GEDALJA

(Gedạlja) [Jehova er stor].

1. En levittisk sanger som på Davids tid ble tatt ut ved loddkasting til å lede den andre av de 24 tjenestegruppene som hver bestod av 12 musikere. – 1Kr 25: 3, 9, 31.

2. Farfar til profeten Sefanja og muligens en etterkommer av kong Hiskia. – Sef 1: 1.

3. Sønn av Pasjhur; en av de fyrstene i Jerusalem som gikk til kong Sidkia og anklaget Jeremia for å svekke stridsmennene og hele folket, og som oppfordret kongen til å la Jeremia lide døden for dette. Kongen gav dem frie hender, og fyrstene kastet Jeremia i en gjørmete cisterne. – Jer 38: 1–6.

4. «Sønn av Ahikam, Sjafans sønn.» Da Jerusalem var blitt ødelagt i 607 f.v.t., innsatte Nebukadnesar denne Gedalja som stattholder over de jødene som var blitt latt tilbake i Juda land. Gedalja etablerte seg i Mispa, og Jeremia bosatte seg hos ham der. Da de militære førerne som hadde unngått å bli tatt til fange, fikk høre at Gedalja var blitt innsatt som stattholder, kom de med sine menn til ham i Mispa. Gedalja forsikret dem under ed om at det ville gå dem godt så lenge de fortsatte å tjene Babylons konge, og han oppfordret dem til å samle seg vin, olje og sommerfrukter. Også de jødene som var fordrevet til Moab, Ammon, Edom og andre steder, kom etter hvert til Gedalja.

Ba’alis, kongen i Ammon, mislikte tydeligvis denne utviklingen. Han klarte å verve Ismael til å være med på en sammensvergelse for å myrde Gedalja. Johanan og de andre førerne for de militære styrkene fikk høre om dette og underrettet Gedalja, men han trodde dem ikke. Johanan oppsøkte til og med Gedalja i all hemmelighet og tilbød seg å forpurre planen ved å drepe Ismael. Men Gedalja ville ikke høre på ham. Han mente at det som ble sagt om Ismael, var løgn. Da så Ismael kom til Mispa sammen med ti andre menn, traff Gedalja ingen forholdsregler. Han begynte å spise sammen med dem, og Ismael og hans menn reiste seg mens de spiste, og drepte både Gedalja og alle de jødene og kaldeerne som var sammen med ham. – 2Kg 25: 22–25; Jer 39: 14; 40: 5 til 41: 3.

5. En av de prestene på Esras tid som hadde tatt seg fremmede hustruer, og som lovte å sende dem bort. – Esr 10: 18, 19.