Hva vi kan lære av Bibelen: Amos 1: 1 til 9: 15

En nasjon går til grunne

«GJØR deg klar . . . til å møte din Gud!» sier Jehova, «Allhærs Gud», til Israels folk. (Amos 4: 12, 13) Årsaken? Israelittene var blitt forblindet av sin velstand og hadde derfor glemt hans lov. De hadde gjort seg skyldig i å besudle hans hellige land med avgudsdyrkelse, umoral, blodsutgytelse og vold.

Amos blir oppreist som Jehovas profet, ikke bare for å komme med et advarselsbudskap til sitt eget folk, Juda, men spesielt for å rette et slikt budskap mot Israel, riket i nord. Han fordømmer Israel for den nytelsessyke livsstil som preger nasjonen, og forutsier at den til slutt skal gå til grunne for fiendenasjoners hånd. Amos’ bok, som ble skrevet en gang mellom år 829 og 804 f.Kr., lærer oss om Guds evne til å forutse ulykker, og den gir noen betimelige advarsler.

Brennende ødeleggelse av Guds fiender

Ingen kan unnfly Guds dommer. Hvor sant viste ikke dette seg å være for nasjoner som Damaskus (Aram eller Syria), Gasa (Filisterland), Tyrus, Edom, Ammon, Moab og Juda! Jehova vil ikke ’ta sin dom tilbake’ fra dem for deres ugjerninger. Men den ulykke som forutsies for dem, tjener først og fremst til å understreke hvordan Israel står overfor en dom fordi nasjonen har brutt sitt paktsforhold til Gud og har latt være å holde hans lover. — Amos 1: 1 til 2: 16.

Gi akt på Guds advarsel. «Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle folk på jorden,» sier Jehova til Israel. (Amos 3: 2) Ved sin syndige levemåte viste de imidlertid forakt for Guds navn og overherredømme. Mange var fast bestemt på å bli rike og leve i luksus, med ’både vinterhus og sommerhus’, på bekostning av sine egne brødre. (Amos 3: 15) I selviskhet svindlet de de fattige med falske vektlodd. At de forlot den sanne tilbedelse, betydde at tiden for Jehovas straff var kommet. Men ’Jehova ville ikke gjøre noe uten at han åpenbarte det for sine tjenere’. Derfor forutsier Amos Jehovas straffedommer og gir dem advarselen: «Gjør deg klar, Israel, til å møte din Gud!» — Amos 3: 1 til 4: 13.

Jehova gir frelse

Gud vil vise barmhjertighet mot dem som angrer. «Søk meg, så skal dere leve!» sier Jehova til Israel. (Amos 5: 4) «Hat det onde og elsk det gode.» (Amos 5: 15) Men slike ord blir ignorert. De frafalne foretrakk å gå til Betel og Gilgal, sentrer for avgudsdyrkelse, for å bære fram offer for falske guder. (Amos 5: 26; 1. Kongebok 12: 28—30) Selvtilfredse ugjerningsmenn ligger på nydelig utskårne elfenbensbenker, heller i seg fin vin og godgjør seg med utsøkt mat og de beste oljer. (Amos 5: 11; 6: 4—6) «[Jehovas] dag» kommer, og «ved seg selv» har Gud sverget at Israel skal ødelegges. (Amos 5: 18; 6: 8) Jehova skal reise et folk mot Israel, og det skal undertrykke dem og føre dem i landflyktighet. — Amos 5: 1 til 6: 14.

Frykt Jehova, ikke motstanderne. Israel kunne bli ødelagt av en gresshoppesverm eller av en ild som fortærte alt. Amos appellerte til Gud på Israels vegne, og ’Jehova endret sitt forsett’, så dommen ikke ble fullbyrdet på slike måter. I likhet med en bygningsmann som bruker et blylodd for å kontrollere om en mur eller en vegg står i lodd, skal Jehova «ikke lenger bære over med» Israel. (Amos 7: 1—8) Nasjonen må gå til grunne. Opprørt over profetens budskap kommer Amasja, en prest for kalvedyrkelsen, med falske anklager mot Amos om forræderi og gir ham befaling om å ’komme seg av sted til Juda og ikke lenger tale profetord’ i Betel. (Amos 7: 12, 13) Lar Amos seg skremme? Nei! Uten frykt forutsier han at Amasja kommer til å dø, og at ulykke skal komme over familien hans. På samme måte som frukten samles inn om høsten, er nå tiden kommet da Jehova skal holde regnskap med Israel. Det blir ikke mulig å unnfly. — Amos 7: 1 til 8: 14.

Det er håp for dem som setter sin lit til Jehova. «Likevel vil jeg ikke helt gjøre ende på Jakobs ætt,» sier Jehova. Det er ennå håp for noen av Jakobs etterkommere, men ikke for synderne. De går en sikker ødeleggelse i møte. Men Jehova skal ’føre sitt folk Israels fangne tilbake’ (NW). — Amos 9: 1—15.

Hva vi kan lære av dette: De som gjør seg til Guds fiender, kommer til å bli dømt til døden. Men enhver som gir akt på det guddommelige advarselsbudskap om at de må angre, vil bli vist barmhjertighet av Jehova og bevart i live. Hvis vi frykter Gud, vil vi ikke la motstandere hindre oss i å gjøre hans vilje.

[Ramme på side 22]

SKRIFTSTEDER UNDERSØKES

○ 1: 5 — Oldtidens byer hadde høye murer og digre porter. Portene ble stengt ved hjelp av lange bommer av jern eller bronse som var festet til dem på innsiden. At «portbommen i Damaskus» skulle sprenges, betydde at denne syriske hovedstaden skulle falle for assyrerne. Det ville være som om byportene ikke kunne stenges fordi bommene deres var blitt sprengt. — 2. Kongebok 16: 8, 9.

○ 4: 1 — Kvinnene i Samaria elsket luksus, og de blir omtalt som «Basan-kyr». Basans rike beitemarker bidrog til at man fikk oppdrettet fine rasedyr. (5. Mosebok 32: 14; Esekiel 39: 18) Disse selviske «Basan-kyr» maste tydeligvis på sine menn for å få dem til å presse penger av de fattige, slik at de kunne få noe å fylle «elfenbenshusene» sine med. (Amos 3: 15) En slik handlemåte førte imidlertid til en guddommelig gjengjeldelse.

○ 4: 6 — Uttrykket «tom munn» («rene tenner», NW) blir forklart av parallelluttalelsen om å «mangle brød». Det sikter tydeligvis til en tid med hunger, da munnen var tom eller tennene rene fordi det ikke var noe å spise. Jehova hadde øyensynlig gitt uttrykk for sitt mishag med avgudsdyrkelsen i tistammeriket ved å sende hunger over landet, som han lang tid før hadde advart om. (5. Mosebok 28: 48) Men verken hungeren eller andre uttrykk for Guds dommer gjorde inntrykk på denne nasjonen av paktsbrytere. — Amos 4: 6, 8—11.

○ 5: 2 — Da Amos kom med sin profeti, hadde verken folket eller Israels land vært undertrykt og herjet av noen fremmed makt. Det ble derfor fremstilt som en jomfru. Men i løpet av noen få år skulle nå jomfruen Israel falle for assyrerne og bli ført som fange «til landet bortenfor Damaskus». (Amos 5: 27) Så sikker er Amos på at Israel skal bli ødelagt på grunn av sin troløshet, at han skriver som om dette alt hadde skjedd.

○ 7: 1 — «Kongens slått» er sannsynligvis et uttrykk for den skatt kongen har pålagt folket for at hans dyr og kavalleri skal få sin føde. Kongens skatt skulle betales først, og deretter kunne folket få «gresset» til eget bruk. Men før de fikk gjort dette, kom gresshoppene og åt opp gresset som var grodd opp etter slåtten.

○ 8: 2 — Sommerfrukten ble plukket mot slutten av høstsesongen. Enden på jordbruksåret ble dermed symbolet på at Israel var kommet til sin ende. «Aldri mer vil jeg glemme noe av det de har gjort!» erklærte Jehova. Tiden var kommet da hans dom over nasjonen skulle fullbyrdes.

○ 9: 7 — Jehova utvalgte israelittene på grunn av deres trofaste forfedre, utfridde deres forfedre av trelldommen i Egypt og førte dem opp til Kanaan. Men de hadde ingen grunn til å være stolte over dette, for deres ugudelighet gav dem samme status som Nubias sønner. (Se Romerne 2: 25.) På samme vis var utfrielsen av Egypt ikke noen sterkere garanti for at israelittene fortsatt hadde Guds godkjennelse, enn det faktum at filisterne og syrerne nå levde i andre områder enn de før hadde bodd i. At israelittene nedstammet fra de trofaste patriarkene, kom ikke til å frelse dem. En godkjent stilling innfor Gud er betinget av at den enkelte lever i samsvar med hans vilje. — Amos 9: 8—10; Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.