BABYLON
(Bạbylon) [forvirring].
1. Nyere navn på Babel. Denne kjente byen lå ved elven Eufrat, på Sinears sletter, 870 km øst for Jerusalem og 80 km sør for Bagdad. Ruinene av Babylon strekker seg over et enormt, trekantformet område. Det ligger mange ruinhauger rundt om i hele området. Byens navn er bevart i stedsnavnet Tell Babil (også kalt Mujelibe); dette stedet ligger i den nordlige delen av trekanten, 10 km nord for den irakiske byen Hilla. – Se BABYLON nr. 2; SINEAR.
Byen lå på begge sider av elven Eufrat, og den var omgitt av et dobbelt sett med murer som fikk den til å virke uinntagelig.
Oldtidsbyen Babylon
Det indre festningsverket, som var bygd av ubrent teglstein, bestod av to murer. Den innerste var 6,5 m tykk. Den ytterste lå 7 m lenger ut og var ca. 3,5 m tykk. Begge murene hadde mange tårn, som, i tillegg til å ha en viktig funksjon som en del av forsvarsverket, tjente til å forsterke murene rent bygningsmessig. Omkring 20 m ut fra den ytre muren var det en kai bygd av brente teglsteiner sammenføyd med asfalt og en vollgrav som var forbundet med elven Eufrat både nord og sør for byen. I tillegg til at vollgraven tjente til beskyttelse mot fiendtlige hærer, fungerte den som vannforsyning. Det framgår av babylonske dokumenter at det var åtte porter som førte inn til byens indre. Hittil er fire av Babylons porter funnet og utgravd.
Det ytre festningsverket på østsiden av Eufrat ble påbygd av Nebukadnesar II (som ødela Salomos tempel). Det omsluttet et stort område mot nord, øst og sør som folk som bodde i nærheten, kunne flykte til i tilfelle krig. Også det ytre festningsanlegget bestod av to murer. Den innerste muren, som var bygd av ubrent teglstein, var ca. 7 m tykk og hadde mange forsvarstårn. Omkring 12 m utenfor stod den ytterste muren, som var bygd av brent teglstein. Den var sammensatt av to deler som var forbundet med tårn; den ene delen var nesten 8 m tykk, mens den andre var ca. 3,5 m tykk.
Nabonid knyttet sammen endene på det ytre festningsverket ved å bygge en mur langs elvens østbredd. Denne muren var ca. 8,5 m bred, og også den var forsynt med tårn og hadde en kai på utsiden; kaien var 3,5 m bred.
Herodot, en gresk historieskriver som levde på 400-tallet f.v.t., sier at det var en sammenhengende kai på begge sider av Eufrat, og at det mellom kaiene og selve byen var murer med porter. Ifølge ham var murene ca. 90 m høye, 26,5 m tykke og 95 km lange. Det ser imidlertid ut til at Herodot overdrev en god del. Arkeologiske vitnesbyrd viser at Babylon var mye mindre, og at det ytre festningsverket var både kortere og lavere. Man har heller ikke funnet noe som tyder på at det har vært noen kai langs elvens vestbredd.
Gatene gjennom byen utgikk fra portene i de massive murene. Prosesjonsgaten, hovedgaten, var brolagt, og murene langs den var prydet med bilder av løver. (BILDE: bd. 2, s. 323.) Nebukadnesar II utbedret og utvidet det gamle palasset og bygde også et sommerpalass 2 km mot nord. Han oppførte dessuten et stort terrasseanlegg med bueganger og hvelvinger, kjent som Babylons hengende hager. Dette anlegget regnes som et av oldtidens underverker.
Denne storbyen, som bredte seg på begge sider av Eufrat, var et sentrum for næringsvirksomhet og hadde stor betydning for verdenshandelen. I tillegg til at det ble produsert mye varer her, var byen et viktig knutepunkt for handelen mellom øst og vest, både til lands og til vanns. Eufrat var seilbar fra Babylon til Persiabukta, så Babylons flåte kunne seile til fjerne havområder.
Historie. Nimrod, som levde i den siste delen av det tredje årtusen f.v.t., grunnla Babylon som hovedstad i verdens første politiske rike. Byggingen av byen stanset imidlertid brått opp da det oppstod språkforvirring og det ble umulig å kommunisere. (1Mo 11: 9) Senere generasjoner bygde sporadisk videre på byen. Hammurabi utvidet den, styrket forsvarsverkene og gjorde den til hovedstad i det babylonske rike, som da var under semittisk herredømme.
Under det assyriske verdensrike var Babylon stadig involvert i strider og opprør. Etter hvert gikk det nedover med assyrerriket, det andre verdensrike, og omkring 645 f.v.t. grunnla kaldeeren Nabopolassar et nytt dynasti i Babylon. Hans sønn Nebukadnesar II, som fullførte gjenoppbyggingen av byen, skrøt: «Er ikke dette det store Babylon som jeg selv har bygd?» (Da 4: 30) Under ham oppnådde byen sin største prakt, og den bevarte sin prakt som hovedstad i det tredje verdensrike inntil om kvelden den 5. og natt til den 6. oktober 539 f.v.t. (etter den gregorianske kalender), da Babylon falt for medopersiske invasjonsstyrker under Kyros den stores kommando.
Denne skjebnesvangre kvelden holdt Belsasar en fest i Babylon for tusen av sine stormenn. Nabonid var ikke til stede og fikk derfor ikke se den illevarslende skriften på veggen: «MENE, MENE, TEKEL og PARSIN.» (Da 5: 5–28) Han hadde lidd nederlag for perserne og hadde søkt tilflukt i byen Borsippa i sørvest. Men Jehovas profet Daniel var tilgjengelig i Babylon sent om kvelden den 5. oktober 539, og han forklarte hva skriften på veggen betydde. Kyros’ soldater lå ikke og sov i sin leir utenfor Babylons tilsynelatende ugjennomtrengelige murer. For dem var dette en travel kveld og natt. Kyros hadde en glimrende strategi: Hans ingeniørtropper ledet vannet i den mektige elven Eufrat bort fra dens normale løp gjennom Babylon. Deretter fulgte perserne selve elveleiet inn i byen og gikk så opp på elvebredden og inn gjennom portene langs kaien og overrumplet byen fullstendig. De tok seg raskt gjennom gatene og drepte alle som gjorde motstand, og så inntok de palasset og drepte Belsasar. Det hele var over. På én natt hadde Babylon falt, og flere hundre års semittisk styre var over; Babylon kom nå under arisk kontroll, og Jehovas profetiske ord hadde gått i oppfyllelse. – Jes 44: 27; 45: 1, 2; Jer 50: 38; 51: 30–32; BILDE: bd. 2, s. 325; se KYROS.
Fra merkeåret 539 f.v.t. av avtok Babylons prakt, i takt med at byen fikk stadig mindre betydning. To ganger gjorde den opprør mot den persiske verdenshersker Dareios I (Hystaspes), og den andre gangen ble den ødelagt. Et delvis gjenoppbygd Babylon gjorde opprør mot Xerxes I og ble plyndret. Aleksander den store hadde til hensikt å gjøre Babylon til sin hovedstad, men han døde plutselig i 323 f.v.t. Selevkos Nikator erobret byen i 312 f.v.t., og han fraktet store deler av byggematerialene til Tigris’ bredder, hvor han oppførte sin nye hovedstad, Selevkia. Babylon eksisterte imidlertid ennå i begynnelsen av den kristne æra, og den hadde en viss jødisk befolkning. Dermed hadde apostelen Peter grunn til å besøke byen, noe han selv nevner i sitt første brev. (1Pe 5: 13) Det er funnet innskrifter i byen som viser at Bel-templet i Babylon fortsatt stod så sent som i år 75 e.v.t. På 300-tallet lå byen i ruiner, og med tiden opphørte den å eksistere. Til slutt ble det bare «steinrøyser» igjen av den. – Jer. 51: 37.
I dag er det ikke annet igjen av Babylon enn jord- og grushauger og ruiner, en ødemark. (BILDE: bd. 2, s. 324) Boken Archaeology and Old Testament Study sier: «Disse omfangsrike ruinene, som det til tross for Koldeways arbeid bare er utgravd en brøkdel av, er i tidligere århundrer i stor utstrekning blitt plyndret for byggematerialer. Delvis som følge av dette gir mye av overflaten nå et så kaotisk inntrykk at det virkelig får en til å tenke på profetiene i Jes. xiii. 19–22 og Jer. l. 39 f., og det at det er så tørt i store deler av det området hvor ruinene ligger, forsterker det trøstesløse inntrykket ytterligere.» – Redigert av D.W. Thomas, Oxford 1967, s. 41.
Religion. Babylon var en særdeles religiøs by. Utgravninger og gamle tekster tyder på at det fantes over 50 templer i byen. Imperiumsbyens viktigste gud var Marduk, i Bibelen kalt Merodak. Noen mener at Marduk var den guddommeliggjorte Nimrod, men de lærde strides om hvorvidt bestemte guder ble identifisert med bestemte mennesker. Også triader av guder var vanlig i babylonsk religion. En av disse bestod av to guder og en gudinne: Sin (måneguden), Sjamasj (solguden) og Isjtar; disse holdt man for å være Dyrekretsens herskere. En annen triade bestod av djevlene Labartu, Labasu og Akhazu. Hvor man enn snudde seg, så man noe som hadde med avgudsdyrkelse å gjøre. Babylon var virkelig «et land med utskårne bilder», med «skitne avguder». – Jer 50: 1, 2, 38.
Babylonerne trodde at menneskesjelen var udødelig. – The Religion of Babylonia and Assyria av M. Jastrow jr., 1898, s. 556.
Babylonerne utviklet astrologien i et forsøk på å lese i stjernene hva framtiden ville bringe. (Se ASTROLOGER.) Magi, trolldom og astrologi spilte en fremtredende rolle i religionen deres. (Jes 47: 12, 13; Da 2: 27; 4: 7) Mange himmellegemer, for eksempel planeter, ble oppkalt etter babylonske guder. Spådomskunst var en grunnleggende del av babylonsk religion ennå på Nebukadnesars tid; han benyttet spådomskunst når han skulle treffe avgjørelser. – Ese 21: 20–22.
Israels erkefiende. Bibelen nevner Babylon en rekke ganger. Første gang er i 1. Mosebok, hvor det fortelles om den opprinnelige byen, Babel. (1Mo 10: 10; 11: 1–9) Det byttet som Akan tok i Jeriko, omfattet blant annet «en vakker embetsdrakt fra Sinear». (Jos 7: 21) Etter nordriket Israels fall (740 f.v.t.) ble det ført folk fra Babylon og andre steder til Israel for at disse skulle erstatte de israelittene som var blitt ført i landflyktighet. (2Kg 17: 24, 30) Hiskia begikk den feil å vise fram skattene i sitt hus til noen babylonske sendemenn; nettopp disse skattene og også noen av Hiskias «sønner» ble senere ført til Babylon. (2Kg 20: 12–18; 24: 12; 25: 6, 7) Kong Manasse (716–662) ble også ført i fangenskap til Babylon, men fordi han ydmyket seg, lot Jehova ham få sin trone tilbake. (2Kr 33: 11) Kong Nebukadnesar brakte de dyrebare redskapene som tilhørte Jehovas hus, til Babylon, sammen med tusener av fanger. – 2Kg 24: 1 til 25: 30; 2Kr 36: 6–20.
De kristne greske skrifter viser at Jekonja (Jehojakin), som ble ført til Babylon som fange, utgjorde et av leddene i den slektslinjen som førte fram til Jesus. (Mt 1: 11, 12, 17) Apostelen Peter skrev sitt første kanoniske brev i Babylon. (1Pe 5: 13; se PETERS FØRSTE OG ANDRE BREV.) Det «Babylon» som Peter nevner, var den byen som lå ved Eufrat, ikke Roma, slik noen hevder.
2. Også det babylonske rike ble kalt Babylon, etter navnet på hovedstaden. Det hadde sitt maktsentrum i nedre Mesopotamia. – KART: bd. 2, s. 321.
Noen historikere inndeler Babylonia i to deler – en nordlig, nemlig Akkad, og en sørlig, nemlig Sumer, eller Kaldea. I Bibelen kalles dette området til å begynne med «landet Sinear». (1Mo 10: 10; 11: 2; se SINEAR.) Senere, da dominerende herskere gjorde Babylon til sin hovedstad, ble området kjent som Babylonia. Ettersom det noen ganger var kaldeiske dynastier som hadde makten, ble landet også kalt «kaldeernes land». (Jer 24: 5; 25: 12; Ese 12: 13) Blant byene i Babylonia i oldtiden kan nevnes Adab, Akkad, Babylon, Borsippa, Erek, Kisj, Lagasj, Nippur og Ur. Det babylonske verdensrike strakte seg selvsagt utenfor det området som kalles Babylonia; det omfattet også Syria og Palestina og strakte seg helt ned til grensen mot Egypt.
Omkring første halvdel av 700-tallet f.v.t. hersket assyrerkongen Tiglat-Pileser III (Pul) over Babylonia. (2Kg 15: 29; 16: 7; 1Kr 5: 26) Senere ble en kaldeer som het Merodak-Baladan, konge over Babylon, men etter tolv år ble han fordrevet av Sargon II. Sargons etterfølger, Sankerib, ble konfrontert med et nytt babylonsk opprør ledet av Merodak-Baladan. Etter Sankeribs mislykkede forsøk på å erobre Jerusalem i 732 sendte Merodak-Baladan noen sendebud til Juda-kongen Hiskia, kanskje for å be om støtte mot Assyria. (Jes 39: 1, 2; 2Kg 20: 12–18) Senere drev Sankerib ut Merodak-Baladan og kronet seg selv til Babylons hersker, en stilling han beholdt til sin død. Hans sønn Asarhaddon gjenoppbygde Babylon. Babylonerne samlet seg nå om Nabopolassar og gjorde ham til konge. Med ham startet det nybabylonske dynasti, som skulle strekke seg fram til og med Belsasar. Den delen av dynastiet som strakte seg fra Nabopolassars sønn Nebukadnesar til og med Belsasar, er i Nebukadnesars profetiske drøm om en billedstøtte framstilt ved billedstøttens hode av gull. (Da 2: 37–45) I en annen profeti, i et drømmesyn som Daniel fikk, er det framstilt ved en løve med ørnevinger og menneskehjerte. – Da 7: 4.
I 632 f.v.t. ble Assyria undertvunget av dette nye kaldeiske dynastiet og dets mediske og skytiske allierte. I 625 seiret Nabopolassars eldste sønn, Nebukadnesar (II), over farao Neko, egypterkongen, i slaget ved Karkemisj, og senere samme år overtok han som konge. (Jer 46: 1, 2) Under Nebukadnesar var Babylon «et gullbeger» i Jehovas hånd som Jehova brukte for å utøse sin harme over det troløse Juda og Jerusalem. (Jer 25: 15, 17, 18; 51: 7) I 620 tvang Nebukadnesar Jehojakim til å betale tributt, men etter en tre års tid gjorde Jehojakim opprør. I 618, i Jehojakims tredje år som tributtpliktig konge, drog Nebukadnesar opp mot Jerusalem. (2Kg 24: 1; 2Kr 36: 6) Jehojakim døde imidlertid før babylonerne rakk å ta ham til fange. Hans sønn Jehojakin, som hadde overtatt som konge, overgav seg snart, og han og andre av høy rang ble ført til Babylon som fanger i 617. (2Kg 24: 12) Nå ble Sidkia innsatt som konge over Juda, men også han gjorde opprør. I 609 beleiret babylonerne derfor Jerusalem nok en gang, og de trengte igjennom muren i 607. (2Kg 25: 1–10; Jer 52: 3–12) Dette året, 607 f.v.t., da Jerusalem ble lagt øde, har stor betydning for beregningen av det tidspunkt da Jehova, universets Overherre, skulle innsette den verdensherskeren som han har utvalgt, som konge i Riket. – Se NASJONENES FASTSATTE TIDER (Når ’nedtråkkingen’ begynte).
Man har funnet en kileskrifttavle hvor babylonernes felttog mot Egypt i Nebukadnesars 37. år (588 f.v.t.) er nevnt. Kanskje var det da det mektige Egypt ble underlagt babylonsk herredømme, slik profeten Esekiel hadde forutsagt i en profeti som etter alt å dømme var nedskrevet i 591. (Ese 29: 17–19) I oktober 582 døde Nebukadnesar II etter 43 års styre. I sin regjeringstid hadde han både undertvunget mange nasjoner og gjennomført et storstilt byggeprogram i selve Babylonia. Han ble etterfulgt av Awil-Marduk (Evil-Merodak). Den nye kongen gav kong Jehojakin, som var i fangenskap, svært vennlig behandling. – 2Kg 25: 27–30.
Om Neriglissar, som øyensynlig var Evil-Merodaks etterfølger, og om Labasji-Marduk foreligger det svært sparsomt med opplysninger. Derimot har man fyldigere opplysninger om kong Nabonid og om hans sønn Belsasar, som åpenbart var Nabonids medregent på den tiden da Babylon falt.
Nå var mederne og perserne under Kyros den stores kommando underveis for å overta kontrollen over Babylonia og bli det fjerde verdensrike. Natt til 6. oktober 539 f.v.t. (etter den gregorianske kalender) ble Babylon inntatt og Belsasar drept. Allerede i sitt første år etter erobringen av Babylon utstedte Kyros det berømte dekretet som innebar at en gruppe som besto av 42 360 israelitter og dessuten mange slaver og profesjonelle sangere, fikk tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem. Omkring 200 år senere mistet perserne sin dominans over Babylonia, da Aleksander den store erobret Babylon (331). Omkring midten av 100-tallet f.v.t. hadde parterne, under kong Mithradates I, overtatt herredømmet over Babylonia.
Ettersom det fantes flere blomstrende jødiske samfunn i dette landet, reiste apostelen Peter til Babylon, og her skrev han minst ett av sine inspirerte brev. (Ga 2: 7–9; 1Pe 5: 13) Ledere i disse jødiske samfunnene i øst utarbeidet for øvrig den babylonske targum, kjent som Targum Onkelos, og laget mange håndskrifter til De hebraiske skrifter. Petersburg-kodeksen, et håndskrift til de senere profeter datert til 916 e.v.t., er interessant fordi det inneholder både østlige (babylonske) og vestlige (tiberiske) lesemåter.