ARM

En legemsdel hos mennesker. Det hebraiske og det greske ordet for «arm» (zerọaʽ; brakhịon) blir i Bibelen ofte brukt billedlig om evnen til å bruke styrke eller utøve makt. (1Mo 49: 24, NW, fotn.; Job 22: 8, NW, fotn.; jf. Lu 1: 51.) Jehova Guds «arm» er umåtelig sterk og kan utføre underfulle skapergjerninger. (Jer 27: 5; 32: 17) Vi leser dessuten at Jehova ved sin arm hersker (Jes 40: 10; Ese 20: 33), frelser dem som er i nød (Sl 44: 3; Jes 52: 10), utfrir sitt folk (2Mo 6: 6; Jes 63: 12; Apg 13: 17), holder sine tjenere oppe og drar omsorg for dem (5Mo 33: 27; Jes 40: 11; Ho 11: 3), dømmer (Jes 51: 5) og sprer sine fiender (Sl 89: 10; Lu 1: 51). At ens arm blir brukket, vil si at man mister sin kraft, eller makt. (Job 38: 15; Sl 10: 15; Jer 48: 25) Jehova viser sin makt, som blir symbolsk framstilt ved hans arm, gjennom Jesus Kristus, som er kledd i myndighet og makt, og som tjener som dommer og som domsfullbyrder. – Jes 53: 1; Joh 12: 37, 38.

Bibelen sier at en arm av kjød, det vil si menneskelig makt, er upålitelig og svikter den som setter sin lit til den. Jehova advarer sitt folk mot å begå den skjebnesvangre feil å sette sin lit til menneskers arm. (2Kr 32: 8; Jer 17: 5) Han skal bryte de ondes arm, fordi den hviler tungt på deres ofre og undertrykker dem. – Job 35: 9; 38: 15; Sl 10: 15.

På den billedstøtten som kong Nebukadnesar så i en drøm, står brystet og armene av sølv for Medo-Persia, det riket som etterfulgte Babylon, hodet av gull, som verdensmakt. – Da 2: 32, 39.