Josef fra Arimatea tar et valg

JOSEF FRA ARIMATEA visste nesten ikke hvordan han hadde turt å snakke med Pontius Pilatus, den romerske stattholderen. Pilatus var kjent for å være veldig vanskelig. Men hvis Jesus skulle få en verdig begravelse, måtte noen spørre Pilatus om å få Jesu kropp. Det viste seg at møtet med ham ikke ble så vanskelig som Josef kanskje hadde forestilt seg. Etter at Pilatus hadde fått bekreftet av en offiser at Jesus var død, gikk han med på Josefs ønske. Josef var fortsatt fylt av sorg, men skyndte seg tilbake til henrettelsesstedet. – Mark 15:42–45.

• Hvem var Josef fra Arimatea?

• Hvilken tilknytning hadde han til Jesus?

• Og hvorfor bør du være interessert i historien om ham?

I Markusevangeliet blir Josef omtalt som «et ansett medlem av Rådet». Sammenhengen viser at Rådet må være Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol og øverste administrative organ. (Mark 15:1, 43) Josef var altså en av folkets ledere, og dette forklarer hvordan han kunne få et møte med den romerske stattholderen. Det er ikke overraskende at Josef også var rik. – Matt 27:57.

De fleste i Sanhedrinet var fiendtlig innstilt til Jesus. De hadde lagt planer om å få ham drept. Men Josef blir omtalt som «en god og rettferdig mann». (Luk 23:50) I motsetning til de fleste andre i Sanhedrinet var han en ærlig mann som levde et moralsk liv og gjorde sitt beste for å følge Guds bud. Og han «ventet på Guds rike», noe som kanskje forklarer hvorfor han ble en av Jesu disipler. (Mark 15:43; Matt 27:57) Sannsynligvis likte han Jesu budskap fordi sannhet og rettferdighet var viktig for ham.

Johannes 19:38 sier at Josef «var en disippel av Jesus, men i det skjulte av frykt for jødene». Hva var Josef redd for? Han kjente til jødenes forakt for Jesus og visste at alle som sa at de trodde på ham, ville bli utstøtt av synagogen. (Joh 7:45–49; 9:22) Hvis man ble utstøtt av synagogen, ble man gjerne hånt, avvist og unngått av andre jøder. Derfor nølte Josef med å si åpent at han trodde på Jesus. Hvis han hadde gjort det, ville han ha mistet sin posisjon og anseelse.

Josef var ikke den eneste som hadde dette dilemmaet. Ifølge Johannes 12:42 «var det mange, også av styresmennene, som faktisk trodde på [Jesus], men på grunn av fariseerne bekjente de ham ikke, for ikke å bli utstøtt av synagogen». En annen som var i samme situasjon, var Nikodemus, som også var medlem av Sanhedrinet. – Joh 3:1–10; 7:50–52.

Josef var faktisk en disippel, men han fikk seg ikke til å si det offentlig. Dette var et alvorlig problem, for Jesus hadde sagt: «Enhver som bekjenner at han er forent med meg, overfor menneskene, ham vil også jeg bekjenne at jeg er forent med, overfor min Far, som er i himlene; men hver den som fornekter meg overfor menneskene, ham vil også jeg fornekte overfor min Far, som er i himlene.» (Matt 10:32, 33) Josef fornektet ikke Jesus, men hadde heller ikke mot til å si at han kjente ham. Hva med deg?

Noe av det positive Bibelen forteller om Josef, er at han ikke støttet Sanhedrinets sammensvergelse mot Jesus. (Luk 23:51) Det kan være at Josef ikke var til stede under rettssaken mot Jesus. Uansett må denne grove urettferdigheten ha plaget Josef veldig. Men det var ingenting han kunne gjøre for å hindre det som skjedde.

Da Jesus døde, hadde Josef tydeligvis overvunnet sin frykt, og han bestemte seg for å støtte Jesu disipler offentlig. En indikasjon på det finner vi i Markus 15:43, der det står: «Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og bad om Jesu legeme.»

Det ser ut til at Josef var til stede da Jesus døde. Han visste i hvert fall om Jesu død før Pilatus. For da Josef ba om å få Jesu kropp, lurte Pilatus på om det kunne stemme at Jesus allerede var død. (Mark 15:44) Hvis Josef hadde sett Jesus lide på torturpælen, kan det da være at dette hjerteskjærende synet hadde gitt ham samvittighetskvaler og fått ham til endelig å bestemme seg for å ta standpunkt for sannheten? Det er mulig. Uansett ser vi at Josef nå gikk til handling. Han ville ikke lenger være en disippel i det skjulte.

Jødisk lov krevde at de som hadde fått dødsstraff, ble gravlagt før solnedgang. (5. Mos 21:22, 23) Romerne lot vanligvis henrettede kriminelle råtne på pælen eller bli kastet i en fellesgrav. Men Josef ønsket ikke at det skulle skje med Jesus. I nærheten av henrettelsesstedet hadde Josef en ny grav som var hogd ut i en klippe. Denne hulen var aldri blitt brukt, og dette tyder på at Josef nylig hadde flyttet fra Arimateaa til Jerusalem, og at han ville bruke den som et gravsted for familien sin. (Luk 23:53; Joh 19:41) Det at Josef gravla Jesus i sin egen framtidige grav, var en fin gest fra Josefs side og en oppfyllelse av profetien om at Messias skulle bli gravlagt «hos den rike klassen». – Jes 53:5, 8, 9.

Alle de fire evangeliene forteller at da Jesu kropp var tatt ned fra pælen, svøpte Josef den i fint lin og la den i sin egen grav. (Matt 27:59–61; Mark 15:46, 47; Luk 23:53, 55; Joh 19:38–40) Den eneste personen Bibelen nevner som hjalp Josef, var Nikodemus, som hadde med seg kryddere som skulle brukes i forbindelse med gravleggingen. Siden disse to hadde høy status, er det lite sannsynlig at de flyttet kroppen selv. Det er mer sannsynlig at de lot tjenere ta seg av selve bæringen og gravleggingen. Uansett var det ingen enkel oppgave de to mennene påtok seg. Alle som rørte ved et lik, ble seremonielt urene i sju dager, og alt de tok på, ble urent. (4. Mos 19:11; Hag 2:13) Hvis de ble urene, måtte de holde seg borte fra folk i påskeuken. Dermed ville de gå glipp av hele feiringen. (4. Mos 9:6) Da Josef sørget for at Jesus ble gravlagt, risikerte han også å bli latterliggjort av andre medlemmer av Sanhedrinet. Men på dette tidspunktet var han villig til å ta konsekvensene av å gi Jesus en verdig begravelse og av å stå åpent fram som en av hans disipler.

Etter at evangeliene har fortalt om gravleggingen av Jesus, hører vi ikke mer om Josef fra Arimatea. Da er det naturlig å spørre: Hvordan gikk det med ham? Det vet vi ikke. Men i lys av det vi nå har sett på, er det svært sannsynlig at han åpent sto fram som kristen. I den vanskelige perioden da han virkelig ble satt på prøve, viste han jo større tro og mot, ikke mindre. Det var et godt tegn.

Denne historien reiser et spørsmål som vi alle bør tenke over: Finnes det noe som helst – for eksempel jobb, karriere, eiendeler, familiebånd eller vår egen frihet – som er viktigere for oss enn det forholdet vi har til Jehova?