ØDEMARK

Det hebraiske ordet for ødemark (midhbạr) betegner vanligvis et tynt befolket, uoppdyrket område (Jer 2: 2) som kan innbefatte beiter (Sl 65: 12; Jer 23: 10; 2Mo 3: 1), cisterner (2Kr 26: 10), hus og til og med enkelte byer (1Kg 2: 34; Jos 15: 61, 62; Jes 42: 11). Ofte betegner det et steppeland med busker og gress, men det kan også brukes om vannløse områder som i egentlig forstand kan kalles ørkener. Andre, mer spesifikke hebraiske betegnelser for slike områder blir ofte brukt parallelt med midhbạr i poetiske tekster. – Sl 78: 40; Jer 50: 12.

En ørken blir kalt jesjimọn. (Sl 68: 7; Jes 43: 19, 20) Dette er tydeligvis et sterkere ord enn midhbạr og betegner et mer goldt område, som i uttrykket «en tom, hylende ørken [ jesjimọn]». (5Mo 32: 10) Brukt sammen med den bestemte artikkel betegner det bestemte ødemarksområder. – 4Mo 21: 20; 1Sa 23: 19, 24; se JESJIMON.

Tørre og ufruktbare områder likt det som lå på den andre siden av Jordan, sett i forhold til Jeriko, ble kalt ʽaravạh (’ørkenslette’). (4Mo 22: 1) Slike ørkensletter kan ha oppstått som følge av snauhogst og av at man hadde unnlatt å verne om vegetasjonen og sørge for nyplanting, eller de kan ha vært et resultat av lange tørkeperioder. Slike omstendigheter kan ha forvandlet fruktbare områder til golde ødemarker. (Jes 33: 9; Jer 51: 43) Brukt sammen med den bestemte artikkel betegner ordet et bestemt område i det lovte land. (Se ARABA; ARABA-ELVEDALEN.) Enda et annet ord, tsijạh, betegner ethvert ’vannløst område’ og blir brukt parallelt med de ovennevnte betegnelsene. – Sl 107: 35; Jes 35: 1.

Selv de områdene som med god grunn kalles «ørken» i Bibelen, var sjelden sandørkener i likhet med visse deler av Saharaørkenen med dens bølgende sanddyner. De var vanligvis nesten treløse, tørre eller halvtørre sletter, klippeplatåer eller øde, vannløse daler omgitt av høye fjell og nakne topper. – Job 30: 3–7; Jer 17: 6; Ese 19: 13.

Da israelittene drog ut av Egypt, ble de av Gud ledet ut i ødemarken ved Rødehavet, slik at farao trodde at de ikke visste hvor de var. (2Mo 13: 18–20; 14: 1–3) På den andre siden av Rødehavet vandret de i 40 år fra det ene ødemarksområdet til det andre – gjennom både Sjur-ødemarken, Sin-ødemarken, Sinai-ødemarken, Paran-ødemarken og Zin-ødemarken. (2Mo 15: 22; 16: 1; 19: 1; 4Mo 10: 12; 20: 1) Noen ganger slo de leir ved oaser, for eksempel ved Elim, hvor det var 12 vannkilder og 70 palmetrær (2Mo 15: 27), og ved Kadesj. – 4Mo 13: 26; 5Mo 2: 14; KART: bd. 1, s. 541.

Det lovte land, som utgjorde en del av Den fruktbare halvmåne, lå som en smal stripe veldyrket land mellom Middelhavet på den ene siden og store ødemarksområder på to andre sider – den syrisk-arabiske ørken i øst og Sinaihalvøya i sør. (2Mo 23: 31) Innenfor landets grenser var det mindre ødemarksområder, for eksempel et område ved Dotan, like sør for Jisre’el-dalen, hvor Josef ble kastet i en cisterne av brødrene sine (1Mo 37: 17, 22), Juda-ødemarken, som innbefattet visse områder rundt byene Sif, Maon og En-Gedi, ødemarksområder som David søkte tilflukt i da han flyktet for Saul (Dom 1: 16; 1Sa 23: 14, 24; 24: 1), og ødemarksområder på østsiden av Jordan som gikk over i den syrisk-arabiske ørken (4Mo 21: 13; 5Mo 1: 1; 4: 43). Store deler av den sprekkedalen hvor elven Jordan renner (i dag kalt al-Ghor), består også hovedsakelig av ørkenaktige områder.

Skjønt mange av de ødemarksområdene som er nevnt i Bibelen, i dag utelukkende består av gold og øde mark, er det ting som tyder på at de ikke alltid har sett slik ut. Denis Baly skriver i boken The Geography of the Bible (1957, s. 91) at «vegetasjonsmønsteret må ha gjennomgått meget store forandringer siden bibelsk tid». De opprinnelige naturforholdene, hvor jorden, klimaet og vegetasjonen utgjorde et stabilt miljø med lite jorderosjon, ble brakt ut av balanse ved at skoger ble felt uten at det ble sørget for nyplanting. Da det ikke lenger fantes noen trær som kunne gi skygge, eller noen røtter som kunne holde på jordsmonnet, ble dette ødelagt av den brennende sommervarmen og det kraftige vinterregnet. Jorden ble svidd av den stekende solen, blåst bort av vinden, revet løs på grunn av ekstreme temperaturforskjeller og vasket bort av regnet. Arkeologiske undersøkelser viser at mange områder som nå er helt golde, en gang «omfattet beitemarker, sletter og oaser hvor kilder og sporadiske regnbyger foruten omhyggelig vannoppsamling gjorde det mulig å bygge landsbyer og opprettholde viktige karavaneruter». (The Interpreter’s Dictionary of the Bible, redigert av G. Buttrick, 1962, bd. 1, s. 828.) Selv i dag er mange av disse ødemarksområdene dekket av et grønt teppe av vegetasjon om våren, mens de ved slutten av sommeren er avsvidd på grunn av heten og tørken.

Forholdene i den ødemarken israelittene vandret gjennom. Selv om det er sannsynlig at forholdene i noen deler av ødemarken var gunstigere i gammel tid enn de er i dag, kunne Moses omtale israelittenes vandring gjennom Sinai som en vandring gjennom «den store og fryktinngytende ødemarken, med giftslanger og skorpioner og med tørstende jord hvor det ikke er vann». (5Mo 1: 19; 8: 15; BILDER: bd. 1, s. 542) Denne ødemarken var «feberanfallenes land» (Ho 13: 5), et land med dype groper og dyp skygge. (Jer 2: 6) De mer golde ødemarksområdene var enten ubebodd (Job 38: 26), eller de var steder hvor folk bodde i telt, og hvor nomader streifet omkring. (1Kr 5: 9, 10; Jer 3: 2) Her vokste det tornebusker (1Mo 21: 14, 15; 2Mo 3: 1, 2; Dom 8: 7), tornete lotustrær og kratt av tornete akasietrær. – 2Mo 25: 10; Job 40: 21, 22.

Trette reisende som fulgte de opptråkkede stiene (Jer 12: 12), kan ha søkt skygge under de lange, tynne grenene til en gyvelbusk (1Kg 19: 4, 5), under en miserabelt utseende dvergeiner (Jer 48: 6) eller bak den knudrete stammen til en tamarisk med dens fjærlignende løvverk med små, eviggrønne blad (1Mo 21: 33). Høyt oppe under den skyfrie himmelen kretset ørner og andre rovfugler (5Mo 32: 10, 11), mens hornslanger og pilslanger gled over klippene og inn under buskene, og mens små sandøgler pilte omkring og store øgler, varaner, luntet av gårde på sine korte, kraftige ben. (3Mo 11: 30; Sl 140: 3; Jes 34: 15) Fjellgeiter holdt til på klippene (1Sa 24: 2), villesler, sebraer, kameler og strutser streifet omkring på leting etter spiselige vekster, og man kunne også få øye på pelikaner og hulepinnsvin. (Job 24: 5; 39: 5, 6; Jer 2: 24; Kla 4: 3; Sef 2: 13, 14) Om natten bidrog sjakalenes og ulvenes hyling sammen med uglenes skrik og nattravnenes surrende låt til å forsterke følelsen av å være langt fra sivilisasjonen. (Jes 34: 11–15; Jer 5: 6) De som overnattet i ødemarken, følte seg vanligvis ikke særlig trygge. – Jf. Ese 34: 25.

På Sinaihalvøya finnes det noen spredte oaser, men stort sett består området av sand, grus og fjell. I wadiene vokser det lite. Det er mulig at nedbøren her i gammel tid var større, og at vegetasjonen også var frodigere. Men uten Guds omsorg kunne israelittene, som kan ha talt tre millioner, aldri ha overlevd i dette ufruktbare området. Som Moses sa til dem på Moabs sletter: «Vokt deg så du ikke glemmer Jehova din Gud . . . han som førte deg ut av Egypts land, ut av slavehuset; han som lot deg vandre gjennom den store og fryktinngytende ødemarken, med giftslanger og skorpioner og med tørstende jord hvor det ikke er vann; han som lot vann strømme fram for deg av den flintharde klippen; han som i ødemarken gav deg manna å spise, noe som dine fedre ikke kjente til, for å ydmyke deg og for å sette deg på prøve for så å gjøre godt imot deg i dine kommende dager.» – 5Mo 8: 11–16.

Ødemark i De greske skrifter. Her svarer det greske ordet ẹremos som regel til det hebraiske midhbạr. (Lu 15: 4) Det betegner den ødemarken hvor døperen Johannes forkynte (Mt 3: 1), og de øde stedene som en bestemt demonbesatt mann ble drevet ut til. (Lu 8: 27–29) Etter at Jesus var blitt døpt, fastet han og ble fristet av Satan i en ødemark. (Mt 4: 1; jf. 3Mo 16: 20–22.) Under sin tjeneste trakk Jesus seg noen ganger tilbake til ødemarken for å be. (Lu 5: 16) Han forsikret imidlertid sine disipler om at hans nærvær i kongemakt ikke ville være begrenset til en avsidesliggende ødemark, men ville bli gjort kjent overalt. (Mt 24: 26) Da apostelen Paulus foretok sine misjonsreiser, var det å ferdes i ødemarken fortsatt forbundet med spesielle farer. – 2Kt 11: 26; jf. Apg 21: 38.

Brukt billedlig. Fra ødemarksområdene øst og sørøst for Palestina blåser det fra tid til annen en kraftig, varm vind som nå blir kalt sjirokko, et uttrykk som kommer fra det arabiske ordet for «østavind» (sjarquijjeh). Når denne vinden blåser inn fra ørkenen, virker den meget uttørkende, for den tar opp all fuktigheten i luften og fører ofte med seg fint, gulaktig støv. (Jer 4: 11) Sjirokkoen blåser hovedsakelig om våren og om høsten og kan om våren være svært ødeleggende for både nyttevekster og annen vegetasjon. (Ese 17: 10) Om Efraim, den stammen som representerte det frafalne nordriket Israel, forutsa Jehova at selv om Efraim skulle ’bære frukt, skulle det komme en østavind’. Han sa: «Fra en ødemark kommer den opp, og den skal tørke ut hans brønn og tørrlegge hans kilde. Den skal plyndre skatten, alle attråverdige gjenstander.» Denne ødeleggende østavinden fra ødemarken symboliserte assyrernes angrep på Israel fra øst; de skulle plyndre landet og føre israelittene i fangenskap. – Ho 13: 12–16.

Ødemarksområdene, som var tynt befolket, og hvor jorden var urørt og uoppdyrket, ble ofte brukt som et bilde på de ødeleggende virkningene av fiendtlige hærers invasjon. På grunn av Judas troløshet ville Babylons hærstyrker gjøre ’dets hellige byer til en ødemark, Sion til en ødemark, Jerusalem til en ødslig ødemark’ (Jes 64: 10), og alle dets frukthager og åkrer ville bli lik en ødemark. (Jer 4: 26; 9: 10–12) Dets fyrster, som hadde vært som majestetiske sedrer i en skog, ville bli hogd ned. (Jer 22: 6, 7; jf. Ese 17: 1–4, 12, 13.) De fiendtlige nasjonene – Babylon, Egypt, Edom og andre – ville imidlertid på grunn av sitt hat og sin motstand mot den ordning Gud hadde truffet i forbindelse med sitt rike, bli utsatt for en lignende behandling til gjengjeld. Det blir spesielt nevnt at Babylon skulle bli «en vannløs ødemark og en ørkenslette» – ubebodd, øde og glemt. – Jer 50: 12–16; Joe 3: 19; Sef 2: 9, 10.

Når Jehovas folk vendte tilbake til Juda etter 70 år i landflyktighet, ville det derimot være som om ødemarken ble forvandlet til en Edens hage, med frukthager og frodige marker som ble vannet av bekker og elver, og med sivplanter, løvrike trær og blomstrende planter, noe som alt sammen var et uttrykk for at landet gledet seg og frydet seg. – Jes 35: 1, 2; 51: 3.

Enkeltpersoner. Lignende skriftsteder som har med enkeltpersoner å gjøre, viser at slike profetier i første rekke får en åndelig, ikke en bokstavelig oppfyllelse. Den som setter sin lit til mennesker i stedet for til Jehova, blir for eksempel sammenlignet med et enslig tre på en ørkenslette; han er uten håp om noe godt. Men den som setter sin lit til Jehova, er som «et tre plantet ved vann»; han bærer frukt, vokser, trives og erfarer trygghet. (Jer 17: 5–8) Disse kontrastene gjør også at det er lettere å danne seg et bilde av hvordan forholdene i et ødemarksområde var.

«Havødemarken.» Noen kommentatorer oppfatter uttrykket «havødemarken» i Jesaja 21: 1 som en betegnelse for den sørlige delen av det gamle Babylonia. Når Eufrat og Tigris gikk over sine bredder, ble dette området forvandlet til det som kunne omtales som en ’havødemark’.

I Åpenbaringen. I Åpenbaringsboken blir ordet «ødemark» brukt i to forskjellige betydninger. I forbindelse med den symbolske kvinnen som føder det kongelige guttebarnet, står det for et ensomt sted, et sted hvor man finner tilflukt. (Åp 12: 6, 14) Og i forbindelse med en annen symbolsk kvinne, «Babylon den store», som rir på det sjuhodete villdyret, står det for villdyrenes tilholdssted. – Åp 17: 3–6, 12–14.