OKSE

[hebr. sjor (2Mo 21: 28), par (2Mo 29: 10), baqạr (1Kg 7: 25), ʽaghalịm (’unge okser’; Am 6: 4), reʼẹm («villokse»; 4Mo 23: 22); aram. tor (Da 5: 21); gr. tauros (Mt 22: 4), bous (1Kt 9: 9), mọskhos (’oksekalv’ [Lu 15: 23]; ’ung okse’ [He 9: 19])].

Med ordet «okse» siktes det vanligvis til et hanndyr av tamt storfe. Når man skal bruke okser som trekkdyr, er det vanlig å kastrere dem, men det ser ut til at israelittene ikke gjorde dette, ettersom et lemlestet dyr ikke kunne brukes som offerdyr. (3Mo 22: 23, 24; 5Mo 17: 1; jf. 1Kg 19: 21.) Dette kan tyde på at det storfeet israelittene hadde, var av en type som hadde et godt gemytt.

Tamoksen har inntatt en fremtredende plass i mange hedenske folkeslags religioner. Oksen er blitt æret og til og med tilbedt, både på grunn av sin styrke og på grunn av sitt potensial som avlsdyr. Babylonerne brukte oksen som symbol på sin viktigste gud, Marduk. I Egypt ble levende okser æret som inkarnasjoner av guder – Apis i Memfis og Mnevis i Heliopolis. Det at Tyren regnes som et av Dyrekretsens viktigste tegn, forteller også litt om hvilken stor betydning man tilla oksen i hedenske religioner.

Kort tid etter utgangen av Egypt gjorde til og med israelittene seg skyldig i denne formen for avgudsdyrkelse. De byttet Jehovas herlighet bort mot «et bilde av en okse», sannsynligvis fordi de var blitt besmittet av de religiøse oppfatningene som de var blitt kjent med i Egypt. (Sl 106: 19, 20) Senere innførte den første kongen i tistammeriket, Jeroboam, kalvedyrkelse i Dan og Betel. (1Kg 12: 28, 29) Ifølge Guds lov skulle man ikke gi ære til en okse eller oksekalv eller et annet dyr, ikke engang om man betraktet den som noe som representerte Gud. – 2Mo 20: 4, 5; jf. 2Mo 32: 8.

Israelittene brukte okser som offerdyr (2Mo 29; 3Mo 22: 27; 4Mo 7; 1Kr 29: 21), og i visse tilfeller krevde Moseloven uttrykkelig at det skulle ofres okser. Hvis øverstepresten begikk en synd som førte skyld over folket, skulle han ofre en okse, det største og mest verdifulle offerdyret, utvilsomt fordi dette harmonerte med den ansvarsfulle stilling han hadde som den som ledet israelittene i den sanne tilbedelse. Det skulle også ofres en okse når hele Israels forsamling begikk en synd. (3Mo 4: 3, 13, 14) På soningsdagen skulle det ofres en okse på vegne av Arons hus, prestene. (3Mo 16) I den sjuende måneden ifølge den hellige kalender skulle israelittene ofre mer enn 70 okser som brennofre. – 4Mo 29.

Israelittene brukte okser i jordbruket, til pløying og tresking. (5Mo 22: 10; 25: 4) Dyrene skulle behandles godt. Det var for eksempel forbudt å binde munnen til på en okse som tresket. Apostelen Paulus anvendte dette prinsippet på Guds kristne tjenere og påpekte at de som gav andre del i åndelige ting, hadde rett til å motta materiell støtte, liksom en okse som tresket korn, hadde rett til å ete av kornet. (2Mo 23: 4, 12; 5Mo 25: 4; 1Kt 9: 7–10) Moseloven inneholdt bestemmelser angående tyveri av okser og angående skader som en okse som ikke var under oppsyn, voldte på mennesker og eiendeler. – 2Mo 21: 28 til 22: 15.

De oksene som israelittene frambar som ofre, symboliserte Kristi lytefrie offer, det eneste offer som virkelig kunne sone menneskenes synder. (He 9: 12–14) Offeroksene er også et bilde på en annen slags ofre, en type ofre som har gledet Jehova til alle tider og under alle forhold, nemlig frukt av lepper som, i likhet med sterke, unge okser, blir brukt til ’offentlig kunngjøring av hans navn’. – Sl 69: 30, 31; Ho 14: 2; He 13: 15.

I Bibelens symbolikk står oksen for kraft og styrke. Det støpte hav foran Salomos tempel hvilte på tolv okser av kobber, som i grupper på tre var vendt i hver av de fire himmelretningene. (2Kr 4: 2, 4) De fire levende skapninger som profeten Esekiel i et syn så ledsage Jehovas vognlignende trone, hadde fire ansikter hver, og det ene av disse var et okseansikt. (Ese 1: 10) I apostelen Johannes’ syn var den ene av de fire levende skapninger som stod omkring tronen, lik en ung okse. (Åp 4: 6, 7) Oksen er her et godt bilde på en av Jehovas grunnleggende egenskaper, hans ubegrensede makt. – Sl 62: 11; Jes 40: 26.

I Bibelen blir oksen dessuten brukt som bilde på aggressive fiender av Jehova og hans tilbedere, slike som prøver å undertvinge eller utslette Jehova Guds tjenere, men som selv kommer til å bli tilintetgjort på ’hevnens dag fra Jehova’. – Sl 22: 12; 68: 30; Jes 34: 7, 8; Ese 39: 18; se KALV; OFRE.

I Bibelen hentydes det til flere særtrekk ved ’villoksen’ (reʼẹm): dens umedgjørlighet (Job 39: 9–12), dens hurtighet og uovervinnelighet (4Mo 23: 22; 24: 8), den styrke som er knyttet til dens store, kraftige horn (5Mo 33: 17; Sl 22: 21; 92: 10), og dens vilterhet som ung (Sl 29: 6). Villokser blir også brukt som bilde på Jehovas gjenstridige fiender, dem som hans dom vil bli fullbyrdet over. – Jes 34: 7.