BEITEMARKER

Rundt hver av levittenes 48 byer, som lå spredt omkring i Israel, var det marker som i hovedsak var beregnet til beiter for husdyrene. Beitemarkene kunne ikke selges, i motsetning til husene i byen, som man kunne selge, og som i så fall kom inn under ordningen med jubelåret. – 4Mo 35: 2–5; 3Mo 25: 32–34; Jos 21: 41, 42.

Fjerde Mosebok 35: 4 sier at beitemarkene skulle «strekke seg fra bymuren og tusen alen [445 m] utover, hele veien rundt». Men vers 5 tilføyer: «Utenfor byen, på østsiden, skal dere måle opp to tusen alen og på sørsiden to tusen alen og på vestsiden to tusen alen og på nordsiden to tusen alen, med byen i midten.» Det er framsatt flere forslag til hvordan dette skal forstås. Noen har pekt på at det i den greske oversettelsen Septuaginta står «to tusen» istedenfor «tusen» i det første tilfellet. Men i den hebraiske teksten og også i den latinske oversettelsen Vulgata og i den syriske oversettelsen Peshitta står det «tusen». Noen jødiske kommentatorer har framholdt muligheten av at de første tusen alnene (4Mo 35: 4) lå åpne og ble brukt til olivenlunder og til skur til dyrene, mens det andre målet (4Mo 35: 5) gjaldt det området hvor selve beitemarkene og også åkrene og vingårdene lå, slik at det til sammen var 3000 alen til hver side.

Denne teorien innebærer imidlertid at man leser noe inn i teksten som ikke står der, og en annen forklaring virker mer sannsynlig. Noen kommentatorer mener at man fastsatte beitemarkenes areal ved først å måle opp 1000 alen ut fra hver kant av byen, mot øst, vest, nord og sør, og deretter måle 2000 alen på hver side «utenfor byen», ikke fra bymuren og utover, men langs beiteområdets fire yttersider. I så fall ble ikke det området som «byen i midten» dekket, regnet med i de 2000 alnene som ble målt opp. Som det framgår av figuren på foregående side, vil de to målene dermed kunne stemme overens.

I Esekiels syn av templet skulle helligdommen ha 50 alen «som beitemark på hver side». (Ese 45: 2) Byen «Jehova er der», som profeten så i et syn, hadde 250 alen med beitemarker på hver side. (Ese 48: 16, 17, 35) I 1. Krønikebok 5: 16 er det nevnt beitemarker i forbindelse med navnet Saron; noen mener at dette Saron var en by eller et område øst for Jordan. Det hebraiske ordet som er oversatt med «beitemark» i de ovennevnte tilfellene, forekommer også i Esekiel 27: 28, hvor det brukes i forbindelse med Tyrus, en by som både lå inne på fastlandet og på en øy. I dette tilfellet er ordet i noen oversettelser blitt gjengitt med «kyst(er)» (Mo, JB), «landsbygda» (Le, RS) og «det åpne land» (NV); det kan således være at profetien skal bety at de som bodde langs kysten i nærheten av Tyrus, skulle sørge og klage over byens fall.

For mange israelitter spilte husdyrbruk en viktig rolle, så det trengtes beitemarker hvor sauene og geitene kunne gresse. (2Sa 7: 8; 1Kr 4: 39–41) Mangel på beitemarker skapte problemer. (1Mo 47: 3, 4) Frodige, vidstrakte beitemarker bidrog på den annen side til fred og velstand. (Jes 30: 23; Sl 65: 12, 13; 23: 2) Forlatte beitemarker står for fullstendig ødeleggelse (Jes 27: 10), mens beitemarker som på nytt tas i bruk, er et bilde på fornyet gunst og fred. (Jes 65: 10; Jer 23: 3; 33: 12; 50: 19; Mi 2: 12) Lik sauer som ble ført av en kjærlig hyrde til beitemarker hvor de var trygge og hadde en overflod av føde, blir Guds folk ledet og vist omsorg av Jehova. – Sl 79: 13; 95: 7; 100: 3; Ese 34: 31.