Kapittel fjorten

De to kongene skifter identitet

 1, 2. a) Hva var det som fikk Antiokhos IV til å gå med på Romas krav? b) Når ble Syria en romersk provins?

SYRERKONGEN Antiokhos IV invaderer Egypt og kroner seg selv til landets konge. Etter anmodning fra egypterkongen Ptolemaios VI blir Caius Popilius Lænas sendt til Egypt av Roma. Han kommer med en imponerende flåtestyrke og krav fra det romerske senat om at Antiokhos IV må frasi seg stillingen som Egypts konge og trekke seg ut av landet. Møtet mellom syrerkongen og den romerske utsendingen finner sted i Elevsis, utenfor Alexandria. Antiokhos IV ber om tid til å snakke med sine rådgivere, men Lænas tegner en sirkel rundt kongen og sier at han må svare før han har gått ut av den. Etter denne ydmykelsen går Antiokhos IV med på romernes krav og vender tilbake til Syria i 168 f.v.t. Dermed ender konfrontasjonen mellom den syriske Nordens konge og den egyptiske Sydens konge.

² Roma spiller en dominerende rolle i det som skjer i Midtøsten, og fortsetter å diktere Syria. Selv om andre konger av det selevkidske dynasti har makten i Syria etter Antiokhos IVs død i 163 f.v.t., innehar de derfor ikke stillingen som «Nordens konge». (Daniel 11: 15) I 64 f.v.t. blir Syria en romersk provins.

 3. Når og hvordan fikk Roma herredømme over Egypt?

³ Det ptolemeiske dynasti i Egypt fortsetter å holde stillingen som «Sydens konge» i litt over 130 år etter Antiokhos IVs død. (Daniel 11: 14) I slaget ved Aktion i 31 f.v.t. seirer den romerske herskeren, Octavian, over de samlede styrkene til den siste ptolemeiske dronningen — Kleopatra VII — og hennes romerske elsker, Marcus Antonius. Etter at Kleopatra har begått selvmord året etter, blir også Egypt en romersk provins og fyller ikke lenger rollen som Sydens konge. I år 30 f.v.t. har Roma oppnådd herredømme over både Syria og Egypt. Bør vi nå vente at andre maktfaktorer skal overta rollen som Nordens konge og Sydens konge?

EN NY KONGE SENDER UT «EN OPPKREVER»

 4. Hvorfor bør vi vente at en annen maktfaktor nå fyller rollen som Nordens konge?

⁴ Om våren i år 33 e.v.t. sa Jesus Kristus til sine disipler: «Når dere får se den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, den som det er talt om gjennom profeten Daniel, stå på et hellig sted . . . da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene.» (Matteus 24: 15, 16) Jesus advarte sine etterfølgere om en framtidig «avskyelighet som forårsaker ødeleggelse», idet han siterte fra Daniel 11: 31. Denne profetien, som har å gjøre med Nordens konge, ble uttalt omkring 195 år etter at Antiokhos IV, den siste syriske kongen som fylte den rollen, døde. Det måtte være en annen maktfaktor som nå begynte å fylle rollen som Nordens konge. Hvem kunne det være?

 5. Hvem stod fram som Nordens konge, idet han overtok den stillingen som Antiokhos IV hadde hatt?

⁵ Jehova Guds engel forutsa: «I hans [Antiokhos IVs] stilling skal det stå fram en som lar en oppkrever dra gjennom det prektige riket, og noen få dager etter skal han bli knust, men ikke i vrede eller i krig.» (Daniel 11: 20) Den som ’stod fram’ på denne måten, viste seg å være den første romerske keiseren, Octavian, kjent som keiser Augustus. — Se «Den ene hedret, den andre foraktet» på side 248.

 6. a) Når ble «en oppkrever» sendt gjennom «det prektige riket», og hvilken betydning hadde det? b) Hvorfor kan det sies at Augustus verken døde «i vrede eller i krig»? c) Hvilken forandring fant sted med hensyn til Nordens konges identitet?

⁶ Augustus’ ’prektige rike’ omfattet «Prydelsens land» — den romerske provinsen Judea. (Daniel 11: 16) I år 2 f.v.t. sendte Augustus ut «en oppkrever» ved å gi befaling om at det skulle foretas en registrering, en innskrivning i manntall, sannsynligvis for å få vite hvor stor befolkningen var, med tanke på skattlegging og utskrivning til militærtjeneste. Som følge av denne forordningen reiste Josef og Maria til Betlehem for å la seg registrere, og det førte til at Jesus ble født der, slik det var forutsagt. (Mika 5: 2; Matteus 2: 1—12) I august i år 14 e.v.t. — «noen få dager etter», ikke så lenge etter at forordningen om registrering hadde utgått — døde Augustus, 76 år gammel, verken «i vrede», for en morders hånd, eller «i krig», men av sykdom. Nordens konge hadde i sannhet skiftet identitet! Det var nå Romerriket, representert ved dets keisere, som var Nordens konge.

’DEN FORAKTEDE’ STÅR FRAM

 7, 8. a) Hvem stod fram i Augustus’ stilling som Nordens konge? b) Hvordan gikk det til at «kongedømmets verdighet» ble lagt på keiser Augustus’ etterfølger mot Augustus’ vilje?

⁷ Engelen profeterte videre: «I hans [Augustus’] stilling skal det stå fram en som skal foraktes, og de skal visselig ikke legge kongedømmets verdighet på ham; og han skal i virkeligheten komme i en tid med frihet fra bekymring og gripe kongedømmet ved hjelp av glatt tale. Og oversvømmelsens armer skal oversvømmes på grunn av ham, og de skal bli knust; det skal også paktens Leder bli.» — Daniel 11: 21, 22.

⁸ ’Den som skulle foraktes’, var keiser Tiberius, sønn av Livia, Augustus’ tredje hustru. (Se «Den ene hedret, den andre foraktet» på side 248.) Augustus hatet denne stesønnen på grunn av hans dårlige egenskaper og ville ikke at han skulle bli den neste keiseren. Det var først etter at alle de andre potensielle etterfølgerne var døde, at han motstrebende la «kongedømmets verdighet» på ham. I år 4 e.v.t. adopterte han Tiberius og gjorde ham til tronarving. Etter Augustus’ død stod den 54 år gamle Tiberius — den foraktede — fram og tok makten som den romerske keiser og Nordens konge.

 9. Hvordan grep Tiberius kongedømmet «ved hjelp av glatt tale»?

⁹ «Tiberius . . . manipulerte senatet til sin egen fordel og lot det ikke få gi ham tittelen keiser før det var gått nærmere en måned [etter at Augustus var død],» sier et oppslagsverk. (The New Encyclopædia Britannica) Han sa til senatet at ingen annen enn Augustus var skikket til å bære den byrde det var å regjere Romerriket, og bad senatorene om å gjeninnføre republikken ved å betro en slik myndighet til en gruppe menn framfor til bare én. «Senatet våget ikke å ta ham på ordet,» skrev historikeren Will Durant, «så de utvekslet høfligheter med ham til han til slutt gikk med på å påta seg makten.» Durant sa videre: «Begge parter spilte sin rolle godt. Tiberius ville ha prinsipatet, ellers ville han ha funnet på en utvei til å unngå det; senatet fryktet og hatet ham, men vek tilbake for å gjeninnføre en republikk som, i likhet med den gamle, i teorien var basert på suverene folkeforsamlinger.» På denne måten kan det sies at Tiberius ’grep kongedømmet ved hjelp av glatt tale’.

10. Hvordan ble ’oversvømmelsens armer knust’?

¹⁰ Med hensyn til «oversvømmelsens armer» — de omkringliggende rikenes militære styrker — sa engelen: ’De skal oversvømmes og bli knust.’ Da Tiberius ble Nordens konge, hadde hans nevø Cæsar Germanicus kommandoen over de romerske troppene ved Rhinen. I år 15 e.v.t. ledet Germanicus sine styrker mot den germanske helten Arminius (Hermann) med et visst hell. De begrensede seirene kostet imidlertid romerne dyrt, og Tiberius avbrøt de militære aksjonene i Germania. Han forsøkte i stedet å forhindre en forening av de germanske stammene ved å få dem til å føre krig seg imellom. Generelt sett var Tiberius for en defensiv utenrikspolitikk og la vekt på å styrke grensene. Denne politikken var forholdsvis vellykket. På denne måten ble «oversvømmelsens armer» holdt i sjakk og ble «knust».

11. Hvordan ble ’paktens Leder knust’?

¹¹ «Paktens Leder», Lederen for den pakten som Jehova Gud hadde inngått med Abraham om at alle jordens slekter skulle bli velsignet, ble også «knust». Jesus Kristus var Abrahams Ætt, som det var gitt løfte om i denne pakten. (1. Mosebok 22: 18; Galaterne 3: 16) Den 14. nisan i år 33 e.v.t. stod Jesus framfor den romerske stattholderen Pontius Pilatus i hans palass i Jerusalem. De jødiske prestene hadde anklaget Jesus for forræderi mot keiseren. Men Jesus sa til Pilatus: «Mitt rike er ikke en del av denne verden. . . . mitt rike [er] ikke herfra.» Jødene ville ikke at den romerske stattholderen skulle løslate den skyldfrie Jesus, og ropte: «Hvis du gir denne mannen fri, er du ikke keiserens venn. Enhver som gjør seg selv til konge, taler imot keiseren.» Etter at de hadde forlangt at Jesus skulle henrettes, sa de: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» I samsvar med loven om majestetsforbrytelse, som Tiberius hadde utvidet til å omfatte praktisk talt enhver fornærmelse rettet mot keiseren, overgav Pilatus Jesus til å bli «knust», hengt på en torturpæl. — Johannes 18: 36; 19: 12—16; Markus 15: 14—20.

EN TYRANN ’LEGGER SINE PLANER’

12. a) Hvem inngikk forbund med Tiberius? b) Hvordan ble Tiberius «mektig ved hjelp av en liten nasjon»?

¹² Engelen profeterte videre om Tiberius: «Fordi de inngår forbund med ham, skal han gå fram med svik og virkelig komme opp og bli mektig ved hjelp av en liten nasjon.» (Daniel 11: 23) Medlemmene av det romerske senat hadde ifølge forfatningen ’inngått forbund’ med Tiberius, og han var formelt avhengig av dem. Men han gikk fram med svik og ble i virkeligheten «mektig ved hjelp av en liten nasjon». Denne lille nasjon var den romerske pretorianergarden, som lå i leir like ved Romas murer. Ved sitt nærvær skremte den senatet og hjalp Tiberius til å holde ethvert opprør mot hans myndighet blant befolkningen i sjakk. Ved hjelp av denne garden på omkring 10 000 mann fortsatte Tiberius å være mektig.

13. På hvilken måte overgikk Tiberius sine forfedre?

¹³ Engelen profeterte videre: «I en tid med frihet fra bekymring skal han dra inn endog i provinsens feteste del og likefram gjøre slikt som hans fedre og hans fedres fedre ikke har gjort. Rov og bytte og gods skal han spre blant dem; og mot befestede steder skal han legge sine planer, men bare inntil en tid.» (Daniel 11: 24) Tiberius var ualminnelig mistenksom av seg, og det var mange som ble myrdet på hans befaling i hans regjeringstid. Den siste delen av hans styre ble et terrorvelde, og det skyldtes for en stor del påvirkning fra Sejanus, kommandanten for pretorianergarden. Til slutt ble Sejanus selv offer for Tiberius’ mistenksomhet og ble henrettet. Som tyrann overgikk Tiberius sine forfedre.

14. a) Hvordan spredte Tiberius «rov og bytte og gods» omkring i de romerske provinsene? b) Hvordan ble Tiberius betraktet ved sin død?

¹⁴ Tiberius spredte imidlertid «rov og bytte og gods» omkring i de romerske provinsene. Da han døde, var det velstand blant alle de folkene som var underlagt ham. Skattene var lave, og Tiberius kunne være gavmild når folk i noen områder hadde det vanskelig. Hvis soldater eller representanter for myndighetene undertrykte noen eller gjorde seg skyldig i noen form for uregelmessighet i forbindelse med sine oppgaver, kunne de være sikre på å bli krevd til regnskap for det av keiseren. Med fast hånd sørget han for at den offentlige sikkerhet ble opprettholdt, og et forbedret kommunikasjonssystem fremmet handelen. Tiberius passet på at det både i og utenfor Roma var en upartisk og stø forvaltning. Lovene og de sosiale og de moralske normene ble forbedret ved at de reformene som var blitt innført av keiser Augustus, ble fremmet. Likevel må det sies at Tiberius ’la sine planer’, så den romerske historieskriveren Tacitus omtalte ham som en hyklersk mann, en som var flink til å forstille seg. Da han døde, i mars 37 e.v.t., ble han betraktet som en tyrann.

15. Hvordan var forholdene i Roma i slutten av det første og begynnelsen av det andre århundre?

¹⁵ Blant dem av Tiberius’ etterfølgere som fylte rollen som Nordens konge, kan vi nevne Gaius (Caligula), Claudius I, Nero, Vespasian, Titus, Domitian, Nerva, Trajan og Hadrian. Et oppslagsverk sier: «Augustus’ etterfølgere videreførte stort sett hans administrasjonspolitikk og hans byggeprogram, skjønt med mindre nytenkning og med større praktutfoldelse.» (The New Encyclopædia Britannica) Verket sier videre: «I slutten av det første og begynnelsen av det andre århundre var Roma på høyden når det gjaldt prakt og befolkningens størrelse.» Roma hadde riktignok visse problemer i grenseområdene i denne tiden, men dets første forutsagte konfrontasjon med Sydens konge inntraff ikke før i det tredje århundre.

’OPPVEKT MOT SYDENS KONGE’

16, 17. a) Hvem antok rollen som den Nordens konge som er omtalt i Daniel 11: 25? b) Hvem kom til å inneha stillingen som Sydens konge, og hvordan gikk det til?

¹⁶ Guds engel fortsatte med profetien: «Han [Nordens konge] skal oppvekke sin kraft og sitt hjerte mot Sydens konge med en stor militær styrke; og Sydens konge på sin side skal hisse seg opp til krigen med en overmåte stor og mektig militær styrke. Og han [Nordens konge] skal ikke holde stand, for de skal legge planer mot ham. Og de som spiser hans fine mat, de skal forårsake hans sammenbrudd. Og hans militære styrke skal bli skylt bort, og mange skal sannelig falle som slagne.» — Daniel 11: 25, 26.

¹⁷ Omkring 300 år etter at Octavian hadde gjort Egypt til en romersk provins, overtok den romerske keiseren Aurelianus rollen som Nordens konge. Samtidig innehadde dronning Septimia Zenobia i den romerske kolonien Palmyra stillingen som Sydens konge.a (Se «Zenobia — Palmyras krigerdronning» på side 252.) Palmyras hær inntok Egypt i 269 under påskudd av å skulle sikre landet for Roma. Zenobia ville gjøre Palmyra til den viktigste byen i øst og ønsket å herske over Romas østlige provinser. Hennes ærgjerrighet gjorde Aurelianus urolig, og han oppvekte «sin kraft og sitt hjerte» til å dra ut mot Zenobia.

18. Hva ble utfallet av konflikten mellom keiser Aurelianus, Nordens konge, og dronning Zenobia, Sydens konge?

¹⁸ Sydens konge — representert ved Zenobia — ’hisset seg opp’ til krig mot Nordens konge «med en overmåte stor og mektig militær styrke» under ledelse av to generaler, Zabdas og Zabbai. Men Aurelianus tok Egypt og startet deretter et felttog inn i Lilleasia og Syria. Zenobia ble slått ved Emesa (nå Homs) og trakk seg tilbake til Palmyra. Da Aurelianus beleiret Palmyra, forsvarte Zenobia tappert byen, men forgjeves. Hun og hennes sønn flyktet i retning av Persia, men ble tatt til fange av romerne ved Eufrat. Palmyrerne overgav seg i 272. Aurelianus sparte Zenobia og tok henne med i sitt triumftog gjennom Roma i 274 for at hun skulle kaste glans over det. I resten av sitt liv var hun en fornem romersk husfrue.

19. Hvordan kan det sies at Aurelianus ikke holdt stand ’på grunn av de planene som ble lagt mot ham’?

¹⁹ Aurelianus ’holdt ikke stand på grunn av de planene som ble lagt mot ham’. I 275 la han ut på et felttog mot perserne. Mens han ventet i Trakia på en mulighet til å krysse stredet der og rykke inn i Lilleasia, la de som ’spiste hans mat’, planer mot ham og ’forårsaket hans sammenbrudd’. Han skulle til å kreve sin sekretær, Eros, til regnskap for visse uregelmessigheter. Men Eros laget en forfalsket liste med navnene på noen offiserer som skulle være dømt til døden, og da offiserene fikk se denne listen, sammensverget de seg mot Aurelianus og myrdet ham.

20. Hvordan ble Nordens konges «militære styrke . . . skylt bort»?

²⁰ Nordens konges løpebane endte ikke med keiser Aurelianus’ død. Andre romerske herskere fulgte. En tid var det én keiser i vest og én i øst. Under disse keiserne ble Nordens konges «militære styrke . . . skylt bort», «spredt»b, og mange ’falt som slagne’ som følge av at de germanske stammene rykket fram fra nord. Goterne brøt igjennom de romerske grensene på 300-tallet. Innfallene fortsatte, det ene etter det andre. I 476 avsatte den germanske hærføreren Odovaker den siste keiseren som hersket fra Roma. I begynnelsen av 500-tallet var den vestlige delen av Romerriket blitt knust, og det var germanske konger som hersket i Britannia, Gallia, Italia, Nord-Afrika og Spania. Den østlige delen av riket bestod til et stykke inn på 1400-tallet.

ET STORT RIKE BLIR DELT

21, 22. Hvilke forandringer innførte Konstantin på 300-tallet?

²¹ Uten å komme med unødvendige detaljer om Romerrikets sammenbrudd, som strakte seg over flere hundre år, forutsa Jehovas engel videre hva Nordens konge og Sydens konge skulle gjøre. En kort redegjørelse for noe av utviklingen i Romerriket vil imidlertid hjelpe oss til å identifisere de to rivaliserende kongene i senere tider.

²² På 300-tallet gjorde den romerske keiser Konstantin den frafalne form for kristendom til statsreligion. Han sammenkalte til og med til et kirkemøte i Nikaia i Lilleasia i 325 som han selv ledet. Senere flyttet Konstantin den keiserlige residens fra Roma til Bysants, eller Konstantinopel, og gjorde denne byen til sin nye hovedstad. Romerriket ble styrt av en enkelt keiser fram til keiser Theodosius Is død, 17. januar 395.

23. a) Hvordan ble Romerriket delt etter Theodosius’ død? b) Når endte Det østromerske rike? c) Hvem hadde makten i Egypt i 1517?

²³ Etter Theodosius’ død ble Romerriket delt mellom hans sønner. Honorius fikk den vestlige delen og Arcadius den østlige, med Konstantinopel som hovedstad. Britannia, Gallia, Italia, Spania og Nord-Afrika var blant de provinsene som tilfalt den vestlige delen. Makedonia, Trakia, Lilleasia, Syria og Egypt ble provinser i den østlige delen. I 642 falt den egyptiske hovedstaden, Alexandria, for sarasenerne (araberne), og Egypt ble en provins under kalifene. I januar 1449 ble Konstantin XI den siste keiseren i øst. Osmanene under sultan Mehmet II erobret Konstantinopel 29. mai 1453, og dermed opphørte Det østromerske rike å eksistere. I 1517 ble Egypt tyrkisk provins. Med tiden skulle imidlertid dette landet, som hadde tilhørt Sydens konge i oldtiden, bli underlagt et annet rike i vest.

24, 25. a) Hva var det ifølge noen historikere som markerte begynnelsen til Det hellige romerske rike? b) Hvordan gikk det til slutt med tittelen «keiser» av Det hellige romerske rike?

²⁴ I Det vestromerske rike gjorde den katolske biskopen av Roma seg stadig mer gjeldende, særlig i og med pave Leo I, som ble kjent for at han hevdet pavens maktstilling på 400-tallet. Med tiden tiltok paven seg retten til å krone en konge til keiser i vest. Det skjedde i Roma juledag år 800, da pave Leo III kronet frankerkongen Karl (den store) til keiser i det nye vestromerske rike. Denne kroningen blåste nytt liv i keiserdømmet i Roma, og noen historikere mener at det markerte begynnelsen til Det hellige romerske rike. Fra da av eksisterte Det østromerske rike og Det hellige romerske rike i vest, som begge hevdet at de var kristne.

²⁵ Karl den stores etterfølgere viste seg å være udugelige herskere. En tid var det ingen keiser. I mellomtiden hadde den tyske kongen Otto I fått herredømmet over store deler av det nordlige og det sentrale Italia. Han utropte seg selv til konge av Italia. Den 2. februar 962 ble Otto I kronet til keiser av Det hellige romerske rike av pave Johannes XII. Rikets hovedstad lå i Tyskland, og keiserne var tyske, i likhet med de fleste undersåttene. Fem hundre år senere antok herskerne av huset Habsburg i Østerrike tittelen «keiser», og de beholdt den i de fleste av de årene Det hellige romerske rike fortsatte å bestå.

DE TO KONGENES IDENTITET BLIR IGJEN TYDELIG

26. a) Hva kan sies om slutten for Det hellige romerske rike? b) Hvem trådte fram som Nordens konge?

²⁶ Napoleon I tilføyde Det hellige romerske rike dødsstøtet da han nektet å anerkjenne dets eksistens etter de seirene han vant i Tyskland i 1805. Keiser Frans II klarte ikke å forsvare kronen. Han avstod fra den romerske keisertittelen 6. august 1806 og var fra da av bare en nasjonal regent, keiser av Østerrike. Etter 1006 år opphørte Det hellige romerske rike å eksistere — et rike som var blitt grunnlagt av Leo III, en romersk-katolsk pave, og Karl den store, en frankisk konge. I 1870 ble Roma hovedstaden i kongeriket Italia, uavhengig av Vatikanet. Året etter fikk et tysk rike med Vilhelm I som keiser sin begynnelse. Dermed hadde den nyere tids Nordens konge — Tyskland — trådt fram på skueplassen.

27. a) Hvordan gikk det til at Egypt ble et britisk protektorat? b) Hvem kom til å innta stillingen som Sydens konge?

²⁷ Men hvem var den nyere tids Sydens konge? Historien viser at England utviklet seg til en stormakt på 1600-tallet. I 1798 erobret Napoleon I Egypt fordi han ville blokkere de britiske handelsveiene. Resultatet ble krig, og en britisk-osmansk allianse tvang franskmennene til å trekke seg ut av Egypt, som var Sydens konge på det tidspunkt da konflikten startet. I det århundret som fulgte, fikk britene stadig større innflytelse i Egypt. Etter 1882 var britene de egentlige makthaverne i Egypt. Da den første verdenskrig brøt ut i 1914, tilhørte Egypt Tyrkia og ble styrt av en kediv, en visekonge. Men etter at Tyrkia hadde tatt parti for Tyskland i krigen, avsatte Storbritannia kediven og erklærte Egypt for et britisk protektorat. Litt etter litt ble det knyttet sterke bånd mellom Storbritannia og Amerikas forente stater, og disse kom til å utgjøre den angloamerikanske verdensmakt. De inntok i fellesskap stillingen som Sydens konge.

[Fotnoter]

HVA HAR DU LÆRT?

• Hvilken romersk keiser var den første som stod fram som Nordens konge, og når sendte han ut «en oppkrever»?

• Hvem ble Nordens konge etter Augustus, og hvordan ble ’paktens Leder knust’?

• Hva ble utfallet av konflikten mellom Aurelianus som Nordens konge og Zenobia som Sydens konge?

• Hva skjedde med Romerriket, og hvilke makter stod fram som de to kongene på slutten av 1800-tallet?

[Ramme/bilde på sidene 248 til 250]

DEN ENE HEDRET, DEN ANDRE FORAKTET

DEN ene gjorde en republikk som var hjemsøkt av stridigheter, til et verdensrike. Den andre økte rikets velstand til det tjuedobbelte på 23 år. Den ene ble hedret ved sin død; den andre ble foraktet. Jesus levde og utførte sin tjeneste i disse to romerske keisernes regjeringstid. Hvem var de? Og hvorfor ble den ene hedret, mens den andre ikke ble det?

HAN ’OVERTOK EN BY AV TEGLSTEIN OG ETTERLOT EN BY AV MARMOR’

Da Julius Cæsar ble myrdet i år 44 f.v.t., var hans søsters dattersønn Gaius Octavius (Octavian) bare 18 år. Som Julius Cæsars adoptivsønn og hovedarving drog han straks til Roma for å gjøre krav på arven. Der møtte han en formidabel motstander — Marcus Antonius, som hadde vært Cæsars nærmeste medarbeider og regnet med å bli hovedarvingen. De politiske intrigene og maktkampen som fulgte, pågikk i 13 år.

Det var først etter at Octavian hadde slått de samlede styrkene til den egyptiske dronningen Kleopatra og hennes elsker, Marcus Antonius (i 31 f.v.t.), at han stod fram som Romerrikets ubestridte hersker. Året etter begikk Antonius og Kleopatra selvmord, og Octavian annekterte Egypt. Dermed ble den siste rest av det greske verdensrike fjernet, og Roma ble den rådende verdensmakt.

Octavian husket at Julius Cæsars despotiske maktutfoldelse hadde ført til at han ble myrdet, og han ønsket ikke å begå den samme feilen. For ikke å støte romere som var tilhengere av republikken, skjulte han sitt monarki under en republikansk forkledning. Han avviste titler som «konge» og «diktator». Videre kunngjorde han at han ville overgi kontrollen med alle provinsene til det romerske senat, og tilbød seg å frasi seg alle sine stillinger. Denne taktikken virket. Det takknemlige senatet oppfordret Octavian til å beholde sine stillinger og fortsette å ha kontroll med noen av provinsene.

Den 16. januar 27 f.v.t. gav senatet Octavian tittelen «Augustus», som betyr «opphøyd, majestetisk, hellig». Octavian ikke bare tok imot tittelen, men han oppkalte også en måned etter seg selv og tok en dag fra februar, slik at august skulle ha like mange dager som juli, en måned som hadde fått navn etter Julius Cæsar. Dermed ble Octavian Romas første keiser, og han ble fra da av kjent som keiser Augustus, Den Ærverdige, Majesteten. Senere antok han også tittelen «pontifex maximus» (øversteprest), og i år 2 f.v.t. — det året Jesus ble født — gav senatet ham tittelen Pater Patriae, «Fedrelandets Far».

Det var i det samme året det utgikk «en forordning fra keiser Augustus om at hele den bebodde jord skulle registreres . . . og alle drog av sted for å bli registrert, hver til sin egen by». (Lukas 2: 1—3) Dette førte til at Jesus ble født i Betlehem, som en oppfyllelse av en bibelsk profeti. — Daniel 11: 20; Mika 5: 2.

Augustus’ styre var preget av et visst mål av hederlighet og en stabil valuta. Augustus opprettet også et effektivt postsystem og bygde veier og broer. Han omorganiserte hæren, bygde opp en fast flåte og opprettet et elitekorps som ble kjent som pretorianergarden, den keiserlige livvakt. (Filipperne 1: 13) Oppmuntret av Augustus var diktere som Vergil og Horats svært produktive, og billedhoggere skapte vakre arbeider i det som nå blir kalt den klassiske stil. Augustus fullførte bygninger som Julius Cæsar hadde påbegynt, og restaurerte mange templer. Pax Romana (romerfreden), som han innførte, varte i over 200 år. Den 19. august i år 14 e.v.t. døde Augustus, 76 år gammel. Kort tid etter ble han opphøyd til gud.

Augustus roste seg av at han hadde «overtatt Roma som en by av teglstein og etterlatt den som en by av marmor». Han ønsket ikke den ufreden som rådde i den tidligere republikkens dager, tilbake og hadde til hensikt å lære opp ham som skulle bli den neste keiseren. Men han hadde ikke mange å velge mellom da han skulle utpeke sin etterfølger. Hans nevø, to dattersønner, en svigersønn og en stesønn var alle døde. Den eneste som var igjen og kunne overta, var hans stesønn Tiberius.

«EN SOM SKAL FORAKTES»

Mindre enn en måned etter at Augustus var død, utnevnte det romerske senat den 54 år gamle Tiberius til keiser. Tiberius regjerte til sin død, mars 37 e.v.t. Han var følgelig romersk keiser i hele den tiden Jesus utførte sin offentlige tjeneste.

Som keiser hadde Tiberius både dyder og laster. En av hans dyder var at han ikke likte å bruke penger på luksus. Det førte til at det var framgang og vekst i riket, og at han hadde midler til å yte hjelp i nødssituasjoner og i dårlige tider. Det tjener ham også til heder at han så på seg selv som et vanlig menneske, at han avviste mange ærestitler, og at han vanligvis lot keiserdyrkelsen bli rettet mot Augustus og ikke mot seg selv. Han oppkalte ikke en kalendermåned etter seg selv, slik Augustus og Julius Cæsar hadde gjort, og han tillot heller ikke at andre hedret ham på den måten.

Tiberius’ laster overgikk imidlertid hans dyder. Han var uhyre mistroisk og hyklersk overfor andre, og utallige mennesker ble myrdet på hans befaling. Mange av hans tidligere venner var blant ofrene. Han utvidet loven om majestetsforbrytelse til å omfatte ikke bare opprør, men også ærekrenkende uttalelser om keiseren. Det var trolig ved hjelp av denne loven jødene presset den romerske stattholderen Pontius Pilatus til å la Jesus bli drept. — Johannes 19: 12—16.

Tiberius samlet pretorianergarden i nærheten av Roma ved å bygge befestede kaserner nord for bymurene. Ved sitt nærvær skremte garden det romerske senat, som var en trussel mot Tiberius’ makt, og holdt enhver uregjerlighet hos folket under kontroll. Tiberius oppmuntret også til angiveri, og den siste delen av hans styre var preget av terror.

Ved sin død ble Tiberius regnet for å være en tyrann. Da han døde, gledet romerne seg, og senatet ville ikke opphøye ham til gud. Av disse og andre grunner ser vi at den profetien som gikk ut på at ’en som skulle foraktes’, skulle stå fram som «Nordens konge», ble oppfylt på Tiberius. — Daniel 11: 15, 21.

HVA HAR DU LÆRT?

• Hvordan gikk det til at Octavian ble Romas første keiser?

• Hva ble utrettet i keiser Augustus’ regjeringstid?

• Hvilke dyder og hvilke laster hadde Tiberius?

• Hvordan ble profetien om «en som skal foraktes», oppfylt på Tiberius?

[Bilde]

Tiberius

[Ramme/bilder på sidene 252 til 255]

ZENOBIA — PALMYRAS KRIGERDRONNING

«HUN var mørk i huden . . . Tennene var perlehvite, og de store, svarte øynene gnistret med en usedvanlig glans, samtidig som blikket var tiltalende mildt. Stemmen var kraftig og harmonisk. Hennes virile forstand ble styrket og utviklet ved studium. Hun hadde kjennskap til latin, og det greske språk behersket hun like perfekt som syrisk og egyptisk.» Slik ble Zenobia — krigerdronningen i den syriske byen Palmyra — lovprist av historikeren Edward Gibbon.

Zenobia var gift med en av byens fremste menn, Odenathus, som ble utnevnt til romersk konsul i 258 e.v.t. som belønning for at han hadde ført et vellykket felttog mot Persia for Romerriket. To år senere fikk Odenathus tittelen corrector totius Orientis (hele Østens stattholder) av den romerske keiser Gallienus som en anerkjennelse av hans seier over kong Sjahpur I av Persia. Med tiden tok Odenathus tittelen «kongenes konge». Odenathus kunne trolig i høy grad takke Zenobias mot og klokskap for sin framgang.

ZENOBIA TAR SIKTE PÅ Å SKAPE ET IMPERIUM

I 267, da Odenathus stod på høyden av sin makt, ble han og hans arving myrdet. Zenobia overtok sin manns stilling, siden hennes sønn var for ung. Hun var vakker og ærgjerrig, hun var en dyktig administrator, hun var vant til å delta i felttog sammen med sin mann, og hun snakket flere språk flytende, og nå klarte hun å vinne sine undersåtters respekt og støtte. Zenobia var glad i å tilegne seg lærdom og omgav seg med intellektuelle. En av hennes rådgivere var filosofen og retorikeren Cassius Longinus, som sies å ha vært «et levende bibliotek og et vandrende museum». I en bok om Zenobia skriver forfatteren Richard Stoneman: «I løpet av fem år etter at Odenathus døde . . . hadde Zenobia etablert seg i sitt folks bevissthet som Østens herskerinne.» — Palmyra and Its Empire—Zenobia’s Revolt Against Rome.

På den ene siden av Zenobias maktområde lå Persia, som hun og hennes mann hadde svekket, og på den andre siden lå Romerriket, som var i forfall. Historikeren J.M. Roberts sier om forholdene i Romerriket på den tiden: «Det tredje århundre var . . . en forferdelig tid for Romerriket både i østlige og i vestlige grenseområder, samtidig med at en ny periode med borgerkrig og krangel om arvefølgen hadde begynt. Tjueto keisere (tronpretendenter ikke medregnet) kom og gikk.» Den syriske herskerinnen var derimot en veletablert enevoldsmonark i sitt rike. Stoneman sier: «Fordi hun kontrollerte maktbalansen mellom to imperier [Persia og Romerriket], kunne hun ta sikte på å skape et tredje imperium som ville ha herredømmet over dem begge.»

Da det i år 269 dukket opp en tronpretendent i Egypt som utfordret det romerske herredømmet, bød det seg en anledning for Zenobia til å utvide sitt maktområde. Zenobias hær marsjerte raskt inn i Egypt, knuste opprøreren og tok landet i besittelse. Hun utropte seg selv til dronning av Egypt og lot prege mynter med sitt navn på. Hennes rike strakte seg nå fra Nilen til Eufrat. Det var på dette stadium i sitt liv hun kom til å inneha stillingen som «Sydens konge». — Daniel 11: 25, 26.

ZENOBIAS HOVEDSTAD

Zenobia befestet og forskjønnet sin hovedstad, Palmyra, i en slik grad at den kunne måle seg med de større byene i den romerske verden. Det antas at folketallet kom opp i over 150 000. Praktfulle offentlige bygninger, templer, hager, søyler og monumenter fylte byen, som var omgitt av en mur som skal ha vært 21 kilometer lang. En søylegang med over 15 meter høye korintiske søyler — i alt omkring 1500 — strakte seg langs hovedgaten. Overalt i byen var det statuer og byster av helter og rike velgjørere. I 271 reiste Zenobia statuer av seg selv og sin avdøde mann.

Soltemplet var et av de mest praktfulle byggverkene i Palmyra og spilte utvilsomt en dominerende rolle i byens religiøse liv. Det er mulig at Zenobia dyrket en guddom som var knyttet til solguden. Men Syria var i det tredje århundre et land med mange religioner. I Zenobias rike var det både bekjennende kristne, jøder og folk som tilbad solen og månen. Hvilken holdning inntok hun til disse forskjellige formene for gudsdyrkelse? Forfatteren Stoneman bemerker: «En klok hersker vil ikke overse noen skikker som folket finner passende. . . . Man håpet at gudene hadde stilt seg på Palmyras side.» Det ser ut til at Zenobia viste religiøs toleranse.

Med sin fargerike personlighet vakte Zenobia beundring hos mange. Det viktigste var den rollen hun spilte ved at hun representerte en politisk maktfaktor som var profetisk omtalt av Daniel. Hennes herredømme varte imidlertid bare i fem år. Zenobia ble slått av den romerske keiser Aurelianus i 272, og Palmyra falt for aldri mer å reise seg. Zenobia ble vist nåde. Hun skal ha giftet seg med en romersk senator og ført en tilbaketrukket tilværelse resten av livet.

HVA HAR DU LÆRT?

• Hvordan er Zenobias personlighet blitt beskrevet?

• Hva er noe av det Zenobia blir husket for?

• Hvilken holdning hadde Zenobia til religion?

[Bilde]

Dronning Zenobia taler til sine soldater

[Oversikt/bilder på side 246]

KONGENE I DANIEL 11: 20—26

Daniel 11: 20 Augustus

Daniel 11: 21—24 Tiberius

Daniel 11: 25, 26 Aurelianus Dronning Zenobia

[Bilde]

Aurelianus

[Bilde]

Tiberius

[Bilde]

Statuett av Karl den store

[Bilde]

Augustus

[Bilde]

Britisk krigsskip fra 1600-tallet

[Helsides bilde på side 230]

[Bilde på side 233]

Augustus

[Bilde på side 234]

Tiberius

[Bilde på side 235]

På grunn av Augustus’ dekret reiste Josef og Maria til Betlehem

[Bilde på side 237]

Jesus ble, som forutsagt, «knust» i døden

[Bilder på side 245]

1. Karl den store 2. Napoleon I 3. Vilhelm I 4. Tyske soldater under den første verdenskrig