KEBAR

(Kẹbar) [fra babylonsk: «stor (kanal)»].

En ’elv’ i «kaldeernes land». I nærheten av denne elven, i Tel-Abib, fantes det en koloni av landflyktige jøder. (Ese 1: 1–3; 3: 15) Når Esekiel snakket om «Kebar-elven», brukte han tydeligvis det hebraiske ordet nahạr (som blir gjengitt med «elv») i dets videste betydning, idet det også ble brukt om de tallrike babylonske kanalene som en gang gikk gjennom det fruktbare området mellom Eufrats og Tigris’ nedre løp. Dette svarer i så fall til bruken av det tilsvarende babylonske ordet, som også kunne betegne enten en elv eller en kanal.

Nøyaktig hvor Kebar lå, er ikke kjent, men de fleste som har studert Bibelens geografi nøye, forbinder elven med Shatt al-Nil, en forgrening av Eufrat som er blitt identifisert med naru Kabaru («Den store kanalen»), som er omtalt på kileskrifttavler fra byen Nippur 85 km sørøst for Babylon. Shatt al-Nil bøyer av fra Eufrat nord for Babylon og renner mot sørøst, forbi Nippur, før den igjen flyter sammen med Eufrat sør for Ur, omkring 240 km sør for Babylon.

I Tel-Abib, i nærheten av elven Kebar, fikk profeten Esekiel i 613 f.v.t. det første av de synene han beskriver, et syn som gjorde ham så overveldet at han var lamslått i sju dager. Det var også her han ble gjort «til vaktmann . . . for Israels hus». (Ese 1: 1 til 3: 21) Lignende syner som profeten senere fikk, minnet ham om det han hadde opplevd ved Kebar. – Ese 10: 15, 20, 22; 43: 3.