Menneskenes styre veies på vektskål

Trenger vi egentlig et styre?

ANARKI: fravær av enhver form for politisk myndighet, derved en samfunnsform uten styre, hvor den enkelte krever total frihet for seg selv.

DEN greske filosofen Aristoteles mente at alle former for menneskelig styre i seg selv er ustabile og foranderlige. Han skal ha sagt at «stabiliteten i alle regimer forstyrres av den nedbrytende makt som tiden utøver».

I betraktning av dette er det ikke overraskende at noen har agitert for en samfunnsform uten styre eller iallfall med så lite styre som mulig. Men de som vil ha en samfunnsform ’uten styre’, vil i realiteten ha anarki. Dette uttrykket skriver seg fra et gresk ord som betyr «det å være uten hersker».

Ordet «anarki» ble brukt av den franske politiske skribenten Pierre-Joseph Proudhon i 1840, for nøyaktig 150 år siden. Men anarkismens filosofi ble definert 200 år tidligere av engelskmannen Gerrard Winstanley. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica opplyser: «Winstanley formulerte det som senere ble de grunnleggende prinsipper blant anarkister: at makt korrumperer; at eiendom er uforenelig med frihet; at makt og eiendom i fellesskap avler forbrytelser; og at menneskene bare kan bli frie og lykkelige i et samfunn uten herskere hvor alle går sammen om arbeidet og deler produktene, og hvor de ikke handler etter lover som er pålagt dem ovenfra, men følger sin egen samvittighet.»

Men har ikke erfaringen lært oss at enhver gruppe trenger en ramme å virke i? The World Book Encyclopedia sier: «Fra de tidligste tider har en eller annen form for styre vært et vesentlig trekk ved ethvert samfunn.» Verket sier videre at «enhver gruppe mennesker — fra en familie til en nasjon — har regler for oppførsel som skal styre medlemmenes liv». Hvordan kunne gruppen ellers virke på en hensiktsmessig måte til gagn for alle sine medlemmer?

Folk flest vil derfor villig gå med på at visse institusjoner har en legitim rett til å utøve myndighet og treffe avgjørelser til det felles beste. Hvis det ikke fantes statlige myndigheter som kunne treffe avgjørelser for samfunnet, ville det være overlatt til hvert enkelt menneske å følge sin egen samvittighet, som Winstanley anbefalte. Ville dette føre til enhet? Er det ikke mer sannsynlig at hver enkelt ville ha en tendens til å søke sine egne interesser, ofte på bekostning av andres like legitime rettigheter?

Eksperimenter i retning av anarki har ikke ført til noen forbedringer av menneskenes kår. Det har heller ikke de aksjonene som terrorister i det 20. århundre har fått i stand for å gjøre samfunnsordningen ustabil og ødelegge det de oppfatter som ødeleggende for dem selv.

For å si det enkelt vil en samfunnsform ’uten styre’ innby til kaos. Spørsmålet er derfor ikke ’styre eller ikke styre’, men ’hva slags styre gir de beste resultater?’

Opprinnelsen til et styre utøvd av mennesker

Ifølge det opprinnelige mønster som ble fastlagt for menneskene i Edens hage for over 6000 år siden, var det Gud som skulle styre. Skaperen fastslo at menneskene var avhengig av ham og hans ledelse. Dette harmonerer med et prinsipp som senere ble framholdt i Bibelen, og som går ut på at «det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang». (Jeremia 10: 23, EN) Eller som et kinesisk ordspråk sier: «Uten himmelens hjelp kan mennesket ikke bevege seg en tomme.»

Det første menneskepar mente noe annet. De valgte å bevege seg «uten himmelens hjelp» og ble derfor tvunget til å bevege seg ut av det paradiset som Gud hadde gitt dem. Etter hvert som den menneskelige familie vokste, tiltok også behovet for regler som familien kunne bli styrt etter, for at det skulle være mulig å sørge for fred og orden. Da Guds styre ble forkastet, måtte det tomrommet som derved oppstod, fylles med et styre som ble utøvd av mennesker. — 1. Mosebok 3: 1—5.

Alle styreformer har likhetspunkter — og forskjeller

Fra denne sørgelige begynnelsen har de mange forskjellige menneskelige styreformer utviklet seg. Enten de er meget enkle eller svært komplisert, har de alle sammen visse likhetspunkter. For eksempel:

Myndighetene tar seg av sine undersåtters behov. Hvis de ikke gjør det, har de mistet sin berettigelse.

Myndighetene fastsetter et regelverk, som det er straffbart for undersåttene å unnlate å overholde. Dette regelverket består av bestemmelser og lover, også sedvanelover som er blitt til i århundrenes løp. De fleste borgere adlyder lovene, enten fordi de innser at det er fordelaktig, fordi de mener det er riktig, fordi de er under påvirkning av sine omgivelser, eller ganske enkelt fordi de vil bli straffet hvis de ikke gjør det.

Myndighetene yter forskjellige tjenester på det lovgivende, utøvende og dømmende område under en eller annen forfatningsform. Lover blir gitt, rettferdighet blir håndhevet, og politiske beslutninger blir gjennomført.

Myndighetene sørger for sterke økonomiske bånd til næringslivet.

Myndighetene knytter seg gjerne også til en eller annen religion, noen i høyere grad enn andre. Dette gjør de for å oppnå en viss legitimitet — en ’himmelens velsignelse’ — som de ellers ikke ville ha hatt.

Men de forskjellige styreformer avviker også fra hverandre på forskjellige måter. Statsvitere klassifiserer dem på en rekke måter. The New Encyclopædia Britannica sier: «Man har for eksempel den klassiske inndelingen av statsformer etter antall herskere — styre ved én mann (monarki eller tyranni), styre ved de få (aristokrati eller oligarki) og styre ved de mange (demokrati).»

Noen ganger blir styreformene klassifisert etter sine viktigste institusjoner (parlamentarisme), etter sine grunnleggende prinsipper for politisk makt (tradisjonelle, karismatiske), etter sin økonomiske struktur eller ved betegnelser som angir deres bruk eller misbruk av makt. Det ovennevnte oppslagsverket sier videre: «Selv om ingen av disse prinsippene for analyse er uttømmende, har hvert av dem en viss verdi.»

Men uansett hvordan vi klassifiserer dem, er det viktig å huske at alle de forskjellige former for menneskelig styre — uten unntagelse — nå blir veid på vektskål. Dette vil få vidtrekkende konsekvenser for oss alle.

[Ramme på side 6]

Apostelen Paulus skrev følgende om de statlige myndigheter som har hersket fram til vår tid: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg.» (Romerne 13: 1, 7) De kristne som følger Bibelens veiledning, lyder derfor samvittighetsfullt alle lovene i det landet de bor i, såfremt de ikke blir pålagt å bryte Guds lover, som er de høyeste.

[Bilde på side 7]

Det er nødvendig å ha et styre, liksom det er nødvendig med trafikkregulering for å hindre kaos