Bibelens bok nummer 36 — Sefanja

Skribent: Sefanja

Sted skrevet: Juda

Fullført: Før 648 f.Kr.

 1. a) Hvorfor var Sefanjas budskap aktuelt? b) Hvorfor var hans navn passende?

TIDLIG i regjeringstiden til Juda-kongen Josjia (659—629 f.Kr.), på en tid da Ba’al-dyrkelsen var svært utbredt og ’avgudsprestene’ tok ledelsen i denne urene tilbedelsen, må det budskapet profeten Sefanja forkynte, ha kommet som en overraskelse på folket i Jerusalem. Selv om Sefanja muligens var en etterkommer av kong Hiskia av Judas kongehus, kritiserte han sterkt forholdene i landet. (Sef. 1: 1, 4) Han forkynte et domsbudskap. Guds folk var blitt ulydig, og bare Jehova kunne gjenreise det, føre det tilbake til den rene tilbedelse og velsigne det, slik at det kunne være til «ære og ros blant alle folk på jorden». (3: 20) Sefanja påpekte at det bare var ved at Gud grep inn, at noen kunne bli «spart på [Jehovas] vredesdag». (2: 3) Hans navn er da også meget passende, for navnet Tsefan·jahʹ (hebraisk) betyr «Jehova har skjult (gjemt)».

 2. Hvordan brakte Sefanjas anstrengelser gode resultater, men hvorfor ble dette bare midlertidig?

² Sefanjas anstrengelser brakte gode resultater. Kong Josjia, som hadde kommet på tronen da han var åtte år gammel, begynte i sitt 12. regjeringsår «å rense Juda og Jerusalem». Han utryddet falsk tilbedelse, satte «[Jehovas] hus» i stand og gjeninnførte feiringen av påsken. (2. Krøn., kap. 34 og 35) Men kong Josjias reformer ble bare midlertidige, for han ble etterfulgt av tre sønner og én sønnesønn som alle «gjorde det som var ondt i [Jehovas] øyne». (2. Krøn. 36: 1—12) Dette var en oppfyllelse av følgende ord av Sefanja: «Jeg straffer høvdinger og kongesønner og . . . [dem] som fyller sin Herres hus med vold og svik.» — Sef. 1: 8, 9.

 3. Når og hvor profeterte Sefanja, og hvilken dobbel hensikt har budskapet i hans bok?

³ Ut fra det som er nevnt, kan vi trekke den slutning at «[Jehovas] ord . . . kom til Sefanja» på et eller annet tidspunkt før 648 f.Kr., Josjias 12. regjeringsår. Det er ikke bare det at det første verset viser at han talte i Juda, men den nøyaktige kjennskap han har til steder og skikker i Jerusalem, taler for at han også bodde i Juda. Det budskapet boken inneholder, har en dobbel hensikt — det er både truende og trøsterikt. Det dreier seg for det meste om Jehovas dag, en skrekkens dag som er truende nær, men på samme tid forutsier det også at Jehova skal føre tilbake et ydmykt folk som tar «sin tilflukt til [Jehovas] navn». — 1: 1, 7—18; 3: 12.

 4. Hva er det som viser at Sefanjas bok er autentisk og inspirert av Gud?

⁴ Det vil ikke la seg gjøre å motbevise at denne profetiske boken er autentisk. Jerusalem ble ødelagt i 607 f.Kr., over 40 år etter at Sefanja hadde forutsagt det. Det er ikke bare den verdslige historie som bekrefter dette, men Bibelen selv viser at det skjedde nøyaktig slik Sefanja hadde forutsagt det. Like etter Jerusalems ødeleggelse skrev Jeremia Klagesangene, og i dem beskrev han de fryktelige tingene han hadde vært vitne til, mens han ennå hadde dem i frisk erindring. En sammenligning av forskjellige skriftsteder i Klagesangene og Sefanjas bok viser at Sefanjas profeti i sannhet er «inspirert av Gud». Sefanja minner om at det er nødvendig å omvende seg ’før Jehovas brennende vrede kommer over dere’, mens Jeremia viser til noe som allerede har skjedd, når han sier: «[Jehova] . . . utøste sin brennende vrede.» (Sef. 2: 2; Klag. 4: 11) Sefanja forutsier at Jehova «vil . . . gjøre folk så redde at de går omkring som blinde . . . Deres blod skal kastes ut som avfall». (Sef. 1: 17) Jeremia taler om dette som noe som har skjedd: «Som blinde streifet de omkring i gatene, tilsølt av blod.» — Klag. 4: 14; jevnfør Sefanja 1: 13 — Klagesangene 5: 2; Sefanja 2: 8, 10 — Klagesangene 1: 9, 16 og 3: 61.

 5. Hvordan viser historien at Sefanjas profeti er blitt nøyaktig oppfylt?

⁵ Den verdslige historie bekrefter også at de hedenske folkeslagene Moab, Ammon og Assyria, innbefattet hovedstaden Ninive, ble ødelagt, slik Sefanja under Guds ledelse hadde forutsagt. Akkurat som profeten Nahum hadde forutsagt Ninives ødeleggelse (Nah. 1: 1; 2: 11), erklærte Sefanja at Jehova skulle ’gjøre Ninive til ødemark, tørr som en ørken’. (Sef. 2: 13) Denne ødeleggelsen var så fullstendig at historieskriveren Herodot knapt 200 år senere omtalte Tigris som «elven som byen Ninive tidligere lå ved».a Omkring år 150 e.Kr. skrev den greske skribenten Lukian at «det finnes ikke et spor igjen etter den nå».b Et bibelleksikon (The New Westminster Dictionary of the Bible, 1970, side 669) sier at invasjonsstyrkene «fikk stor hjelp ved at Tigris plutselig steg og førte med seg en stor del av bymuren og gjorde stedet forsvarsløst. . . . Ødeleggelsen var så fullstendig at i den greske og romerske tid ble Ninive nesten betraktet som en myte. Ikke desto mindre lå hele tiden en del av byen begravd under hauger av noe som så ut som murgrus». På side 627 viser det samme leksikonet at også Moab ble ødelagt slik det var blitt forutsagt: «Nebukadnesar underla seg moabittene.» Josefus forteller også hvordan Ammon ble undertvunget.c Både moabittene og ammonittene opphørte til slutt å eksistere som folk.

 6. Hvorfor inntar Sefanja en rettmessig plass i den bibelske kanon?

⁶ Jødene har alltid latt Sefanjas bok få sin rettmessige plass i de inspirerte skrifters kanon. De uttalelsene den kommer med i Jehovas navn, er på en bemerkelsesverdig måte blitt oppfylt, alt sammen til opphøyelse av Jehova.

BOKENS INNHOLD

 7. Hva vil Jehovas store dag komme til å bety for hans fiender?

⁷ Jehovas dag er nær (1: 1—18). Boken innleder med en uttalelse om dom. «Jeg river bort, alt river jeg bort fra jorden, lyder ordet fra [Jehova].» (1: 2) Verken folk eller fe skal unnslippe. Ba’al-dyrkerne, avgudsprestene, de som tilber himmelhæren på takene, de som blander tilbedelsen av Jehova sammen med tilbedelsen av Milkom, de som vender Jehova ryggen, de som ikke bryr seg om å søke ham — de skal alle sammen bli utryddet. Profeten befaler: «Vær stille for [Jehova] Gud, for [Jehovas] dag er nær!» (1: 7) Jehova selv har gjort i stand en offerslakting. Høvdinger, voldsmenn, svikefulle menn og de likegyldige skal alle sammen bli straffet. Deres eiendom og eiendeler skal bli ødelagt. Jehovas store dag er nær! «Den dagen er en vredens dag, en dag med nød og trengsel, en dag med storm og herjing, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og skodde.» Blodet til dem som synder mot Jehova, skal kastes ut som avfall. ’Deres sølv og gull kan ikke berge dem på Jehovas vredesdag.’ I sin brennende iver skal han fortære hele jorden. — 1: 15, 18.

 8. a) Hvordan vil en kunne oppnå beskyttelse? b) Hvilke verop blir forkynt mot folkeslagene?

⁸ Søk Jehova; folkeslagene skal bli tilintetgjort (2: 1—15). Før dagen blir borte som agner, må de ydmyke ’søke Jehova’. «Legg vinn på rettferd og ydmykhet», og det kan være at du blir «spart på [Jehovas] vredesdag». (2: 3) Jehovas utsagn fortsetter med å forkynne ve over Filisterland, som senere skal ’bli tatt i eie av dem som er igjen av Judas ætt’. Det skal gå det stolte Moab og Ammon som det gikk Sodoma og Gomorra, «fordi de var stolte og hånte det folk som tilhører [Jehova], Allhærs Gud». Deres guder skal bli utryddet sammen med dem. (2: 7, 10) Også nubierne skal falle for Jehovas «sverd». Hva så med Assur i nord, med hovedstaden Ninive? Det skal bli en ørken og et tilholdssted for ville dyr, ja, til «gjenstand for forbauselse» (NW), slik at «alle som drar forbi, piper» av forundring. — 2: 12, 15.

 9. a) Hvorfor blir det ropt ve over Jerusalem, og hva går Jehovas dom ut på? b) Hvilken gledebringende uttalelse slutter profetien med?

⁹ Det trassige Jerusalem skal bli krevd til regnskap; en ydmyk rest skal bli velsignet (3: 1—20). Det blir også ropt ve over Jerusalem, den trassige og undertrykkende byen. Dens høvdinger, «brølende løver», og dens profeter, «troløse menn», har ikke satt sin lit til sin Gud, Jehova. Han vil kreve den til regnskap. Vil dens innbyggere frykte Jehova og ta imot lærdom? Nei, de ’har syndet sent og tidlig og gjort bare ondt’. (3: 3, 4, 7) Jehovas dom går ut på at han skal samle folk og øse ut all sin brennende vrede over dem, og at han skal fortære hele jorden i sin brennende iver. Men det blir også gitt et storslagent løfte. Jehova vil gi folkene «et nytt, rent språk» (NW), så de alle skal «kalle på [Jehova] og tjene ham skulder ved skulder». (3: 9) De som jubler i hovmod, skal bli tatt bort, og en ydmyk rest som gjør rettferdighet, skal ta sin tilflukt til Jehovas navn. Fryderop og gledesutbrudd høres i Sion, for Jehova, Israels konge, er hos dem. Dette er ikke en tid til å frykte eller til å la hendene synke, for Jehova vil frelse dem og i sin kjærlighet glede og fryde seg over dem. «For jeg vil gi dere ære og ros blant alle folk på jorden, når jeg like for øynene på dere vender deres lagnad, sier [Jehova].» — 3: 20.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

10. Hvor stort gagn hadde man av Sefanjas profeti på kong Josjias tid?

¹⁰ Kong Josjia selv gav akt på Sefanjas advarselsbudskap og høstet stort gagn av det. Han gikk i gang med omfattende religiøse reformer. Det førte også til at den lovboken som var blitt borte da Jehovas hus begynte å forfalle, ble funnet. Josjia ble meget bedrøvet da det ble lest for ham fra denne boken og han fikk vite hvilke følger ulydighet ville få. Ved et annet vitne, Moses, fikk han bekreftet det som Sefanja hadde profetert hele tiden. Josjia ydmyket seg nå for Gud, og det resulterte i at Jehova lovte at den forutsagte ødeleggelsen ikke skulle komme i hans dager. (5. Mos., kap. 28 til 30; 2. Kong. 22: 8—20) Landet var blitt spart for ulykke! Men det varte ikke lenge, for Josjias sønner fulgte ikke sin fars gode eksempel. «[Jehovas] ord som kom til Sefanja», viste seg imidlertid å være til stor nytte for Josjia og hans folk. — Sef. 1: 1.

11. a) Hvordan samstemmer Sefanjas bok og Bergprekenen og Paulus’ brev til hebreerne hva det å gi formaning angår? b) Hvorfor sier Sefanja ’kanskje dere blir spart’?

¹¹ I sin berømte bergpreken bekreftet Kristus Jesus, Guds største profet, at Sefanja var en sann profet, for han brukte ord som var slående lik de ordene som blir benyttet i det rådet som blir gitt i Sefanja 2: 3: «Søk [Jehova], alle ydmyke i landet . . . ! Legg vinn på rettferd og ydmykhet!» Jesu formaning var: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» (Matt. 6: 33) De som søker Guds rike først, må være på vakt mot den likegyldighet som Sefanja advarte mot da han talte om «dem som har vendt [Jehova] ryggen, som ikke søker [Jehova] og ikke spør ham til råds», og som «sier med seg selv: ’[Jehova] gjør verken godt eller ondt’». (Sef. 1: 6, 12) I sitt brev til hebreerne forteller også Paulus om en kommende dommens dag og advarer mot å unndra seg. Han tilføyer: «Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse, men av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live.» (Hebr. 10: 30, 37—39) Det er ikke til dem som trekker seg, eller til de utakknemlige, men til dem som med en ydmyk og oppriktig innstilling søker Jehova i tro, at profeten sier: «Dere [blir] kanskje spart på [Jehovas] vredesdag!» Hvorfor «kanskje»? Fordi den endelige frelsen avhenger av den enkeltes livsførsel. (Matt. 24: 13) Det minner oss også om at vi ikke kan trekke for store veksler på Guds barmhjertighet. Sefanjas profeti lar det ikke herske noen tvil om at denne dagen skal komme plutselig over de intetanende. — Sef. 2: 3; 1: 14, 15; 3: 8.

12. Hvorfor har de som ’søker Jehova’, ifølge Sefanja grunn til å fatte mot?

¹² Sefanjas bok inneholder således et budskap som varsler ødeleggelse for dem som synder mot Jehova, men som også gir oss forhåndsglimt av de velsignelser som vil bli dem til del som angrer og omvender seg og ’søker Jehova’. De kan fatte mot, for, sier Sefanja, «[Jehova], Israels konge, er hos deg». Det er ikke en tid da Sion bør frykte eller la hendene synke i uvirksomhet. Det er en tid da man bør stole på Jehova, som er «en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet». Lykkelige er også de som ’søker først Guds rike’ og med forventning ser fram til hans kjærlige beskyttelse og evige velsignelse! — 3: 15—17.

[Fotnoter]