¹⁹ Et annet avsnitt i Bibelen som dreier seg om at Messias skulle bli ’ryddet av veien’, eller drept, som et sonoffer, finner vi i Jesaja 52: 13 til 53: 12. (Se rammen på side 28.) Rabbinere i det første århundre anvendte dette avsnittet på Messias, og det gjorde også Rambam og andre i middelalderen. Dette avsnittet gjør det helt klart at tilgivelse er knyttet til Messias og hans død.

[Ramme på side 28]

«MIN TJENER» — HVEM ER DET?

«Se, min tjener . . . var ringeaktet, forlatt av mennesker . . . vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. . . . Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. . . . Vi fór alle vill som sauer, . . . Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham . . . enda han ikke hadde gjort noen urett, og det ikke fantes svik i hans munn . . . Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige . . . for han har båret deres synder. . . . han gav sitt liv i døden [uttømte sin sjel til døden, EN] og ble regnet blant overtredere. Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere.» — Jesaja 52: 13 til 53: 12.

Jesaja tegner her et bilde av en person som er fullstendig uskyldig og ren, og som ved sin lidelse og død skaffet soning for sitt eget folk, som ikke anerkjente ham.

De fleste jødiske kommentatorer i vår tid betrakter det derimot som et faktum at beskrivelsen gjelder nasjonen Israel som et hele eller en rettferdig gruppe innen denne nasjonen.

Spørsmålet er: Har nasjonen Israel, eller en del av den, noen gang passet til denne beskrivelsen, eller gjelder den en enkeltperson?

Fra en periode på over 800 år etter at Jesaja skrev disse profetiske ordene (ca. 732 f.v.t.), foreligger det ikke noe vitnesbyrd om at noen jøde eller rabbiner lærte at denne «tjener» skulle oppfattes kollektivt. Gjennom hele denne perioden var det en alminnelig oppfatning at profetien gjaldt en enkeltperson, og den ble også i alminnelighet betraktet som en profeti om Messias.

Legg dessuten merke til følgende kommentar: «Den jødiske eksegese som var bevart fram til den amoraiske perioden [fram til det sjette århundre etter vår tidsregning], antyder at det på den tiden ofte, og kanskje i alminnelighet, ble godtatt uten tvil at den person det siktes til, var Messias, og det er naturligvis også slik Targum, noe senere, tolker det.» — Forordet til boken The Fifty-Third Chapter of Isaiah According to the Jewish Interpreters, redigert av H. M. Orlinsky, 1969, side 17.

Hva kunne motivet være for å forkaste den mest naturlige forståelsen av dette skriftstedet, som gikk ut på at det siktet til en enkeltperson, nemlig Messias, og lage en ny fortolkning av det? Var det ikke ganske enkelt et forsøk på å bortforklare enhver sammenheng mellom denne profetien og Jesus, den jøden i det første århundre som passet til profetiens beskrivelse i alle detaljer?