JEREMIA

(Jeremịa) [muligens: Jehova opphøyer; el.: Jehova løser (sannsynligvis fra morslivet)].

1. En benjaminitt som sluttet seg til David i Siklag. Han var en av Davids ’veldige menn’. – 1Kr 12: 1–4.

2. En av de gadittene som gikk over til David «på det vanskelig tilgjengelige stedet i ødemarken» da David var på flukt fra Saul. Denne Jeremia var den femte blant disse «tapre veldige menn», som «hadde ansikter som løveansikter» og «var raske som gasellene på fjellene». Om disse gadittiske førerne for Davids hær sies det: «Den ringeste svarte til hundre, og den største til tusen.» De «gikk over Jordan i den første måneden, da den gikk over alle sine bredder, og de jaget så bort alle dem som bodde på lavslettene, mot øst og mot vest». – 1Kr 12: 8–15.

3. Den tiende av de gadittiske førerne for Davids hær som er omtalt under nr. 2. – 1Kr 12: 13, 14.

4. Et av overhodene for fedrehusene i den delen av Manasse stamme som holdt til øst for Jordan i kongetiden. Rubenittene, gadittene og den halvdelen av Manasse stamme som bodde øst for Jordan (deriblant denne Jeremias etterkommere), «begynte å handle troløst mot sine forfedres Gud og gav seg til å ha umoralsk omgang med gudene til folkene i landet, dem som Gud hadde tilintetgjort foran dem». Det fortelles videre: «Derfor vakte Israels Gud assyrerkongen Puls ånd, ja assyrerkongen Tilgat-Pilnesers ånd, slik at han [på Pekahs, Israels konges, tid] førte dem som tilhørte rubenittene og gadittene og halve Manasse stamme, i landflyktighet og brakte dem til Halah og Habor og Hara og elven Gosan.» – 1Kr 5: 23–26; 2Kg 15: 29.

5. En mann fra byen Libna, en av prestenes byer. Han var far til kong Josjias hustru Hamutal, som var mor til kongene Jehoakas og Sidkia (Mattanja). – 2Kg 23: 30, 31; 24: 18; Jer 52: 1; Jos 21: 13; 1Kr 6: 57.

6. En profet, sønn av Hilkia, en av prestene i Anatot. Anatot var en av prestenes byer. Den lå i Benjamins område, knapt 5 km nordnordøst for tempelfjellet i Jerusalem. (Jer 1: 1; Jos 21: 13, 17, 18) Jeremias far, Hilkia, var ikke identisk med øverstepresten av samme navn, som tilhørte Eleasars slektslinje. Jeremias far tilhørte etter all sannsynlighet Itamars slektslinje og stammet muligens fra Abjatar, den presten som kong Salomo avsatte fra prestetjenesten. – 1Kg 2: 26, 27.

Gjort til profet. Jeremia ble kalt til å virke som profet da han var ung, i 647 f.v.t., i det 13. året av Judas konge Josjias regjeringstid (659–629 f.v.t.). Jehova sa til ham: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du begynte å komme fram fra mors skjød, helliget jeg deg. Til profet for nasjonene gjorde jeg deg.» (Jer 1: 2–5) Han var derfor en av de få menn hvis fødsel Jehova direkte påtok seg ansvaret for – enten fordi han hadde grepet inn ved et mirakel, eller fordi han hadde styrt begivenhetenes gang – slik at de kunne bli hans spesielle tjenere. Til disse mennene hører også Isak, Samson, Samuel, døperen Johannes og Jesus. – Se FORUTVITEN, FORUTBESTEMMELSE.

Jeremia gav uttrykk for usikkerhet da Jehova talte til ham. Han sa: «Akk, Suverene Herre Jehova! Se, jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal tale, for jeg er bare en gutt.» (Jer 1: 6) Når man vurderer denne bemerkningen i forhold til den frimodighet og fasthet han opptrådte med i sin tjeneste som profet, er det tydelig at hans usedvanlige styrke ikke var noe som lå i hans natur, men at den hang sammen med hans ubetingede tillit til Jehova. Ja, Jehova var med ham «som en veldig mann», og det var Jehova som gjorde ham «til en befestet by og til en jernstøtte og til kobbermurer mot hele landet». (Jer 20: 11; 1: 18, 19) Jeremias ry for mot og frimodighet var så stort at noen på den tiden da Jesus utførte sin tjeneste på jorden, tok Jesus for å være Jeremia som hadde vendt tilbake til livet. – Mt 16: 13, 14.

Hans skrifter. Jeremia var både profet og forsker og historieskriver. Han skrev den boken som bærer hans navn, og det antas også i alminnelighet at han skrev 1. og 2. Kongebok, som dreier seg om begge rikenes (Judas og Israels) historie fra det tidspunkt da Samuelsbøkenes beretning ender (det vil si i slutten av den tiden David hersket over hele Israel), og fram til begge rikenes undergang. Hans kronologiske opplysninger om kongetiden, som blir gitt på den måten at han sammenholder Israels og Judas kongers regjeringsperioder, gjør det mulig å komme fram til en nøyaktig tidfesting av visse begivenheter. Etter Jerusalems fall skrev Jeremia også boken Klagesangene.

Domsbudskaper. Jeremia var ikke en kronisk klagende person. Han var både kjærlig, hensynsfull og medfølende. Han viste god selvkontroll og en enestående utholdenhet, og han ble dypt bedrøvet over sine landsmenns handlemåte og den straff som rammet dem. – Jer 8: 21.

Det var i virkeligheten Jehova som rettet anklager mot Juda, og det med rette. Jeremia var forpliktet til å forkynne disse anklagene uten å trekke noe fra, og det gjorde han. Det er også viktig å huske at Israel var Guds nasjon, en nasjon som var bundet til Gud ved en pakt, og som var underlagt hans lov, en lov de krenket på det groveste. Jehova tilveiebrakte et solid grunnlag for Jeremias fordømmelser ved at han om og om igjen henviste til Loven og pekte på fyrstenes og folkets ansvar og redegjorde for hva deres lovbrudd bestod i. Gang på gang minnet han dem om de advarslene han hadde gitt gjennom sin profet Moses angående hva som skulle komme over dem hvis de brøt hans pakt og ikke ville høre på hans ord. – 3Mo 26; 5Mo 28.

Mot, utholdenhet, kjærlighet. Jeremias mot og utholdenhet harmonerte med hans kjærlighet til sitt folk. Han hadde sviende fordømmelser og fryktinngytende dommer å forkynne, spesielt for prestene, profetene og herskerne og dem som fulgte den «vanlige kurs», og som hadde utviklet «en vedvarende troløshet». (Jer 8: 5, 6) Men han var også klar over at hans oppdrag bestod i å «bygge og plante». (Jer 1: 10) Han gråt over den ulykke som skulle komme over Jerusalem. (Jer 8: 21, 22; 9: 1) Klagesangene er et vitnesbyrd om hans kjærlighet til og interesse for Jehovas navn og folk. Til tross for at den feige og ustadige kong Sidkia hadde opptrådt svikefullt overfor Jeremia, kom Jeremia med en inntrengende oppfordring til ham om å adlyde Jehovas røst så han kunne bli i live. (Jer 38: 4, 5, 19–23) Dessuten hadde Jeremia ikke en selvrettferdig holdning, men han innbefattet seg selv i forbindelse med at han erkjente nasjonens ondskap. (Jer 14: 20, 21) Da han ble satt fri av Nebusaradan, nølte han med å forlate dem som ble ført bort i landflyktighet til Babylon, kanskje fordi han følte at han burde dele lodd med dem, eller fordi han ønsket å fortsette med å tjene deres åndelige interesser. – Jer 40: 5.

I Jeremias lange tjenestetid hendte det av og til at han ble motløs og trengte å bli trøstet og styrket av Jehova, men selv i motgangen unnlot han ikke å be til Jehova om hjelp. – Jer 20.

Venner. Gjennom alle de over 40 årene Jeremia tjente som profet, stod han aldri alene. Jehova var med ham for å utfri ham fra hans fiender. (Jer 1: 19) Jeremia frydet seg over Jehovas ord. (Jer 15: 16) Han unngikk å omgås slike som ikke tok Gud i betraktning. (Jer 15: 17) Han fant gode venner blant dem han kunne utføre sitt ’byggende’ arbeid blant (Jer 1: 10), nemlig rekabittene, Ebed-Melek og Baruk. Gjennom disse vennene ble han hjulpet og utfridd fra døden, og det hendte mer enn én gang at Jehova tilkjennegav sin makt ved å beskytte ham. – Jer 26: 7–24; 35: 1–19; 36: 19–26; 38: 7–13; 39: 11–14; 40: 1–5.

Billedlige handlinger. Jeremias bok forteller om flere billedlige handlinger som skulle vise Jerusalem hvilken tilstand byen befant seg i, og hvilken ulykke som skulle komme over den. Jeremia besøkte for eksempel en pottemaker som ødela det karet han hadde laget (Jer 18: 1–11), og han kjøpte et belte som ble ødelagt. (Jer 13: 1–11) Jeremia ble pålagt å la være å gifte seg. Dette tjente som en advarsel om «en død som følge av sykdommer» som skulle ramme de barna som ble født i de siste dager før Jerusalem ble ødelagt. (Jer 16: 1–4) Han knuste en flaske for øynene på de eldre mennene i Jerusalem som et symbol på at byen snart skulle bli knust. (Jer 19: 1, 2, 10, 11) Han kjøpte tilbake en mark fra sin farbrors sønn Hanamel som et forbilde på den gjenreisningen som skulle finne sted etter at landflyktigheten hadde vart i 70 år. På den tiden skulle det igjen kjøpes marker i Juda. (Jer 32: 8–15, 44) I Tahpanhes i Egypt gjemte han noen store steiner i teglsteinsterrassen ved faraos hus, og han profeterte at Nebukadnesar skulle sette sin trone rett over dette stedet. – Jer 43: 8–10.

En sann profet. Jeremia ble anerkjent som en sann Guds profet av Daniel, som på grunnlag av et studium av Jeremias ord om de 70 årene med landflyktighet ble i stand til å styrke og oppmuntre jødene da deres utfrielse var nær. (Da 9: 1, 2; Jer 29: 10) Esra henviste til oppfyllelsen av hans ord. (Esr 1: 1; se også 2Kr 36: 20, 21.) Apostelen Matteus viste til en av Jeremias profetier som ble oppfylt i Jesu barndom. (Mt 2: 17, 18; Jer 31: 15) Apostelen Paulus henviste til profetene, og han siterte fra profeten Jeremias skrifter i Hebreerne 8: 8–12. (Jer 31: 31–34) Paulus skrev følgende om disse mennene: «Verden var dem ikke verd.» Og: «Alle disse fikk godt vitnesbyrd ved sin tro.» – He 11: 32, 38, 39.

7. Sønn av Habassinja og far til Ja’asanja. Den sistnevnte var en av de fremtredende mennene blant rekabittene da profeten Jeremia prøvde deres ulastelighet ved å tilby dem vin, noe de avslo. – Jer 35: 1–10, 19.

8. En prest (eller en som representerte det prestelige hus med dette navnet) som vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon i 537 f.v.t. sammen med stattholderen Serubabel og øverstepresten Jesjua. – Ne 12: 1.

9. En prest (eller en som representerte et hus med dette navnet) blant dem som med segl bevitnet en «bindende avtale» som Nehemja og fyrstene, prestene og levittene inngikk overfor Jehova om å vandre etter hans lov. Hvis navnet er en betegnelse på et hus og ikke en person, kan nr. 9 være sammenfallende med nr. 8. – Ne 9: 38; 10: 1, 2, 29.

10. En som ble utnevnt av Nehemja til å gå i et prosesjonstog på den gjenoppbygde muren rundt Jerusalem da den ble innviet. (Dette kan være samme person som den presten som er nevnt i Nehemja 10: 2.) Dette toget fulgte etter det koret som gikk forbi Askehaugporten mot høyre, forbi Vannporten, inntil det til slutt møtte et tilsvarende kor ved templet. (Ne 12: 31–37) I Jojakims dager var Hananja overhode for det fedrehuset som bar Jeremias navn. (Ne 12: 12) Hvis navnet Jeremia her betegner et hus og ikke en person, kan nr. 10 være sammenfallende med nr. 8.