INSPIRASJON

Det at noe er inspirert, vil i bibelsk sammenheng si at det er frambrakt under innflytelse av en overmenneskelig ånd. Hvis denne ånd er Jehova, vil resultatet være uttalelser eller skrifter som er Guds ord. Apostelen Paulus skrev til Timoteus: «Hele Skriften er inspirert av Gud.» (2Ti 3: 16) Uttrykket «inspirert av Gud» er en oversettelse av det sammensatte greske ordet theọpneustos, som bokstavelig betyr «Gud-åndet», eller «innblåst av Gud».

Dette greske uttrykket, som bare forekommer dette ene stedet i Bibelen, viser at Gud er Kilden til og Forfatteren av De hellige skrifter, Bibelen. Et tilsvarende uttrykk finnes i De hebraiske skrifter, i Salme 33: 6, hvor det sies: «Himlene ble dannet ved Jehovas ord, og hele deres hær ved hans munns ånd [eller ånde].»

Et resultat av Guds ånds virksomhet. Det middel eller redskap som Gud benyttet da han sørget for at «hele Skriften» ble inspirert, var hans hellige ånd, eller virksomme kraft. (Se ÅND.) Denne hellige ånd virket på mennesker og fikk dem til å nedskrive Guds budskap. Apostelen Peter sier derfor om Bibelens profetier: «Dere vet først og fremst dette, at ingen profeti i Skriften utspringer fra noen privat tydning. For aldri er en profeti blitt frambrakt ved et menneskes vilje, men mennesker talte ord fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd.» (2Pe 1: 20, 21) Guds ånd virket på alle bibelskribentenes sinn og hjerte og ledet dem til det mål Gud hadde fastsatt. Kong David sa: «Det var Jehovas ånd som talte gjennom meg, og hans ord var på min tunge.» (2Sa 23: 2) Da Jesus siterte fra Salme 110, sa han at David hadde skrevet den «under inspirasjon [bokst.: i ånd]». (Mt 22: 43) Den parallelle passasjen i Markus 12: 36 sier «ved den hellige ånd».

Akkurat som Jehovas ånd gav mennesker kraft og evne til å utføre andre guddommelige oppdrag – for eksempel å framstille presteklær og utstyr til tabernaklet (2Mo 28: 3; 35: 30–35), påta seg administrative oppgaver (5Mo 34: 9) og lede militære styrker (Dom 3: 9, 10; 6: 33, 34) – satte den noen menn i stand til å nedskrive Bibelen. Gjennom denne ånd kunne de få visdom, forstand, kunnskap, råd og kraft over det normale, alt etter deres spesielle behov. (Jes 11: 2; Mi 3: 8; 1Kt 12: 7, 8) Om David sies det at han fikk byggeplanen til templet «ved inspirasjon [bokst.: ved ånden]». (1Kr 28: 12) Jesus forsikret sine apostler om at Guds ånd ville hjelpe dem ved å lære dem, lede dem og minne dem om alt det han hadde fortalt, og åpenbare ting som hørte framtiden til, for dem. (Joh 14: 26; 16: 13) Dette sikret sannferdige og nøyaktige evangelieberetninger, deriblant mange og lange gjengivelser av Jesu taler, selv om for eksempel Johannesevangeliet først ble skrevet mange år etter Jesu død.

Ledet av «Jehovas hånd». Bibelskribentene kom under Jehovas «hånd», hans ledende og styrende kraft. (2Kg 3: 15, 16; Ese 3: 14, 22) Akkurat som Jehovas «hånd» kunne lede hans tjenere til å tale eller til å tie til bestemte tider (Ese 3: 4, 26, 27; 33: 22), kunne den få dem til å skrive eller til å la være å skrive; den kunne lede dem til å omtale visse ting og til å utelate andre. Sluttresultatet ville i hvert enkelt tilfelle bli det Jehova ønsket.

Hvordan Gud ledet skribentene. Som apostelen skrev, talte Gud «på mange måter» til sine tjenere i førkristen tid. (He 1: 1, 2) I minst ett tilfelle, nemlig i forbindelse med dekalogen, eller De ti bud, overbrakte Gud opplysninger i skreven form, slik at Moses bare kunne overføre dem til skriftruller eller annet skrivemateriale. (2Mo 31: 18; 5Mo 10: 1–5) I andre tilfeller dikterte Gud opplysninger ord for ord. Da Jehova gav sitt folk, Israel, den omfattende samling av lover og forskrifter som var grunnlaget for hans pakt med dem, sa han til Moses: «Skriv du ned disse ord.» (2Mo 34: 27) Også profetene fikk ofte spesielle budskaper som de skulle overbringe, og som deretter ble nedskrevet og kom til å utgjøre en del av Bibelen. – 1Kg 22: 14; Jer 1: 7; 2: 1; 11: 1–5; Ese 3: 4; 11: 5.

Opplysninger ble også formidlet til bibelskribentene i syner og drømmer. Ved hjelp av drømmer, eller nattlige syner, ble tydeligvis et bilde av Guds budskap eller hensikt innprentet i en persons sinn mens han sov. (Da 2: 19; 7: 1) Gud meddelte imidlertid oftere bibelskribentene sine tanker ved å gi dem syner mens de var våkne, slik at åpenbaringene ble innprentet mens de var ved full bevissthet. (Ese 1: 1; Da 8: 1; Åp 9: 17) Noen fikk syner mens de befant seg i en tilstand av transe. Selv om de var ved bevissthet, var de tydeligvis så oppslukt av synene at de ikke registrerte hva som foregikk rundt dem. – Apg 10: 9–17; 11: 5–10; 22: 17–21; se SYN.

Ved mange anledninger ble engler benyttet som sendebud som overbrakte Guds budskaper. (He 2: 2) De spilte noen ganger en større rolle i forbindelse med formidlingen av opplysninger enn det umiddelbart framgår av beretningene. Det sies for eksempel om den loven som ble gitt til Moses, at den ble uttalt av Gud, men både Stefanus og Paulus viser at Gud brukte engler ved formidlingen av den. (Apg 7: 53; Ga 3: 19) Ettersom englene talte i Jehovas navn, kunne det budskapet de overbrakte, sies å være «Jehovas ord». – 1Mo 22: 11, 12, 15–18; Sak 1: 7, 9.

Uansett hvordan de enkelte budskapene ble formidlet, er alle deler av Bibelen like pålitelige, ettersom de alle er inspirert av Gud, eller «Gud-åndet».

Kan Bibelen være inspirert av Gud all den tid hver bibelskribent hadde sin egen stil?

Kjensgjerningene viser at de mennene Gud benyttet til å nedskrive Bibelen, ikke mekanisk skrev ned det han dikterte. Vi leser for eksempel at den ’Gud-åndede’ åpenbaringen som apostelen Johannes fikk av en engel, ble framstilt for ham «i tegn», og at Johannes så «vitnet om det ord Gud gav, og om det vitnesbyrd Jesus Kristus avla, ja om alt det han har sett». (Åp 1: 1, 2) «Ved inspirasjon [bokst.: i ånd]» kom Johannes til å være «på Herrens dag», og det ble sagt til ham: «Det du ser, skal du skrive i en bokrull.» (Åp 1: 10, 11) Gud lot tydeligvis bibelskribenter bruke sine mentale evner og selv velge ord og uttrykk når de skulle beskrive de syner de så. (Hab 2: 2) Han ledet dem imidlertid alltid og overvåket deres arbeid, slik at produktet ikke bare ble nøyaktig og sant, men også i overensstemmelse med hans hensikt. (Ord 30: 5, 6) Forkynneren 12: 9, 10 viser at det krevde personlig innsats av skribentene, at de blant annet måtte grunne på tingene, foreta grundige undersøkelser og sette det hele sammen på en ordnet måte for å kunne finne «tiltalende ord og . . . skrive rette ord, sannhets ord». – Jf. Lu 1: 1–4.

Dette er uten tvil forklaringen på at en ved en gjennomgang av Bibelens bøker finner forskjellige stilarter og uttrykk som tydeligvis vitner om skribentens bakgrunn. Det er mulig at Gud har sett på skribentenes medfødte evner når han valgte dem til å utføre sin spesielle oppgave; han kan også ha forberedt dem med tanke på at de skulle tjene hans hensikt på denne måten.

Som eksempler på denne individuelle uttrykksmåten kan nevnes at Matteus, som hadde vært skatteoppkrever, ofte omtalte tall og pengebeløp (Mt 17: 27; 26: 15; 27: 3), og at Lukas, «den elskede lege» (Kol 4: 14), brukte bestemte uttrykk som vitner om hans medisinske bakgrunn. – Lu 4: 38; 5: 12; 16: 20.

Selv i de tilfeller hvor skribenten sier at han har mottatt «Jehovas ord» eller et bestemt «utsagn», er dette kanskje ikke blitt formidlet ord for ord, men ved at skribenten i sitt sinn har fått innprentet et bilde av Guds hensikt som han deretter har kunnet uttrykke i ord. Dette kan være forklaringen på at noen skribenter sier at de «så» (ikke «hørte») Jehovas «utsagn» eller «ord». – Jes 13: 1; Mi 1: 1; Hab 1: 1; 2: 1, 2.

De mennene som ble brukt til å nedskrive Bibelen, samarbeidet altså med Jehovas hellige ånd. De var villige til å underlegge seg Guds ledelse (Jes 50: 4, 5) og ivrige etter å lære om hans vilje og om hvordan han ville lede begivenhetene. (Jes 26: 9) I mange tilfeller hadde de bestemte mål i tankene (Lu 1: 1–4) eller reagerte på et åpenbart behov (1Kt 1: 10, 11; 5: 1; 7: 1), og Gud ledet dem, slik at det de skrev, var i overensstemmelse med hans hensikt og oppfylte den. (Ord 16: 9) De var åndelige mennesker, og deres hjerte og sinn var derfor i harmoni med Guds vilje; de ’hadde Kristi sinn’, og de nedskrev derfor ikke menneskers visdom eller «sitt eget hjertes syn», slik som de falske profetene gjorde. – 1Kt 2: 13–16; Jer 23: 16; Ese 13: 2, 3, 17.

Det er tydelig at den hellige ånd påvirket bibelskribentene på forskjellige måter, ved «forskjellige virksomheter». (1Kt 12: 6) Noen av dem hadde i forveien adgang til en betydelig del av de opplysningene de skulle formidle, ettersom disse allerede fantes i skreven form. Dette gjelder for eksempel slektsregistrene og visse historiske beretninger. (Lu 1: 3; 3: 23–38; 4Mo 21: 14, 15; 1Kg 14: 19, 29; 2Kg 15: 31; 24: 5; se BOK.) I slike tilfeller ville Guds ånd lede utvelgelsen av det stoffet som skulle tas med, og sørge for at det ikke snek seg inn feil og unøyaktigheter. Det sier seg selv at ikke alle uttalelser som forskjellige personer har kommet med, og som er tatt med i Bibelen, er inspirert av Gud, men utvelgelsen av stoffet og den nøyaktige nedskrivningen av det har foregått under den hellige ånds ledelse. (Se 1Mo 3: 4, 5; Job 42: 3; Mt 16: 21–23.) På denne måten har Gud i sitt inspirerte Ord bevart en beretning som viser hva som skjer når mennesker lytter til ham og arbeider i overensstemmelse med hans hensikt, og også hva som skjer når mennesker tenker, taler og handler på en måte som vitner om mangel på respekt for Gud eller uvitenhet om hans rettferdige veier. Opplysninger om jordens historie før menneskets skapelse (1Mo 1: 1–26), om begivenheter og virksomheter i himmelen (Job 1: 6–12 og andre skriftsteder) samt profetier og åpenbaringer av Guds hensikter og av læresetninger måtte imidlertid formidles på overnaturlig vis, ved Guds ånd. Når det gjelder vise ordspråk og råd, kan skribentene naturligvis ha lært mye av egen erfaring og enda mer ved sitt studium og sin anvendelse av de deler av Bibelen som allerede var nedskrevet, men Guds ånd må likevel ha virket på dem for at det de skrev, skulle oppfylle betingelsene for å bli en del av Guds Ord, som «er levende og utfolder kraft . . . og kan skjelne hjertets tanker og hensikter». – He 4: 12.

Dette framgår av noen uttalelser apostelen Paulus kommer med i sitt første brev til korinterne. I forbindelse med at han gir veiledning om ekteskap og den enslige stand, sier han: «Men til de andre sier jeg, ja jeg, ikke Herren . . .», og: «Når det nå gjelder jomfruer, så har jeg ikke noe påbud fra Herren, men jeg gir uttrykk for min mening.» Og angående en enke skriver han til slutt: «Men hun er lykkeligere hvis hun forblir som hun er, etter min mening. Jeg mener bestemt at jeg også har Guds ånd.» (1Kt 7: 12, 25, 40) Paulus mente tydeligvis at han i visse spørsmål ikke kunne sitere noen direkte veiledning fra Herren Jesus. Som en apostel som var fylt med Guds ånd, gav han derfor uttrykk for hva han selv mente. Hans veiledning var imidlertid «Gud-åndet» og er derfor kommet med i De hellige skrifter og har like stor gyldighet som disse skriftene for øvrig.

Bibelens inspirerte skrifter skiller seg tydelig ut fra andre skrifter, som kanskje bærer et visst preg av åndens ledelse, men som ikke med rette kan klassifiseres som hørende til De hellige skrifter. Som allerede nevnt fantes det i førkristen tid også andre skrifter enn De hebraiske skrifters kanoniske bøker, for eksempel offisielle opptegnelser om Judas og Israels konger. Noen av disse skriftene kan ha vært avfattet av menn som tilbad Gud. Slike skrifter ble til og med benyttet som kildemateriale av de skribentene som ble inspirert til å nedskrive deler av De hellige skrifter. Det samme gjorde seg gjeldende i aposteltiden. Foruten de brevene som er opptatt i Bibelens kanon, skrev apostlene og andre eldste uten tvil i årenes løp mange andre brev til menighetene. Selv om brevskriverne var ledet av Guds ånd, godkjente ikke Gud disse andre skriftene som en del av sitt ufeilbarlige Ord. De ikke-kanoniske hebraiske skriftene kan ha inneholdt visse feil, og selv apostlenes ikke-kanoniske skrifter kan til en viss grad ha gjenspeilt den mangelfulle forståelse Guds folk hadde i den kristne menighets tidligste år. (Jf. Apg 15: 1–32; Ga 2: 11–14; Ef 4: 11–16.) Men akkurat som Gud ved sin ånd, eller virksomme kraft, kunne sette noen kristne i stand til å «skjelne inspirerte uttalelser», kunne han også lede dem som utgjorde den kristne menighets styrende råd, slik at de kunne skjelne hvilke inspirerte skrifter som skulle tas med i De hellige skrifters kanon. – 1Kt 12: 10; se KANON.

De hellige skrifter anerkjent som inspirert. Det finnes tydelige vitnesbyrd om at alle de hellige skrifter, som etter hvert ble føyd til Bibelens kanon, konsekvent ble anerkjent av Guds tjenere, deriblant Jesus og hans apostler, som inspirert. Med «inspirasjon» siktes det ikke her til en skjerpelse av intellektet til en høyere grad av kreativitet eller følsomhet (slik som ordet ofte blir brukt i forbindelse med kunstnere og diktere), men til det at disse skriftene er blitt frambrakt på en slik måte at de er ufeilbarlige og har samme autoritet som om de var skrevet av Gud selv. De profeter som var med på å skrive De hebraiske skrifter, gav derfor uten unntak Gud æren for sine budskaper, idet de over 300 ganger sa: «Dette er hva Jehova har sagt.» (Jes 37: 33; Jer 2: 2; Na 1: 12) Jesus og hans apostler siterte tillitsfullt De hebraiske skrifter som Guds eget ord som ble talt gjennom skribentene, og de hadde full tillit til at disse skriftene ville bli oppfylt, og betraktet dem som den endelige autoritet i enhver strid. (Mt 4: 4–10; 19: 3–6; Joh 13: 18; Apg 13: 33–35; 1Kt 15: 3, 4; 1Pe 1: 16; 2: 6–9) De var overbevist om at de inneholdt «Guds hellige utsagn». (Ro 3: 1, 2; He 5: 12) I Hebreerne 1: 1 sier Paulus at Gud talte til Israel ved profetene, og deretter siterer han fra flere av De hebraiske skrifters bøker, idet han legger det fram som om ordene var uttalt av Jehova Gud selv. (He 1: 5–13) Jevnfør lignende henvisninger til den hellige ånd i Apostlenes gjerninger 1: 16; 28: 25; Hebreerne 3: 7; 10: 15–17.

Jesus gav uttrykk for sin fulle tillit til De hellige skrifters ufeilbarlighet da han sa: «Skriften kan jo ikke gjøres ugyldig» (Joh 10: 34, 35), og: «Snarere skal himmel og jord forsvinne enn at den minste bokstav eller en liten del av en bokstav på noen måte skal forsvinne fra Loven og ikke alt finne sted.» (Mt 5: 18) Han sa til saddukeerne at de tok feil angående oppstandelsen fordi de ’verken kjente Skriftene eller Guds kraft’. (Mt 22: 29–32; Mr 12: 24) Han var villig til å bli arrestert og til og med bli drept fordi han visste at dette skjedde som en oppfyllelse av Guds skrevne Ord, De hellige skrifter. – Mt 26: 54; Mr 14: 27, 49.

Disse uttalelsene gjelder naturligvis de førkristne skrifter, De hebraiske skrifter. Det er imidlertid tydelig at også De kristne greske skrifter både ble framstilt som og anerkjent som inspirert (1Kt 14: 37; Ga 1: 8, 11, 12; 1Te 2: 13), og apostelen Peter regner således Paulus’ brev med til de øvrige skrifter. (2Pe 3: 15, 16) Bibelens samlede skrifter utgjør derfor Guds enhetlige og harmoniske skrevne Ord. – Ef 6: 17.

Avskrifters og oversettelsers autoritet. Guds skrevne Ord må derfor tilskrives absolutt ufeilbarlighet. Dette gjelder originalskriftene, men ingen av disse eksisterer i dag, så vidt man vet. Avskrifter og oversettelser av disse originalskriftene kan ikke gjøre krav på å være fullstendig nøyaktige. Det finnes imidlertid mange vitnesbyrd som gir god grunn til å tro at de avskrifter av De hellige skrifter vi i dag har tilgang til, inneholder Guds skrevne ord i en så godt som nøyaktig form, ettersom de punktene som det kan reises tvil om, ikke berører budskapets innhold. Det at Jehova Gud gikk i gang med å tilveiebringe De hellige skrifter, og den inspirerte uttalelsen at «Jehovas ord varer evig», gjør at vi kan ha tillit til at Jehova Gud har sørget for at skriftenes integritet er blitt bevart opp gjennom århundrene. – 1Pe 1: 25.

Hva er grunnen til at sitater fra De hebraiske skrifter har en annen ordlyd i De kristne greske skrifter?

De kristne bibelskribenter brukte tydeligvis i flere tilfeller den greske oversettelsen Septuaginta når de siterte fra De hebraiske skrifter. Deres sitater fra Septuaginta skiller seg i noen tilfeller ut fra ordlyden i de oversettelser av De hebraiske skrifter som blir brukt i dag (hvorav de fleste er basert på den hebraiske massoretiske tekst, som daterer seg fra omkring 900-tallet e.v.t.). Paulus bruker for eksempel i et sitat fra Salme 40: 6 setningen «men du gjorde i stand et legeme til meg», som forekommer i Septuaginta. (He 10: 5, 6) De eksisterende hebraiske håndskrifter inneholder ikke dette uttrykket i Salme 40: 6, men har i stedet ordene: «Disse mine ører åpnet du.» Hvorvidt den opprinnelige hebraiske tekst inneholdt den vendingen som finnes i Septuaginta, kan ikke sies med sikkerhet, men uansett hvordan det forholder seg, var det Guds ånd som ledet Paulus til å bruke dette sitatet, og ordene har derfor Guds godkjennelse. Det betyr ikke at hele oversettelsen Septuaginta skal betraktes som inspirert, men de deler av den som ble sitert av de kristne bibelskribenter, som skrev under inspirasjon, er blitt tatt opp som en del av Guds Ord.

I noen få tilfeller skiller ordlyden i Paulus’ og andres sitater seg ut fra både den hebraiske og den greske tekst vi har til rådighet i dag. Det er imidlertid bare snakk om mindre forskjeller, og en nærmere undersøkelse viser at det i disse tilfellene dreier seg om omskrivninger, sammenfatninger, bruk av synonymer eller tilføyelser av forklarende ord eller setninger. I 1. Mosebok 2: 7 sies det for eksempel at «mennesket ble en levende sjel», mens Paulus, når han siterer dette skriftstedet, sier: «Slik står det også skrevet: ’Det første menneske, Adam, ble en levende sjel.’» (1Kt 15: 45) De innskutte ordene «første» og «Adam» tjente til å framheve kontrasten mellom Adam og Kristus. Denne tilføyelsen er i full overensstemmelse med Skriftens vitnesbyrd og fører på ingen måte til at det siterte skriftstedets betydning eller innhold blir forandret. De som Paulus skrev til, hadde avskrifter (eller oversettelser) av De hebraiske skrifter til sin rådighet som var eldre enn dem vi har i dag, og de kunne kontrollere de sitatene han anførte, slik som jødene i Berøa gjorde. (Apg 17: 10, 11) Det at den kristne menighet i det første århundre opptok hans brev i De hellige skrifters kanon, viser at de anerkjente slike sitater som en del av Guds inspirerte Ord. – Sml. også Sak 13: 7 med Mt 26: 31.

Sanne og falske «inspirerte uttalelser». I noen apostoliske skrifter blir det greske ordet pneuma (ånd) brukt på en spesiell måte. I 2. Tessaloniker 2: 2 formaner for eksempel apostelen Paulus sine brødre i Tessalonika til ikke å bli brakt ut av fatning eller bli oppspilt «verken av en inspirert uttalelse [bokst.: ånd] eller av et muntlig budskap eller av et brev, som om det var fra oss, om at Jehovas dag er her». Vi ser her at Paulus bruker ordet pneuma (ånd) i forbindelse med «et muntlig budskap» og «et brev», former for kommunikasjon. Langes Commentary on the Holy Scriptures (s. 126) har derfor følgende kommentar til dette skriftstedet: «Med dette hentyder apostelen til noe som er inspirert, en angivelig forutsigelse, en profets uttalelse.» (Oversatt til engelsk og redigert av P. Schaff, 1976.) I Vincents Word Studies in the New Testament sies det: «Ved ånd. Ved profetiske uttalelser av enkeltpersoner i kristne forsamlinger som gjorde krav på den autoritet som tilkom guddommelige åpenbaringer.» (1957, bd. IV, s. 63) Mens noen oversettelser ganske enkelt gjengir pneuma i dette og lignende tilfeller med «ånd», har man i andre oversettelser derfor valgt å gjengi det med «Åndens budskap» (AT), ’åndsåpenbaring’ (NO), «forutsigelse» (JB), «inspirasjon» (D’Ostervald; Segond) og «inspirert uttalelse» (NV).

Paulus’ ord viser tydelig at det finnes både sanne og falske «inspirerte uttalelser». I 1. Timoteus 4: 1 omtaler han begge formene, når han sier: «Den inspirerte uttalelse [fra Jehovas hellige ånd] sier uttrykkelig at i senere tidsperioder skal noen falle fra troen, idet de retter sin oppmerksomhet mot villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer.» Av dette framgår det at kilden til de falske «inspirerte uttalelser» er demonene. Dette blir støttet av det synet hvor apostelen Johannes så «tre urene inspirerte uttalelser» som lignet frosker, komme ut av dragens munn, av villdyrets munn og av den falske profets munn, uttalelser som han direkte sier er «inspirert av demoner», og som gjør at jordens konger blir samlet til Harmageddon-krigen. – Åp 16: 13–16.

Det var derfor med god grunn Johannes tilskyndte de kristne til å ’prøve de inspirerte uttalelser for å se om de er av Gud’. (1Jo 4: 1–3; jf. Åp 22: 6.) Han pekte videre på at Guds sanne inspirerte uttalelser kom gjennom den sanne kristne menighet, ikke gjennom ukristne, verdslige kilder. Johannes’ ord var naturligvis inspirert av Jehova Gud, men selv hvis man ser bort fra dette, hadde Johannes i sitt brev lagt en solid grunnvoll for den frimodige ytringen: «Den som vinner kunnskapen om Gud, hører på oss; den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Det er slik vi merker oss sannhetens inspirerte uttalelse og villfarelsens inspirerte uttalelse.» (1Jo 4: 6) Dette var ingen grunnløs, dogmatisk påstand, for Johannes hadde vist at han og andre sanne kristne la Guds ånds frukter for dagen, først og fremst kjærlighet, og at de ved sin rette oppførsel og sannferdige tale beviste at de ’vandret i lyset’ i forening med Gud. – 1Jo 1: 5–7; 2: 3–6, 9–11, 15–17, 29; 3: 1, 2, 6, 9–18, 23, 24; se som en kontrast til dette Tit 1: 16.