AMOS’ BOK

Profetiene i denne boken, som tilhører den hebraiske delen av Bibelen, ble først og fremst rettet til Israel, det nordlige riket. Det ser ut til at de først ble framholdt muntlig mens Jeroboam II og Ussia var konger i henholdsvis Israel og Juda; disse kongene regjerte samtidig fra år 829 til omkring år 804 f.v.t. (Am 1: 1) Omkring år 804 ble profetiene nedskrevet, antagelig etter at profeten var vendt tilbake til Juda. Nærmere opplysninger om profeten finnes under AMOS nr. 1.

Det har aldri vært tvil om hvorvidt denne boken med rette hører med til den bibelske kanon. Den har vært anerkjent av jødene fra de tidligste tider, og den forekommer i de eldste kristne fortegnelser. Justinus martyr, som levde på 100-tallet e.v.t., siterte fra Amos’ bok i sin «Dialog med jøden Tryphon» (kap. XXII). Boken er i fullstendig harmoni med resten av Bibelen, noe som framgår av skribentens mange henvisninger til bibelhistorien og til Moseloven. (Am 1: 11; 2: 8–10; 4: 11; 5: 22, 25; 8: 5) De kristne i det første århundre anerkjente Amos’ bok som en del av de inspirerte skrifter. Martyren Stefanus (Apg 7: 42, 43; Am 5: 25–27) og Jesu halvbror Jakob (Apg 15: 13–19; Am 9: 11, 12) henviste for eksempel til oppfyllelsen av noen av hans profetier.

Også andre historiske begivenheter bekrefter profetens sannferdighet. Historien viser at alle de nasjonene som Amos fordømte, med tiden ble utslettet. Den sterkt befestede byen Samaria ble inntatt i 740 f.v.t., og den assyriske hær førte innbyggerne «i landflyktighet bortenfor Damaskus», som forutsagt av Amos. (Am 5: 27; 2Kg 17: 5, 6) Juda-riket i sør fikk likeledes sin rettmessige straff da det ble tilintetgjort i 607 f.v.t. (Am 2: 5) Og som en oppfyllelse av Jehovas ord gjennom Amos vendte etterkommere av de landflyktige israelittene og judeerne tilbake i 537 f.v.t. for å gjenoppbygge sitt hjemland. – Am 9: 14; Esr 3: 1.

Bibelarkeologien bekrefter også at Amos var en sannferdig samtidshistoriker når han i beskrivelsen av de rikes overdådige luksus omtalte «elfenbenshusene» deres og deres «løybenker av elfenben». (Am 3: 15; 6: 4) Jack Finegan kommenterer noen av de funnene som er gjort, slik: «Det er av stor interesse at det ved utgravningen av Samaria er blitt funnet en rekke elfenbensarbeider. Det dreier seg som oftest om plater eller små paneler med relieffer, og antagelig var de en gang festet til møbler og innlagt i veggpaneler.» – Light From the Ancient Past, 1959, s. 187, 188.

Jehovas ånd drev Amos til å bruke et enkelt, direkte og billedrikt språk på en verdig måte som passet for en Guds profet. Det ble valgt enkle, vektige og uttrykksfulle ord, slik at både høy og lav kunne forstå hva han mente. Han brukte en rekke illustrasjoner, hvorav noen var hentet fra livet på landet, for å gi sitt budskap liv og kraft. (Am 2: 13; 4: 2; 9: 9) Historiske begivenheter blir nøyaktig beskrevet. (1: 9, 11, 13; 4: 11) Det hentydes til ting folk pleide å gjøre, og til skikker som var alminnelig kjent. (2: 8; 6: 4–6) Helhetsinntrykket er en velordnet komposisjon med en klar form og hensikt.

Som en tjener for Jehova opphøyde Amos Den Allmektiges ord og navn, hans rettferdighet og hans overherredømme. Han beskriver «Den Suverene Herre, hærstyrkenes Jehova» som så uendelig stor at ingenting er utenfor hans rekkevidde eller makt. (Am 9: 2–5) Selv solen, månen, stjernebildene og elementene er underlagt Jehovas befalinger. (5: 8; 8: 9) Det er derfor ingen sak for Gud å vise sin overhøyhet over nasjonene. – 1: 3–5; 2: 1–3; 9: 7.

I samsvar med betydningen av sitt navn frambar Amos et vektig budskap om veer og fordømmelse over de hedenske nasjonene så vel som over Juda og Israel. Han frambar også et trøstende budskap om gjenopprettelse som de som var trofaste mot Jehova, kunne sette sitt håp til.

[Ramme på side 87]

HOVEDPUNKTER I AMOS

Profeti rettet spesielt til Israel, tistammeriket i nord, med dets sentre for kalvedyrkelse i Dan og Betel

Skrevet omkring 804 f.v.t., mens Jeroboam II var konge i Israel

Jehovas dom vil ramme ikke bare de omkringliggende nasjonene, men framfor alt Israel (1: 1 til 2: 16)

Syria, Filistea og Tyrus fordi de har behandlet Israel grusomt

Edom (beslektet med Israel gjennom Esau) og Ammon (beslektet med Israel gjennom Lot) fordi de har hatet og mishandlet sine brødre israelittene; Moab fordi denne nasjonen brente Edoms konges knokler til kalk

Juda fordi dette riket har forkastet Jehovas lov

Israel fordi dette riket har undertrykt de fattige, har drevet utukt og dessuten har behandlet profeter og nasireere som Gud har oppreist, på en respektløs måte; vil ikke unnslippe Guds straff

Jehovas domsbudskap mot Israel (3: 1 til 6: 14)

Israel er blitt spesielt begunstiget av Gud og har derfor et særlig ansvar

Når Jehova åpenbarer sin hensikt for sine tjenere, profeterer de; Amos advarer således om at Jehova vil kreve Israel til regnskap for avgudsdyrkelsen i Betel og for den bedragerske handlemåten til de luksuselskende innbyggerne i Samaria

Israel har ikke vendt om til Jehova til tross for de straffer dette riket allerede har fått; blir nå advart: «Gjør deg rede til å møte din Gud»

Selv da Jehova advarer om framtidige veer, kommer han med disse oppfordringene: «Søk meg, og forbli i live»; «hat det onde og elsk det gode»

Syner og profetier viser at Israels ende er nær (7: 1 til 8: 14)

Syn av ødeleggelse ved gresshopper; profeten går i forbønn

Syn av fortærende ild; Amos går igjen i forbønn

Jehova med et lodd for å prøve Israel; vil ikke lenger bære over med Israel

Presten i Betel befaler Amos å slutte å profetere der; Amos profeterer ulykke for ham

Kurv med lettbedervelig sommerfrukt, et tegn på at Israels ende er nær

Hunger etter å høre Jehovas ord

Straff og gjenopprettelse (9: 1–15)

Ingen steder de kan dra til for å unnslippe; ingenting er utenfor Den Suverene Herre Jehovas rekkevidde

Davids hytte (kongehus) skal gjenoppbygges; hjemvendte fanger skal få glede seg over varig sikkerhet