AMON

(Ạmon).

[1–3: pålitelig; trofast; langvarig]

1. Høvedsmann for byen Samaria mens Akab var konge i Israel (ca. 940–920 f.v.t.). Profeten Mikaja ble plassert i hans varetekt mens Akab førte krig mot Ramot-Gilead. – 1Kg 22: 10, 26; 2Kr 18: 25.

2. Konge i Juda 661–660 f.v.t.; sønn av den onde kong Manasse. Han var 22 år da han begynte å herske, og han hengav seg til den samme avgudsdyrkelse som hans far hadde drevet med de første årene han var konge. Det var utvilsomt på denne tiden de onde forholdene som er beskrevet i Sefanja 1: 4 og 3: 2–4, utviklet seg. Etter to år på tronen ble han myrdet av sine egne tjenere. «Landets folk [ʽam haʼạrets]» slo i hjel dem som hadde sammensverget seg mot kongen, gjorde hans sønn Josjia til konge og begravet Amon «i Ussas hage». (2Kg 21: 19–26; 2Kr 33: 20–25) Navnet hans er tatt med i Jesu slektsregister. – Mt 1: 10.

3. Familieoverhode for noen hjemvendte landflyktige som hørte til «sønnene av Salomos tjenere». (Ne 7: 57–59) I Esra 2: 57 kalles han «Ami».

4. En lokal gud for den egyptiske byen Tebe (No-Amon) som etter hvert ble «gudenes konge», under navnet Amon Re. Denne gudens øversteprest ble overhode for alle de egyptiske presteskapene. Amon er vanligvis framstilt som en mann med en krone med to høye, parallelle fjær på, men også som en mann med værhode eller som en vær. I likhet med mange andre egyptiske guddommer ses han ofte med crux ansata (hankekorset), «livets symbol», i hånden. Amon, Mut (hans kone) og Khons (hans adoptivsønn) utgjorde Tebes triade.

Store deler av det krigsbytte egypterne tok, fant veien inn i Amons skattkammer, og denne gudens presteskap ble svært mektig og velstående. I sitt verk A History of Egypt (1902, bd. V, s. 205–217) sier E.A.W. Budge at det godt kan være at presteskapet rett og slett hisset til krigføring for egen vinnings skyld. Etter hvert oppnådde Amons øversteprest – dette embetet gikk i arv fra far til sønn – enda større makt enn farao. En av dem, Herihor, etterfulgte den siste av de faraoene som het Ramses, på tronen. Ifølge J.H. Breasteds bok History of Egypt var det slik i Herihors tid at «uansett hva øverstepresten ønsket å sette igjennom juridisk, kunne han når som helst få det sanksjonert ved direkte orakelsvar fra guden [Amon], og fordi man traff sine forholdsregler, kom det kultbildet som øverstepresten ytret sine ønsker for, alltid med et positivt svar . . . Prestenes bruk av knep, som innebar at man om nødvendig fullstendig tilsidesatte lov og rett, gjorde det altså mulig for øverstepresten å sette igjennom alt han måtte ønske, under dekke av at det var sanksjonert av guddommen». – 1937, s. 523.

Tebe og guden Amon ble rammet av flere ulykker. To av disse er nevnt i Bibelen. På 600-tallet f.v.t. ble byen jevnet med jorden av assyriske erobrere under Assurbanipals kommando, og alle rikdommene ble revet bort. Profeten Nahum viser til denne hendelsen og bruker den for å illustrere Ninives forestående ødeleggelse. (Na 3: 8) Tebe kom seg til en viss grad etter det slaget Assyria hadde tilføyd byen, og gjenvant noe av sin velstand, men bare for en kort tid. Jeremia forkynte at Jehova hadde felt en ugunstig dom over Egypt og landets guder, deriblant Tebe og guden Amon. Egypt skulle bli gitt i Nebukadnesars hånd, noe som skulle bli til skam for både nasjonen og dens guder, særlig for Amon fra No (Tebe). – Jer 46: 25, 26; se NO, NO-AMON.