KAR

Beholdere, i noen tilfeller med lokk (4Mo 19: 15), til oppbevaring av væsker eller tørrvarer. (1Kg 17: 10; Est 1: 7; Jer 40: 10) De ble gjerne laget av leire, tre, metall eller stein. (3Mo 6: 28; 15: 12; 4Mo 7: 85; 1Kg 10: 21; Mt 26: 7) Noen kar ble brukt i husholdningen. Dette gjaldt for eksempel de skålene og de pottemakerkarene som man kom med til David og hans menn da de måtte flykte for Absalom. (2Sa 17: 27–29) Blant de beholderne man brukte, kan nevnes skåler og krukker (Jes 22: 24), punger og sekker (1Mo 42: 25; Hag 1: 6), kurver (Mr 8: 19, 20; 2Kt 11: 33), skinnflasker (Dom 4: 19; Lu 5: 37, 38) og spann (4Mo 24: 7; Joh 4: 11). – Se REDSKAPER.

Krukker, kanner og leirflasker. Krukkene var som regel dype, sylindriske beholdere med én, to eller fire hanker. De var vanligvis laget av leire (Jes 30: 14; Kla 4: 2), men kunne også være av stein (Joh 2: 6). I kongetiden i Juda og Israel brukte man ofte en stor krukke som var ca. 65 cm høy og 40 cm i diameter. Noen krukker, eller kanner, hadde tut. (2Kg 4: 2) Krukker og kanner kunne stå på et stativ. (3Mo 11: 35) De ble brukt til oppbevaring av væsker som vann, olje og vin; til vin brukte man gjerne store krukker. (1Sa 10: 3; 25: 18; 26: 11, 12, 16; 2Sa 16: 1; 1Kg 18: 33; 19: 6; 2Kg 4: 2; Jer 13: 12) Også tørrvarer, for eksempel mel, ble oppbevart i krukker. (1Kg 17: 12) Noen ganger la man kjøpekontrakter eller andre dokumenter i leirkrukker, eller leirkar, for å ha dem i trygg forvaring. (Jer 32: 13–15) De gamle håndskriftene som er blitt funnet i Qumran-området i nærheten av Dødehavet, deriblant den kjente Jesaja-bokrullen, var oppbevart i leirkrukker.

Flasker til varer som olje og honning var vanligvis laget av leire. – 1Sa 10: 1; 1Kg 14: 3; 2Kg 9: 3; Jer 19: 1, 10.

Skåler og fat. Skåler ble blant annet brukt til oppbevaring av væsker som vin (Am 6: 6), melk (Dom 5: 25) og vann (Dom 6: 38). De ble gjerne laget av leire, tre, stein eller metall. Det hebraiske ordet mizrạq betegner en metallskål som tydeligvis ble brukt ved ofringer i forbindelse med tilbedelsen. (2Mo 27: 3; 4Mo 4: 14; 7: 13; 1Kg 7: 50; 2Kr 4: 8) Større skåler som ble brukt under gjestebud (tsallạchath, «gjestebudsskål»; sẹfel, «stor gjestebudsskål») (Ord 26: 15; Dom 5: 25), var i noen tilfeller av keramikk. Arkeologiske funn viser at keramikkskåler i Juda og Israel i kongetiden var ca. 20 cm høye og øverst hadde en innvendig diameter på ca. 40 cm, og at de i noen tilfeller hadde fire hanker. Ordet gullạh betyr «skål» (Sak 4: 2), men blir gjengitt med ’skålformet’ og ’rund’ i forbindelse med beskrivelsen av søylehodene på søylene foran templet på Salomos tid. (1Kg 7: 41) Saf blir brukt om de skålene som israelittene hadde blodet av påskelammene i da de skulle forlate Egypt (2Mo 12: 22), og om de tempelkarene som Nebukadnesar førte til Babylon (Jer 52: 19). De to greske ordene for «skål» er trỵblion og fiạle. Trỵblion betegner en forholdsvis dyp skål som man spiste av (Mt 26: 23), mens fiạle betegner en type skåler som ofte ble brukt i forbindelse med frambæring av flytende ofre (Åp 16: 2–17). Fatene (hebr. qeʽarạh; gr. pịnaks) var utvilsomt flatere enn skålene. (2Mo 25: 29; 37: 16; 4Mo 4: 7; 7: 84, 85; Mt 14: 8, 11; Mr 6: 25, 28) Det greske ordet niptẹr blir brukt om det ’fatet’ som Jesus brukte da han vasket disiplenes føtter. – Joh 13: 5, jf. Int.

Begre. Begrene, som var forholdsvis små drikkekar, var som oftest laget av leire, men var i noen tilfeller av metall. (Ord 23: 31; Jer 35: 5; Mr 9: 41) Noen begre var formet slik at man kunne holde rundt dem med hånden. De fleste var egentlig nokså lave skåler uten hank. De begrene som hadde hank, kunne også brukes som øser.

Kar til bruk i helligdommen. Det ble også brukt kar til hellige formål, i forbindelse med tilbedelsen av Jehova ved tabernaklet og, senere, ved templet. I samsvar med Jehovas befaling til Moses ble det laget et stort vaskekar som skulle fylles med vann, til bruk ved tabernaklet. Det var av kobber og stod på et understell av kobber. Karet ble plassert mellom møteteltet (tabernaklet) og alteret, så øverstepresten og de andre prestene kunne vaske hendene og føttene der før de gikk inn i møteteltet eller gjorde tjeneste ved alteret. (2Mo 30: 17–21; 31: 9; 40: 30, 31) Man laget dette karet «ved å bruke speilene til de tjenestekvinnene som utførte organisert tjeneste ved inngangen til møteteltet». – 2Mo 38: 8.

I den massoretiske tekst finnes det ingen instrukser angående transport av dette karet ved tabernaklet. Men i den greske oversettelsen Septuaginta (som på dette punktet stemmer overens med Den samaritanske pentateuken) er følgende ord føyd til i 4. Mosebok 4: 14: «Og de skal ta et purpurfarget klede og legge det over karet og dets understell og pakke dem inn i et blått dekke av skinn og anbringe [dem] på stenger.»

Det er det hebraiske ordet kijọr («kar») som betegner det store karet ved tabernaklet. (2Mo 35: 16, NW, fotn.) Det samme ordet blir brukt om de ti karene som Salomo fikk laget til bruk ved templet; det var i disse prestene skylte det som hadde med brennofferet å gjøre. – 2Kr 4: 6, 14.

Hvert av de ti kobberkarene som Hiram laget til bruk ved templet, rommet «førti bat-mål», eller ca. 880 l, vann. Hvis de var halvkuleformet, hadde de en diameter på ca. 1,8 m. Hvis de var bredere på midten enn ved randen, ville målene naturligvis være annerledes. Bibelen inneholder ikke detaljerte opplysninger om karenes form; det eneste som blir sagt, er at «hvert kar var fire alen». Karene ble plassert på ti vogner, fem på høyre side av huset og fem på venstre side. Disse vognene, som hadde fire hjul, var svært forseggjort og var prydet med inngraverte figurer. – 1Kg 7: 27–39.

Et annet viktig kar var det store, rikt utsmykkede «støpte hav», som stod på tolv støpte okser og var anbrakt «på høyre side» av templet, «mot sørøst». Dette karet var sirkelrundt og hadde en diameter på 10 alen (4,5 m) ved randen og var 5 alen (2,2 m) høyt. Det inneholdt vann til bruk for prestene. – 2Kr 4: 2–6, 10.

Brukt billedlig. Forsamleren sier at «krukken ved kilden blir knust» når man dør. Denne «krukken» betegner tydeligvis hjertet, som ved døden slutter å pumpe blod rundt i kroppen. Det blir like ubrukelig som en knust krukke, som ikke kan fylles med vann. Også hjernen, som det siktes til med uttrykket «gullskålen» (uttrykket henspiller tydeligvis på kraniet med hjernen i), slutter å fungere og går i oppløsning – den «slås i stykker». – For 12: 6, 7.

Kar. Bibelen omtaler ofte mennesker som kar. (Apg 9: 15) De kristne er skjøre leirkar, men er blitt betrodd en stor skatt, nemlig tjenesten. (2Kt 4: 7) Kvinner blir omtalt som «et svakere kar». En kristen ektemann som tar sin hustrus fysiske og biologiske begrensninger i betraktning, handler således ’i samsvar med kunnskap, idet han viser henne ære som et svakere kar, det kvinnelige’. (1Pe 3: 7) Derved etterligner han Jehova, som viste kvinner omtanke i den loven han gav til Israel. – 3Mo 18: 19; 20: 18.

Man bør holde seg borte fra «kar» som ikke tjener noe ærefullt formål (personer som ikke har en rett oppførsel), og følge en kurs som er i overensstemmelse med Jehovas vilje. Da vil man kunne «være et kar til et ærefullt formål, helliget, nyttig for sin eier, beredt til enhver god gjerning». (2Ti 2: 20, 21) Ved at Jehova har avstått fra å tilintetgjøre «vredens kar», de onde, med én gang, har han skånt dem som er rettferdig innstilt, i og med at de har fått tid til å la seg forme som «barmhjertighetens kar». – Ro 9: 17–26.

Beger. Begeret står ofte som symbol på gjengjeldelse fra Gud eller på Guds vrede. Onde personer, byer og til og med folk og nasjoner kan drikke av et slikt beger. (Sl 11: 6; 75: 8; Jes 51: 17, 22; Jer 25: 12–29; 51: 41; Kla 4: 21; Åp 14: 9, 10; 16: 19; 18: 5–8) Oldtidens Babylon var for eksempel et symbolsk «gullbeger i Jehovas hånd», et beger som mange nasjoner måtte drikke nederlagets bitre drikk av. (Jer 51: 7) Jehova sier også profetisk: «Se, jeg gjør Jerusalem til en skål som får alle folkene rundt omkring til å rave.» Her blir altså ordet «skål» (hebr. saf) brukt i en tilsvarende betydning. – Sak 12: 1, 2.

Da ødeleggelsen av Jerusalem nærmet seg, fikk innbyggerne vite at folk ikke kom til å «gi noen trøstens beger å drikke på grunn av hans far eller på grunn av hans mor». Denne uttalelsen henspilte kanskje på den skikk å gi et beger med vin til en person som sørget over at foreldrene var døde. – Jer 16: 5–7; jf. Ord 31: 6.

Det symbolske «beger» som Jehova gav Jesus Kristus å drikke, bestod i det som det var Hans vilje at Jesus skulle gjøre. Det var utvilsomt fordi Jesus tenkte på den vanære hans død som en som var anklaget for å være gudsbespotter og opprører, kom til å føre over Jehova Gud, at han bad om at dette «beger» om mulig måtte gå ham forbi. Ikke desto mindre var han villig til å underordne seg under Jehovas vilje og drikke det. (Mt 26: 39, 42; Joh 18: 10, 11) Dette begeret, som stod for det Jehova hadde tildelt Jesus, hans vilje med ham, innebar ikke bare at Jesus måtte lide, men også at han skulle gjennomgå sin dåp til døden, som ble fullbrakt da han ble oppreist til et uforgjengelig liv i himmelen. (Lu 12: 50; Ro 6: 4, 5; He 5: 7) Dette begeret var således også «den storslagne frelses beger» for Jesus Kristus. (Sl 116: 13) I samsvar med Guds vilje drikker også den «lille hjord», Jesu Kristi medarvinger til Riket, av det «beger» som Jesus fikk å drikke. – Lu 12: 32; Mr 10: 35–40.