OFFERHAUGER

Det hebraiske ordet som vanligvis blir oversatt med «offerhauger» (bamọth), har som oftest tilknytning til tilbedelse, men kan også ganske enkelt referere til høyder og fjell (2Sa 1: 19, 25 [jf. 1Sa 31: 8]; Am 4: 13; Mi 1: 3), havets «høye bølger» (bokst.: «høyder») (Job 9: 8) og skyenes «høyder» (Jes 14: 14).

Uttrykkene «fare fram over jordens høyder» og ’trå på noens høyder’ refererer tydeligvis til det å innta og undertvinge et land, for den som kontrollerer alle høydene og fjellene i et land, er i realiteten landets herre. – 5Mo 32: 13; 33: 29.

Sentre for falsk tilbedelse. Offerhaugene, de kultstedene eller helligdommene hvor man drev med avgudsdyrkelse, fantes ikke bare på høyder og fjell, men også i daler, elveleier og byer og under trær. (5Mo 12: 2; 1Kg 14: 23; 2Kg 17: 29; Ese 6: 3) De var utstyrt med offeraltere, røkelsessokler, hellige pæler, hellige støtter og utskårne bilder. (3Mo 26: 30; 4Mo 33: 52; 5Mo 12: 2, 3; Ese 6: 6) Ved mange offerhauger utførte mannlige og kvinnelige prostituerte tjeneste i forbindelse med gudsdyrkelsen der. (1Kg 14: 23, 24; Ho 4: 13, 14) Ofte var offerhaugene åsted for tøylesløse riter, blant annet seremoniell prostitusjon og barneofring. – Jes 57: 5; Jer 7: 31; 19: 5.

På offerhaugene var det også hus, eller helligdommer, hvor prester utførte tjeneste, og hvor gudebildene stod. (1Kg 12: 31; 13: 32; 2Kg 17: 29, 32; 23: 19, 20; Jes 16: 12) Uttrykket «offerhaug» kan derfor noen ganger referere til en slik helligdom snarere enn til et høytliggende sted for tilbedelse. Dette antydes av at Esekiel omtaler offerhauger i forskjellige farger. (Ese 16: 16) Slike «offerhauger» kan ha vært teltlignende helligdommer.

Før israelittene gikk inn i det lovte land, fikk de befaling om å tilintetgjøre alle de hellige offerhaugene som tilhørte kanaaneerne, og ødelegge alle de gjenstandene som ble brukt i forbindelse med den falske tilbedelsen der. (4Mo 33: 51, 52) Men israelittene unnlot å gjøre dette, og da Josva og hele den generasjonen som han tilhørte, var døde, satte frafallet inn for fullt. – Dom 2: 2, 8–13; Sl 78: 58.

Ikke alle offerhauger ble fordømt. Ifølge Jehovas lov skulle det frambæres ofre bare på de stedene som Jehova hadde utpekt. På Josvas tid var israelittene innforstått med at man gjorde opprør mot Jehova hvis man uten hans tillatelse bygde et alter til frambæring av brennofre. (5Mo 12: 1–14; Jos 22: 29) Ikke desto mindre finnes det vitnesbyrd om at man etter at den hellige Arken var blitt fjernet fra tabernaklet (1Sa 4: 10, 11; 6: 1, 10–14; 7: 1, 2), med Guds godkjennelse frambar ofre andre steder enn ved tabernaklet, ikke bare under spesielle omstendigheter, men i noen tilfeller også nokså regelmessig. (1Sa 7: 7–9; 10: 8; 11: 14, 15; 16: 4, 5; 1Kg 3: 3; 1Kr 21: 26–30) På offerhaugen ved en ikke navngitt by i Zuf-landet var det blitt oppført en bygning hvor man tydeligvis kunne spise fellesskapsofre. Spisesalen der rommet minst 30 personer. Selv unge piker i byen kjente til prosedyren i forbindelse med frambæringen av ofre der. (1Sa 9: 5, 11–13, 22–25) Det er også mulig at hver slekt en gang i året frambar et offer i hjembyen sin i stedet for ved tabernaklet. – 1Sa 20: 6, 29.

Jehova tillot at man frambar ofre på noen av offerhaugene fordi det på den tiden ikke var blitt bygd noe hus for hans navn. Salomo måtte for eksempel frambære ofre på offerhaugen ved Gibeon, hvor tabernaklet stod på det tidspunktet. – 1Kg 3: 2–4; 1Kr 16: 37–40, 43; 21: 29; 2Kr 1: 3, 13; se ALTER; OFRE.

Under Salomos styre og i tistammeriket. Mot slutten av sin regjeringstid bygde kong Salomo offerhauger for de falske gudene som hans fremmede hustruer tilbad. Dette bidrog til at israelittene forlot den sanne tilbedelsen av Jehova og begynte å tjene falske guder. Ved sin profet Akija forutsa Jehova derfor at ti stammer skulle bli revet fra Salomos sønn, og at Jeroboam skulle herske over disse stammene. – 1Kg 11: 7, 8, 30–35.

Jeroboam fikk en forsikring fra Jehova om at hans kongedømme kom til å bestå hvis han trofast fortsatte å tjene Gud, men så snart han ble konge, ble han redd for at israelittene skulle gjøre opprør mot ham hvis de fortsatte å dra opp til Jerusalem for å tilbe. Derfor innførte han kalvedyrkelse i Dan og Betel og bygde offerhauger i disse to byene. (1Kg 11: 38; 12: 26–33) Så lenge tistammeriket eksisterte, fortsatte avgudsdyrkelsen på offerhaugene. «Israels sønner gav seg til å utforske ting som ikke var rette overfor Jehova deres Gud, og fortsatte å bygge seg offerhauger i alle sine byer, fra vaktmennenes tårn like til den befestede by.» – 2Kg 17: 9.

Profeten Amos forutsa under inspirasjon at «Isaks offerhauger» skulle bli lagt øde. Med uttrykket «Isaks offerhauger» siktes det tydeligvis til de offerhaugene hvor de israelittene som tilhørte tistammeriket – som var etterkommere av Isak gjennom Jakob, eller Israel – utøvde en frafallen form for tilbedelse. Dette bekreftes av at uttrykket «Isaks offerhauger» blir brukt parallelt med uttrykket «Israels helligdommer». – Am 7: 9; se også Ho 10: 2–10.

Offerhaugene ble stående en tid etter at Assyrias konge hadde ført innbyggerne i tistammeriket i landflyktighet, ettersom de fremmede folkeslagene som assyrerkongen flyttet til Samaria, brukte dem i sin gudsdyrkelse. (2Kg 17: 24, 29–32) Omkring hundre år etter dette rev den trofaste Juda-kongen Josjia ned alteret og offerhaugen i Betel og vanhelliget alteret ved å brenne menneskeben på det. Han fjernet også alle offerhaug-husene i byene i Samaria, ofret (dvs. drepte) alle prestene ved offerhaugene og brente menneskeben på altrene. (2Kg 23: 15–20) Dette utgjorde oppfyllelsen av en profeti som en ikke navngitt «Guds mann» hadde uttalt over 300 år tidligere. – 1Kg 13: 1, 2.

I Juda rike. Kong Rehabeam fulgte den samme frafalne kurs som sin far, Salomo, og hans undersåtter fortsatte med å bygge offerhauger og å utføre tøylesløse riter. (1Kg 14: 21–24) Rehabeams sønn og etterfølger Abijam «vandret i alle de synder som hans far hadde gjort». – 1Kg 15: 1–3.

Asa, som etterfulgte Abijam på tronen, tjente Jehova trofast og gikk besluttsomt til verks for å fjerne alt som ble brukt i forbindelse med avgudsdyrkelse, fra landet. (1Kg 15: 11–13) «Han fjernet altså offerhaugene og røkelsessoklene fra alle byene i Juda.» (2Kr 14: 2–5) Det synes imidlertid å framgå av 1. Kongebok 15: 14 og 2. Krønikebok 15: 17 at offerhaugene ikke ble fjernet. Det kan være at Asa fjernet de offerhaugene som ble brukt i avgudsdyrkelsen, men lot dem som ble brukt i tilbedelsen av Jehova, bli værende. En annen mulighet er at det dukket opp nye offerhauger mot slutten av hans regjeringstid, som hans etterfølger, Jehosjafat, så måtte fjerne. Men selv ikke i Jehosjafats regjeringstid forsvant offerhaugene fullstendig. (1Kg 22: 42, 43; 2Kr 17: 5, 6; 20: 31–33) Judeernes avgudsdyrkelse på offerhaugene var så inngrodd at Asas og Jehosjafats reformer ikke førte til at alle offerhaugene ble fjernet for godt.

Som den rake motsetning til sin far, Jehosjafat, laget kong Jehoram offerhauger på fjellene i Juda. (2Kr 21: 1, 11) Riket forble religiøst fordervet i hele den tiden Akasja og deretter tronraneren Atalja, som var datter av Akab og Jesabel, regjerte. (2Kg 8: 25–27; 2Kr 22: 2–4, 10) I begynnelsen av Jehoasjs regjeringstid ble det riktignok satt i verk konkrete tiltak for å gjenopprette den rene tilbedelse, men da øverstepresten Jehojada var død, satte frafallet inn nok en gang, og offerhaugene forsvant ikke. (2Kg 12: 2, 3; 2Kr 24: 17, 18) Offerhaugene bestod som sentre for lovstridig tilbedelse mens kongene Amasja, Asarja (Ussia) og Jotam regjerte. (2Kg 14: 1–4; 15: 1–4, 32–35) I tillegg til at den neste kongen i Juda, Akas, frambar ofre og frambrakte offerrøyk på offerhaugene, lot han sin egen sønn gå gjennom ilden. (2Kg 16: 2–4) Han laget dessuten andre «offerhauger for å frambringe offerrøyk for andre guder». – 2Kr 28: 25.

I kong Hiskias regjeringstid ble det gjennomført nok en omfattende utrenskning for å fjerne offerhaugene. (2Kg 18: 1–4, 22; 2Kr 32: 12) Etter den store påskefeiringen som ble holdt i hans regjeringstid, drog israelittene ut til alle byene i Juda og Benjamin og til og med i Efraim og Manasse og knuste de hellige støttene, hogg ned de hellige pælene og rev ned offerhaugene og altrene. – 2Kr 30: 21, 23; 31: 1.

Denne gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse ble imidlertid kortvarig. Hiskias sønn Manasse gjenoppbygde nettopp de offerhaugene som hans far hadde ødelagt. (2Kg 21: 1–3; 2Kr 33: 1–3) Han fikk folket til å gjøre enda mer ondt enn de hedenske kanaaneerne som Jehova hadde tilintetgjort. Den Allmektige besluttet derfor å føre en ulykke over Juda og Jerusalem. (2Kg 21: 9–12) Etter at Manasse var blitt tatt til fange av assyrerkongen og ført til Babylon, angret han og vendte om. Da han kom tilbake til Jerusalem, tok han skritt for å fjerne det som ble brukt i forbindelse med avgudsdyrkelsen. Men folket fortsatte å frambære ofre på offerhauger som ikke var godkjent, dog ikke til falske guder, men til Jehova. (2Kr 33: 10–17) Manasses etterfølger, hans sønn Amon, videreførte ikke de reformene som Manasse hadde innledet, men «lot skylden vokse». – 2Kr 33: 21–24.

Josjia, som etterfulgte Amon, utmerket seg når det gjaldt å gjøre det som var rett i Jehovas øyne, og holde seg til Moseloven. Han avsatte avgudsprestene, som frambrakte offerrøyk på offerhaugene. Han rev ned offerhaugene, ikke bare i hele Juda, men også i Samarias byer. De stedene som ble brukt i avgudsdyrkelsen, ble vanhelliget, slik at folket ikke lenger kunne krenke Jehova der. – 2Kg 23: 4–20; 2Kr 34: 1–7.

Beretningen om at Josjia gjorde de offerhaugene som Salomo hadde bygd, uegnet for tilbedelse, underbygger den teori at offerhauger som ble revet av noen konger, senere ble gjenoppbygd. Det virker logisk at trofaste konger som Asa og Jehosjafat rev ned disse offerhaugene som hadde vært brukt i forbindelse med avgudsdyrkelse fra Salomos tid av.

I Kongebøkene og Krønikebøkene blir offerhaugene riktignok ikke nevnt mer etter beretningen om Josjias grundige utrenskning av alle spor av falsk tilbedelse, men det blir fortalt at de fire siste kongene i Juda, nemlig Jehoakas, Jehojakim, Jehojakin og Sidkia, gjorde det som var ondt i Jehovas øyne. (2Kg 23: 31, 32, 36, 37; 24: 8, 9, 18, 19) Israelittene må igjen ha begynt å utøve en frafallen form for tilbedelse på offerhauger. Ved sin profet Esekiel advarte Jehova derfor nasjonen om de forferdelige konsekvensene dette ville få: «Jeg fører et sverd over dere, og jeg skal sannelig ødelegge deres offerhauger. Og deres altere skal bli lagt øde, og deres røkelsessokler skal bli knust, og jeg vil la deres slagne falle foran deres skitne avguder.» – Ese 6: 3, 4.

Det er verdt å merke seg at ingen beretninger fra tiden etter landflyktigheten i Babylon nevner tilbedelse på offerhauger. Som forutsagt hadde den trofaste jødiske resten høstet gagn av de bitre erfaringene og lært Jehova å kjenne. – Ese 6: 9, 10.