publikasjonen som var basert på Bibelen, og den gjorde dypt inntrykk på ham. Selv om Asaad ikke gjorde så mye med opplysningene, var Abdallah begeistret for det han hadde lært, og sa rett ut at han hadde funnet sannheten.
En tid senere flyttet Abdallah til Tripoli, den største byen i Nord-Libanon. Der kom han i kontakt med flere av bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som på den tiden, og han fortsatte å gjøre framskritt i sitt studium av Bibelen. Senere flyttet han tilbake til Rahbeh for å spre det gode budskap han hadde fått kjennskap til. Han fikk andre i landsbyen med på drøftelser over slike emner som treenighetslæren, hvorvidt menneskene har en udødelig sjel, helvetes ild, presteskapet, messen og bruk av bilder, og han viste dem hva Bibelen egentlig lærer.
Noen av landsbyboerne viste interesse. Tre—fire av dem tok del i forkynnelsesarbeidet sammen med Abdallah. Så begynte de å ha møter på søndagene. Møtene bestod i at de lyttet til en preken på grammofonplate eller til høytlesning fra Bibelen — og så drøftet de det de hadde hørt. Senere begynte de å bruke noen hjelpemidler til studium av Bibelen, deriblant bøkene Guds Harpe, Rikdom og «Gud er sanndru». Det var aldri mer enn ti til stede, og de fleste var mer nysgjerrige enn interessert. Det virket som om noen av dem kom først og fremst for å få det måltidet som ble servert på slutten av hvert møte.
I 1940-årene fikk Abdallah Blal ansvaret for å føre tilsyn med gruppen i Rahbeh. Han viste seg å være en nidkjær og lojal tjener for Jehova, og han var et godt eksempel for andre, blant annet for bror Mattar. Bror Mattar forteller hvordan de grep forkynnelsesarbeidet an: «Siden vi ikke hadde noen bil til rådighet på den tiden, gikk bror Blal og jeg til fots for å forkynne i landsbyer i nærheten. Jeg bar grammofonen og bror Blal førte ordet. Vanligvis holdt vi på i to—tre dager før vi kom hjem igjen.» Bror Blal tjente Jehova trofast til han døde i 1979, 98 år gammel.
Framgang fører til motstand
Etter hvert som arbeidet gikk framover, begynte brødrene å møte motstand. I 1950 ble det satt i gang en forfølgelseskampanje mot brødrene i Rahbeh, tilskyndt av presten i landsbyen. Presten anklaget brødrene for å ha vanhelliget kirken og for helligbrøde. Noen av landsbyboerne ble så rasende at de kastet stein på brødrene, og noen brødre ble arrestert og satt i fengsel. Da saken ble etterforsket, ble det imidlertid bevist at anklagene var falske. Likevel ble brødrene holdt i fengsel i mange dager.
En annen motstander forsøkte å få landsbyboerne, deriblant noen som kanskje ikke var i stand til å lese godt, til å skrive under på et skriv som anklaget brødrene for mange ting, blant annet for å plage folk ved uavlatelig å banke på hos dem. For å få flere til å skrive under fortalte han dem at skrivet var en søknad om at en bestemt arbeider måtte bli overflyttet til landsbyen igjen. Da folk fant ut at det i virkeligheten var en anklage mot forkynnerne, strøk de ut underskriftene sine. Slike hendelser som dette gav brødrene gode muligheter til å avlegge et godt vitnesbyrd for mange offentlige tjenestemenn i området.
I tillegg til at brødrene måtte kjempe mot slik direkte motstand, møtte de også en annen hindring. I en liten landsby hvor alle kjenner alle, kommer prinsippet i Ordspråkene 29: 25 til anvendelse: «Den som frykter mennesker, setter feller for seg selv.» Brødrene trenger mot for å forkynne for naboer, venner og slektninger som hele tiden kritiserer og spotter dem. Jesu ord i Matteus 10: 36 får derfor virkelig mening: «En manns fiender vil være personer i hans egen husstand.» Men som ordspråket sier videre: «Den som stoler på [Jehova], er trygg.» Brødrenes tro og utholdenhet har brakt enestående resultater.
Sannhetens vann fyller Rahbeh
I årenes løp har landsbyboerne begynt å verdsette Jehovas vitners gode oppførsel, og mange har tatt imot sannheten. Brødrene var overlykkelige i 1969 da den andre menigheten i Rahbeh ble opprettet. De fortsatte å arbeide svært hardt. Mange tok opp heltidstjenesten, og noen flyttet til og med for å tjene i andre distrikter, deriblant i Beirut. Jehova velsignet det harde arbeidet deres, og i 1983 ble den tredje menigheten i Rahbeh opprettet. Imens flyttet flere brødre til utlandet eller inn til byene. Veksten fortsatte likevel, og Rahbehs fjerde menighet ble opprettet i 1989, etterfulgt av nummer fem i 1990.
Nå hadde nesten hver eneste familie i landsbyen en slektning eller en venn som var et av Jehovas vitner. Den fiendtlige innstillingen hadde dødd ut. Folk ble bedre kjent med vitnene, ja, slike uttrykk som «eldste», «pioner», «kretstilsynsmann», «stevne» og «Harmageddon» ble en del av landsbyboernes ordforråd. Ved spesielle anledninger, for eksempel under kretstilsynsmannens besøk eller på minnehøytiden, var gatene tomme og Rikets saler fylt til trengsel. I noen menigheter satte man til og med høyttalere på balkongen, for at naboene også skulle få høre.
Nå er det over 250 Rikets forkynnere i Rahbeh. Det betyr at omkring hver niende innbygger i landsbyen er et av Jehovas vitner! Én menighet med 51 forkynnere har 76 hus i sitt distrikt, og de gjennomarbeider det hver uke. Forestill deg det som skjedde i mars og april i fjor, da 98 av de 250 forkynnerne var hjelpepionerer, sammen med de 13 alminnelige pionerene i Rahbeh. Distriktet ble gjennomarbeidet flere ganger i uken. Det var ikke uvanlig at ett og samme hus fikk besøk av to eller tre par forkynnere samme dag eller til og med samtidig. De fleste landsbyboerne er blitt vant til disse besøkene. Det var imidlertid en mann som klaget, og da svarte forkynneren: «Når du tar imot tilbudet om et bibelstudium, vil du få besøk bare én gang i uken.» De prater også med alle som de møter ute på markene — med dem som pløyer, sår, vanner eller rir på et esel.
Ja, Bibelens vann har virkelig fylt Rahbeh, de mange vanns landsby. Men det er ikke alt. Akkurat som Rahbeh har vært en kilde til friskt vann for mange landsbyer som ligger i nærheten, har den også forsynt dem med livgivende vann i form av Bibelens sannhet. Forkynnere fra Rahbeh besøker innbyggerne i landsbyene i nærheten til fots, og de organiserer bilgrupper og arrangerer dagsturer til landsbyer som ligger lenger unna, for å forkynne der. Noen forkynnere flytter for å tjene i andre byer. Med Jehovas velsignelse vil økningen fortsette, noe som vil bringe enda mer pris til vår himmelske Far, Jehova Gud.
[Bilde på side 26]
Gate i Rahbeh