Jeremia — en upopulær profet som kunngjorde Guds dommer
Fra og med 18. april til og med uken fra 22. august er den ukentlige bibellesningen på den teokratiske tjenesteskolen fra Jeremias bok. Disse tre studieartiklene inneholder en del bakgrunnsstoff som gjør det lettere å forstå det profeten skrev
«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, . . . til profet for folkene satte jeg deg.» — JEREMIA 1: 5.
1. a) Hvordan betrakter noen Jeremia nå i ettertid? b) Men hvilken oppfatning hadde han av seg selv?
«SELV blant profetene rager Jeremia opp som en gigant.» Denne uttalelsen fra en bibelforsker står i skarp motsetning til den oppfatning Jeremia hadde av seg selv da Jehova gav ham i oppdrag å tjene som profet for Juda og for nasjonene. Han sa: «Å, Herre [Jehova], jeg duger ikke til å tale; jeg er så ung!» Jeremia var tydeligvis helt klar over at han var ung, og det å stå ansikt til ansikt med de fiendtlige nasjonene virket som en for stor utfordring. Men Jehova mente noe annet. — Jeremia 1: 6.
2. Hvordan oppmuntret Jehova Jeremia?
2 Ut fra Jehovas samtale med den unge Jeremia er det tydelig at Jeremia var en av de få menn hvis fødsel Jehova påtok seg ansvaret for. Og hvorfor var han spesielt interessert i Jeremia helt fra han ble unnfanget? Fordi han hadde et spesielt oppdrag til ham. Han kunne derfor si: «Før du ble født, helliget jeg deg.» (Jeremia 1: 5) Han sa så til den unge Jeremia: «’Si ikke at du er ung! Alle jeg sender deg til, skal du gå til, og alt jeg befaler deg, skal du tale. Vær ikke redd for dem, for jeg vil være med deg og berge deg,’ lyder ordet fra [Jehova].» Her var det ikke rom for en halvhjertet innstilling til oppdraget. Jeremia måtte isteden være modig og stole på Jehova. — Jeremia 1: 7, 8.
3. Hvorfor var Jeremias oppdrag en stor utfordring?
3 Det må ha gjort sterkt inntrykk på denne unge mannen å få et slikt direkte oppdrag av Gud, og han ble kanskje overveldet. Og for et oppdrag det var! «Jeg setter deg i dag over folk og riker for at du skal rykke opp og rive ned, ødelegge og bryte sund, bygge og plante.» Forholdene i Juda da dette ble sagt, omtrent midt i det sjuende århundre før Kristus, gjorde at denne profetspiren ble pålagt et veldig ansvar. Han måtte stå overfor en stolt, selvgod nasjon som stolte på sin hellige by, Jerusalem, og dens tempel som en talisman, som noe som kunne gi overnaturlig kraft og beskyttelse. Han ville måtte legge fram sitt budskap i fem forskjellige kongers regjeringstid (Josjia, Joakas, Jojakim, Jojakin og Sidkia) for å fullføre sin 40 år lange profetiske tjeneste i Jerusalem. Han ville måtte uttale upopulære dommer over den jødiske og den babylonske nasjon. — Jeremia 1: 10; 51: 41—64.
Hvorfor bør Jeremia interessere oss?
4, 5. a) Hvorfor angår det som skjedde på Jeremias tid, oss i dag? (Romerne 15: 4) b) Hva er det som spesielt interesserer oss?
4 Men hva har de begivenhetene som fant sted den gangen, med oss å gjøre, vi som lever i slutten av det 20. århundre? Apostelen Paulus svarer på det når han kaster et tilbakeblikk på noe av Israels historie i sitt brev til menigheten i Korint. Han skrev: «Disse hendelsene peker fram mot vår tid; de skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, som de hadde det. Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet.» — 1. Korinter 10: 6, 11.
5 De begivenhetene som fant sted i Israel og Juda, tjener som et advarende eksempel for den sanne kristne menighet nå i endens tid. Vi kan også se paralleller og forbilder som gir forhåndsglimt inn i framtidige begivenheter. (Jevnfør Jeremia 51: 6—8 og Åpenbaringen 18: 2, 4.) Jeremias profetiske tjeneste og de begivenhetene som rammet Jerusalem, har derfor stor betydning for Jehovas vitner i dag, særlig når det gjelder deres virksomhet på kristenhetens område, som vi skal se i de neste artiklene.
Jeremias fryktløse kunngjøring av Guds dommer
6. Hva var det som gjorde Jeremias oppdrag vanskeligere, men hvilken oppmuntring fikk han?
6 For å styrke Jeremia med tanke på hans store ansvar sa Jehova videre til ham: «Stå fram og [tal] til dem alt det jeg befaler deg. Du skal ikke være redd for dem . . . Se, jeg gjør deg i dag til en fast borg . . . mot hele landet, mot konger og stormenn i Juda, mot prestene og folket i landet.» Det var ikke tvil om at Jeremia måtte være som en borg for å stå rustet overfor herskerne og prestene i Juda. Og det skulle ikke bli noen lett oppgave å legge fram et upopulært og utfordrende budskap for folket. — Jeremia 1: 17, 18.
7. Hvorfor gjorde de jødiske herskerne motstand mot Jeremia?
7 «De skal stride imot deg,» advarte Jehova, «men ikke vinne.» (Jeremia 1: 19) Hvorfor skulle jødene og deres herskere ønske å stride imot denne profeten? Fordi hans budskap angrep deres selvgodhet og deres formalistiske form for tilbedelse. Jeremia la ikke fingrene imellom: «De driver spott med [Jehovas] ord og bryr seg ikke om det. Alle sammen, små og store, søker urett vinning. Profeter og prester [nettopp de som burde ha vernet om moralnormene og de åndelige verdier] farer alle med svik.» — Jeremia 6: 10, 13.
8. Hvordan bedrog prestene og profetene folket?
8 Det er nok så at de ledet nasjonen når det gjaldt å frembære offer. De gjorde de handlinger som hørte til den sanne tilbedelse, men ikke på en helhjertet måte. Ritualer betydde mer for dem enn rett oppførsel. Samtidig fikk de jødiske religiøse lederne nasjonen til å lulle seg inn i en falsk trygghetsfølelse ved å si: «Fred, fred!» når det ikke var fred. (Jeremia 6: 14; 8: 11) Ja, de forledet folket til å tro at de hadde fred med Gud. De mente at de ikke hadde noe å bekymre seg for, for de var Jehovas frelste folk og eide den hellige by og dens tempel. Men var det slik Jehova så på situasjonen?
9. Hvilken advarsel gav Jeremia tilbederne angående templet?
9 Jehova gav Jeremia befaling om å stille seg i porten til templet, så offentligheten lett kunne se ham, og avlegge hans budskap for de tilbederne som gikk inn dit. Han måtte si til dem: «Sett ikke deres lit til løgnaktige ord som disse: ’Her er [Jehovas] tempel, [Jehovas] tempel, [Jehovas] tempel!’ . . . dere stoler på løgnaktige ord, som det ikke er noe gagn i.» Jødene vandret i samsvar med det de så, ikke i samsvar med troen, som de skrøt av i sitt tempel. De hadde allerede glemt Jehovas advarende ord: «Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg?» Jehova er dette enorme universets suverene Herre, så hans bolig var naturligvis ikke begrenset til deres tempel, uansett hvor praktfullt det måtte være! — Jeremia 7: 1—8; Jesaja 66: 1.
10, 11. Hvordan var nasjonens åndelige tilstand, og er situasjonen i kristenheten noe bedre? (2. Timoteus 3: 5)
10 Jeremia fortsatte med sin skarpe offentlige irettesettelse: «Er det ikke så at dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet og sverger falskt, at dere tenner offerild for Ba’al og holder dere til andre guder som dere ikke kjenner? Så kommer dere . . . og sier: ’Vi er frelst [vil helt sikkert bli utfridd, NW].’ Og enda holder dere på med alle disse avskyelige ting!» Jødene mente at ettersom de var Guds ’utvalgte folk’, ville Gud tolerere all slags oppførsel, så lenge de frembar sine offer i templet. Men hvis de oppfattet ham som en sentimental far som forkjælte et bortskjemt enebarn, kunne de vente seg en ubehagelig overraskelse. — Jeremia 7: 9, 10; 2. Mosebok 19: 5, 6.
11 Tilbedelsen i Juda hadde sunket så lavt i Jehovas øyne at han kunne stille dette knusende spørsmålet: «Mener dere da at dette huset som bærer mitt navn, er en røverhule?» Nesten 700 år senere var ikke situasjonen noe bedre, og Jesus, en profet som var større enn Jeremia, sa det samme for å fordømme den utbyttingen og handelsvirksomheten som foregikk i det gjenoppbygde templet på hans tid. Og situasjonen i kristenheten i dag er ikke noe bedre. — Jeremia 7: 11; Matteus 16: 14; Markus 11: 15—17.
Vaktmenn ignoreres, ødeleggelse forutsies
12. Hvordan reagerte jødene på at Jehova sendte profeter til dem?
12 Jeremia var på ingen måte den første profeten Gud brukte for å gjøre Israel og Juda oppmerksom på deres gale handlemåte. I løpet av de foregående 100 årene eller mer var profetene Jesaja, Mika, Hosea og Oded blitt sendt som vaktmenn for å advare nasjonen. (Jesaja 1: 1; Mika 1: 1; Hosea 1: 1; 2. Krønikebok 28: 6—9) Hvordan hadde de fleste reagert? «Jeg satte vaktmenn over dere og sa: ’Lytt når hornet gjaller!’ Men de svarte: ’Vi vil ikke lytte.’» (Jeremia 6: 17; 7: 13, 25, 26) De ville ikke lytte til Jeremia. Isteden forfulgte de ham og prøvde å bringe ham til taushet. Jehova bestemte derfor at de skulle få betale for sitt overmot og sin vantro. — Jeremia 20: 1, 2; 26: 8, 11; 37: 15; 38: 6.
13. Hva var grunnlaget for Guds dom over nasjonen?
13 Jehova sa til jordens nasjoner, som en reaksjon på at nasjonen forkastet hans sendebud: «Lytt, du jord! Nå fører jeg ulykke over dette folket, en frukt av deres onde tanker. For de lyttet ikke til mine ord og ringeaktet min lov.» Hvorfor skulle han føre ulykke over nasjonen? På grunn av folkets gale handlinger, som var basert på deres gale tanker. De ringeaktet Jehovas ord og hans lov og fulgte sine egne, selviske, kjødelige tilbøyeligheter. — Jeremia 6: 18, 19; Jesaja 55: 8, 9; 59: 7.
14. Hvilke ytterligheter gikk de til i sin falske tilbedelse? (Jevnfør 2. Krønikebok 33: 1—9.)
14 Og hva var det de gjorde i Juda som vakte Jehovas vrede? De bakte offerkaker til «Himmeldronningen». De øste ut drikkoffer til andre guder med fullt overlegg for å krenke Jehova. Jehova spør derfor: «Er det meg de krenker? . . . Skader de ikke heller seg selv, til skam for seg selv?» (Jeremia 7: 18, 19, New International Version) Men de sank enda dypere i sine blasfemiske misgjerninger — de stilte opp avskyelige gudebilder i det huset som bar Jehovas navn. De bygde altere utenfor Jerusalem, i Ben-Hinnom-dalen, «hvor de [brente] sine sønner og døtre i ilden». Hvordan skulle de få unngjelde for all sin ringeakt for den sanne tilbedelse? — Jeremia 7: 30, 31.
Juda får unngjelde
15. Hvilke dårlige nyheter hadde Jeremia til Juda?
15 Omkring år 632 f.Kr. hadde Assyria falt for kaldeerne og mederne, og Egypt var redusert til en liten makt sør for Juda. Den virkelige trusselen mot Juda skulle komme via innfallsruten i nord. Jeremia måtte derfor gi sine landsmenn, jødene, noen dårlige nyheter. «Det kommer et folk fra landet i nord . . . grusomme er de og skåner ingen. . . . Rustet som stridsmenn rykker de fram imot deg, Sions datter.» Den dominerende verdensmakten på den tiden var Babylon. Den var det redskap Gud skulle bruke for å straffe det troløse Juda. — Jeremia 6: 22, 23; 25: 8, 9.
16. Hvorfor hadde det ingen hensikt at Jeremia gikk i forbønn for nasjonen?
16 Hadde det noen hensikt at Jeremia prøvde å gå i forbønn for sine landsmenn? Kunne de kanskje inngå kompromiss når det gjaldt den sanne tilbedelse? Ville Jehova kanskje akseptere at de ikke oppfylte alle kravene, og tilgi dem? Det var tydelig hvilket standpunkt Jehova inntok. Ved minst tre anledninger sa han til Jeremia: «Du skal ikke gå i forbønn for dette folket . . . for jeg vil slett ikke høre på deg.» I den parallelle oppfyllelsen varsler denne dystre advarselen ulykke for kristenheten. — Jeremia 7: 16; 11: 14; 14: 11.
17, 18. Hvordan ble Guds dom til slutt fullbyrdet over Juda?
17 Hvordan gikk det til slutt med Juda? Nøyaktig slik Jehova hadde forutsagt gjennom Jeremia. I kong Jojakims regjeringstid ble Juda et lydrike under det mektige Babylon. Tre år senere gjorde Jojakim opprør. Denne tåpelige oppførselen førte til at babylonerne ydmyket Juda enda mer, for de beleiret Jerusalem. Jojakim var nå død og var blitt etterfulgt av sin sønn Jojakin. Babylonernes beleiring tvang Juda i kne, og Jojakin, hele kongefamilien og de som tilhørte de høyere sosiale lag i det jødiske samfunn, ble ført som fanger til Babylon. — 2. Kongebok 24: 5—17.
18 Hvordan gikk det med det hellige templet og alle dets verdifulle, hellige prydgjenstander? Det var så visst ikke noe som brakte Juda hell. «Nebukadnesar førte bort alle skattene i [Jehovas] hus og i kongens slott og brøt gullet av alle de gjenstandene som Israels konge Salomo hadde fått laget til [Jehovas] tempel.» (2. Kongebok 24: 13) Babylonerne utnevnte Sidkia til konge over det som var igjen i Jerusalem, og med tiden gjorde også han opprør mot sine overherrer. Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over for Nebukadnesar. Byen Jerusalem ble beleiret igjen, og i 607 f.Kr. falt den for Nebusaradan og ble helt ødelagt. — Jeremia 34: 1, 21, 22; 52: 5—11.
19, 20. Hvilken kontrast var det mellom Judas holdning og Jeremias holdning til den forutsagte ulykke, og hvordan gikk det med Juda og med Jeremia?
19 For en ulykke for det ’utvalgte folk’! Men Jeremias domsforkynnelse var tydelig og klart blitt rettferdiggjort. Jødene levde i en fantasiverden og trodde at ingenting kunne ramme dem, mens «ulykkesprofeten» Jeremia i virkeligheten hadde vært realistisk, ikke en selvoppgivende drømmer. (Jeremia 38: 4, EN; ifølge New World Translation forekommer ordet for «ulykke» 64 ganger i Jeremias bok.) Det gikk nøyaktig slik Jehovas dom lød: «Da skal du si til dem: ’Dette er det folket som ikke adlød [Jehova] sin Gud og ikke tok imot tukt. Det er slutt på ærligheten, den er forsvunnet fra deres munn.’ Da lar jeg rop av fryd og glede . . . forstumme i Judas byer og på Jerusalems gater. For landet skal legges øde.» — Jeremia 7: 28, 34.
20 På denne tragiske måten måtte de stolte og selvgode jødene innse at det at de påkalte Gud og stod i et spesielt forhold til ham, ikke hadde vært noen garanti for at de ble berget. Som det het i profetien: «Vi håpet på fred og lykke, men det kommer ikke noe godt; vi ventet en tid med legedom, men se, det er redsel som rår. Skurden er over, sommeren slutt, men vi er ikke blitt berget.» (Jeremia 8: 15, 20) For Juda var det nå en regnskapets tid. Men den uredde profeten Jeremia ble beskyttet under hele sitt oppdrag og fikk fullføre det. Han endte sine dager i landflyktighet, ikke i Babylon, hvor den vanærende nasjonen var, men i Egypt. I over 65 år hadde han fryktløst og trofast kunngjort Guds dommer.
21. Hvilke andre spørsmål interesserer oss?
21 Men nå er vi interessert i å få vite hvordan Jeremias liv og tjeneste gjelder vår tid. Hvem er Jeremias motstykke nå i det 20. århundre? Hva med Juda og Jerusalem? Og hva er det som tilsvarer trusselen fra nord? De neste artiklene vil ta for seg disse spørsmålene.
Husker du?
◻ Hvordan reagerte Jeremia da han fikk sitt oppdrag, og hva svarte Jehova?
◻ Hvorfor er vi interessert i det som skjedde på Jeremias tid?
◻ Hva slags religiøs tilstand fordømte Jeremia, og hva stolte jødene på?
◻ Hvordan gikk det til slutt med Jerusalem og Juda?
[Uthevet tekst på side 12]
Jeremia kunngjorde fryktløst Guds dommer for de jødiske lederne og for folket
[Bilde på side 13]
Kvinnene bakte kaker til «Himmeldronningen»