HÅR

Både menn og kvinner har til alle tider betraktet håret som en pryd, som noe som har bidratt til å forskjønne deres utseende, og ofte også som et tegn på ungdom og styrke. De fleste har derfor vært nøye med håret.

Egypterne. Av oldtidens folkeslag var det sannsynligvis egypterne som hadde de mest eiendommelige skikkene når det gjaldt hår og skjegg. Mennene, særlig prestene og soldatene, raket av seg både hodehår og skjegg. Herodot forteller at de som bodde ved Nilen, raket av guttenes hodehår helt, bortsett fra noen lokker ved sidene og kanskje i pannen og i nakken. Når en gutt var blitt myndig, ble disse lokkene fjernet som tegn på at barndommen var forbi. Hvis en mann lot hår og skjegg gro, ble dette regnet som et tegn på sorg eller på skjødesløshet. Da Josef ble brakt ut av fangehullet, raket han seg derfor før han gikk inn til farao. (1Mo 41: 14) Det hendte imidlertid at egyptiske menn hadde parykk, og også kunstig skjegg, som ble bundet fast. På noen egyptiske monumenter kan man se menn av høy rang med langt, velpleiet hår; om det er deres eget hår eller en parykk, lar seg ikke fastslå med sikkerhet.

Egyptiske kvinner hadde imidlertid langt hår, som de flettet. Man har funnet et stort antall egyptiske kvinnemumier med godt bevart, flettet hår.

Assyrerne, babylonerne, romerne. Assyriske og babylonske menn, og asiater i sin alminnelighet, hadde langt hår. Assyriske relieffer viser menn med glattkjemmet, skulderlangt hår med krøller i endene. De hadde også langt, krøllet skjegg, som kunne være to- eller tredelt, og barten var stusset og likeledes krøllet. Noen mener at det svært lange håret som man ser på monumentene, delvis bestod av løshår som var festet til personens eget hår.

Opprinnelig hadde romerne øyensynlig skjegg, men omkring 200-tallet f.v.t. ble det vanlig å rake av seg skjegget.

Hebreerne. Blant hebreerne var det helt fra begynnelsen av alminnelig at mennene lot skjegget vokse, men de holdt det velpleid, og de klipte håret, slik at det hadde en moderat lengde. Absaloms hår vokste så kraftig at når han raket det, noe han gjorde én gang i året, veide det hele 200 sekel (2,3 kg), noe som nok delvis kom av at han brukte olje eller salve i det. (2Sa 14: 25, 26) Ifølge Guds lov skulle israelittiske menn ’ikke klippe sine sidelokker korte rundt om’ og heller ikke ødelegge «ytterkanten» av sitt skjegg. Denne bestemmelsen var ikke et forbud mot å klippe håret eller skjegget, men den skulle tydeligvis forhindre at israelittene tok etter hedenske skikker. (3Mo 19: 27; Jer 9: 25, 26; 25: 23; 49: 32) Å la håret eller skjegget være uklipt og upleid var et tegn på sorg. (2Sa 19: 24) Gjennom profeten Esekiel gav Gud en instruks om at prester som gjorde tjeneste i templet, skulle klippe håret; de skulle ikke rake sitt hode og heller ikke la håret vokse fritt, men de skulle klippe det. – Ese 44: 15, 20.

Hebraiske kvinner lot sitt hår vokse langt (Joh 11: 2) og var nøye med å stelle det, ettersom håret ble betraktet som kvinnens pryd. (Høy 7: 5) At en kvinne klipte av seg håret, var et tegn på sorg eller ulykke. (Jes 3: 24) Når en israelittisk soldat som var med på å innta en by, tok en jomfru til fange og ønsket å gifte seg med henne, skulle hun først klippe håret og stelle sine negler og gråte over sin foreldre i en hel måned, ettersom de uten tvil var blitt drept under erobringen av byen . – 5Mo 21: 10–13; 20: 10–14.

Når en prest skulle avgjøre om en person led av spedalskhet, skulle han blant annet ta hårets farge og tilstand i betraktning. – 3Mo 13: 1–46.

De kristne. Apostlene Peter og Paulus fant det begge nødvendig å formane kristne kvinner til ikke å legge for stor vekt på frisyre og smykker, noe som var vanlig på den tiden. De skulle i stedet legge vekt på å pryde seg med «den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd». – 1Pe 3: 3, 4; 1Ti 2: 9, 10.

Paulus henviste dessuten til at det blant dem han skrev til, var alminnelig og naturlig at en mann hadde kortere hår enn en kvinne. (Se NATUR.) For en kvinne var det en vanære å ha kortklipt hår eller å ha fått håret raket av. Gud hadde gitt henne det lange håret «i stedet for et hodeplagg», men Paulus gjorde det klart at hun ikke kunne bruke denne naturlige bekledningen som en unnskyldning for ikke å bære et hodeplagg som «et myndighetstegn» når hun bad eller profeterte i den kristne menighet. Ved å bære et hodeplagg i slike tilfeller ville en kristen kvinne vise at hun anerkjente teokratisk myndighet og var villig til å underordne seg. Derved ville hun ære både sin mann som sitt hode og Jehova Gud, som er alles Hode. – 1Kt 11: 3–16.

Brukt billedlig. Job klipte håret av sitt hode som et tegn på den ulykkelige tilstand han befant seg i etter at han hadde mistet sine barn og alt han eide. – Job 1: 20.

Esekiel fikk beskjed om å rake av seg håret og skjegget, dele det opp i tre deler og kvitte seg med det på tre måter som profetisk anskueliggjorde hvilke forferdelige ting Jerusalems innbyggere ville komme til å oppleve når Gud fullbyrdet sin dom over byen. (Ese 5: 1–13) Å rive hår av hodet eller å klippe av håret var dessuten et bilde på sorg eller smerte. (Esr 9: 3; Jer 7: 29; 48: 37; Mi 1: 16) Å rive av hodehår eller skjegg på en annen kunne være et uttrykk for forakt eller bebreidelse. – Ne 13: 25; Jes 50: 6.

Antall hår på et menneskes hode (etter sigende omkring 100 000 i gjennomsnitt) ble brukt til å beskrive et meget stort tall, eller noe som ikke kunne telles. (Sl 40: 12; 69: 4) Og et hårstrås tykkelse ble brukt billedlig om en forsvinnende liten avstand. (Dom 20: 16) Uttrykk som ’ikke et hår på deres hode skal forgå’ eller ’ikke så mye som et eneste hårstrå skal falle til jorden’ var en garanti for full beskyttelse og sikkerhet. (Lu 21: 18; 1Sa 14: 45; 2Sa 14: 11; 1Kg 1: 52; Apg 27: 34) Den samme betydning lå i Jesu ord til disiplene om Guds omsorg for dem: «Selv hårene på deres hode er telt alle sammen.» – Mt 10: 30 ; Lu 12: 7.

Personer med grått hår fortjente respekt (Ord 16: 31; 20: 29), og «grått hår» ble brukt synonymt med alderdom og visdom. (Job 15: 9, 10; se GRÅTT HÅR.) I et av Daniels syner blir Jehova symbolsk framstilt som «Den Gamle av Dager», som har hår som er «som ren ull». (Da 7: 9) Apostelen Johannes så i et syn Jesus Kristus framstilt med hår som var «hvitt som hvit ull». – Åp 1: 1, 14, 17, 18.

Dyrehår. Geitehår ble brukt til framstilling av stoff. (2Mo 26: 7) Døperen Johannes hadde en kledning av kamelhår. (Mt 3: 4; Mr 1: 6) Dette var en profets embetsdrakt. (2Kg 1: 8; jf. 1Mo 25: 25.) Rebekka la geiteskinn på Jakobs hender og hals for å få det til å se ut som om Jakob var Esau, som var svært hårete. – 1Mo 27: 16; se SKJEGG.