Nasjonene «skal innse at jeg er Jehova»

1, 2. (a) Hvordan hadde Israel vært som en enslig sau omgitt av ulver? (Se det første bildet.) (b) Hva lot israelittene og kongene deres skje?

I MANGE hundre år hadde Israel vært som en enslig sau omgitt av en flokk med ulver. Langs Israels østgrense utgjorde ammonittene, moabittene og edomittene en trussel. I vest hadde filisterne, som var konstante fiender av Israel, holdt til i lang tid. I nord lå byen Tyrus, et velstående og mektig senter for et stort handelsimperium. Og i sør lå det store riket Egypt, som ble styrt av gudekongen farao.

² Når israelittene stolte på Jehova, beskyttet han dem mot fiendene deres. Men folket og kongene deres lot seg gang på gang forderve av de nasjonene som omga dem. Kong Akab er ett eksempel på en slik viljesvak hersker. Han regjerte i tistammeriket Israel samtidig som Jehosjafat var konge i Juda. Akab giftet seg med en datter av den sidonske kongen som hadde makten over den velstående byen Tyrus. Denne kvinnen, som het Jesabel, var fanatisk opptatt av å fremme Baal-dyrkelsen i Israel, og hun påvirket mannen sin til å gjøre den rene tilbedelse mer fordervet enn noen gang før. – 1. Kong 16:30–33; 18:4, 19.

3, 4. (a) Hvem fokuserte Esekiel på nå? (b) Hvilke spørsmål skal vi se på?

³ Jehova hadde advart sitt folk om hvilke konsekvenser det ville få hvis de var illojale mot ham. Nå var det slutt på tålmodigheten hans. (Jer 21:7, 10; Esek 5:7–9) I 609 fvt. kom babylonerhæren tilbake til det lovte land for tredje gang. Det hadde gått nesten ti år siden deres forrige invasjon. Denne gangen ville de rive ned Jerusalems murer og knuse dem som gjorde opprør mot Nebukadnesar. Nå som beleiringen hadde begynt og Esekiels inspirerte profetier ble oppfylt i alle sine dystre detaljer, fokuserte Esekiel på det som skulle skje med nasjonene omkring det lovte land.

⁴ Jehova fortalte Esekiel at Judas fiender ville glede seg over at Jerusalem ble ødelagt, og at de ville plage dem som overlevde ødeleggelsen. Men de nasjonene som hånte Jehovas navn og forfulgte eller fordervet hans folk, ville ikke slippe unna konsekvensene av det de gjorde. Hva kan vi i dag lære av Israels forhold til disse nasjonene? Og hvordan kan Esekiels profetier om disse nasjonene gi oss håp?

5, 6. Hvilket forhold var det mellom ammonittene og israelittene?

⁵ Ammonittene, moabittene og edomittene var i slekt med israelittene. Til tross for slektsbånd og felles historie viste disse nasjonene over lang tid fiendskap mot Guds folk og behandlet dem «med dyp forakt». – Esek 25:6.

⁶ La oss først se på ammonittene. De var etterkommere av Abrahams nevø Lot gjennom hans yngste datter. (1. Mos 19:38) Språket deres var så nært beslektet med hebraisk at Guds folk sannsynligvis kunne forstå det. På grunn av slektsbåndene sa Jehova til israelittene at de ikke måtte gå til krig mot Ammon. (5. Mos 2:19) Men i dommertiden samarbeidet ammonittene med moabittkongen Eglon om å undertrykke Israel. (Dom 3:12–15, 27–30) Senere, da Saul var blitt konge, gikk ammonittene til angrep på Israel. (1. Sam 11:1–4) Og på kong Jehosjafats tid slo de seg igjen sammen med moabittene for å invadere det lovte land. – 2. Krøn 20:1, 2.

 7. Hvordan behandlet moabittene sine slektninger israelittene?

⁷ Moabittene var også etterkommere av Lot, men gjennom hans eldste datter. (1. Mos 19:36, 37) Jehova sa til israelittene at de ikke måtte gå til krig mot Moab. (5. Mos 2:9) Men moabittene viste ikke samme vennlighet. I stedet for å hjelpe slektningene sine da de var på vei bort fra slaveriet i Egypt, prøvde de å hindre dem i å komme inn i det lovte land. Moabittkongen Balak leide Bileam til å forbanne israelittene, og Bileam lærte Balak hvordan han kunne lokke de israelittiske mennene til å gjøre seg skyldige i umoral og avgudsdyrkelse. (4. Mos 22:1–8; 25:1–9; Åp 2:14) I mange hundre år fortsatte moabittene å undertrykke slektningene sine, helt fram til Esekiels tid. – 2. Kong 24:1, 2.

 8. Hvorfor omtalte Jehova edomittene som Israels brødre, men hvordan oppførte edomittene seg?

⁸ Edomittene var etterkommere av Jakobs tvillingbror, Esau. Slektskapet mellom edomittene og israelittene var så nært at Jehova omtalte dem som brødre. (5. Mos 2:1–5; 23:7, 8) Likevel viste edomittene fiendskap mot Israel helt fra utgangen av Egypt til ødeleggelsen av Jerusalem i 607 fvt. (4. Mos 20:14, 18; Esek 25:12) På det tidspunktet frydet edomittene seg over Israels ulykke og oppfordret babylonerne til å legge Jerusalem øde. Dessuten stanset de israelitter som prøvde å flykte, og overga dem til fienden. – Sal 137:7; Ob 11, 14.

9, 10. (a) Hvordan gikk det med Ammon, Moab og Edom? (b) Hvilke eksempler viser at ikke alle fra disse nasjonene var fiendtlig innstilt overfor Israel?

⁹ Jehova krevde Israels slektninger til regnskap for den måten de behandlet hans folk på. Han sa: «Jeg skal gi Moab som eiendom til Østens folk, slik jeg skal gjøre med Ammon, for at ammonittene ikke skal bli husket blant nasjonene.» Han sa også: «Jeg skal fullbyrde dom i Moab, og de skal innse at jeg er Jehova.» (Esek 25:10, 11) Disse profetiene begynte å gå i oppfyllelse cirka fem år etter at Jerusalem ble ødelagt, da babylonerne erobret Ammon og Moab. Om Edom sa Jehova at han skulle «utrydde både mennesker og husdyr fra landet», og at han skulle «legge det øde». (Esek 25:13) Som forutsagt opphørte Ammon, Moab og Edom til slutt å eksistere. – Jer 9:25, 26; 48:42; 49:17, 18.

¹⁰ Men ikke alle fra disse nasjonene var fiendtlig innstilt overfor Guds folk. Blant kong Davids sterke krigere blir for eksempel ammonitten Selek og moabitten Jitma nevnt. (1. Krøn 11:26, 39, 46; 12:1) Og den moabittiske kvinnen Rut ble en lojal tilbeder av Jehova. – Rut 1:4, 16, 17.

11. Hva kan vi lære av Israels forhold til Ammon, Moab og Edom?

¹¹ Hva kan vi lære av Israels forhold til disse nasjonene? Fordi israelittene ikke alltid var på vakt mot den dårlige påvirkningen fra slektningene sine, snek det seg inn falske religiøse skikker – de begynte å tilbe slike guder som moabittenes Baal-Peor og ammonittenes Molek. (4. Mos 25:1–3; 1. Kong 11:7) Noe lignende kunne skje med oss. Vi blir kanskje utsatt for press fra ikke-troende familiemedlemmer, og hvis vi ikke er på vakt, kan de få oss til å inngå kompromiss. Det er ikke sikkert de forstår hvorfor vi ikke feirer påske, utveksler julegaver eller deltar i andre vanlige tradisjoner som er knyttet til falsk religion. I beste mening prøver de kanskje å få oss til å gå på akkord med våre normer – om så bare en kort stund. Men så viktig det er at vi aldri gir etter for slikt press! Som Israels historie viser, kan selv et lite kompromiss få alvorlige konsekvenser.

12, 13. Hva slags motstand møter vi kanskje, men hva kan resultatet bli hvis vi fortsetter å være lojale?

¹² Vi lærer også noe annet av Israels forhold til Ammon, Moab og Edom. Vi kan møte hard motstand fra ikke-troende familiemedlemmer. Jesus forutsa at det budskapet vi forkynner, noen ganger vil «skape splittelse. Det vil være konflikt mellom en sønn og hans far, mellom en datter og hennes mor». (Matt 10:35, 36) Jehova sa til israelittene at de ikke skulle provosere slektningene sine, og vi søker heller ikke konfrontasjon med våre ikke-troende familiemedlemmer. Men vi bør ikke bli overrasket når vi møter motstand. – 2. Tim 3:12.

¹³ Selv om de andre i familien vår ikke er direkte motstandere av at vi tilber Jehova, må vi ikke la dem ha større innflytelse over oss enn det Jehova har. Hvorfor ikke? Fordi Jehova fortjener førsteplassen i hjertet vårt. (Les Matteus 10:37.) Og hvis vi fortsetter å være lojale mot Jehova, kan det være at noen i familien vår viser seg å være som Selek, Jitma og Rut og slutter seg til oss i den rene tilbedelse. (1. Tim 4:16) Da vil de også glede seg over å tjene den eneste sanne Gud og erfare hans kjærlighet og beskyttelse.

14, 15. Hvordan behandlet filisterne israelittene?

¹⁴ Filisterne hadde utvandret fra Kreta til det landet som Jehova senere lovte Abraham og hans etterkommere. Både Abraham og Isak hadde en viss kontakt med dette folket. (1. Mos 21:29–32; 26:1) Da israelittene gikk inn i det lovte land, hadde filisterne vokst til en mektig nasjon med stor militær styrke. De tilba falske guder, for eksempel Baal-Sebub og Dagon. (1. Sam 5:1–4; 2. Kong 1:2, 3) I enkelte tidsperioder tilba israelittene disse gudene sammen med dem. – Dom 10:6.

¹⁵ På grunn av Israels illojalitet tillot Jehova at filisterne undertrykte hans folk i mange år. (Dom 10:7, 8; Esek 25:15) De påla israelittene tyngende restriksjonera og drepte mange av dem. (1. Sam 4:10) Men når israelittene angret og vendte om til Jehova, reddet han dem. Han sørget for at det sto fram slike menn som Samson, Saul og David, som utfridde folket. (Dom 13:5, 24; 1. Sam 9:15–17; 18:6, 7) Og som Esekiel hadde forutsagt, ble filisterne ‘straffet strengt’, noe som skjedde da babylonerne og senere grekerne invaderte landet deres. – Esek 25:15–17.

16, 17. Hva kan vi lære av Israels forhold til filisterne?

¹⁶ Hva kan vi lære av Israels forhold til filisterne? Jehovas folk i nyere tid har møtt motstand fra noen av historiens mektigste nasjoner. Til forskjell fra Israel har vi bevart en urokkelig lojalitet mot Jehova. Men noen ganger ser det ut som om fiender av den rene tilbedelse har framgang. Et eksempel er det som skjedde på begynnelsen av 1900-tallet, da myndighetene i USA prøvde å stanse Jehovas folks arbeid ved å dømme de brødrene som tok ledelsen i organisasjonen, til å sone lange fengselsstraffer. Under den andre verdenskrig prøvde nazipartiet i Tyskland å utslette Guds folk ved å fengsle tusenvis og ta livet av mange hundre. Etter den andre verdenskrig førte Sovjetunionen en årelang kamp mot Jehovas vitner. Mange av våre brødre og søstre ble sendt til arbeidsleirer eller forvist til fjerntliggende deler av landet.

¹⁷ Myndigheter fortsetter kanskje å forby forkynnelsesarbeidet, å fengsle Guds folk og til og med å ta livet av noen av oss. Bør dette få oss til å gi etter for frykt eller miste troen? Nei! Jehova vil ta vare på sitt lojale folk. (Les Matteus 10:28–31.) Vi har allerede sett mektige og undertrykkende styresmakter forsvinne, mens Jehovas folk fortsatt er i full aktivitet. Om kort tid vil alle menneskelige styresmakter oppleve det samme som filisterne gjorde – de blir nødt til å innse hvem Jehova er. Og i likhet med filisterne skal de slutte å eksistere!

18. Hva slags imperium hadde Tyrus kontroll over?

¹⁸ Oldtidsbyen Tyrusb var et senter for et av de største handelsimperiene i gammel tid. I vest seilte handelsskip fra byen på kryss og tvers over hele Middelhavet. I øst var det et omfattende nettverk av handelsruter som gikk over land og knyttet Tyrus til riker langt unna. I århundrenes løp samlet byen seg større og større rikdom fra disse fjerntliggende stedene. Byens kjøpmenn og handelsmenn ble så rike at de betraktet seg selv som fyrster. – Jes 23:8.

19, 20. Hvilken kontrast var det mellom innbyggerne i Tyrus og innbyggerne i Gibeon?

¹⁹ Under kong David og kong Salomo hadde Israel nære forbindelser med innbyggerne i Tyrus, som skaffet til veie byggematerialer og håndverkere da Davids slott og senere Salomos tempel skulle bygges. (2. Krøn 2:1, 3, 7–16) Tyrus så nasjonen Israel på sitt beste. (1. Kong 3:10–12; 10:4–9) Tenk på den muligheten dette ga tusener av Tyrus’ innbyggere til å lære om den rene tilbedelse, til å bli kjent med Jehova og til å se med egne øyne hvilke velsignelser det gir å tjene den sanne Gud.

²⁰ Men til tross for denne muligheten fortsatte innbyggerne i Tyrus å leve sitt materialistiske liv. De fulgte ikke eksemplet til den mektige kanaaneerbyen Gibeon, der innbyggerne etter bare å ha hørt om Jehovas store gjerninger ønsket å bli hans tjenere. (Jos 9:2, 3, 22 til 10:2) Tyrus’ innbyggere endte faktisk opp med å motarbeide Guds folk og solgte til og med noen av dem som slaver. – Sal 83:2, 7; Joel 3:4, 6; Am 1:9.

21, 22. Hvordan gikk det med Tyrus, og hvorfor?

²¹ Gjennom Esekiel sa Jehova til disse motstanderne: «Jeg er imot deg, Tyrus, og jeg skal føre mange nasjoner opp mot deg, slik havet fører opp sine bølger. De skal ødelegge murene rundt Tyrus og rive ned tårnene, og jeg skal skrape bort jord og gjøre byen til en skinnende, naken klippe.» (Esek 26:1–5) Innbyggerne i Tyrus mente at rikdommen deres kunne beskytte dem. Ja, de trodde at rikdommen ga dem den samme beskyttelsen som øybyens 46 meter høye murer gjorde. De burde ha merket seg Salomos advarsel: «Den rikes rikdom er som en befestet by for ham, i hans innbilning er den som en beskyttende mur.» – Ordsp 18:11.

²² Da babylonerne og senere grekerne oppfylte Esekiels profeti, oppdaget Tyrus’ innbyggere at det bare var i deres innbilning at byens rikdom og bokstavelige murer ga dem trygghet. Etter at babylonerne hadde ødelagt Jerusalem, dro de opp mot Tyrus, og fastlandsbyen falt etter 13 års beleiring. (Esek 29:17, 18) I 332 fvt. oppfylte så Aleksander den store et bemerkelsesverdig trekk ved de profetiene som Esekiel hadde skrevet ned.c Hæren hans samlet ruinene av fastlandsbyen, kastet steinene, treverket og jorden ut i vannet og bygde på den måten en veifylling ut til øybyen. (Esek 26:4, 12) Aleksander brøt gjennom murene, plyndret byen, drepte mange tusen soldater og innbyggere og solgte titusener som slaver. Tyrus’ innbyggere ble nødt til å innse hvem Jehova er, da de av bitter erfaring lærte at ‘stor rikdom’ ikke gir varig beskyttelse. – Esek 27:33, 34.

23. Hva kan vi lære av det som skjedde med innbyggerne i Tyrus?

²³ Hva kan vi lære av det som skjedde med innbyggerne i Tyrus? Vi ønsker virkelig ikke at «rikdommens bedragerske makt» skal få oss til å sette vår lit til materielle ting og se på dem som en beskyttende mur. (Matt 13:22) Vi kan ikke «være slaver for både Gud og Rikdom». (Les Matteus 6:24.) Det er bare de som tjener Jehova av hele sitt hjerte, som er virkelig trygge. (Matt 6:31–33; Joh 10:27–29) Profetiene om enden for den nåværende verdensordningen kommer til å bli oppfylt til minste detalj, like sikkert som at profetiene om Tyrus ble oppfylt. Når det skjer, skal Jehova ødelegge denne verdens grådige og selvsentrerte kommersielle system, og da vil de som setter sin lit til rikdom, bli nødt til å innse hvem Jehova er.

24–26. (a) Hvorfor omtalte Jehova Egypt som «et halmstrå»? (b) Hvordan ignorerte kong Sidkia veiledningen fra Jehova, og hva førte det til?

²⁴ Fra før Josefs tid til den tiden da babylonerne angrep Jerusalem, hadde Egypt stor politisk innflytelse i det området som utgjorde det lovte land. Fordi Egypt hadde røtter langt tilbake i historien, kunne riket virke like stabilt som et rotfestet gammelt tre. Men sammenlignet med Jehova var riket svakt – ikke sterkere enn «et halmstrå». – Esek 29:6.

²⁵ Den frafalne kong Sidkia innså ikke dette om Egypt. Gjennom profeten Jeremia hadde Jehova oppfordret Sidkia til å underordne seg babylonerkongen. (Jer 27:12) Sidkia avla til og med en ed i Jehovas navn på at han ikke skulle gjøre opprør mot Nebukadnesar. Senere ignorerte han likevel veiledningen fra Jehova, brøt sin ed til Nebukadnesar og ba Egypt om hjelp i kampen mot babylonerne. (2. Krøn 36:13; Esek 17:12–20) Men de israelittene som satte sin lit til Egypts politiske makt, skapte store problemer for seg selv. (Esek 29:7) Egypt så kanskje ut til å være like imponerende som ‘et stort havuhyre’. (Esek 29:3, 4) Men Jehova sa at han ville behandle Egypt på samme måte som jegere fanget nilkrokodiller – han ville sette kroker i kjevene på nasjonen og trekke den mot ødeleggelse. Det gjorde han da han fikk babylonerne til å erobre Egypt. – Esek 29:9–12, 19.

²⁶ Hvordan gikk det med den illojale Sidkia? Fordi han gjorde opprør mot Jehova, forutsa Esekiel at denne ‘onde høvdingen’ skulle miste sin krone, og at hans styre skulle bli gjort til «en ruin». Men Esekiel ga også håp. (Esek 21:25–27) Jehova fikk ham til å forutsi at en i den kongelige slektslinjen, en som hadde «den juridiske retten», skulle gjøre krav på tronen. I det neste kapitlet skal vi se hvem dette viste seg å være.

27. Hva kan vi lære av Israels forhold til Egypt?

²⁷ Hva kan vi lære av Israels forhold til Egypt? Jehovas folk i dag må passe på at de ikke setter sin lit til politiske makter i den tro at de vil kunne sørge for varig trygghet. Også i tankene våre må vi være nøye med at vi ikke er «en del av verden». (Joh 15:19; Jak 4:4) Det politiske systemet ser kanskje sterkt ut, men i likhet med oldtidens Egypt er det like skrøpelig som et halmstrå. Så kortsiktig det ville være å sette vårt håp til dødelige mennesker i stedet for til Den Allmektige Gud, universets Overherre! – Les Salme 146:3–6.

28–30. Hva vil det bety for nasjonene at de «skal innse» hvem Jehova er, og hva betyr det for oss at vi innser hvem han er?

²⁸ Gang på gang i Esekiels bok sier Jehova at nasjonene «skal innse at jeg er Jehova». (Esek 25:17) Disse ordene gikk virkelig i oppfyllelse i gammel tid da Jehova fullbyrdet dommen over sitt folks fiender. Men de kommer til å få en større oppfyllelse i vår tid. Hvordan?

²⁹ I likhet med Guds folk i gammel tid er vi omgitt av nasjoner som ser på oss som like forsvarsløse som en enslig sau. (Esek 38:10–13) Som vi skal se på i kapitlene 17 og 18, kommer nasjonene snart til å rette et ondsinnet angrep mot alle Guds tjenere. Men når de gjør det, vil de få lære hva virkelig makt betyr. De blir nødt til å innse hvem Jehova er – at han er universets Overherre – når han tilintetgjør dem i Harmageddon-krigen. – Åp 16:16; 19:17–21.

³⁰ Vi, derimot, kommer til å bli beskyttet og velsignet av Jehova. Hvorfor? Fordi vi benytter muligheten nå til å vise at vi innser hvem Jehova er. Det gjør vi ved å stole på ham, ved å være lydige mot ham og ved å gi ham den rene tilbedelse som han fortjener. – Les Esekiel 28:26.