STØV

Fine partikler som er så lette at de kan virvles opp og føres av sted av luft i bevegelse. Kraftige vinder som blåser over tørre ørkenområder – et vanlig fenomen i de bibelske land – frambringer ofte voldsomme støvstormer, som noen regner for å være frykteligere enn stormer på havet. Mineralsk støv skriver seg fra blant annet vulkanutbrudd, branner og landbruksaktiviteter. Planter produserer støv i form av pollen, sopp, plantefibrer og frødeler. Dyr produserer også indirekte støv i form av tørre gjødselpartikler, fine hår og bakterier. Det vanligste ordet i Bibelen for støv er det hebraiske ʽafạr, som også kan betegne «tørr jord» og «leirpuss». – 1Mo 26: 15; 3Mo 14: 41, 42.

Selv om noen betrakter støv som en plage, er det frambrakt av Skaperen og av avgjørende betydning for menneskets eksistens og velvære. Støv spiller en viktig rolle i den prosess som gjør at luftfuktigheten kondenserer i form av regn eller tåke, en prosess som er en betingelse for at plantene skal vokse. Og hvis ikke støvet i atmosfæren spredte lyset, ville menneskers og dyrs øyne bli utsatt direkte for solens uutholdelige stråler, og skumring og fargerike solnedganger ville ikke forekomme.

Skaperen brukte «støv fra jorden» da han dannet det første menneske (1Mo 2: 7; 1Kt 15: 47, 48), og da Adam fikk sin dom fordi han hadde vært ulydig mot Guds lov, sa Gud: «Til støv skal du vende tilbake.» (1Mo 3: 19) Gud uttalte også en forbannelse av stor profetisk betydning da han sa til slangen i Eden: «På din buk skal du krype, og støv skal du ete alle dine levedager.» – 1Mo 3: 14.

Skrøpelighet, dødelighet og en uanselig tilstand. Ettersom mennesket har fjernet seg langt fra fullkommenheten, blir støv noen ganger brukt som et bilde på menneskenes skrøpelighet. Gud viser barmhjertighet mot dem som frykter ham, for han «kommer i hu at vi er støv». (Sl 103: 13, 14; 1Mo 18: 27) Støv er også et bilde på menneskenes dødelighet, for «til sitt støv vender de tilbake». (Sl 104: 29; For 3: 19, 20; 12: 1, 7) Ettersom mennesket vender tilbake til støvet når det dør, blir graven noen ganger billedlig talt kalt «støvet». (Sl 22: 29; 30: 9) Jordens støv kan betegne en uanselig, ringe tilstand. Jehova «reiser den ringe fra støvet». – 1Sa 2: 8; Sl 113: 7.

Symbol på et stort antall. Støvkorn blir i Bibelen brukt som et bilde på et stort antall mennesker eller på at mennesker ikke kjenner tallet. Gud gav for eksempel Abram (Abraham) dette løftet: «Jeg vil gjøre din ætt lik støvkornene på jorden.» (1Mo 13: 14, 16) Jakob fikk et tilsvarende løfte. (1Mo 28: 10, 13, 14) Angående israelittene under ørkenvandringen spurte Bileam: «Hvem har angitt antallet av Jakobs støvkorn, og hvem har telt fjerdedelen av Israel?» (4Mo 23: 10) Jehova hadde da gjort Abrahams etterkommere gjennom Isak og Jakob svært tallrike. At Jehova lot sitt paktsfolk få rikelig med vaktler i ødemarken, framgår av uttalelsen om at «han tok til å la føde regne over dem liksom støv, ja vingete flygende skapninger liksom havenes sandkorn». – Sl 78: 27; 2Mo 16: 11–18; 4Mo 11: 31, 32.

Brukt i forbindelse med Guds dom over nasjoner. Ettersom nasjonene fra Guds synspunkt er ubetydelige, betrakter han dem bare «som et tynt støvlag på vektskålene». (Jes 40: 15) Da han rettet et slag mot én av disse nasjonene, Egypt, viste han sin ærefryktinngytende makt ved hjelp av støv i forbindelse med den tredje plagen. Aron rakte på Guds befaling gjennom Moses «ut sin hånd med sin stav og slo på jordens støv, og myggene kom over mennesker og dyr». Plagen rammet hele Egypt, og de magipraktiserende prestene, som ikke kunne kopiere dette miraklet, måtte innrømme: «Det er Guds finger!» – 2Mo 8: 16–19.

Israelittene fikk vite at hvis de ikke holdt Guds bud, kunne de også vente å bli rammet av forskjellige forbannelser, deriblant tørke. Det ble sagt: «Jehova skal gi fin sand og støv som regn over ditt land. Fra himlene skal det komme ned over deg, inntil du er blitt tilintetgjort.» – 5Mo 28: 15, 24.

Symbol på klage og fornedrelse. I sin beskrivelse av hvordan Jerusalems eldste gir uttrykk for sin sorg og klage over babylonernes ødeleggelse av byen i 607 f.v.t., sier Jeremia at de sitter på jorden i taushet og har «kastet støv på sitt hode». (Kla 2: 10) Mange år tidligere hadde Jehova i sin profeti gjennom Jesaja oppfordret Babylon til å stige ned fra tronen ved å si: «Stig ned og sett deg i støvet, du jomfru, Babylons datter. Sett deg på jorden der hvor det ikke er noen trone, du kaldeernes datter.» (Jes 47: 1) Babylon ble fornedret på denne måten i 539 f.v.t., da byen ble inntatt av mederne og perserne. Og i forbindelse med ødeleggelsen av det symbolske Babylon den store sies det at skipsførere, sjømenn og andre som har hatt havet som levevei, gråter og sørger mens de kaster støv på sine hoder. – Åp 18: 17–19.

Andre anvendelser. Bibelen forbinder også støv med anger. Da Job trakk sine ord tilbake fordi han hadde talt uten forstand da han la fram sin sak for Gud, sa han: «Jeg angrer virkelig i støv og aske.» – Job 42: 1, 3, 6.

Å la fiendene få «slikke støv» betyr å beseire dem, å undertvinge dem fullstendig. (Sl 72: 9; Mi 7: 16, 17) Å kaste støv opp i luften eller på en person var en måte å gi uttrykk for sterkt mishag på. I noen deler av Asia er det skikk å kaste støv på en forbryter for å gi uttrykk for at man krever at han blir dømt. En folkemengde som med urette var blitt opprørt over visse ting Paulus hadde sagt, gav uttrykk for sin fiendtlige holdning til ham ved å ’kaste støv opp i luften’. Det de sa, og det at de viste sine følelser på denne måten, gjorde at den militære befalingsmannen tydelig forstod i hvilken grad de nærte uvilje mot Paulus. (Apg 22: 22–24) Sjime’i gav på lignende måte uttrykk for sin misnøye med Davids kongedømme ved at han «gikk side om side med [David] for å nedkalle ondt over ham; og han fortsatte å kaste stein mens han gikk side om side med ham, og han kastet en mengde støv». – 2Sa 16: 5–13.

Jesus Kristus sa til sine disipler at når noen ikke ville ta imot dem eller høre på dem, skulle de riste eller børste støvet av sine føtter når de forlot huset eller landsbyen. Dette tjente til «et vitnesbyrd mot dem» i den forstand at det viste at Jesu disipler gikk fredelig videre og overlot huset eller landsbyen til Guds dom. – Mt 10: 11–15; Lu 9: 5; 10: 10–12; Apg 13: 50, 51.