SEDER

[hebr. ʼẹrez].

Sedertrær, og særlig Libanons sedrer, var i bibelsk tid kjent vidt og bredt og blir spesielt nevnt i beretningen om byggingen av Salomos tempel.

Libanonsederen (Cedrus libani) er et kraftig, majestetisk tre med dype, sterke røtter. Store sederskoger kledde en gang Libanon-fjellene, men i dag er det bare noen små lunder igjen, noe som skyldes rovhogst og det at man har unnlatt å verne gamle trær og plante nye som en erstatning for dem som er blitt felt. Ødeleggelser i forbindelse med krig har også uten tvil bidratt til at skogene er blitt borte. (Jes 14: 5–8) De trærne som er igjen, utgjør likevel fortsatt et imponerende syn. – Jf. Høy 5: 15.

Et sedertre kan bli over 35 m høyt, og stammen kan få en omkrets på bortimot 12 m. De lange grenene, som strekker seg horisontalt ut fra stammen i alle retninger, kan gi treet en omkrets på mellom 60 og 90 m. Når trærne er unge, er de til dels pyramideformete, men etter hvert som de blir eldre, blir de gjerne flatere i toppen. Grenene vokser i tydelige horisontale plan eller lag (i stedet for å flette seg inn i hverandre). De bærer runde, blomsterlignende bunter av lysegrønne nåler, som er noe over 1 cm lange, og gyllenbrune kongler, som utsondrer en duftende harpiks. Barken er rødbrun og nokså ujevn. Stammen blir med årene knudrete.

Sedertreets ved har en varm, rødlig tone, er kvistfri og var i bibelsk tid høyt verdsatt som byggemateriale på grunn av sin skjønnhet, duft, holdbarhet og motstandsdyktighet overfor insektangrep. (Høy 1: 17; 4: 11) De fønikiske skipsbyggerne brukte sedertre til mastene sine. (Ese 27: 5) Hiram, kongen i Tyrus, bidrog med håndverkere og materialer da det ble bygd «et hus av sedertre» til David i Jerusalem. (2Sa 5: 11; 7: 2; 2Kr 2: 3) Senere brukte Salomo sedertre til bjelkene i templet (1Kg 6: 9), til å kle røkelsesalteret med (1Kg 6: 20) og til paneler innvendig i hele templet, slik at «ikke en stein kunne ses». (1Kg 6: 15–18) «Libanon-skoghuset», som ble oppført senere, fikk sannsynligvis sitt navn på grunn av de 45 søylene av sedertre som det hvilte på. (1Kg 7: 2, 3) Sedertre ble også brukt i Tronforhallen og i templets forgård. – 1Kg 7: 7–12.

En slik omfattende bruk av sedertre var bare mulig på grunn av en enorm innsats fra tusener av arbeidere, som felte trærne, transporterte tømmerstokkene til Tyrus eller Sidon ved middelhavskysten, samlet dem til flåter og så fraktet dem sørover langs kysten, sannsynligvis til Joppe. Derfra ble tømmeret så transportert over land til Jerusalem. Alt dette skjedde ifølge en handelsavtale mellom Salomo og Hiram. (1Kg 5: 6–18; 2Kr 2: 3–10) Den store innførselen av tømmer fra Libanon fortsatte, og det kunne derfor sies at Salomo i sin regjeringstid ’gjorde sedertre like vanlig som morbærfikentrær’. – 1Kg 10: 27; jf. Jes 9: 9, 10.

Etter landflyktigheten ble det igjen ordnet med sedertømmer fra Libanon, i forbindelse med gjenoppbyggingen av templet. – Esr 3: 7.

Brukt billedlig. I Bibelen blir det majestetiske sedertreet brukt billedlig for å beskrive virkelig eller tilsynelatende statelighet, opphøydhet og styrke. (Ese 31: 2–14; Am 2: 9; Sak 11: 1, 2) Da Jehoasj, Israels konge, i sitt svar til Juda-kongen Amasja sammenlignet Amasjas rike med ’et tornete ugress’, mens han sammenlignet sitt eget rike med en av Libanons veldige sedrer, var det således ment som en sviende fornærmelse. (2Kg 14: 9; jf. Dom 9: 15, 20.) Sederen figurerer også i den gåten Esekiel framsatte (kap. 17), hvor Judas konge og fyrster blir sammenlignet med toppen av en av Libanons sedrer som blir ført til Babylon. (Ese 17: 1–4, 12, 13) Senere blir Messias profetisk omtalt som en kvist fra sederens topp som Jehova planter på et opphøyd fjell. – Ese 17: 22–24; jf. Jes 11: 1; Jer 23: 5; 33: 15; Sl 2: 6; Åp 14: 1; Da 4: 17.

Den typen «sedertre» som israelittene brukte i ødemarken, kom tydeligvis ikke fra libanonseder, men fra en annen tresort. Både middelhavseineren (Juniperus oxycedrus) og fønikiaeineren (Juniperus phoenicea) er blitt foreslått. Begge disse artene er velkjent i Sinai-ødemarken og kalles på visse språk seder. Visse renselsesseremonier foreskrev bruk av sedertre, og det er mulig at treet, som var velkjent for sin motstandsdyktighet, stod som et symbol på frihet fra forderv eller sykdom. – 3Mo 14: 2–7, 49–53; 4Mo 19: 6.

Det er tydelig at sedertreet blir brukt billedlig i både ugunstig og gunstig betydning. Sedertre ble et statussymbol for Judas troløse materialistiske konger, og treet ble et bilde på deres selvopphøyelse og falske trygghetsfølelse. (Jer 22: 13–15, 23; Jes 2: 11–13) Likevel blir den rettferdiges vekst og framgang sammenlignet med den dypt rotfestede sederen. (Sl 92: 12; sml. Jes 61: 3 med Sl 104: 16.) Mens Jehova på den ene siden viser sin makt ved å knekke Libanons mektige sedrer og få dem til å «springe omkring som en kalv» (Sl 29: 4–6), forutsier han på den annen side at den tid vil komme da han vil få sederen til å vokse i ødemarken (Jes 41: 19, 20), og blant trærne nevner han spesielt sederen som en del av hans mangfoldige skaperverk som vil lovprise hans opphøyde navn. – Sl 148: 9, 13.